Store og små ord

Allmektig, ikke-materiell, kjærlig, og rettferdig. Mange gode adjektiver har blitt brukt i beskrivelser av Gud, men likevel velger jeg å skrive et innlegg om noe så ukontroversielt og allminnelig som språk. Med forbehold om klisjé: ingen ord strekker til for å beskrive Gud. Faktisk vil mange kristne teologer si at Gud er verken god, kjærlig eller rettferdig som sådan. Dette er ikke fordi han er ond, hatefull eller urettferdig, men heller fordi ord som “god”, “kjærlig”, og “rettferdig” ikke strekker til for å beskrive Gud.

En metafor

Hele sitt liv har Arnulf spist alle sine måltid på McDonalds. Frokost, lunsj, middag og kveldsmat. I blant slår han til med Big Tasty Bacon, men vanligvis holder han seg innenfor rimelighetens grenser med en god og prisgunstig Dobbel Cheeseburger. Arnulf har aldri spist et eneste produkt som ikke kommer fra McDonalds sin meny, og for hans del trenger han ikke noe annet.

En dag, for første gang i sitt liv, får han anledning til å spise noe helt annerledes. Han blir invitert med Roca-brødrenes lovpriste og prisbelønte restaurant, El Celler de Can Roca i Spania. De tre kokkenes kulinariske geni har plassert dem øverst på rangeringen av Europas beste restauranter, og nå skal Arnulf bli servert deres spesialitet.

Han tar sin første bit. Nesten tårevåt ser han på brødrene Roca og sier: “dette er virkelig det beste jeg har smakt i mitt liv! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det!” Litt stønnende og stammende prøver han å få frem noen ord i det han reflekterer over sin kommende beskrivelse.

Kanskje kan han begynne med å sammenligne det med sine tidligere smaksopplevelser. “Det er som en magisk kombinasjon av Big Tasty og McNuggets, med en unik blanding av ketsjup og sennep samt en dæsj Chicken Salsa.” Sannsynligvis kommer kokkene til å ta dette som en stor fornærmelse eller skuffelse, at Arnulf skulle sammenligne deres mat med McDonalds, uansett hvordan han vrir og vender på det. Sannheten er at maten deres er ulikt noe annet han før har smakt. Dette språket vil ikke yte dem rettferdighet.

Han kan velge å si noe slikt som “det er uendelig mye bedre enn BigMac.” Det ville på et vis vært sant, men likevel vil det nok oppfattes mer som en fornærmelse for kokkene. Sier han virkelig at Roca-brødrenes kulinariske kunstverk er akkurat som en BigMac – bare uendelig mye bedre? Nei, det er ikke bare en uendelig mye bedre versjon av en BigMac, det er noe helt annet, noe helt nytt, noe som ikke kan sammenlignes med noe annet. Igjen opplever han at språket ikke strekker til.

Alternativt kan jo Arnulf si hva det ikke er; “dette smaker ikke som Big Tasty, det er helt uten sammenligning.” Han sier noe sant om sitt nye måltid, men det er ikke veldig tilfredsstillende å snakke slikt og han kommer ikke veldig langt med språket. Nok en potensiell beskrivelse oppleves utilstrekkelig.

Det siste alternativet er at Arnulf ser på kokkene og sier: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.”

Oss om Gud

Å snakke sant om Gud er å forsøke og beskrive noe som er helt annet enn alt vi kjenner. Vi kan, som noen teologer gjør, velge å snakke om Gud kun via negativa som det heter, altså at “Gud har ikke begrensninger”, “Gud er ikke en ku”, “Gud er ikke ond”, etc.

Det andre alternativet er å snakke i analogier og bilder. Dette gjør vi når vi sier at Gud er “uendelig kjærlig”, “totalt rettferdig” eller “evig”. Han er ikke kjærlig slik vi kjenner til det – bare uendelig mye mer. Nei, det strekker ikke til. Han er noe enda bedre enn kjærlighet, noe uten sammenligning, men som likevel ligner kjærlighet på en slik måte at det er meningsfullt å si han er uendelig kjærlig.

Det siste alternativet, som ofte er en naturlig respons når man får en virkelig opplevelse av å være i kontakt med Guds karakter, er som Arnulf sin respons: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.” Kanskje er det da man best anerkjenner Gud.

