Argumentet fra moralske fremskritt

Se for deg at Hårek av Tjøtta (965 f.Kr – 1036 e.Kr) ble transportert til gjeldende tidspunkt (~2015 e.Kr). Du havner i dialog med Hårek, og han undrer over hvorfor det ikke lenger finnes treller, at menn og kvinner behandles likt, og den slags ting som man regner for moralske fremskritt. Du forklarer han at vi i dag mener det er umoralsk å diskriminere etter kjønn og at noen mennesker skal settes under andre.

«Men gudene har treller, og Frøya gjør da ikke en manns arbeid,» sier Hårek.

Du tenker deg litt om, og svarer

«Vel, i dag tror vi ikke på dine guder. Men selv om Odin og hans ætt eksisterer betyr ikke det at vi må følge deres eksempel. Vi vet i dag at mennesker har visse rettigheter som er sanne uavhengig av hva dine guder eller andre mennesker måtte si.»

Håreks tanker er fyllt av praktiske spørsmål, som hvordan man kan drive et samfunn uten slaver og hvordan man kan la kvinner gjøre en manns arbeid når de helt tydelig er uegnet til slikt. I et øyeblikk av klarhet sier han,

«Hvordan kan du stå her og fortelle meg hvilke prinsipper som er gode og hvilke som er onde? Trellen er et gode for familien, og på Tjøtta hvor jeg kommer fra er familien viktigere enn en ufri manns lykke. Hva slags far og bondekonge ville jeg vært dersom jeg en dag satt alle treller fri? Det kaller jeg et onde.»

Du forsøker å argumentere for hvordan et samfunn kan fungere uten treller uten at det går betydelig ut over livskvaliteten til hans familie, men til ingen nytte. «Men alle mennesker har samme verdi! Du har ingen rett til å sette et annet menneske under deg selv og ta fra ham hans frihet, uansett hvor nyttig det skulle være for din familie!» proklamerer du høylytt. Hårek ser alvorlig på deg og sier,

«Jeg kan ikke tolerere et slikt angrep på min ære! At du kan sette meg og min ætt lik en enkel trell er mer enn jeg kan akseptere. Jeg er den mektigste høvdingen på Hålogaland, jeg tok hodet av Olav Haraldsson på Stiklestad, og jeg er av kongsslekt! Dine påstander om alle menneskers like verdi er for meg et overgrep mot mitt blod. Hvor i alle dager har du denne ideen fra?»

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

 


Universets kontingens

Argumentet fra universets kontingens er et av mange argumenter for Guds eksistens. Denne videoen ble nettopp utgitt av reasonablefaith.org, og jeg ønsker å dele den videre. Ikke la deg lure av lekne animasjonene og den sjarmerende skotske aksenten, dette er et argument som forsvares av filosofer fra øverste hylle.

Ateismens bevisbyrde

Ateisme trenger ikke bevis og argumentasjon, hevdes det. Hvis den kristne påstår at Gud eksisterer, er det hans eller hennes oppgave å argumentere for det. Ateisten, derimot, har ikke et ansvar for å legge frem argumenter for sitt syn, fordi ateisme ikke er mer enn fravær av tro på Gud.

Men ved nærmere refleksjon kan dette umulig være en god eller produktiv definisjon av ateisme. For det første finnes det en rekke ulike ideologier og filosofier som også innebærer “fravær av tro” på Gud, men som ikke kalles ateisme. Agnostisisme er et fravær av gudstro, men også et fravær tro på at Gud ikke eksisterer. Solipsister, som tror at det eneste man kan være sikker på er virkelig er dem selv, har også fravær av tro på Gud. Katter og babyer har fravær av tro på Gud. Det er neppe tilfellet at alle katter, babyer, solipsister og agnostikere er ateister.

Ateisme, derimot, er å tro at proposisjonen “Gud eksisterer ikke” stemmer. Dette er et positivt epistemologisk utsagn som krever rettferdiggjøring. Det betyr at dersom alle argumenter for Guds eksistens skulle falle sønder og sammen og det ikke fantes en eneste god grunn for gudstro, har man fortsatt ikke tilstrekkelig grunn til å bli ateist, mens agnostisisme er en tilgjengelig mulighet.

Man hører det til stadighet, “det finnes ikke nok bevis for at det eksisterer en Gud.” Det kan man mene, men dette synes altså ikke tilstrekkelig for å kalle seg en ateist. Da må man argumentere for at det påståtte fraværet av bevis faktisk konstituerer et bevis for ateisme, eller som man sier, at fravær av bevis er bevis for fravær. Dette beror på to antagelser, at (i) bevis av en viss sort er å forvente, og at (ii) det ikke finnes bevis av denne sort.

