Vakkerhet og Guds eksistens

Et hint mot et gudsargument

Vår planet og vårt univers er, som de fleste vil enes om, svært vakkert. Skjønnhet eller vakkerhet (jeg klarer aldri bestemme meg for hvilket av disse ordene som er vakrest … skjønnest) virker også å være en essensiell del av våre mest sublime opplevelser. Når man faller for sin kjære, hører melodier som stikker dypt, eller ser naturens største underverk, står estetikken sentralt. Verden virker generelt vakker, mens det stygge oppleves å ikke ‘passe inn’ og man ønsker å unngå det eller forvandle det til noe vakkert (med det mener jeg selvsagt ikke at det uperfekte kan ikke være vakkert, for det vet vi fra erfaring at det kan).

Man kunne tenke seg at verden var annerledes. Heller en generell skjønnhet med stygghet som unntaket, kunne verden vært generelt stygg med skjønnhet som unntaket. Jeg setter pris på filosof Richard Swinburne sine tanker rundt dette:

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?1

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

Hensiktsløs evolusjon

Misforståelser rundt tilfeldighet

Hvis det er slik at den verden vi lever i er såkalt gudeløs, virker det fasjonable narrativet om ‘det store lotteriet’ grovt sett korrekt: universets hendelsesforløp kunne sett svært annerledes ut og vi bør takke den ikke-eksisterende Gud for at vi har trosset alle odds og finner oss selv i den heldige situasjonen av å eksistere. En liten forstyrrelse i naturlovene kunne kollapset universet milliarder av år før vi noen gang hadde hatt tid til å utvikle oss. Et vulkanutbrudd på feil tidspunkt i evolusjonens drama kunne tatt livet av våre førhistoriske forfedre. Men vi er her, vi vant lotteriet! (Bare ikke tro du er spesiell.)

For mange kristne er denne fortellingen tett knyttet opp mot teorien om evolusjon, og i et ønske om å ivareta kristne doktriner om menneskets identitet som bærere av ‘Guds bilde’, skapt ved hans metaforiske hender, forkaster man heller utviklingslæren. Den kristne insisterer på at menneskets opprinnelse ikke er i brutal og meningsløs flaks, men i overfloden av Guds kjærlighet eller vilje. Vi har ikke vunnet lotto—vi har blitt gitt livets gave (i hvert fall som art, men angivelig også som individer).

Alternativet som blir presentert av noen er en skapelsesberetning i tråd med en noe overfladisk og i overkant modernistisk tolkning av bibelens skapelsesmyte. Sentralt i denne beretningen er Gud som skaper mennesket i løpet av et øyeblikk ut av støv, og Eva av hans side. Noen tar altså dette ganske bokstavelig. Jeg vil ikke la dette innlegget skli inn i en diskusjon om hvordan bibelen skal tolkes i dette henseende, men vil heller adressere det jeg tror er en viktigere grunn til at mange føler seg ubekvem med teorien om evolusjon, nemlig dens elementer av tilfeldighet.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.

Historisiteten av Jesu oppstandelse

Det er nå påskemorgen, og etterfølgerne av Jesus har i sin ydmykelse og frykt for livet gått i skjul eller forlatt Jerusalem. Deres mester er død, og ligger stille i et gravkammer. Noen av Jesu kvinnelige etterfølgere er ankommet graven for å behandle liket. Her begynner detaljene å variere, slik som de alltid gjør i vitneforklaringer (en god indikator på at noe faktisk skjedde). En gruppe av Jesu kvinnelige tilhengere besøker graven tidlig søndag morgen for å behandle liket med dufter. Til sin store fortvilelse oppdager de at gravkammeret er tomt, og løper for å fortelle dette til de andre disiplene som etterhvert oppdager det samme.

