Religiøs krigføring

Siden 11. september 2001 har det vært spesielt mye fokus på relasjonen mellom religion og krig. En rekke bøker har blitt skrevet med et tydelig anti-religiøst budskap. Journalisten og ateisten Christopher Hitchens skriver i sin bok God Is Not Great – How Religion Poisons Everything:

Violent, irrational, intolerant, allied to racism and tribalism and bigotry, invested in ignorance and hostile to free inquiry, contemptuous of women and coercive toward children: organized religion ought to have a great deal on its conscience.

Det er bare å nevne korsfarerne, den spanske inkvisisjonen, samtidig terrorisme, konflikten i Nord-Irland, og så videre. Hvis dette er effekten av religion (forøvrig et veldig diffust begrep) bør vi kanskje begynne å kjempe for å kvitte verden med alt som heter religiøsitet?

Hva historien sier

Før man går med på slike narrativ—at religion skaper konflikt og verden hadde vært bedre uten—så burde man ta et blikk på historien for å se om dette kan stemme. Det første stedet å se er i en oversikt over dokumenterte kriger.

  • Encyclopedia of Wars av Charles Phillip og Alan Axelrod dokumenterer 1763 kriger. Bare 123 blir klassifisert som religiøse i natur. Det utgjør 7% av alle kriger og under 2% av alle liv tapt i krig.
  • Encyclopaedia of War av Gordon Martel konkluderer at bare 6% av krigene i hans leksikon kan klassifiseres som religiøse.

William Cavanaugh argumenterer godt i sin bok The Myth of Religious Violence for at det vi kaller «religiøse kriger» er primært politisk motiverte. Hvis religion er hovedårsaken til en blodig konflikt skulle vi for eksempel forvente at kampen foregikk mellom to definerte religiøse leirer. I stedet finner vi katolske erobrere som angriper paver, protestantiske konger og prinser som allierer seg med katolske konger mot andre protestanter, og så videre. Den store majoriteten av kriger er altså ikke knyttet til religion, og jeg mener det kan argumenteres godt for at selv religiøse kriger er først og fremst politisk motiverte.

Institute for Economics and Peace sine undersøkelser viser at mindre religion i et land ikke henger sammen med hvor fredfullt landet er. Antallet ateister i et land har forøvrig heller ingen påvirkning på freden.

Ikke-religiøse og anti-religiøse kriger

La oss se på kriger som er preget av ikke-religiøse ideologier. Ta for eksempel kommunisme. Kommunister er ikke nødvendigvis anti-religiøse, men den formen for kommunisme som ble flagget av en rekke politiske ledere i forrige åhundre var grunnleggende fiendtlig mot religion. Karl Marx kalte religion «opium til folket» og «sjelen til sjelløse tilstander». Vladimir Lenin gikk videre og anså religion for å retardere menneskelig utvikling. Lenin sine ideologier var grunnlaget for både Sovjetunionen og i stor grad Folkerepublikken Kina, som begge erklærte seg ateist-stater. Den franske forskningsorganisasjonen CNRS gir en omtrentlig oversikt over antall mennesker drept under kommunistiske regimer.

  • USSR: 20 millioner
  • Kina: 65 millioner
  • Vietnam : 1 millioner
  • Nord-Korea: 2 millioner
  • Kambodsja: 2 millioner
  • Øst-europa: 1 millioner
  • Latin-amerika: 150,000
  • Afrika: 1.7 millioner
  • Afghanistan: 1.5 millioner

Jeg hevder ikke at disse folkemordene ble utført i «ateismens navn», for som med «religiøse kriger» bør vi også innse at i sentrum av disse grusomme handlingene er maktsyke mennesker og politiske spill. Men uten kommunismens anti-religiøsitet hadde man neppe sett den samme forfølgelsen av religiøse mennesker. Pol Pot, for eksempel, forfulgte Kambodsjas buddhister. Templer og statuer av Buddha ble ødelagt, mennesker som ba eller uttrykte sin religion ble ofte drept. Kristne og muslimer var blant de mest forfulgte: muslimer ble tvangsforet med svin, og dem som nektet ble drept. Kristne ledere og muslimske imamer ble henrettet.

Er det en ting som er tydelig er det at man ikke trenger en gud for å utføre folkemord. Pol Pot er nevnt, Mao Zedong var ansvarlig for titalls millioner sivile drap, Hitlers nazisme var en sekulær ideologi, Stalins og Lenins sovjet drepte rundt tyve millioner med sin ateist-stat, titusener av kristne russere ble henrettet for sin tro av ateister som ønsket å utslette religion, og så videre. Det man trenger derimot er en sterk ideologi å forenes om, og mennesker som er villige til å utføre grusomme handlinger for denne ideologien eller for seg selv i ideologiens navn. Ideologien kan være religiøs, ikke-religiøs eller anti-religiøs; menneskene kan være religiøse, ikke-religiøse eller anti-religiøse.

