Meningsløshet

Absurditeten av et ateistisk univers

Den britiske poeten Percy Bysshe Shelley skriver dette vakre og grusomme diktet om ruinene av en mektig herskers skulptur. Det som en gang var et landemerke som talte om denne herskerens storhet, er nå en dramatisk ironi som advarer om vår alles ubetydelighet og uunngåelige ruin. For meg setter disse ordene et fryktinngytende perspektiv på en endelig verden, en hvor alt er forbigående og ingen dypere mening er å finne.


ozymandias
I met a traveller from an antique land who said:
“Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them, on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown,
And wrinkled lip, and sneer of cold command,
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them and the heart that fed:
And on the pedestal these words appear:
‘My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!’

Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.”

Diktets triste budskap er at vi alle bygger våre liv, gjør kanskje store verk, og de største av oss skryter kanskje “Look on my works!” Men alle våre metaforiske byggverk ligger en dag i ruiner, ja selv summen av menneskets store verk er dømt til ødeleggelse. Også universets skjebne er dyster. Alle stjerner vil til slutt slukke, planeter og galakser vokser stadig lengre unna hverandre, og hvert øyeblikk er et steg nærmere hva fysikerne kaller universets varmedød. Ingen liv vil lenger finnes, og kosmos blir en gravplass for døde galakser tom for glød.

Slik håpløshet finner ingen plass i det kristne verdensbildet. Hvorfor ofret apostlene sine liv for å fortelle om mirakelet om at Jesus var gjenoppstått? Fordi dette mirakelet representerte nyheter med håp av en annen dimensjon, virkelig gode nyheter, som jo er hva evangelium betyr. Jesus sin oppstandelse er den første instansen av en mer total oppstandelse, en fullstendig gjenopprettelse. Påskemirakelet forteller om en fremtid hvor universet vil bli transformert, hvor korrupsjon ikke vil finne sin plass, hvor himmel og jord vil møtes. Hvert menneske, så vel som vårt hjem, vil bli gjort nytt.

Det er inn i denne fullstendiggjorte verden vi vil oppleve ‘legemets oppstandelse’, ikke til en diffus verden over skyene langt borte et sted. En fremtid av denne sort skaper sjokkbølger inn i vår verden, og man merker at kraften av de gode nyhetene transformerer liv allerede nå. Men i kristne øyne er dette bare en smakebit på hva som vil komme. Med en slik skjebne i vente er våre liv ikke dømt til ruiner. Kristendommen snur Ozymandias skjebne på hodet. Ruinene er heller , mens det fullstendiggjorte og perfekte ligger i vente. Det er da vi virkelig vil vite hva det er å være menneske.

Bryan Cranston (fra Breaking Bad) leser diktet slik:

Slik håpløshet finner ingen plass i det kristne verdensbildet. Hvorfor ofret apostlene sine liv for å fortelle om mirakelet om at Jesus var gjenoppstått? Fordi dette mirakelet representerte nyheter med håp av en annen dimensjon, virkelig gode nyheter, som jo er hva evangelium betyr. Jesus sin oppstandelse er den første instansen av en mer total oppstandelse, en fullstendig gjenopprettelse. Påskemirakelet forteller om en fremtid hvor universet vil bli transformert, hvor korrupsjon ikke vil finne sin plass, hvor himmel og jord vil møtes. Hvert menneske, så vel som vårt hjem, vil bli gjort nytt.

Det er inn i denne fullstendiggjorte verden vi vil oppleve ‘legemets oppstandelse’, ikke til en diffus verden over skyene langt borte et sted. En fremtid av denne sort skaper sjokkbølger inn i vår verden, og man merker at kraften av de gode nyhetene transformerer liv allerede nå. Men i kristne øyne er dette bare en smakebit på hva som vil komme. Med en slik skjebne i vente er våre liv ikke dømt til ruiner. Kristendommen snur Ozymandias skjebne på hodet. Ruinene er heller , mens det fullstendiggjorte og perfekte ligger i vente. Det er da vi virkelig vil vite hva det er å være menneske.

