Bare sofistikerte aper

Tross høylytt mostand fra enkelte kristne grupperinger, så har altså utviklingsteorien vært ønsket velkommen blant kristne tenkere siden den ble introdusert. For eksempel ser vi bare få år etter Darwin lanserer sitt store verk en brevveksling mellom kardinal John Henry Newman og en av hans kolleger at han skriver,

As to the Divine Design, is it not an instance of incomprehensibly and infinitely marvellous Wisdom and Design to have given certain laws to matter millions of ages ago, which have surely and precisely worked out, in the long course of those ages, those effects which He from the first proposed. (…) I do not see that ‘the accidental evolution of organic beings’ is inconsistent with divine design—It is accidental to us, not to God.John Henry Newman

For den kristne er vi mennesker skapt i Guds bilde, altså på en slik måte at vi har fått noen av vår skapers trekk og er skapt etter hans intensjon. Dette er uavhengig av om mennesket har blomstret frem gjennom evolusjonens tålmodige gange, eller blitt til som ved et plutselig lys; Skaperen velger selv sin kreative prosess.

Ateisme og menneskets formål

Der utviklingsteorien står i konflikt med det kristne verdenssynet er når den blandes sammen med et naturalistisk og ateistisk tankesett. Mennesket er en humanoid som slekter på apen, homo sapiens kaller vi oss selv. Unionen av et ateistisk verdenssyn og utviklingslæren leder oss til ideen om mennesket som en del av det evolusjonære spillet der vår fundamentale mening er overlevelse og reproduksjon, og alt annet er nyttige illusjoner. Dette er selvsagt naturalisme tatt til sine ekstremer, men noen synes altså å proponere slike ideer (dog ofte svært inkonsekvent).

La meg sitere den prominente biologen og ateisten Richard Dawkins på tema:
Evolution has no long-term goal. There is no long-distance target, no final perfection to serve as a criterion for selection, although human vanity cherishes the absurd notion that our species is the final goal of evolution.
We are machines built by DNA whose purpose is to make more copies of the same DNA. (…) We are machines for propagating DNA (…) It is every living object’s sole reason for living.
Altså hevdes det at menneskets eneste grunn for å leve er for å spre sin genetikk. Overlevelse og reproduksjon er vårt eneste sanne formål. Dette hører jeg stadig, men det er for meg utrolig at noen kan si noe slikt uten å nøle; kanskje har man bare ikke tenkt gjennom hva dette egentlig betyr.

Ateisme og menneskeheten

For hva gjør vi så med menneskerettigheter, verning om de svake eller asyl til flyktninger? Og på hvilken basis kan vi da fordømme Stalin, korsfarerne og Breivik? Skal man virkelig gå dit hen å si at menneskets sanne formål er overlevelse og reproduksjon, da mister vi vår menneskelighet. Man ikke lenger fordømme mennesker som utnytter de svake om dette er sant. Vi vil ikke hevde at en hest er moralsk ansvarlig for sine handlinger og fortjener å straffes dersom han tvinger seg på en hoppe. Han oppfører seg bare som en hingst, og hvis hans formål som en biologisk organisme er å videreføre sine gener, da handler han helt i tråd med det.

Gitt at mennesket ikke er mer enn homo sapiens—et medlem av dyreriket—da vil man være skyldig i artssjåvisnisme eller spesiesisme om man hevder mennesket har en spesiell moralsk forpliktelse som ingen andre dyr har. På hvilken basis kan man si at en mann som tvinger seg på en kvinne bryter en moralsk lov eller gjør noe objektivt galt, dersom hans formål som organisme er å spre sine gener? Også hansom hingsten tidligereer helt i tråd med sitt formål som organisme.

Ikke bare objektiv moral forsvinner på ateisme og evolusjon, men også en rekke andre unikt menneskelige virkeligheter. Ta for eksempel vår innsats om å forstå universet gjennom kosmologi, fysikk, matematikk og så videre. Kan vi forvente at våre hjerner, som er utviklet for å bidra til overlevelse og reproduksjon, kan assistere oss i søken etter sannheter om universet vi lever i og vår virkelighet? I så fall er det en absurd tilfeldighet. Skal vi være tro til tankene over burde vi forkaste vår tillit til oss selv som sannhetssøkere. Det er ikke sanne tanker vår hjerne er rettet mot, men tanker som er nyttige for overlevelse av våre gener.

Det kristne menneskesynet

Teismetroen at Gud eksistererpresenterer oss med et alternativ. Gud er ett uforanderlig sinn som er uavhengig av mennesker og hans essens er perfekt godhet. Dette betyr at Gud kan være vår standard for godt og ondt og en moralsk lovgiver som krever av oss å ikke utøve ondskap mot hverandre. Gud er også skaperen av alt annet enn seg selv, inkludert oss, slik at han kan utstyre oss med de fakultetene han måtte ønske. Derfor er han basisen for at jeg kan holde fast ved menneskets status som sannhetssøkere og sannhetsoppdagere, og holde et høyt syn på for eksempel vitenskap.

Det kristne verdenssynet er ikke fullt så enkelt (eller simplistisk), for der er ikke alt dypest sett blinde fysiske prosesser. Universet kan beskrives med matematikk når vi snakker om dens fysikk, men det finnes også mer enn dette. Den kristne fortellingen er at mennesket, uavhengig av hvordan vi endte opp her, er et tåkete speilbilde av det uendeligedet guddommelige. Noe ved mennesket ligner vår skaper; vi er kreative og skapende av natur. Noe ved oss ligner Guds perfekte godhet i at vi kan skille hva som er godt fra hva som er ondt og ikke bare nyttig fra unyttig. Vi er speilbilder av en Gud som er kjærlighet selv, derfor kan vi virkelig elske hverandre heller enn å bare være tiltrukket av hverandre. Han som vet alt har gitt oss kognitiv tilgang til sin skapelse og vår tilværelse. Selv om vi er kommet her gjennom en evolusjonær prosess er vi også benådet med den unike evnen til å overgå den. Vi kan nekte å handle etter våre dyriske impulser i godhetens navn, vi kan stå opp for de svake selv om prosessen ber de sterkeste overleve.