Opplevelser av å se Jesus

Fortvilelsen forvandles fort til sjokk og glede når disiplene har opplevelser av å se Jesus i live. Det fortelles at to av disiplene møtte Jesus på veien til Galilea. Paulus og Lukas skriver at han viste seg for Peter i Jerusalem, og så for hele gruppen. Han forsikret dem om at han ikke var uvirkelig ved å spise sammen med dem, og viste dem sine sår. En av disiplene—Thomas—var ikke tilstede og nektet å tro på de andre. “Ikke før jeg får kjenne på hans sår vil jeg tro” uttrykker han, som en skeptiker seg hør og bør. Thomas møter til slutt Jesus selv, og får gjøre nettopp hva han krevde. Jesus viser seg for syv av hans etterfølgere ved Tiberiassjøen, og for sin tvilende bror Jakob. Det fortelles at han viste seg for så mange som 500 av hans etterfølgere på én gang. Den ateistiske forskeren på Det nye testamentetet, Gerd Ludemann, konkluderer: “det kan tas som historisk sikkert at Peter og disiplene hadde opplevelser etter Jesu død hvor de opplevde å se Jesus som den gjenoppståtte Kristus.”1

Den tomme graven

At graven var tom er også velbegrunnet. For det første, nyhetene om Jesus sin oppstandelse spredte seg raskt i Jerusalem. Hvis liket lå i graven, ville det vært lett for myndighetene å vise frem kroppen for å avkrefte påstandene. Kirken ville neppe ha overlevd i Jerusalem dersom graven var okkupert. For det andre, en rekke tidlige kritikere av kristendommen sier implisitt at graven var tom, og tar det som historisk. For det tredje, evangeliene rappoterer at kvinner oppdaget den tomme graven. Dette er en kontraproduktiv detalj, ettersom kvinners vitneforklaring på den tiden ikke ble regnet som gyldig. Det virker usannsynlig at en slik ‘flau’ detalj ville være del av en oppdiktet historie som skulle underbygge deres påstander om en oppstått Jesus. Faktisk blir nettopp dette, at kvinner var vitne til den tomme graven, brukt av kritikere av kristendommen i det første århundre.

Disiplenes tro og påstander

La oss stoppe her. Noen har altså oppdaget at graven er tom, og kort tid etter rapporterer store mengder mennesker at de har sett Jesus i live. Jerusalems gater blir fylt med stemmer som forteller at Jesus fra Nasaret er stått opp fra de døde, og nyhetene sprer seg. Hvordan vet vi at disiplene virkelig hevdet Jesus var stått opp fra de døde?

  1. Vi kjenner til muntlige tradisjoner (trosbekjennelser, oppsummeringer av andakter) som sannsynligvis daterer så tidlig som innen 5 år etter korsfestelsen. I disse kommer det frem at disiplene hevdet Jesus var stått opp fra de døde.
  2. Vi har skriftlige tradisjoner (evangeliene, de apostoliske fedre) som beskriver at disiplene hevdet å ha sett Jesus i live etter sin død.
  3. Paulus, en tidlig kristen, kjente disiplene personlig og skriver at de hevdet dette.

I alt har vi ni uavhengige kilder til at disiplene hevdet dette. Men kan det tenkes at disiplene fant på alt dette, en slags konspirasjon eller et ønske om å gjenopprette sitt rykte? Dette er svært lite plausibelt. Vi vet at disiplene var villige til å lide og dø for deres tro på at Jesus var gjenoppstått. Vi har så mye som syv antikke kilder som bekrefter dette. Tar vi med Paulus og Jakob har vi elleve. Hvem er villig til å lide og dø for noe de vet er en løgn? Løgnere er dårlige martyrer, som det sies.

En motstander og en tviler

Paulus var en høytstående og innflytelsesrik religiøs leder og intellektuell som mente det var Guds vilje å forfølge de kristne. På vei mellom to byer opplever han at Jesus viser seg for ham på en kraftfull måte. Hans overbevisning om å ha sett den gjenoppståtte Jesus er så sterk at han var villig til å dø martyrdøden for den. Vi har en rekke tidlige førstehånds vitner til at Paulus konverterte fra en målrettet motstander av de første kristne til en av kristendommens største forkjempere.