Bryan Cranston (fra Breaking Bad) leser diktet slik:
https://vimeo.com/94227542

Guddommelig stillhet

En respons på hvorfor Gud ikke “viser seg”

Man kan begynne å lure på hvorfor Vår Herre ikke titter frem fra sine tette skyer i blant. Hvis Gud finnes, hvorfor i alle dager skal han gjøre det så vanskelig for oss å få dette bekreftet? Dette som på engelsk gjerne kalles divine hiddenness velger jeg å oversette til guddommelig gjemsel, eller kanskje bedre, guddommelig stillhet. Nevnte stillhet er basis for et av ateistens bedre argument mot Guds eksistens. Argumentet fra Guds stillhet står i rekken av argumenter på formen,

  1. Hvis Gud eksisterer, da vil Gud gjøre det slik at X.
  2. Men det er tilfellet at ikke-X.
  3. Dermed eksisterer Gud ikke.

Et annet eksempel er argumentet fra ondskap. Gud er angivelig essensielt god, allmektig og allvitende. Hvis Gud eksisterer, da vil Gud gjøre det slik at vonde ting ikke skjer. Men det er tilfellet at vonde ting skjer. Dermed eksisterer Gud ikke. Setter vi opp argumentet fra Guds stillhet på denne formen, får vi noe slik som dette:

  1. Hvis Gud eksisterer, da vil han gjøre det slik at alle vet at han eksisterer.
  2. Men det er ikke tilfellet at alle vet at han eksisterer.
  3. Dermed eksisterer Gud ikke.

Det åpenbare problemet med argumenter i denne familien er at mennesket umulig kan være i en posisjon til å evaluere hva Gud ville og ikke ville gjort. Hans innsikt og oversikt er total, vår er minimal. Man kunne sette punktum der, men teisten kan vel ikke slippe unna så lett? Vi trenger i det minste en plausibel historie som forteller hvorfor Gud gjør som han gjør, i hvert fall når det gjelder så vanskelige tilstander som eksistensen av ondskap eller Guds gjemsel. Det viktige er ikke at denne historien er riktig, men at den er plausibel. Det er tilstrekkelig for å demonstrere at argumentet er mislykket. Et eksempel fra filosofen Peter van Inwagen illustrerer dette:

Ola tror ikke på evolusjonsteorien, og påpeker at menneskets øye er uhyre komplekst og sammensatt. Han hevder at øyet umulig kan ha vært utviklet steg for steg: ta vekk én del, og det er ubrukelig. Biologen Kari mener at øyet kan ha blitt til gjennom evolusjon. Man finner mange enklere former for øyne i naturen. Noen sanser bare lysstyrke, noen både lys og retning. Mer komplekse former har dybdesyn, og noen også fargesyn. Vårt øye kan ha gått gjennom ulike funksjoner og nivåer av funksjon stegvis, selv om det ikke alltid har hatt akkurat samme nivå av funksjon som i dag.

Hvis Kari kan legge frem en plausibel redegjørelse av hvordan øyet har utviklet seg, da kan man avvise Ola sitt argument mot evolusjonsteorien. Det samme kan vi gjøre med argumentet fra Guds stillhet og fra ondskap. Hvis noen kan gi en plausibel redegjørelse av hvorfor Gud tillater vonde ting, eller hvorfor han ikke viser seg mer, da virker det riktig og rasjonelt å avvise disse argumentene (selv om det emosjonelle problemet kanskje vedvarer). Jeg skal ikke ta for meg argumentet fra ondskap her, men begrenser meg til Guds stillhet. Så la meg komme med noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult.


‣ Overveldende bevis er uforenelig med menneskelig frihet og integritet.

Kanskje er det slik at dersom Gud gjør seg like åpenbar som at 2 + 2 = 4 eller at du har en kropp, da vil grunnene for å tro på hans eksistens være så overveldende at de tvinger frem tro og gjør det umulig å avvise Gud om man ønsker det. For å kunne velge Gud i frihet, må man kunne avvise ham.