Han tar sin første bit. Nesten tårevåt ser han på brødrene Roca og sier: “dette er virkelig det beste jeg har smakt i mitt liv! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det!” Litt stønnende og stammende prøver han å få frem noen ord i det han reflekterer over sin kommende beskrivelse.

Kanskje kan han begynne med å sammenligne det med sine tidligere smaksopplevelser. “Det er som en magisk kombinasjon av Big Tasty og McNuggets, med en unik blanding av ketsjup og sennep samt en dæsj Chicken Salsa.” Sannsynligvis kommer kokkene til å ta dette som en stor fornærmelse eller skuffelse, at Arnulf skulle sammenligne deres mat med McDonalds, uansett hvordan han vrir og vender på det. Sannheten er at maten deres er ulikt noe annet han før har smakt. Dette språket vil ikke yte dem rettferdighet.

Han kan velge å si noe slikt som “det er uendelig mye bedre enn BigMac.” Det ville på et vis vært sant, men likevel vil det nok oppfattes mer som en fornærmelse for kokkene. Sier han virkelig at Roca-brødrenes kulinariske kunstverk er akkurat som en BigMac – bare uendelig mye bedre? Nei, det er ikke bare en uendelig mye bedre versjon av en BigMac, det er noe helt annet, noe helt nytt, noe som ikke kan sammenlignes med noe annet. Igjen opplever han at språket ikke strekker til.

Alternativt kan jo Arnulf si hva det ikke er; “dette smaker ikke som Big Tasty, det er helt uten sammenligning.” Han sier noe sant om sitt nye måltid, men det er ikke veldig tilfredsstillende å snakke slikt og han kommer ikke veldig langt med språket. Nok en potensiell beskrivelse oppleves utilstrekkelig.

Det siste alternativet er at Arnulf ser på kokkene og sier: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.”

Oss om Gud

Å snakke sant om Gud er å forsøke og beskrive noe som er helt annet enn alt vi kjenner. Vi kan, som noen teologer gjør, velge å snakke om Gud kun via negativa som det heter, altså at “Gud har ikke begrensninger”, “Gud er ikke en ku”, “Gud er ikke ond”, etc.

Det andre alternativet er å snakke i analogier og bilder. Dette gjør vi når vi sier at Gud er “uendelig kjærlig”, “totalt rettferdig” eller “evig”. Han er ikke kjærlig slik vi kjenner til det – bare uendelig mye mer. Nei, det strekker ikke til. Han er noe enda bedre enn kjærlighet, noe uten sammenligning, men som likevel ligner kjærlighet på en slik måte at det er meningsfullt å si han er uendelig kjærlig.

Det siste alternativet, som ofte er en naturlig respons når man får en virkelig opplevelse av å være i kontakt med Guds karakter, er som Arnulf sin respons: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.” Kanskje er det da man best anerkjenner Gud.

Bare sofistikerte aper

Tross høylytt mostand fra enkelte kristne grupperinger, så har altså utviklingsteorien vært ønsket velkommen blant kristne tenkere siden den ble introdusert. For eksempel ser vi bare få år etter Darwin lanserer sitt store verk en brevveksling mellom kardinal John Henry Newman og en av hans kolleger at han skriver,

As to the Divine Design, is it not an instance of incomprehensibly and infinitely marvellous Wisdom and Design to have given certain laws to matter millions of ages ago, which have surely and precisely worked out, in the long course of those ages, those effects which He from the first proposed. (…) I do not see that ‘the accidental evolution of organic beings’ is inconsistent with divine design—It is accidental to us, not to God.John Henry Newman

For den kristne er vi mennesker skapt i Guds bilde, altså på en slik måte at vi har fått noen av vår skapers trekk og er skapt etter hans intensjon. Dette er uavhengig av om mennesket har blomstret frem gjennom evolusjonens tålmodige gange, eller blitt til som ved et plutselig lys; Skaperen velger selv sin kreative prosess.

Ateisme og menneskets formål

Der utviklingsteorien står i konflikt med det kristne verdenssynet er når den blandes sammen med et naturalistisk og ateistisk tankesett. Mennesket er en humanoid som slekter på apen, homo sapiens kaller vi oss selv. Unionen av et ateistisk verdenssyn og utviklingslæren leder oss til ideen om mennesket som en del av det evolusjonære spillet der vår fundamentale mening er overlevelse og reproduksjon, og alt annet er nyttige illusjoner. Dette er selvsagt naturalisme tatt til sine ekstremer, men noen synes altså å proponere slike ideer (dog ofte svært inkonsekvent).

