Tre fysikere om religion i vitenskapshistorien

Forskning.no publiserte i dag en artikkel skrevet av tre forskere som uttaler seg om ting utenfor deres fagområde. Vanligvis burde dette bli en skuffende affære, men denne gang treffer vi informerte skribenter som skriver balansert og godt om denne ideen om konflikt mellom kristendom og vitenskap gjennom historien.

I sin mest ekstreme form inneholder konfliktfortellingen flere falske påstander, som at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, bannlyste tallet null eller brant folk på bålet på grunn av vitenskapelige idéer. Men selv uten de mest håpløse historiske mytene kan tanken om en grunnleggende konflikt virke overbevisende.
 
Problemet er bare at den ikke stemmer.
 
(…)
 
Vitenskapshistoriker James Hannam sporer konflikttesen tilbake til opplysningstidens tenkere, med Voltaire og d’Alembert i spissen, og deres ønske om å sette kirken og middelalderen i et dårlig lys. To populære bøker fra slutten av 1800-tallet, skrevet av J. W. Draper og A. D. White, sørget for å befeste dette synet i allmennheten.
 
(…)
 
Når man vil korrigere et skjevt historiesyn bør man vokte seg vel for ikke å lene seg for langt i motsatt retning. Men i lys av konflikttesens ufortjente dominans vil vi fremheve noen eksempler på hvordan kristendommen kan ha bidratt positivt til naturvitenskapens fremvekst.
 
Først og fremst gav kristendommen et metafysisk grunnlag for å forvente lovmessighet i naturen – altså naturlover. Mens mange kulturer og religioner hadde forklart naturfenomener med ulike guders humør og innfall, konkluderte kristne tenkere i middelalderen at en rasjonell, god og konsistent Gud ville skape en verden styrt av lover, og at disse lovene kunne forstås ved bruk av fornuften.