Om Bill Gates kom på datingscenen ville det vært nødvendig for ham å være stille om visse ting, dersom han ønsker genuin uselvisk affeksjon fra potensielle partnere. Gud er uendelig mye mer ‘imponerende’ enn Gates, og trenger kanskje å være delvis stille eller skjult for å gi oss frihet til å utvikle en riktig type kjærlighet mot ham.

Videre ville det også vært irrasjonelt, faktisk sinnsykt, å avvise Gud dersom han var like åpenbar som at 2 + 2 = 4. Enhver person med sinnet i behold vil ikke benekte at to og to gir fire. Hvis Gud ønsker at vi skal kunne avvise ham og fortsatt ha sinnets integritet i behold, da må han være delvis skjult.


‣ Gud er ikke stille, vi er tunghørte.

Kristne påpeker at det man kaller synd (tanker og handlinger som er i strid med Guds vilje/vesen) har såkalte noetiske effekter. Det vil si, våre tanker og handlinger forandrer våre sinn på en slik måte at vi korrumperer vår naturlige ‘guddomssans.’ I tillegg har denne verden falt fra sitt ideal (syndefallet), og en konsekvens av dette er en hemming av nevnte guddomssans. Kanskje er Guds stillhet derfor ikke mer enn vår døvhet (eller rettere sagt tunghørthet).


 ‣ Gud er ikke interessert i proposisjonell tro.

Gud ønsker ikke en enkel tro på at han eksisterer, men heller en tro som inkluderer hengivenhet, ekte kjærlighet og tillit. Kanskje åpenbarer han seg derfor hovedsakelig for dem som søker ham med et inderlig hjerte. Selv om Gud skulle zappet alle med en plutselig intens overbevisning om at han finnes, ville ikke dette ha noen betydelig verdi. Gud ønsker å være i kjærlig relasjon med oss, ikke et simpelt objekt for våre tanker. Kanskje kreves da mer subtil avsløring, som ikke risikerer å produsere proposisjonell tro, men som samtidig er tilstrekkelig for å produsere tro med hengivenhet og kjærlighet.


‣ Guds stillhet er nødvendig for moralsk signifikante valg.

En gutt entrer kjøkkenet i retning kakeboksen, og hans far står i rundt dørkarmen vel vitende om situasjonen. Hvis gutten merker at pappa står i dørkarmen, vil han naturligvis velge å ikke stjele kaker av kakeboksen. Da har han selvsagt ikke gjort noe galt, men han har ikke gjort noe betydelig godt heller, fordi avholdenheten var motivert av farens nærvær. Hvis faren holder seg skjult, vil han gjøre det mulig for gutten å gjøre et moralsk signifikant valg å ikke stjele kake fra kakeboksen (vi antar for argumentets skyld at stjeling fra kakeboksen er moralsk problematisk, selv om det kanskje er heller søtt). På tilsvarende måte kan det være nødvendig for Gud å holde seg noe skjult, slik at vi er i stand til å gjøre moralsk signifikante valg.


‣ Guds stillhet bare et uttrykk for hans personlighet.

Vi har tilstrekkelige grunner for å tro på Gud, og han gjorde den ultimate selvoppofrelse når han ble menneske i Jesus og gav seg over til menneskers ondskap for vår skyld. Fra dette ser vi at han i hvert fall ikke er uinteressert, og at han ikke bevisst unngår oss. Filosofen Michael Rea foreslår at hans generelle stillhet, slik vi opplever ham, kan være intet mer enn hans ‘stil’.

Du går forbi en medelev på skolen, og han ser deg ikke i øynene en gang. Dine tanker farer: har du såret han? Har han noe imot deg? Er han flau av å omgås deg? Så viser det seg at fyren er klassens geni. Han er alltid i sine egne tanker, bedriver all slags integraler og derivasjoner i hodet, filosoferer over livets store spørsmål. Plutselig er ikke hans ‘stillhet’ grunn til skuffelse eller frustrasjon.