La meg sitere den prominente biologen og ateisten Richard Dawkins på tema:
Evolution has no long-term goal. There is no long-distance target, no final perfection to serve as a criterion for selection, although human vanity cherishes the absurd notion that our species is the final goal of evolution.
We are machines built by DNA whose purpose is to make more copies of the same DNA. (…) We are machines for propagating DNA (…) It is every living object’s sole reason for living.
Altså hevdes det at menneskets eneste grunn for å leve er for å spre sin genetikk. Overlevelse og reproduksjon er vårt eneste sanne formål. Dette hører jeg stadig, men det er for meg utrolig at noen kan si noe slikt uten å nøle; kanskje har man bare ikke tenkt gjennom hva dette egentlig betyr.

Ateisme og menneskeheten

For hva gjør vi så med menneskerettigheter, verning om de svake eller asyl til flyktninger? Og på hvilken basis kan vi da fordømme Stalin, korsfarerne og Breivik? Skal man virkelig gå dit hen å si at menneskets sanne formål er overlevelse og reproduksjon, da mister vi vår menneskelighet. Man ikke lenger fordømme mennesker som utnytter de svake om dette er sant. Vi vil ikke hevde at en hest er moralsk ansvarlig for sine handlinger og fortjener å straffes dersom han tvinger seg på en hoppe. Han oppfører seg bare som en hingst, og hvis hans formål som en biologisk organisme er å videreføre sine gener, da handler han helt i tråd med det.

Gitt at mennesket ikke er mer enn homo sapiens—et medlem av dyreriket—da vil man være skyldig i artssjåvisnisme eller spesiesisme om man hevder mennesket har en spesiell moralsk forpliktelse som ingen andre dyr har. På hvilken basis kan man si at en mann som tvinger seg på en kvinne bryter en moralsk lov eller gjør noe objektivt galt, dersom hans formål som organisme er å spre sine gener? Også hansom hingsten tidligereer helt i tråd med sitt formål som organisme.

Ikke bare objektiv moral forsvinner på ateisme og evolusjon, men også en rekke andre unikt menneskelige virkeligheter. Ta for eksempel vår innsats om å forstå universet gjennom kosmologi, fysikk, matematikk og så videre. Kan vi forvente at våre hjerner, som er utviklet for å bidra til overlevelse og reproduksjon, kan assistere oss i søken etter sannheter om universet vi lever i og vår virkelighet? I så fall er det en absurd tilfeldighet. Skal vi være tro til tankene over burde vi forkaste vår tillit til oss selv som sannhetssøkere. Det er ikke sanne tanker vår hjerne er rettet mot, men tanker som er nyttige for overlevelse av våre gener.

Det kristne menneskesynet

Teismetroen at Gud eksistererpresenterer oss med et alternativ. Gud er ett uforanderlig sinn som er uavhengig av mennesker og hans essens er perfekt godhet. Dette betyr at Gud kan være vår standard for godt og ondt og en moralsk lovgiver som krever av oss å ikke utøve ondskap mot hverandre. Gud er også skaperen av alt annet enn seg selv, inkludert oss, slik at han kan utstyre oss med de fakultetene han måtte ønske. Derfor er han basisen for at jeg kan holde fast ved menneskets status som sannhetssøkere og sannhetsoppdagere, og holde et høyt syn på for eksempel vitenskap.

Det kristne verdenssynet er ikke fullt så enkelt (eller simplistisk), for der er ikke alt dypest sett blinde fysiske prosesser. Universet kan beskrives med matematikk når vi snakker om dens fysikk, men det finnes også mer enn dette. Den kristne fortellingen er at mennesket, uavhengig av hvordan vi endte opp her, er et tåkete speilbilde av det uendeligedet guddommelige. Noe ved mennesket ligner vår skaper; vi er kreative og skapende av natur. Noe ved oss ligner Guds perfekte godhet i at vi kan skille hva som er godt fra hva som er ondt og ikke bare nyttig fra unyttig. Vi er speilbilder av en Gud som er kjærlighet selv, derfor kan vi virkelig elske hverandre heller enn å bare være tiltrukket av hverandre. Han som vet alt har gitt oss kognitiv tilgang til sin skapelse og vår tilværelse. Selv om vi er kommet her gjennom en evolusjonær prosess er vi også benådet med den unike evnen til å overgå den. Vi kan nekte å handle etter våre dyriske impulser i godhetens navn, vi kan stå opp for de svake selv om prosessen ber de sterkeste overleve.