Hvis du er villig til å ofre den enkle men kanskje fordummende ideen om at verden bare er en tilfeldig symfoni av fysiske byggeklosser i et evolusjonært spill, da kan du vinne ideen om at verden også har rom for menneskeheten. Men det det synes å kreve en erkjennelse av at Gud er virkelig, uten at jeg har rukket å argumentere gjennomgående for dette her.

La meg sitere den prominente biologen og ateisten Richard Dawkins på tema:

Evolution has no long-term goal. There is no long-distance target, no final perfection to serve as a criterion for selection, although human vanity cherishes the absurd notion that our species is the final goal of evolution.
We are machines built by DNA whose purpose is to make more copies of the same DNA. (…) We are machines for propagating DNA (…) It is every living object’s sole reason for living.

Altså hevdes det at menneskets eneste grunn for å leve er for å spre sin genetikk. Overlevelse og reproduksjon er vårt eneste sanne formål. Dette hører jeg stadig, men det er for meg utrolig at noen kan si noe slikt uten å nøle; kanskje har man bare ikke tenkt gjennom hva dette egentlig betyr.

Ateisme og menneskeheten

For hva gjør vi så med menneskerettigheter, verning om de svake eller asyl til flyktninger? Og på hvilken basis kan vi da fordømme Stalin, korsfarerne og Breivik? Skal man virkelig gå dit hen å si at menneskets sanne formål er overlevelse og reproduksjon, da mister vi vår menneskelighet. Man ikke lenger fordømme mennesker som utnytter de svake om dette er sant. Vi vil ikke hevde at en hest er moralsk ansvarlig for sine handlinger og fortjener å straffes dersom han tvinger seg på en hoppe. Han oppfører seg bare som en hingst, og hvis hans formål som en biologisk organisme er å videreføre sine gener, da handler han helt i tråd med det.

Gitt at mennesket ikke er mer enn homo sapiens—et medlem av dyreriket—da vil man være skyldig i artssjåvisnisme eller spesiesisme om man hevder mennesket har en spesiell moralsk forpliktelse som ingen andre dyr har. På hvilken basis kan man si at en mann som tvinger seg på en kvinne bryter en moralsk lov eller gjør noe objektivt galt, dersom hans formål som organisme er å spre sine gener? Også hansom hingsten tidligereer helt i tråd med sitt formål som organisme.

Ikke bare objektiv moral forsvinner på ateisme og evolusjon, men også en rekke andre unikt menneskelige virkeligheter. Ta for eksempel vår innsats om å forstå universet gjennom kosmologi, fysikk, matematikk og så videre. Kan vi forvente at våre hjerner, som er utviklet for å bidra til overlevelse og reproduksjon, kan assistere oss i søken etter sannheter om universet vi lever i og vår virkelighet? I så fall er det en absurd tilfeldighet. Skal vi være tro til tankene over burde vi forkaste vår tillit til oss selv som sannhetssøkere. Det er ikke sanne tanker vår hjerne er rettet mot, men tanker som er nyttige for overlevelse av våre gener.

Det kristne menneskesynet

Teismetroen at Gud eksistererpresenterer oss med et alternativ. Gud er ett uforanderlig sinn som er uavhengig av mennesker og hans essens er perfekt godhet. Dette betyr at Gud kan være vår standard for godt og ondt og en moralsk lovgiver som krever av oss å ikke utøve ondskap mot hverandre. Gud er også skaperen av alt annet enn seg selv, inkludert oss, slik at han kan utstyre oss med de fakultetene han måtte ønske. Derfor er han basisen for at jeg kan holde fast ved menneskets status som sannhetssøkere og sannhetsoppdagere, og holde et høyt syn på for eksempel vitenskap.

Det kristne verdenssynet er ikke fullt så enkelt (eller simplistisk), for der er ikke alt dypest sett blinde fysiske prosesser. Universet kan beskrives med matematikk når vi snakker om dens fysikk, men det finnes også mer enn dette. Den kristne fortellingen er at mennesket, uavhengig av hvordan vi endte opp her, er et tåkete speilbilde av det uendeligedet guddommelige. Noe ved mennesket ligner vår skaper; vi er kreative og skapende av natur. Noe ved oss ligner Guds perfekte godhet i at vi kan skille hva som er godt fra hva som er ondt og ikke bare nyttig fra unyttig. Vi er speilbilder av en Gud som er kjærlighet selv, derfor kan vi virkelig elske hverandre heller enn å bare være tiltrukket av hverandre. Han som vet alt har gitt oss kognitiv tilgang til sin skapelse og vår tilværelse. Selv om vi er kommet her gjennom en evolusjonær prosess er vi også benådet med den unike evnen til å overgå den. Vi kan nekte å handle etter våre dyriske impulser i godhetens navn, vi kan stå opp for de svake selv om prosessen ber de sterkeste overleve.

Hvis du er villig til å ofre den enkle men kanskje fordummende ideen om at verden bare er en tilfeldig symfoni av fysiske byggeklosser i et evolusjonært spill, da kan du vinne ideen om at verden også har rom for menneskeheten. Men det det synes å kreve en erkjennelse av at Gud er virkelig, uten at jeg har rukket å argumentere gjennomgående for dette her.