Jakob, bror til Jesus, var ifølge evangeliene ikke blant dem som trodde at Jesus var den han hevdet. At dette er historisk støttes blant annet av at en slik detalj er en forlegenhet for de første kristne, men det nevnes likevel. Muntlige tradisjoner fra få år etter korsfestelsen sier at Jesus viste seg for Jakob. Kort tid etter oppstandelsen angivelig fant sted, er Jakob identifisert som lederen av kirken i Jerusalem. Ikke bare ble han en troende, men led også martyrdøden for det.

Alternative forklaringer

La oss si oss enige med det akademiske majoritetssynet når det gjelder disse fire fakta:

  1. Jesus døde ved korsfestelse.
  2. Graven var tom få dager senere.
  3. Hans etterfølgere opplevde å se ham gjenoppstått.
  4. En forfølger av kirken (Paulus) og en skeptiker (Jakob) byttet radikalt standpunkt etter å ha opplevd å se Jesus.

Den åpenbare forklaringen på disse historiske hendelsene er selvsagt at Jesus faktisk gjenoppstod. Men mirakuløse forklaringer er alltid siste utvei. Problemet er at alternative forklaringer er gjennomgående utilstrekkelig, og ingen av disse teoriene har særlig oppslutning i akademia heller. Man kan jo lure på hvilket standpunkt de ateistiske og agnostiske forskerne da tar, når de kjenner til all den historiske data men forblir ikke-troende. Noen avviser oppstandelsen prinsipielt, og mener at enhver alternativ forklaring, uansett hvor lite plausibel, er en bedre forklaring enn et umulig mirakel. Men dette er vel ikke mer enn et uberettiget bias mot mirakler? Man kan ikke anta at Jesus ikke kan gjenoppstå for å begrunne hvorfor han ikke gjenoppstod.

Blant lekmenn er det mest utbredte synet at evangeliene er mytiske, altså åndelig eller symbolsk sanne, men historisk og bokstavelig usanne. Problemet er at evangelienes litterære format er totalt ulik enhver form for mytisk litteratur vi kjenner til. Faktisk er evangeliene klassifisert som gresk-romerske biografier. Det andre problemet er at evangeliene ble nedskrevet alt for nært hendelsene i tid til at myter kan ha utviklet seg i en slik grad. Øyevitnene var tross alt i live når disse mytene angivelig ble til, og ville lett punktert dem. I tillegg har vi det essensielle budskapet i evangeliene allerede i de muntlige tradisjonene fra noen få år etter korsfestelsen. De tidligste ekstrabibelske kildene omtaler også historien om Jesus, inkludert påstandene om oppstandelsen, som historiske påstander, ikke som mytiske eller åndelige fortellinger.

Hva med disse andre alternative teoriene foreslått i årenes løp, på verdens fakulteter, hvorfor slår ikke de gjennom?

  • “Jesus døde ikke på korset.” Dette drøfter jeg i mitt forrige innlegg, men det er altså medisinsk uholdbart, og det forklarer ikke disiplenes tro på at Jesus var gjenoppstått.
  • “Disiplene konspirerte.” Det forklarer ikke Paulus og Jakobs konversjon, ikke disiplenes villighet til å lide og dø martyrdøden, og er psykologisk urimelig.
  • “Disiplene hallusinerte.” Men 12 på en gang? 500 på en gang? Og flere ganger, over lengre tid? Og disse hallusinasjonene var synkronisert slik at alle så det samme? Ingen slik psykologisk effekt er dokumentert noen gang. Og hvorfor skulle Paulus hallusinere så kraftig at han gav sitt liv til saken han før kjempet mot med sverd?
  • “Noen stjal kroppen” eller “disiplene gikk til feil grav.” Men disiplene visste hvilken grav Jesus lå i. Vi vet til og med hvem som eide graven. Og en tom grav ville aldri vært nok til å overbevise disiplene om at Jesus var gjenoppstått. Og igjen, hva med Paulus og Jakob? Og det forklarer ikke i det hele tatt hva alle disse menneskene , når de hevder de så den levende Jesus.