Hvis du er villig til å ofre den enkle men kanskje fordummende ideen om at verden bare er en tilfeldig symfoni av fysiske byggeklosser i et evolusjonært spill, da kan du vinne ideen om at verden også har rom for menneskeheten. Men det det synes å kreve en erkjennelse av at Gud er virkelig, uten at jeg har rukket å argumentere gjennomgående for dette her.

La meg sitere den prominente biologen og ateisten Richard Dawkins på tema:

Evolution has no long-term goal. There is no long-distance target, no final perfection to serve as a criterion for selection, although human vanity cherishes the absurd notion that our species is the final goal of evolution.
We are machines built by DNA whose purpose is to make more copies of the same DNA. (…) We are machines for propagating DNA (…) It is every living object’s sole reason for living.

Altså hevdes det at menneskets eneste grunn for å leve er for å spre sin genetikk. Overlevelse og reproduksjon er vårt eneste sanne formål. Dette hører jeg stadig, men det er for meg utrolig at noen kan si noe slikt uten å nøle; kanskje har man bare ikke tenkt gjennom hva dette egentlig betyr.

Ateisme og menneskeheten

For hva gjør vi så med menneskerettigheter, verning om de svake eller asyl til flyktninger? Og på hvilken basis kan vi da fordømme Stalin, korsfarerne og Breivik? Skal man virkelig gå dit hen å si at menneskets sanne formål er overlevelse og reproduksjon, da mister vi vår menneskelighet. Man ikke lenger fordømme mennesker som utnytter de svake om dette er sant. Vi vil ikke hevde at en hest er moralsk ansvarlig for sine handlinger og fortjener å straffes dersom han tvinger seg på en hoppe. Han oppfører seg bare som en hingst, og hvis hans formål som en biologisk organisme er å videreføre sine gener, da handler han helt i tråd med det.

Gitt at mennesket ikke er mer enn homo sapiens—et medlem av dyreriket—da vil man være skyldig i artssjåvisnisme eller spesiesisme om man hevder mennesket har en spesiell moralsk forpliktelse som ingen andre dyr har. På hvilken basis kan man si at en mann som tvinger seg på en kvinne bryter en moralsk lov eller gjør noe objektivt galt, dersom hans formål som organisme er å spre sine gener? Også hansom hingsten tidligereer helt i tråd med sitt formål som organisme.

Ikke bare objektiv moral forsvinner på ateisme og evolusjon, men også en rekke andre unikt menneskelige virkeligheter. Ta for eksempel vår innsats om å forstå universet gjennom kosmologi, fysikk, matematikk og så videre. Kan vi forvente at våre hjerner, som er utviklet for å bidra til overlevelse og reproduksjon, kan assistere oss i søken etter sannheter om universet vi lever i og vår virkelighet? I så fall er det en absurd tilfeldighet. Skal vi være tro til tankene over burde vi forkaste vår tillit til oss selv som sannhetssøkere. Det er ikke sanne tanker vår hjerne er rettet mot, men tanker som er nyttige for overlevelse av våre gener.

Det kristne menneskesynet

Teismetroen at Gud eksistererpresenterer oss med et alternativ. Gud er ett uforanderlig sinn som er uavhengig av mennesker og hans essens er perfekt godhet. Dette betyr at Gud kan være vår standard for godt og ondt og en moralsk lovgiver som krever av oss å ikke utøve ondskap mot hverandre. Gud er også skaperen av alt annet enn seg selv, inkludert oss, slik at han kan utstyre oss med de fakultetene han måtte ønske. Derfor er han basisen for at jeg kan holde fast ved menneskets status som sannhetssøkere og sannhetsoppdagere, og holde et høyt syn på for eksempel vitenskap.