At det finnes bevis er jo hva mange kristne hevder. Men selv om det finnes bevis for Guds eksistens, har ikke disse nødvendigvis samme overtalende kraft som et for eksempel matematiske eller sensoriske bevis (med mindre man selv har en overbevisende religiøs opplevelse). Selv sier jeg meg enig med Blaise Pascal: det finnes tilstrekkelig bevis for gudstro, men med tilstrekkelig grunnlag for å avvise dem uten å bli nedverdiget til irrasjonalisme. Gud gjør seg ikke like tydelig som solen, hva enn grunner Han skulle ha for dette.

Skal man ro i land et forsvar for ateisme må man da argumentere for (ii), at det ikke finnes bevis av den sort man skulle forvente. Så da må man vise at de argumentene som finnes faller til kort for den typen bevis man skulle forvente. Selvsagt må man da også argumentere for at “den typen bevis man skulle forvente” er hva ateisten hevder de er, som i bunn og grunn er et argument fra stillhet.

I oppsummering er det så fremt jeg kan se to ting som kreves i et godt forsvar for ateisme. Et argument fra stillhet, og en kritikk av teistiske argumenter. Men et enkelt “ikke nok bevis, ikke nok bevis” er ikke … nok.

Det flyvende spaghettimonster

Blant internetts glade skeptikere florerer samtalen om et flyvende spaghettimonster (FSM). Tilhørere av denne såkalte pastafarianismen tror at FSM er den virkelige eller beste guddommen, som sies å være en «complex carbohydrate based entity, consisting of willowy eyestalks, two large meatballs,  and a multitude of noodly appendages.» Pastafarianernes himmel inneholder blant annet en ølvulkan og en stripperfabrikk.

Dette er selvsagt gjennomført ironisk og en slags kritikk mot idéen om Gud, og det hevdes stadig at eksistensen av den kristne Gud er intet mer sannsynlig enn eksistensen av dette spaghettimonsteret. Andre sammenligner dras også, som til julenissen, tannfeen og påskeharen. Slike argumenter er selvsagt mer utbredt på Reddit.com og YouTube enn i litteraturen, selv om vi kommer over en og annen ivrig ateistisk vitenskapsmann som hiver seg på bølgen. Likevel dukker dette stadig opp blant folk, så det fortjener en kommentar.

Noen hevder (nok en smule ironisk) å ha observert denne guddommen.

Den åpenbare innvendingen mot FSM er at ingen har sett det. Hvis spaghettimonsteret eksisterte, da skulle man forvente å kunne se den i blant. Pastafarianeren svarer kanskje at spaghettimonsteret er immaterielt, altså ikke-fysisk, slik at man verken kan se eller måle dens nærvær. Plutselig har religionskritikeren som tar stolthet i å være den opplyste (som ateisten D.C. Dennett kaller sine medateister) tatt steget inn i absurditet. Gir det mening å snakke om en «kompleks karbohydratbasert entitet, bestående av lange øyestilker, to store kjøttboller og en multitude av nudlete armer» … som er
immateriell? Det er rett ut selvmotsigende.

De tradisjonelle argumentene for Gud forteller oss at Gud er uten begynnelse, uforårsaket, uforanderlig, utenfor tid og rom, allmektig, allvitende, selv-eksisterende, personlig, absolutt god og kilden til moral. Pastafarianeren kan fortsette å dukke unna innvendinger ved å si at det flyvende spaghettimonsteret er immaterielt (som bryter med definisjonen som sier at det består av karbohydrater), utenfor tid og rom (som bryter med definisjonen av at det kan fly), og så videre. Til slutt ender man opp med et flyvende spaghettimonster som ikke kan fly, ikke består av hverken spaghetti eller kjøttboller, er allvitende og allmektig, personlig og absolutt god, … vel man ender opp med den kristne definisjonen av Gud – men bruker navnet det flyvende spaghettimonsteret. Man har da tatt stadig flere steg vekk fra definisjonen av FSM og tilegnet det Guds egenskaper, helt til det eneste man sitter igjen med fra det opprinnelige flyvende spaghettimonster er dets navn, mens essensen er identifisert med Gud. Dermed har man demonstrert at bare fantasien setter grenser for hvilke kallenavn man kan velge å bruke om Gud, men det rekker nok ikke stort lengre.
De tradisjonelle argumentene for Gud forteller oss at Gud er uten begynnelse, uforårsaket, uforanderlig, utenfor tid og rom, allmektig, allvitende, selv-eksisterende, personlig, absolutt god og kilden til moral. Pastafarianeren kan fortsette å dukke unna innvendinger ved å si at det flyvende spaghettimonsteret er immaterielt (som bryter med definisjonen som sier at det består av karbohydrater), utenfor tid og rom (som bryter med definisjonen av at det kan fly), og så videre. Til slutt ender man opp med et flyvende spaghettimonster som ikke kan fly, ikke består av hverken spaghetti eller kjøttboller, er allvitende og allmektig, personlig og absolutt god, … vel man ender opp med den kristne definisjonen av Gud – men bruker navnet det flyvende spaghettimonsteret. Man har da tatt stadig flere steg vekk fra definisjonen av FSM og tilegnet det Guds egenskaper, helt til det eneste man sitter igjen med fra det opprinnelige flyvende spaghettimonster er dets navn, mens essensen er identifisert med Gud. Dermed har man demonstrert at bare fantasien setter grenser for hvilke kallenavn man kan velge å bruke om Gud, men det rekker nok ikke stort lengre.