At tilstanden til disse teoriene er dyster understrekes nesten komisk når en historiker går så langt som å foreslå at Jesus hadde en identisk tvillingbror som plutselig dukket opp og overbeviste disiplene om at han var den gjenoppståtte Jesus.

Konklusjon

Det er utrolig mange setninger jeg ikke kan koste på meg å inkludere, for artikkelen blir bare lengre og lengre. Men etter min erfaring, jo mer man studerer den historiske data, dess sterkere blir grunnlaget for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod. Forhåpentligvis vil du være enig i at det finnes tilstrekkelig grunnlag for å rasjonelt hevde at Jesus gjenoppstod, som en historisk hendelse og uten et uberettiget bias mot mirakelet i utgangspunktet. Videre vil du kanskje være enig i at det er overbevisende grunnlag for å tro dette. Er man ikke enig i dette, bør man i det minste finne en alternativ forklaring som man mener er mer plausibel enn den at Jesus gjenoppstod. Da vil ens ikke-tro i det minste være rasjonelt begrunnet.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

Den tomme graven

At graven var tom er også velbegrunnet. For det første, nyhetene om Jesus sin oppstandelse spredte seg raskt i Jerusalem. Hvis liket lå i graven, ville det vært lett for myndighetene å vise frem kroppen for å avkrefte påstandene. Kirken ville neppe ha overlevd i Jerusalem dersom graven var okkupert. For det andre, en rekke tidlige kritikere av kristendommen sier implisitt at graven var tom, og tar det som historisk.2 For det tredje, evangeliene rappoterer at kvinner oppdaget den tomme graven. Dette er en kontraproduktiv detalj, ettersom kvinners vitneforklaring på den tiden ikke ble regnet som gyldig. Det virker usannsynlig at en slik ‘flau’ detalj ville være del av en oppdiktet historie som skulle underbygge deres påstander om en oppstått Jesus. Faktisk blir nettopp dette, at kvinner var vitne til den tomme graven, brukt av kritikere av kristendommen i det første århundre.3

Disiplenes tro og påstander

La oss stoppe her. Noen har altså oppdaget at graven er tom, og kort tid etter rapporterer store mengder mennesker at de har sett Jesus i live. Jerusalems gater blir fylt med stemmer som forteller at Jesus fra Nasaret er stått opp fra de døde, og nyhetene sprer seg. Hvordan vet vi at disiplene virkelig hevdet Jesus var stått opp fra de døde?

  1. Vi kjenner til muntlige tradisjoner (trosbekjennelser, oppsummeringer av andakter) som sannsynligvis daterer så tidlig som innen 5 år etter korsfestelsen. I disse kommer det frem at disiplene hevdet Jesus var stått opp fra de døde.
  2. Vi har skriftlige tradisjoner (evangeliene, de apostoliske fedre) som beskriver at disiplene hevdet å ha sett Jesus i live etter sin død.
  3. Paulus, en tidlig kristen, kjente disiplene personlig og skriver at de hevdet dette.

I alt har vi ni uavhengige kilder til at disiplene hevdet dette. Men kan det tenkes at disiplene fant på alt dette, en slags konspirasjon eller et ønske om å gjenopprette sitt rykte? Dette er svært lite plausibelt. Vi vet at disiplene var villige til å lide og dø for deres tro på at Jesus var gjenoppstått. Vi har så mye som syv antikke kilder som bekrefter dette.4 Tar vi med Paulus og Jakob har vi elleve.5 Hvem er villig til å lide og dø for noe de vet er en løgn? Løgnere er dårlige martyrer, som det sies.

En motstander og en tviler

Paulus var en høytstående og innflytelsesrik religiøs leder og intellektuell som mente det var Guds vilje å forfølge de kristne. På vei mellom to byer opplever han at Jesus viser seg for ham på en kraftfull måte. Hans overbevisning om å ha sett den gjenoppståtte Jesus er så sterk at han var villig til å dø martyrdøden for den.6 Vi har en rekke tidlige førstehånds vitner til at Paulus konverterte fra en målrettet motstander av de første kristne til en av kristendommens største forkjempere.