Det kristne verdenssynet er ikke fullt så enkelt (eller simplistisk), for der er ikke alt dypest sett blinde fysiske prosesser. Universet kan beskrives med matematikk når vi snakker om dens fysikk, men det finnes også mer enn dette. Den kristne fortellingen er at mennesket, uavhengig av hvordan vi endte opp her, er et tåkete speilbilde av det uendeligedet guddommelige. Noe ved mennesket ligner vår skaper; vi er kreative og skapende av natur. Noe ved oss ligner Guds perfekte godhet i at vi kan skille hva som er godt fra hva som er ondt og ikke bare nyttig fra unyttig. Vi er speilbilder av en Gud som er kjærlighet selv, derfor kan vi virkelig elske hverandre heller enn å bare være tiltrukket av hverandre. Han som vet alt har gitt oss kognitiv tilgang til sin skapelse og vår tilværelse. Selv om vi er kommet her gjennom en evolusjonær prosess er vi også benådet med den unike evnen til å overgå den. Vi kan nekte å handle etter våre dyriske impulser i godhetens navn, vi kan stå opp for de svake selv om prosessen ber de sterkeste overleve.

Hvis du er villig til å ofre den enkle men kanskje fordummende ideen om at verden bare er en tilfeldig symfoni av fysiske byggeklosser i et evolusjonært spill, da kan du vinne ideen om at verden også har rom for menneskeheten. Men det det synes å kreve en erkjennelse av at Gud er virkelig, uten at jeg har rukket å argumentere gjennomgående for dette her.

Et guddommelig finjustert univers

Et forunderlig aspekt av vårt univers har vist seg selv for oss gjennom fysikken og matematikken. Den såkalte finjusteringen av universet er et ufattelig usannsynlig fenomen i et Gudeløst univers, men er helt å forvente i intensjonelt, skapt univers. Masse har blitt skrevet om disse mystiske fysikkens konstanter, men en kort (amerikansk og noe harry) video vil gi et overblikk som kanskje brygger nysgjerrighet.

Kan Jesus ha gjenoppstått?

Kristendommen hviler på at Jesus er hvem han sa han er, at han ble henrettet og at han gjenoppstod fra de døde. Mange er ikke klar over hvor overbevisende og gode våre historiske kilder er når det gjelder disse påstandene, og tenker at tillit til noe slikt handler om å akseptere sannheter som ikke har bevisgrunnlag – «blind tro» som man kaller det. Oppstandelsen er støttet av et bevisgrunnlag som både jødiske, kristne, ateistiske og agnostiske historikere på feltet er nærmest enstemmig enige om. Ved en annen anledning vil jeg nok skrive om dette, men for nå deler jeg denne videoen som er et intervju med en rekke kristne historikere om nettopp dette.

Mer mellom himmel og jord?

I forbindelse med samtale rundt hvilke problemer samfunnet vårt har, hører man ofte nøkkelord som materialisme, karrierejag, generasjon prestasjon og kroppspress. Hva har disse tingene til felles, og hva forteller dette oss om virkeligheten?

En av forrige århundres skarpeste tenkere etter min mening, C.S Lewis, bemerker,

Creatures are not born with desires unless satisfaction for these desires exists. A baby feels hunger; well, there is such a thing as food. A duckling wants to swim; well, there is such a thing as water. Men feel sexual desire; well, there is such a thing as sex. If I find in myself a desire which no experience in this world can satisfy, the most probable explanation is that I was made for another world.»Mere Christianity, Bk. III, chap. 10, Hope

Lewis gjenkjente at for enhver naturlig og medfødt lengsel, så finnes det noe som kan tilfredsstille den. For eksempel, mennesker lengter etter vann når de er tørst. Heldigvis finnes det vann slik at tørsten kan slukkes. Til seksuell drift – en medfødt lengsel – har vi sex, og til trøtthet har vi søvn. Tenk deg nå en planet der ingen av planetens intelligente organismer trenger vann, og der det ikke eksisterer vann. Det ville vært overraskende hensiktsløst og faktisk absurd om noen av disse organismene skulle finne på å oppleve tørste etter vann, når de verken trenger det eller noen gang har sett det.

Det finnes også kunstige lengsler, som lengsel etter fotball, eller etter å kunne fly som supermann. Naturligvis er det ikke slik at en lengsel etter å kunne fly som supermann betyr at supermann må finnes. Slike kunstige lengsler er annerledes enn de som er naturlige og medfødte. Man opplever søvnløshet og hungersnød dersom det ikke finnes søvn og mat – såkalt deprivasjon – men man opplever ikke «fotball-løshet» eller «flyvenød» dersom man ikke kjente til noe slikt som fotball eller Supermann, og ingen av disse fantes.

