Troens natur

Hva kristen tro er og ikke er

Tror du på Gud? Tror du taurin er en aminosyre? Tror du meg? Har du tro på oss? Tre skarve bokstaver skal gjøre jobben til det som burde vært tyve ulike ord. I kontekst av kristendom er det et spesielt misbrukt og misforstått ord. I Det nye testamentet er tro en oversettelse av det greske ordet pistis (πίστις), og dette er den type tro jeg ønsker å ofre noen bokstaver for.


Tro er ikke …

… blind. Det er ikke en mental øvelse i å hoppe ut i mørket uten bevis, ofte gitt et eget begrep: «blind tro». Selv om fideisme har hatt en viss oppslutning i kirken siden i hvert fall 1700-tallet, hvor troen blir opphøyet som over og uten fornuften, er denne formen for tro fjern fra de første kristnes pistis, som er hva jeg er interessert i her.

… bevisvurdering. Det er ikke per se en rasjonell og velbegrunnet trosoppfatning basert på tilstrekkelig sterkt bevismateriale, selv om sentrale kristne trossetninger bør komme som en naturlig konklusjon ved ærlig vurdering av bevisene etter min mening. De første kristne var jøder, og at Gud eksisterer var en selvfølgelighet for dem. Dermed kan det å tro «at Gud eksisterer» ikke ikke være tro slik de brukte begrepet (pistis), selv om det naturligvis er en forutsetning. Oppstandelsen var ikke en selvfølge (tvert imot), men det var livet de levde og ikke tankene de tenkte som først og fremst karakteriserte de første kristne.

… en positiv holdning til livet. «Du må bare ha tro på at ting blir bedre». Vi vet at de første kristne var villige til å lide store smerter på grunn av sin tro, og flere led martyrdøden. Fra det vi har av deres skriverier er det ikke vanskelig å beundre deres evne til å finne glede i utrolige omstendigheter, men en billig og ubegrunnet positiv holdning til livet, det er ikke hva de var villige til å dø for.


Et steg mot hva tro er

 

De første tegnene på at Jesus var mer enn bare et menneske var hans evne til å gjøre det umulige, hans makt over natur og sykdom. Likevel, i øyeblikket han ble korsfestet vant tvilen frem hos de fleste disiplene. Han var visst bare et menneske. Men få dager senere vet vi at mange, inklusiv Jesu etterfølgere, hadde opplevelser av møte Jesus i levende live.

Tvilen ble knust, og disiplene som øyeblikket før hadde gått livredd i skjul var nå i Jerusalems gater og fortalte alle at Jesus var Kristus, den kongen som var lovet jødene fra gammelt av, og at Gud hadde reist ham opp fra døden som bevis. Vi skjønner at Kristus er en konge som bryter med forventningene. En som vasker våre føtter, som kaller oss sine venner, og som dør på et kors for oss. En konge for alle folk, med et usynlig rike som vi foreløpig bare ser spor av men som til sist vil kombineres med vår verden til å bli noe nytt.

Når Paulus – en tidlig kristen leder – bruker begrepet pistis, er det ofte i betydningen lojalitet til Kristus som denne kongen, opp og foran lojalitet til verdslige makter og ledere. Derfor er man frelst, ifølge Paulus, ved å bekjenne Jesus som Kristus, den gjeldende og ultimate autoritet. Å tro involverer da å sverge troskap til Jesus som Kristus og følge ham. Så er det ikke slik at «lojalitet» eller «troskap» er utfyllende oversettelser av pistis, for ordet brukes på ulike måter gjennom Paulus sine brev og ikke minst gjennom Bibelen i sin helhet. Ofte er «tillit» til Gud og hans trofasthet en mer passende oversettelse.

Uansett er det lite hjelpsomt å sette kristen tro opp og imot evidensbasert erkjennelse. En forutsetning for slik tro er naturligvis en mental anerkjennelse av at Jesus virkelig ble oppreist fra de døde av en virkelig Gud. Veien til slik erkjennelse kan være fornuften, opplevelsen, intuisjonen, hele bredden av mennesket. Om det krever noe av intellektet, er det i hvert fall ikke at det skal settes i dvale. Men til syvende og sist er det sentrum av mennesket, viljen, som må orientere seg mot Kristus – gi ham tro, som Paulus sier. Sette ham øverst, han som gjorde seg selv lavest av alle. Dette uten å hevde det finnes noe slikt som perfekt tro.

På den ene siden er det vår tro som redder oss, som gjør oss til Guds barn og hans arvtakere. For dette er responsen som kreves fra oss. På den andre siden gjør vår tro og handlingene som følger av den ingenting i seg selv, for vi er radikalt avhengig av at Kristus selv døde på våre vegne, oppstod og etterlot seg Guds ånd for oss. Vår tro er en respons på hva han gjorde først, og ikke innsatsen som kreves for en velfortjent medalje.

Å være en kristen, en etterfølger av Jesus, bærer derfor paradokset av å være en ufortjent gave uten å være en billig affære. Bonhoeffer sier det utfordrende på men vakkert vis når han skriver,

Costly grace (…) is the gift which must be asked for, the door at which a man must knock. Such grace is costly because it calls us to follow, and it is grace because it calls us to follow Jesus Christ. It is costly because it costs a man his life, and it is grace because it gives a man the only true life. It is costly because it condemns sin, and grace because it justifies the sinner. Above all, it is costly because it cost God the life of his Son: ‘Ye were bought at a price’, and what has cost God much cannot be cheap for us. Above all, it is grace because God did not reckon his Son too dear a price to pay for our life, but delivered him up for us. Costly grace is the Incarnation of God.Dietrich Bonhoeffer, The Cost of Discipleship