Jakob, bror til Jesus, var ifølge evangeliene ikke blant dem som trodde at Jesus var den han hevdet. At dette er historisk støttes blant annet av at en slik detalj er en forlegenhet for de første kristne, men det nevnes likevel. Muntlige tradisjoner7 fra få år etter korsfestelsen sier at Jesus viste seg for Jakob. Kort tid etter oppstandelsen angivelig fant sted, er Jakob identifisert som lederen av kirken i Jerusalem. Ikke bare ble han en troende, men led også martyrdøden for det.8

Alternative forklaringer

La oss si oss enige med det akademiske majoritetssynet når det gjelder disse fire fakta:

  1. Jesus døde ved korsfestelse.9
  2. Graven var tom få dager senere.10
  3. Hans etterfølgere opplevde å se ham gjenoppstått.11
  4. En forfølger av kirken (Paulus) og en skeptiker (Jakob) byttet radikalt standpunkt etter å ha opplevd å se Jesus.

Den åpenbare forklaringen på disse historiske hendelsene er selvsagt at Jesus faktisk gjenoppstod. Men mirakuløse forklaringer er alltid siste utvei. Problemet er at alternative forklaringer er gjennomgående utilstrekkelig, og ingen av disse teoriene har særlig oppslutning i akademia heller. Man kan jo lure på hvilket standpunkt de ateistiske og agnostiske forskerne da tar, når de kjenner til all den historiske data men forblir ikke-troende. Noen avviser oppstandelsen prinsipielt, og mener at enhver alternativ forklaring, uansett hvor lite plausibel, er en bedre forklaring enn et umulig mirakel. Men dette er vel ikke mer enn et uberettiget bias mot mirakler? Man kan ikke anta at Jesus ikke kan gjenoppstå for å begrunne hvorfor han ikke gjenoppstod.

Blant lekmenn er det mest utbredte synet at evangeliene er mytiske, altså åndelig eller symbolsk sanne, men historisk og bokstavelig usanne. Problemet er at evangelienes litterære format er totalt ulik enhver form for mytisk litteratur vi kjenner til. Faktisk er evangeliene klassifisert som gresk-romerske biografier. Det andre problemet er at evangeliene ble nedskrevet alt for nært hendelsene i tid til at myter kan ha utviklet seg i en slik grad. Øyevitnene var tross alt i live når disse mytene angivelig ble til, og ville lett punktert dem. I tillegg har vi det essensielle budskapet i evangeliene allerede i de muntlige tradisjonene fra noen få år etter korsfestelsen. De tidligste ekstrabibelske kildene omtaler også historien om Jesus, inkludert påstandene om oppstandelsen, som historiske påstander, ikke som mytiske eller åndelige fortellinger.

Hva med disse andre alternative teoriene foreslått i årenes løp, på verdens fakulteter, hvorfor slår ikke de gjennom?

  • “Jesus døde ikke på korset.” Dette drøfter jeg i mitt forrige innlegg, men det er altså medisinsk uholdbart, og det forklarer ikke disiplenes tro på at Jesus var gjenoppstått.
  • “Disiplene konspirerte.” Det forklarer ikke Paulus og Jakobs konversjon, ikke disiplenes villighet til å lide og dø martyrdøden, og er psykologisk urimelig.
  • “Disiplene hallusinerte.” Men 12 på en gang? 500 på en gang? Og flere ganger, over lengre tid? Og disse hallusinasjonene var synkronisert slik at alle så det samme? Ingen slik psykologisk effekt er dokumentert noen gang. Og hvorfor skulle Paulus hallusinere så kraftig at han gav sitt liv til saken han før kjempet mot med sverd?
  • “Noen stjal kroppen” eller “disiplene gikk til feil grav.” Men disiplene visste hvilken grav Jesus lå i. Vi vet til og med hvem som eide graven. Og en tom grav ville aldri vært nok til å overbevise disiplene om at Jesus var gjenoppstått. Og igjen, hva med Paulus og Jakob? Og det forklarer ikke i det hele tatt hva alle disse menneskene , når de hevder de så den levende Jesus.