Å tolke stillhet krever mye informasjon om personligheten til den som er stille, personens kultur og bakgrunn, han eller hennes stil og normer, den gjeldende livssituasjon, og så videre. Hvis alt dette kreves for å tolke et vanlig menneskes stillhet, hvor mye vanskeligere er det ikke da å tolke Guds stillhet? I lys av dette er det absurd å konkludere med at Guds stillhet ikke er kompatibel med hans påståtte egenskaper som kjærlig og nær. Faktisk er erfaringen til mange kristne at det sterkeste fellesskap med Gud finnes i stillhet, lik et par som er tilfreds med hverandres nærvær, uten en eneste ordveksling eller handling.


Disse er noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult (eller hvorfor han ikke er skjult), og jeg understreker igjen at jeg ikke hevder hver av disse faktisk er tilfellet. Men så lenge én av disse er plausibel—eller en av de mange andre forslag som ikke er nevnt—er argumentet fra Guds stillhet ikke et suksessfullt argument mot Guds eksistens. Det er selvsagt en hel del mer som kan sies om dette, og hvert av forslagene over kunne trengt mer utdyping. Men ta innlegget mitt mer som en skisse enn som et fullstendig argument.

Forslag til skikkelig lesning:

Ola tror ikke på evolusjonsteorien, og påpeker at menneskets øye er uhyre komplekst og sammensatt. Han hevder at øyet umulig kan ha vært utviklet steg for steg: ta vekk én del, og det er ubrukelig. Biologen Kari mener at øyet kan ha blitt til gjennom evolusjon. Man finner mange enklere former for øyne i naturen. Noen sanser bare lysstyrke, noen både lys og retning. Mer komplekse former har dybdesyn, og noen også fargesyn. Vårt øye kan ha gått gjennom ulike funksjoner og nivåer av funksjon stegvis, selv om det ikke alltid har hatt akkurat samme nivå av funksjon som i dag.

Hvis Kari kan legge frem en plausibel redegjørelse av hvordan øyet har utviklet seg, da kan man avvise Ola sitt argument mot evolusjonsteorien. Det samme kan vi gjøre med argumentet fra Guds stillhet og fra ondskap. Hvis noen kan gi en plausibel redegjørelse av hvorfor Gud tillater vonde ting, eller hvorfor han ikke viser seg mer, da virker det riktig og rasjonelt å avvise disse argumentene (selv om det emosjonelle problemet kanskje vedvarer). Jeg skal ikke ta for meg argumentet fra ondskap her, men begrenser meg til Guds stillhet. Så la meg komme med noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult.


‣ Overveldende bevis er uforenelig med menneskelig frihet og integritet.

Kanskje er det slik at dersom Gud gjør seg like åpenbar som at 2 + 2 = 4 eller at du har en kropp, da vil grunnene for å tro på hans eksistens være så overveldende at de tvinger frem tro og gjør det umulig å avvise Gud om man ønsker det. For å kunne velge Gud i frihet, må man kunne avvise ham.

Om Bill Gates kom på datingscenen ville det vært nødvendig for ham å være stille om visse ting, dersom han ønsker genuin uselvisk affeksjon fra potensielle partnere. Gud er uendelig mye mer ‘imponerende’ enn Gates, og trenger kanskje å være delvis stille eller skjult for å gi oss frihet til å utvikle en riktig type kjærlighet mot ham.

Videre ville det også vært irrasjonelt, faktisk sinnsykt, å avvise Gud dersom han var like åpenbar som at 2 + 2 = 4. Enhver person med sinnet i behold vil ikke benekte at to og to gir fire. Hvis Gud ønsker at vi skal kunne avvise ham og fortsatt ha sinnets integritet i behold, da må han være delvis skjult.


‣ Gud er ikke stille, vi er tunghørte.