Treenighet, enhet eller mangfold

Kristne tror at Gud er på et vis én og på et annet vis tre—en treenighet. Mer presist sier man «én Gud i tre personer.» De opprinnelige formuleringene på gresk og latin brukte ord som homoousius og hypostaesis, men disse formuleringen er bare forsøk på å si tre sannheter samtidig på en presis måte, sannheter som er undervist implisitt i Bibelen og som har vært en del av kristen tro siden begynnelsen. De går som følger:

Definisjonen av treenigheten
  1. Gud er én.
  2. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er alle Gud.
  3. Faderen, Sønnen og Den Hellige ånd er ulike.

Mystisk men logisk

Merk at man ikke sier at 1 person = 3 personer, eller 1 Gud = 3 Guder. Det ville vært en selvmotsigelse
Man sier at det er én Gud, tre personer. Og personer brukes i en vid forstand, noe slikt som bevissthetssentre. Tre distinkte personer med én identisk essens. Med andre ord,

Gud er én hva, og tre hvem.

Dette er veldig annerledes enn noe vi kjenner til, og er selvsagt vanskelig å forstå slik som vi forstår for eksempel mekanikk eller at summen av vinklene i en trekant er 2π. Treenigheten er et såkalt mysterium, men det betyr derimot ikke at treenigheten er et inkonsistent eller ulogisk konsept.

Hvis du er kjent med det siste århundrets oppdagelser i kjemien og fysikken kan treenigheten umulig virke for mystisk til å være sann. I fysikken kan partikler være to steder på samme tid, fotoner kan være sammenfiltrede—ved å observere den ene påvirker du umiddelbart den andre, uavhengig av avstand, elektroner oppfører seg både som bølger og som partikler—to uforenelige naturer, og så videre.

Dette er treenigheten. Trinitarisk teologi handler om å utdype og reflektere over dette.

For å illustrere treenigheten med en (suspekt) analogi, se for deg vi ønsker å demonstrere for en strekmann i en 2-dimensjonal virkelighet hva en rubikskube er. Først viser vi en av de seks sidene; da ser han et gult kvadrat. Så snur vi kuben og viser den grønne siden, og sier «dette er den andre siden av den samme rubikskuben.» Begrenset av sine to dimensjoner klør vår strekmann seg i hodet, for han ser bare et nytt kvadrat med en ny farge. Hvordan disse ulike kvadratene kan være to sider av samme samme enhet er et mysterie for ham. Som med alle illustrasjoner strekker de ikke alltid til, men dette viser at ting kan være logisk konsistent uten å være umiddelbart intuitivt.

Likeså er det ikke overraskende at Gud, som blant annet er definert som det som ingen høyere tanker kan tenkes om, kan være utenfor vår mentale rekkevidde på noe vis. Men Gud—som er ubegrenset—har gjort seg selv tilgjengelig for våre begrensede sinn på flere måter. En av de måtene er gjennom våre kognitive evner, en annen er hans avsløring av hvordan han er gjennom Bibelen, og da spesielt gjennom Jesus. Det er først og fremst fra sistnevnte at vi har fått tilgang på treenigheten, og på andre siden av denne nye kjennskapen står vi igjen med en Gud som er enda større og en virkelighet som gir mer mening.

Kjærlighet og ensomhet

Ta for eksempel påstanden om at Gud er kjærlig eller kjærlighet. Man kan spørre seg: hva eller hvem elsket Gud uten skapelsen? Kjærlighet impliserer noe som elskes. Treenigheten sier at Gud er både en enhet og et felleskap; Gud er en men ikke alene. Kjærlighet utøves naturlig innad i treenigheten, og dermed kan Gud utøve ekte kjærlighet mot seg selv uten å være egosentrisk. Ettersom vi er skapt i Guds bilde er det naturlig at også mennesket er ment for å leve i fellesskap med hverandre, som kanskje forteller oss noe om hvorfor ensomhet kan være så fundamentalt ødeleggende for et menneske.

Enhet eller mangfold

Treenigheten er også gode nyheter for det filosofiske problemet med enhet og mangfold (eng.: the one and the many) eller universalieproblemet. Det har å gjøre med hvordan man kan finne enhet i mangfold. To grupperinger av filosofier har ulike svar på dette.