At tilstanden til disse teoriene er dyster understrekes nesten komisk når en historiker går så langt som å foreslå at Jesus hadde en identisk tvillingbror som plutselig dukket opp og overbeviste disiplene om at han var den gjenoppståtte Jesus.

Konklusjon

Det er utrolig mange setninger jeg ikke kan koste på meg å inkludere, for artikkelen blir bare lengre og lengre. Men etter min erfaring, jo mer man studerer den historiske data, dess sterkere blir grunnlaget for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod. Forhåpentligvis vil du være enig i at det finnes tilstrekkelig grunnlag for å rasjonelt hevde at Jesus gjenoppstod, som en historisk hendelse og uten et uberettiget bias mot mirakelet i utgangspunktet. Videre vil du kanskje være enig i at det er overbevisende grunnlag for å tro dette. Er man ikke enig i dette, bør man i det minste finne en alternativ forklaring som man mener er mer plausibel enn den at Jesus gjenoppstod. Da vil ens ikke-tro i det minste være rasjonelt begrunnet.

Historisiteten av Jesu død

Det er langfredag, og Jesus er blitt dømt til døden av den romerske prefekten Pontius Pilatus. Henrettelsen skal gjennomføres på romernes mest grusomme vis, korsfestelsen. En skare av jøder har presset frem denne dommen, mens Jesu etterfølgere frykter for livet. Denne mannen de har fulgt i tre år, denne karakteren som har inspirert dem til total hengivelse, har blitt redusert til en håpløs kriminell. Drømmen har tatt slutt, boblen er sprukket. Dette var ikke hva de hadde forestilt seg.

Noen har foreslått at Jesus kan ha overlevd korsfestelsen. Fra et medisinsk standpunkt er dette svært lite sannsynlig. En gruppe medisinske spesialister skriver i The Journal of the American Medical Association om effekten av romersk pisking og korsfestelse på den dødsdømte, og konkluderer med at Jesus ikke kan ha overlevd noe slikt1. Dette er lite overraskende for dem som kjenner til den romerske prosessen. Noe videre utbrodering av detaljene velger jeg å unngå (da får du heller lese artikkelen selv), men romerne var altså enormt erfarne og sofistikerte i sine metoder. De var ikke de første til å bruke korsfestelse, men perfeksjonerte metoden som en form for tortur og dødsstraff som var utformet til å gi en sakte død med mest mulig smerte og lidelse2. Fra et medisinsk standpunkt er det i hvert fall lite tvil om at Jesus døde den dagen.

Men ble han virkelig korsfestet i det hele tatt? Muslimer tror at Jesus var en viktig profet, men at fortellingen om hans død og oppstandelse er oppspinn. I koranen står det:

Og for deres påstand (som de sier skrytende): «Vi har drept Allahs sendebud, Messias, Jesus, sønn av Maria!», enda de ikke drepte ham og heller ikke korsfestet ham, men det var en person som ble gjort lik (Jesus) utseendemessig for dem. Og sannelig, de som er uenige om ham, de er visselig i tvil (basert på denne drapspåstanden). De har ingen kunnskap (om hva sannheten er), men følger kun antakelser. Og de har visselig ikke drept Jesus!Koranen 4:157

Muslimske apologeter vil altså ofte si at Jesus aldri døde på korset, men at han ble opprykket til himmelen før korsfestelsen, og at Gud gav Jesus sitt utseende til en annen person som døde i hans sted. Andre muslimer vil si at Jesus overlevde korsfestelsen, eller at han aldri ble korsfestet. Ingen av disse alternativene virker det minste plausibel, og er så og si enstemmig avvist av historikere. Ettersom doktrinen om koranens perfeksjon er essensiell i islam, er altså Jesus sin død ved korsfestelse et kraftig argument mot islam, støttet av moderne historieforskning.