Kristne påpeker at det man kaller synd (tanker og handlinger som er i strid med Guds vilje/vesen) har såkalte noetiske effekter. Det vil si, våre tanker og handlinger forandrer våre sinn på en slik måte at vi korrumperer vår naturlige ‘guddomssans.’ I tillegg har denne verden falt fra sitt ideal (syndefallet), og en konsekvens av dette er en hemming av nevnte guddomssans. Kanskje er Guds stillhet derfor ikke mer enn vår døvhet (eller rettere sagt tunghørthet).


 ‣ Gud er ikke interessert i proposisjonell tro.

Gud ønsker ikke en enkel tro på at han eksisterer, men heller en tro som inkluderer hengivenhet, ekte kjærlighet og tillit. Kanskje åpenbarer han seg derfor hovedsakelig for dem som søker ham med et inderlig hjerte. Selv om Gud skulle zappet alle med en plutselig intens overbevisning om at han finnes, ville ikke dette ha noen betydelig verdi. Gud ønsker å være i kjærlig relasjon med oss, ikke et simpelt objekt for våre tanker. Kanskje kreves da mer subtil avsløring, som ikke risikerer å produsere proposisjonell tro, men som samtidig er tilstrekkelig for å produsere tro med hengivenhet og kjærlighet.


‣ Guds stillhet er nødvendig for moralsk signifikante valg.

En gutt entrer kjøkkenet i retning kakeboksen, og hans far står i rundt dørkarmen vel vitende om situasjonen. Hvis gutten merker at pappa står i dørkarmen, vil han naturligvis velge å ikke stjele kaker av kakeboksen. Da har han selvsagt ikke gjort noe galt, men han har ikke gjort noe betydelig godt heller, fordi avholdenheten var motivert av farens nærvær. Hvis faren holder seg skjult, vil han gjøre det mulig for gutten å gjøre et moralsk signifikant valg å ikke stjele kake fra kakeboksen (vi antar for argumentets skyld at stjeling fra kakeboksen er moralsk problematisk, selv om det kanskje er heller søtt). På tilsvarende måte kan det være nødvendig for Gud å holde seg noe skjult, slik at vi er i stand til å gjøre moralsk signifikante valg.


‣ Guds stillhet bare et uttrykk for hans personlighet.

Vi har tilstrekkelige grunner for å tro på Gud, og han gjorde den ultimate selvoppofrelse når han ble menneske i Jesus og gav seg over til menneskers ondskap for vår skyld. Fra dette ser vi at han i hvert fall ikke er uinteressert, og at han ikke bevisst unngår oss. Filosofen Michael Rea foreslår at hans generelle stillhet, slik vi opplever ham, kan være intet mer enn hans ‘stil’.

Du går forbi en medelev på skolen, og han ser deg ikke i øynene en gang. Dine tanker farer: har du såret han? Har han noe imot deg? Er han flau av å omgås deg? Så viser det seg at fyren er klassens geni. Han er alltid i sine egne tanker, bedriver all slags integraler og derivasjoner i hodet, filosoferer over livets store spørsmål. Plutselig er ikke hans ‘stillhet’ grunn til skuffelse eller frustrasjon.

Å tolke stillhet krever mye informasjon om personligheten til den som er stille, personens kultur og bakgrunn, han eller hennes stil og normer, den gjeldende livssituasjon, og så videre. Hvis alt dette kreves for å tolke et vanlig menneskes stillhet, hvor mye vanskeligere er det ikke da å tolke Guds stillhet? I lys av dette er det absurd å konkludere med at Guds stillhet ikke er kompatibel med hans påståtte egenskaper som kjærlig og nær. Faktisk er erfaringen til mange kristne at det sterkeste fellesskap med Gud finnes i stillhet, lik et par som er tilfreds med hverandres nærvær, uten en eneste ordveksling eller handling.