Man selger lett bøker om man tar den ekstreme posisjonen, e.g. at religion bidrar til en voldelig verden eller at sekulære ideologier er roten til alt ondt. Som vanlig er ikke verden så svart-hvitt som man liker å tro. Kriger har vært ført for å fremme den ariske rase, for å fremme en religion, for uniformitet og gudløshet, for å vinne land, og så videre. Det man i hvert fall kan si trygt om hva alle kriger har til felles er at de er kjempet av mennesker. Hvis historiens vold er bevis for noe, så er det et bevis for at mennesket ikke er slik det burde være. Kanskje burde vi alle lytte til Jesus når han sier i bergprekenen at

Lykkelige er de som kjemper for fred – de skal bli kalt Guds sønner. Lykkelige er de som blir forfulgt fordi de er gode, for himmelriket er deres.

Nå har jeg ikke drøftet om kristendommen er en positiv kraft til fred, det får bli en annen gang. Mitt poeng er bare at det er historisk uholdbart å si at religion er en stor årsak til krig i verden. Jeg tror det er viktig at verken kristne eller andre hiver seg på det første narrativ man kommer over som passer ens ideer.

Institute for Economics and Peace sine undersøkelser viser at mindre religion i et land ikke henger sammen med hvor fredfullt landet er. Antallet ateister i et land har forøvrig heller ingen påvirkning på freden.

Ikke-religiøse og anti-religiøse kriger

La oss se på kriger som er preget av ikke-religiøse ideologier. Ta for eksempel kommunisme. Kommunister er ikke nødvendigvis anti-religiøse, men den formen for kommunisme som ble flagget av en rekke politiske ledere i forrige åhundre var grunnleggende fiendtlig mot religion. Karl Marx kalte religion «opium til folket» og «sjelen til sjelløse tilstander». Vladimir Lenin gikk videre og anså religion for å retardere menneskelig utvikling. Lenin sine ideologier var grunnlaget for både Sovjetunionen og i stor grad Folkerepublikken Kina, som begge erklærte seg ateist-stater. Den franske forskningsorganisasjonen CNRS gir en omtrentlig oversikt over antall mennesker drept under kommunistiske regimer.

  • USSR: 20 millioner
  • Kina: 65 millioner
  • Vietnam : 1 millioner
  • Nord-Korea: 2 millioner
  • Kambodia: 2 millioner
  • Øst-europa: 1 millioner
  • Latin-amerika: 150,000
  • Afrika: 1.7 millioner
  • Afghanistan: 1.5 millioner

Jeg hevder ikke at disse folkemordene ble utført i «ateismens navn», for som med «religiøse kriger» bør vi også innse at i sentrum av disse grusomme handlingene er maktsyke mennesker og politiske spill. Men uten kommunismens anti-religiøsitet hadde man neppe sett den samme forfølgelsen av religiøse mennesker. Pol Pot, for eksempel, forfulgte Kambodias buddhister. Templer og statuer av Buddha ble ødelagt, mennesker som ba eller uttrykte sin religion ble ofte drept. Kristne og muslimer var blant de mest forfulgte: muslimer ble tvangsforet med svin, og dem som nektet ble drept. Kristne ledere og muslimske imamer ble henrettet.

Er det en ting som er tydelig er det at man ikke trenger en gud for å utføre folkemord. Pol Pot er nevnt, Mao Zedong var ansvarlig for titalls millioner sivile drap, Hitlers nazisme var en sekulær ideologi, Stalins og Lenins sovjet drepte rundt tyve millioner med sin ateist-stat, titusener av kristne russere ble henrettet for sin tro av ateister som ønsket å utslette religion, og så videre. Det man trenger derimot er en sterk ideologi å forenes om, og mennesker som er villige til å utføre grusomme handlinger for denne ideologien eller for seg selv i ideologiens navn. Ideologien kan være religiøs, ikke-religiøs eller anti-religiøs; menneskene kan være religiøse, ikke-religiøse eller anti-religiøse.

Man selger lett bøker om man tar den ekstreme posisjonen, e.g. at religion bidrar til en voldelig verden eller at sekulære ideologier er roten til alt ondt. Som vanlig er ikke verden så svart-hvitt som man liker å tro. Kriger har vært ført for å fremme den ariske rase, for å fremme en religion, for uniformitet og gudløshet, for å vinne land, og så videre. Det man i hvert fall kan si trygt om hva alle kriger har til felles er at de er kjempet av mennesker. Hvis historiens vold er bevis for noe, så er det et bevis for at mennesket ikke er slik det burde være. Kanskje burde vi alle lytte til Jesus når han sier i bergprekenen at

Lykkelige er de som kjemper for fred – de skal bli kalt Guds sønner. Lykkelige er de som blir forfulgt fordi de er gode, for himmelriket er deres.

Nå har jeg ikke drøftet om kristendommen er en positiv kraft til fred, det får bli en annen gang. Mitt poeng er bare at det er historisk uholdbart å si at religion er en stor årsak til krig i verden. Jeg tror det er viktig at verken kristne eller andre hiver seg på det første narrativ man kommer over som passer ens ideer.