Hvordan vet vi at Jesus faktisk ble korsfestet? Våre viktigste kilder er selvsagt de første fire skriftene i Det nye testamentet, biografiene om Jesus. Andre kilder til denne hendelsen er for eksempel den jødiske historikeren Josefus, den romerske historikeren Tacitus, den greske satirikeren Lucian, den babylonske Talmud og en rekke andre. Andre kilder nevner ikke korsfestelse spesifikt, men bekrefter at Jesus ble drept. Vi kjenner også til muntlige tradisjoner fra allerede fem år etter hendelsen som bekrefter korsfestelsen. Jesu henrettelse er altså en meget veldokumentert hendelse. Den kritiske forskeren på Det nye testamentet, Bart Ehrman, sier Jesu død ved korsfestelse er den sikreste kunnskapen vi har om ham.

La oss anta at Jesus, mot alle odds og stikk i strid med vår medisinske og historiske kunnskap, faktisk overlevde den romerske korsfestelsen. Etter få dager i gravkammeret våkner han til live, dytter til side den enorme steinen som lukker graven, overvinner romersk vakthold og halter videre med sin ødelagte og knuste kropp. Så treffer han noen av sine etterfølgere. Vil de rope av glede og forkynne i hele Jerusalem at Jesus har gjenoppstått? Hvis de viser glede, er det over at han har overlevd, ikke gjenoppstått. Oppstandelse var stikk i strid med deres verdenssyn, noe de aldri skulle forvente. En alvorlig såret og haltende Jesus ville verken fjernet deres skuffelse over deres leders ydmykende antiklimaks, eller gitt dem ideen om at han var Herre over død og liv. Den kritiske historikeren David Strauss argumenterte allerede på 1800-tallet kraftfullt mot teorien om at Jesus overlevde korsfestelsen, og hans argumenter bestrides fortsatt ikke i dag.

Det eksisterer altså svært liten tvil på at Jesus ble korsfestet og døde ved romerske hender på 30-tallet i det første århundre Palestina. I neste innlegg vil jeg forsøke å argumentere for at han få dager senere var i live igjen.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

Og for deres påstand (som de sier skrytende): «Vi har drept Allahs sendebud, Messias, Jesus, sønn av Maria!», enda de ikke drepte ham og heller ikke korsfestet ham, men det var en person som ble gjort lik (Jesus) utseendemessig for dem. Og sannelig, de som er uenige om ham, de er visselig i tvil (basert på denne drapspåstanden). De har ingen kunnskap (om hva sannheten er), men følger kun antakelser. Og de har visselig ikke drept Jesus!Koranen 4:157

Muslimske apologeter vil altså ofte si at Jesus aldri døde på korset, men at han ble opprykket til himmelen før korsfestelsen, og at Gud gav Jesus sitt utseende til en annen person som døde i hans sted. Andre muslimer vil si at Jesus overlevde korsfestelsen, eller at han aldri ble korsfestet. Ingen av disse alternativene virker det minste plausibel, og er så og si enstemmig avvist av historikere. Ettersom doktrinen om koranens perfeksjon er essensiell i islam, er altså Jesus sin død ved korsfestelse et kraftig argument mot sannheten av islam, støttet av moderne historieforskning.

Hvordan vet vi at Jesus faktisk ble korsfestet? Våre viktigste kilder er selvsagt de første fire skriftene i Det nye testamentet, biografiene om Jesus. Andre kilder til denne hendelsen er for eksempel den jødiske historikeren Josefus3, den romerske historikeren Tacitus4, den greske satirikeren Lucian5, den babylonske Talmud og en rekke andre. Andre kilder nevner ikke korsfestelse spesifikt, men bekrefter at Jesus ble drept. Vi kjenner også til muntlige tradisjoner fra allerede fem år etter hendelsen som bekrefter korsfestelsen. Jesu henrettelse er altså en meget veldokumentert hendelse. Den kritiske forskeren på Det nye testamentet, Bart Ehrman, sier Jesu død ved korsfestelse er den sikreste kunnskapen vi har om ham6.

