Polyateisme

Forvirring rundt Gud og guder

Ateister av den mer reflekterte sort vil kanskje kritisere meg for å skrive dette innlegget, på basis av at jeg ikke går i dialog med kremen av ateistisk argumentasjon, men vier spalteplass til ‘kommentarfelt-ateisme’. Men ettersom denne påstanden har blitt et slags slagord for mange, trengs det en konfrontasjon. Påstanden er: “vi er begge ateister, jeg tror bare på en gud færre enn deg.” Den naturlige responsen for meg er å påpeke kategorifeilen:

“Den monoteistiske Gud er ikke én variant av andre guder”

Den generelle ideen om Gud som er felles for jødedom, kristendom og islam er en Gud som er noe radikalt annerledes enn de guder man finner i for eksempel nordisk mytologi eller i hinduistenes polyteisme. Dette er ikke “en min Gud er bedre enn deres”-argumentasjon, men en redelig erkjennelse av kategorier.

Det er naturlig å dra et skille mellom polyteistiske guder, og den monoteistiske Gud. Forskjellen er ikke at polyteisme har flere av samme sort Gud som man finner i monoteisme, hva slags vesen man refererer til.

Den monoteistiske Gud kan beskrives på en rekke måter som alle peker mot det samme: det som intet høyere kan tenkes om, det øverste vesen, eksistensens kilde, den første årsak eller det som er fullstendig ubegrenset. Sentralt i dette gudsbildet er at han er personlig, skaperen av alt, og i kristendommen også full av kjærlighet. Se denne siden for mer om hva som menes med Gud. Jeg bør understreke at mange kristne ikke har et slik veldefinert gudsbegrep, og gudsbildet til noen kan begynne å minne om beskrivelsen av de polyteistiske gudene under. Men dette forteller oss ikke mer enn at kristne kan mangle kunnskap om troen de står i.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.