Disse er noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult (eller hvorfor han ikke er skjult), og jeg understreker igjen at jeg ikke hevder hver av disse faktisk er tilfellet. Men så lenge én av disse er plausibel—eller en av de mange andre forslag som ikke er nevnt—er argumentet fra Guds stillhet ikke et suksessfullt argument mot Guds eksistens. Det er selvsagt en hel del mer som kan sies om dette, og hvert av forslagene over kunne trengt mer utdyping. Men ta innlegget mitt mer som en skisse enn som et fullstendig argument.

Forslag til skikkelig lesning:

Videoserie om Jesu oppstandelse

For å argumentere for at Jesus faktisk stod opp fra de døde kreves kanskje mer enn et lite blogginnlegg. Det er masse spennende og viktig historieforskning som ligger til grunn for en slik påstand, og jeg kjenner begrensningen av mine ~10 minutter ‘korte’ innlegg. Jeg håper å en dag skrive skikkelig selv om dette viktige temaet, kanskje i en serie av innlegg. Men for deg som ikke vil vente på meg og er interessert i hva dette handler om, hvordan noen kan tro dette med fornuften på rette plass, da anbefaler jeg (den noe harry og teatralske) videoserien under.

epistemisk

Polyateisme

Forvirring rundt Gud og guder

Ateister av den mer reflekterte sort vil kanskje kritisere meg for å skrive dette innlegget, på basis av at jeg ikke går i dialog med kremen av ateistisk argumentasjon, men vier spalteplass til ‘kommentarfelt-ateisme’. Men ettersom denne påstanden har blitt et slags slagord for mange, trengs det en konfrontasjon. Påstanden er: “vi er begge ateister, jeg tror bare på en gud færre enn deg.” Den naturlige responsen for meg er å påpeke kategorifeilen:

“Den monoteistiske Gud er ikke én variant av andre guder”

Den generelle ideen om Gud som er felles for jødedom, kristendom og islam er en Gud som er noe radikalt annerledes enn de guder man finner i for eksempel nordisk mytologi eller i hinduistenes polyteisme. Dette er ikke “en min Gud er bedre enn deres”-argumentasjon, men en redelig erkjennelse av kategorier.

Det er naturlig å dra et skille mellom polyteistiske guder, og den monoteistiske Gud. Forskjellen er ikke at polyteisme har flere av samme sort Gud som man finner i monoteisme, hva slags vesen man refererer til.

Den monoteistiske Gud kan beskrives på en rekke måter som alle peker mot det samme: det som intet høyere kan tenkes om, det øverste vesen, eksistensens kilde, den første årsak eller det som er fullstendig ubegrenset. Sentralt i dette gudsbildet er at han er personlig, skaperen av alt, og i kristendommen også full av kjærlighet. Se denne siden for mer om hva som menes med Gud. Jeg bør understreke at mange kristne ikke har et slik veldefinert gudsbegrep, og gudsbildet til noen kan begynne å minne om beskrivelsen av de polyteistiske gudene under. Men dette forteller oss ikke mer enn at kristne kan mangle kunnskap om troen de står i.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.

Gud og elektroner

Mysterie og analogi

Hva har elektroner og Gud til felles? Vel, de er angivelig begge fundamentale aspekter av virkeligheten, og begge er enkel, i den forstand at de ikke er sammensetninger av mer fundamentale ting. Men en videre likhet slår meg, nemlig at vår epistemiske (jada) status bærer betydelige likheter med hensyn på begge disse. Nærmere sagt, måten vi forstår Gud gjennom analogier ligner på måten vi forstår elektroner (og annen fundamental fysikk) gjennom analogier.

Elektronet

De fleste har lært litt kjemi på et eller annet tidspunkt i livet. Vanligvisbegynner det på barne- og ungdomsskolen med atomer og elektroner. Da lærer man analogien om atomkjernen som en samling av kuleformede protoner og nøytroner, og små ladede partikler med navn elektroner som svirrer rundt atomkjernen. Etterhvert lærer vi analogien om at elektronene svirrer rundt atomkjernen kun i bestemte avstander, der metaforen er solsystemet med bestemte planetbaner.

evolution_of_atom
Atomets utvikling
orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.