Monisme hevder enhet i den ultimate virkeligheten—tanken om at «alt er ett.» Alle ting er virkelig bare én enkelt essens eller substans. Materialismen, standard posisjon for de fleste ateister, hevder denne fundamentale virkeligheten er materie, felt eller noe slikt—den fysiske virkeligheten. Idealismen sier det er det en ide eller det mentale, panteismen sier det er Gud (at universet og Gud er identiske). I monismen er det bare én ting som virkelig eksisterer, alt annet er

Pluralisme sier den fundamentale virkeligheten er flerdelt. Den absolutt vanligste versjonen er dualismen, som sier den er todelt. I kinesisk filosofi er verden et resultat av kampen og balansen mellom yin og yang, to motsatte krefter. Platons idélære sier at det finnes en perfekt og en uperfekt virkelighet—en idéverden og en uperfekt avbildning av idéverdenen. Gamle persiske religioner hevder verden er skapt og styrt av konflikten mellom det gode og det onde.

Pluralismen sliter med å ikke kollapse inn i monisme, og monismen sliter med å redegjøre for hvordan verden kan være mangfoldig. Vår erfaring leder oss til pluralismen—for vi ser at virkeligheten er full av ting, mens vår fornuft leder oss til monismen—for vi forstår det som er felles ved alle ting og leter alltid etter det ene underliggende. Begge havner i en grøft, for det ene ekskluderer det andre, og vi trenger en måte å redegjøre for at det finnes enhet i mangfold og mangfold i enhet. Her kommer treenigheten.

Trinitarisme (treenighet) sier at virkeligheten fundamentalt sett er både enhet og mangfold. Gud er den fundamentale virkeligheten, og han er et felleskap og samtidig én.

Som C.S Lewis sier,

[The Trinity] is something we could never have guessed, and yet, once we have been told, one almost feels one ought to have been able to guess it because it fits in so well with all the things we know already.

Kjærlighet og ensomhet

Ta for eksempel påstanden om at Gud er kjærlig eller kjærlighet. Man kan spørre seg: hva eller hvem elsket Gud uten skapelsen? Kjærlighet impliserer noe som elskes. Treenigheten sier at Gud er både en enhet og et felleskap; Gud er en men ikke alene. Kjærlighet utøves naturlig innad i treenigheten, og dermed kan Gud utøve ekte kjærlighet mot seg selv uten å være egosentrisk. Ettersom vi er skapt i Guds bilde er det naturlig at også mennesket er ment for å leve i fellesskap med hverandre, som kanskje forteller oss noe om hvorfor ensomhet kan være så fundamentalt ødeleggende for et menneske.

Enhet eller mangfold

Treenigheten er også gode nyheter for det filosofiske problemet med enhet og mangfold (eng.: the one and the many) eller universalieproblemet. Det har å gjøre med hvordan man kan finne enhet i mangfold. To grupperinger av filosofier har ulike svar på dette.

Monisme hevder enhet i den ultimate virkeligheten—tanken om at «alt er ett.» Alle ting er virkelig bare én enkelt essens eller substans. Materialismen, standard posisjon for de fleste ateister, hevder denne fundamentale virkeligheten er materie, felt eller noe slikt—den fysiske virkeligheten. Idealismen sier det er det en ide eller det mentale, panteismen sier det er Gud (at universet og Gud er identiske). I monismen er det bare én ting som virkelig eksisterer, alt annet er

Pluralisme sier den fundamentale virkeligheten er flerdelt. Den absolutt vanligste versjonen er dualismen, som sier den er todelt. I kinesisk filosofi er verden et resultat av kampen og balansen mellom yin og yang, to motsatte krefter. Platons idélære sier at det finnes en perfekt og en uperfekt virkelighet—en idéverden og en uperfekt avbildning av idéverdenen. Gamle persiske religioner hevder verden er skapt og styrt av konflikten mellom det gode og det onde.

Pluralismen sliter med å ikke kollapse inn i monisme, og monismen sliter med å redegjøre for hvordan verden kan være mangfoldig. Vår erfaring leder oss til pluralismen—for vi ser at virkeligheten er full av ting, mens vår fornuft leder oss til monismen—for vi forstår det som er felles ved alle ting og leter alltid etter det ene underliggende. Begge havner i en grøft, for det ene ekskluderer det andre, og vi trenger en måte å redegjøre for at det finnes enhet i mangfold og mangfold i enhet. Her kommer treenigheten.

Trinitarisme (treenighet) sier at virkeligheten fundamentalt sett er både enhet og mangfold. Gud er den fundamentale virkeligheten, og han er et felleskap og samtidig én.

Som C.S Lewis sier,

[The Trinity] is something we could never have guessed, and yet, once we have been told, one almost feels one ought to have been able to guess it because it fits in so well with all the things we know already.