Vakkerhet og Guds eksistens

Et hint mot et gudsargument

Vår planet og vårt univers er, som de fleste vil enes om, svært vakkert. Skjønnhet eller vakkerhet (jeg klarer aldri bestemme meg for hvilket av disse ordene som er vakrest … skjønnest) virker også å være en essensiell del av våre mest sublime opplevelser. Når man faller for sin kjære, hører melodier som stikker dypt, eller ser naturens største underverk, står estetikken sentralt. Verden virker generelt vakker, mens det stygge oppleves å ikke ‘passe inn’ og man ønsker å unngå det eller forvandle det til noe vakkert (med det mener jeg selvsagt ikke at det uperfekte kan ikke være vakkert, for det vet vi fra erfaring at det kan).

Man kunne tenke seg at verden var annerledes. Heller en generell skjønnhet med stygghet som unntaket, kunne verden vært generelt stygg med skjønnhet som unntaket. Jeg setter pris på filosof Richard Swinburne sine tanker rundt dette:

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?1

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

  1. Swinburne, Richard. The Existence Of God.