Den vanskelige lengselen

Kristendommen forteller at alle mennesker er ment til å være forent med Gud. Noe skjedde med menneskenaturen når vi en gang tok avstand fra slik vi er ment til å være – der vi er ment til å være. Dermed ble det et brudd i mennesket, et tomrom, noe som skal være der men som ikke er der. En vanlig kristen tanke er at dette tomrommet manifesterer seg i folk flest som jaget etter mer. Når man endelig oppnår en drøm, vil det alltid komme en tid hvor man undrer seg over hvorfor det ikke var like tilfredsstillende som man hadde håpet på.

Det virker til å være den ene tingen en far ikke kan lære sin sønn, og en mor ikke sin datter; man kan jage etter mer og mer, men man oppnår aldri den totale lykken man så inderlig tror man kan finne. Hvorfor? Det kristne svaret er at bare Gud kan fylle dette merkverdige rommet. Han er det eneste virkelig evige og uendelige, i han finnes det ingen begrensninger. Vår verden er endelig, begrenset og alltid midlertidig, mens det er bare en slik fylde og rikdom av ubegrenset kjærlighet og perfeksjon som kan tilfredsstille denne lengselen som underbygger så mye.

Argumentet

Så C.S. Lewis poengterer det åpenbare, at alle naturlige og medfødte lengsler har noe virkelig som kan møte dem. Hvis tørste har drikke, og trøtthet har søvn, hva skal vi da si om denne litt mer diffuse men vel så virkelige lengselen etter noe mer? Hvis vi har en slik lengsel, da vil det være urimelig å hevde noe annet enn at det finnes noe mer. Hvis det er det ubegrensede og uendelige vi griper etter, da må vi konkludere med at det finnes noe ubegrenset og uendelig. Ettersom ingen ting i denne verden tilfredsstiller den, da finnes noe ubegrenset og uendelig som ikke er av denne verden.

Det finnes også kunstige lengsler, som lengsel etter fotball, eller etter å kunne fly som supermann. Naturligvis er det ikke slik at en lengsel etter å kunne fly som supermann betyr at supermann må finnes. Slike kunstige lengsler er annerledes enn de som er naturlige og medfødte. Man opplever søvnløshet og hungersnød dersom det ikke finnes søvn og mat – såkalt deprivasjon – men man opplever ikke «fotball-løshet» eller «flyvenød» dersom man ikke kjente til noe slikt som fotball eller Supermann, og ingen av disse fantes.

Den vanskelige lengselen

Kristendommen forteller at alle mennesker er ment til å være forent med Gud. Noe skjedde med menneskenaturen når vi en gang tok avstand fra slik vi er ment til å være – der vi er ment til å være. Dermed ble det et brudd i mennesket, et tomrom, noe som skal være der men som ikke er der. En vanlig kristen tanke er at dette tomrommet manifesterer seg i folk flest som jaget etter mer. Når man endelig oppnår en drøm, vil det alltid komme en tid hvor man undrer seg over hvorfor det ikke var like tilfredsstillende som man hadde håpet på.

Det virker til å være den ene tingen en far ikke kan lære sin sønn, og en mor ikke sin datter; man kan jage etter mer og mer, men man oppnår aldri den totale lykken man så inderlig tror man kan finne. Hvorfor? Det kristne svaret er at bare Gud kan fylle dette merkverdige rommet. Han er det eneste virkelig evige og uendelige, i han finnes det ingen begrensninger. Vår verden er endelig, begrenset og alltid midlertidig, mens det er bare en slik fylde og rikdom av ubegrenset kjærlighet og perfeksjon som kan tilfredsstille denne lengselen som underbygger så mye.

Argumentet

Så C.S. Lewis poengterer det åpenbare, at alle naturlige og medfødte lengsler har noe virkelig som kan møte dem. Hvis tørste har drikke, og trøtthet har søvn, hva skal vi da si om denne litt mer diffuse men vel så virkelige lengselen etter noe mer? Hvis vi har en slik lengsel, da vil det være urimelig å hevde noe annet enn at det finnes noe mer. Hvis det er det ubegrensede og uendelige vi griper etter, da må vi konkludere med at det finnes noe ubegrenset og uendelig. Ettersom ingen ting i denne verden tilfredsstiller den, da finnes noe ubegrenset og uendelig som ikke er av denne verden.