Vitenskapen gjør oss mindre spesielle?

Blant de mange perspektiver som dukker opp i den evige populærdebatten om en angivelig konflikt mellom religion og vitenskap, er det særlig ett som har fanget min oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor langt tilbake denne tanken går, men mytene som nærer den har i stor grad sitt opphav i opplysningstidens polemikere. Narrativet går som følger:

I middelalderens kristne Europa var mennesket sentrum av universet og på tronen i kosmos. Så kom den empiriske vitenskap på banen. I første runde kastet den oss ut fra universets sentrum: Galileo nedgraderte jorden fra å være universets midtpunkt, til å bli et ubetydelig himmellegeme i et univers uten sentrum. Deretter kom Darwin og viste oss at mennesket er intet mer og intet mindre enn resten av dyreriket. Vitenskapen vant til slutt, og irettesatte menneskets religiøse arroganse.

Siden spesielt Galileo og Darwin blir brukt som illustrative eksempler på denne påståtte kampen om menneskets status, er det ingen dum ide å drøfte nettopp disse to.

Galileo

Galileo kjempet som kjent for en kosmologi (utviklet av Kopernikus) der solen var i sentrum heller enn jorda, og planetene gikk i bane rundt solen. Galileo sin konflikt med den romersk-katolske kirken, eller rettere sagt paven, benyttes flittig som et typisk eksempel på kirkens fiendtlighet mot empirisk vitenskap. En slik fremstilling er demonstrativt feilaktig, dårlig historie, og forøvrig en atypisk situasjon uansett hvordan man ser på det. Men begynner jeg å skrive om det vil jeg avspore. Gjør heller et søk på denne bloggen etter Galileo, les denne boken skrevet av ledende historikere eller denne artikkelen (du får tilgang gjennom universitet eller høyskole), få servert historien fra en vaskeekte katolikk, eller søk etter «the galileo myth» og velg dine egne kilder.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios. Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske1 modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe2 og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios.3 Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske4 modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer5, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk6 arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.7

  1. Solen er i sentrum.
  2. Brahe sin modell var at alle planetene gikk i bane rundt solen, mens solen gikk i bane rundt jorden.
  3. Ptolemaios utviklet en kompleks matematisk modell der solen og resten av planetene gikk i bane rundt jorden.
  4. Jorden er i sentrum.
  5. En stjerne som eksploderer.
  6. Fra greske «antropo» som betyr menneske.
  7. Fra greske «theos» som betyr Gud.