La oss anta at Jesus, mot alle odds og stikk i strid med vår medisinske og historiske kunnskap, faktisk overlevde den romerske korsfestelsen. Etter få dager i gravkammeret våkner han til live, dytter til side den enorme steinen som lukker graven, overvinner romersk vakthold og halter videre med sin ødelagte og knuste kropp. Så treffer han noen av sine etterfølgere. Vil de rope av glede og forkynne i hele Jerusalem at Jesus har gjenoppstått? Hvis de viser glede, er det over at han har overlevd, ikke gjenoppstått. Oppstandelse var stikk i strid med deres verdenssyn, noe de aldri skulle forvente. En alvorlig såret og haltende Jesus ville verken fjernet deres skuffelse over deres leders ydmykende antiklimaks, eller gitt dem ideen om at han var Herre over død og liv. Den kritiske historikeren David Strauss argumenterte allerede på 1800-tallet kraftfullt mot teorien om at Jesus overlevde korsfestelsen, og hans argumenter bestrides fortsatt ikke i dag.

Det eksisterer altså svært liten tvil på at Jesus ble korsfestet og døde ved romerske hender på 30-tallet i det første århundre Palestina. I neste innlegg vil jeg forsøke å argumentere for at han få dager senere var i live igjen.

Historisiteten av påsken

Jeg har bestemt meg for å skrive tre innlegg denne påsken. Spørsmålet som skal besvares er: stod Jesus virkelig opp fra de døde? Dette første innlegget vil legge grunnlaget, mens på langfredag og påskemorgen vil jeg argumentere for at:

  1. Jesus døde ved korsfestelse på langfredag.
  2. Jesus var i live på påskemorgen.

Dette er påskemirakelet, og er grunnlaget for den kristne tro. Ifølge den profilerte ateisten Anthony Flew, er det også det best attesterte mirakelet i historien1. Jeg vil bare bruke historiske fakta som har bred aksept blant historikere på relevante fagfelt, uavhengig av livssyn og religion.

De aller fleste av nevnte historikere vil enes om at vi har godt historisk belegg for å tro at Jesus døde ved korsfestelse, ble gravlagt, og at graven ble funnet tom få dager senere. Om hans etterfølgere vet vi også at de var håpløse og rådville i etterkant av hans død, at hadde opplevelser av å se Jesus i live få dager etter hans henrettelse, og at de etter disse opplevelsene gikk fra stille tvilere til fryktløse forkynnere som hevdet Jesus var gjenoppstått.

To utenforstående utmerker seg også. Jakob—bror til Jesus—tvilte hele sitt liv på Jesus, men endret brått mening etter å ha opplevd å se ham i live etter henrettelsen. Saulus av Tarsus—en høytstående, lærd religiøs leder og ivrig fiende av kirken—opplevde også å se Jesus i live og byttet radikalt posisjon. Disse hendelsene regnes altså som historisk trygge fakta, og er mer eller mindre ukontroversielle. Den mest omstridte blant nevnte fakta er nok at graven ble funnet tom, selv om den fortsatt er akseptert som historisk av brorparten av historikere.

Mens det finnes en rekke argumenter for Guds eksistens, som det ontologiske argumentet, argumentet fra første årsak, eller fra objektive moralske sannheter, er disse ikke nødvendigvis til hjelp for å skille mellom hvilke av de monoteistiske religionene som er korrekt. Men oppstandelsen er en hendelse som—hvis sann—er et argument for både Guds eksistens og for sannheten av grunnleggende kristen tro.

For å argumentere for at Jesus oppstod fra de døde trenger jeg å argumentere for at (i) Jesus var død på langfredag og (ii) i live på påskemorgen. Dette er prosjektet i kommende innlegg.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

De aller fleste av nevnte historikere vil enes om at vi har godt historisk belegg for å tro at Jesus døde ved korsfestelse2, ble gravlagt3, og at graven ble funnet tom få dager senere4. Om hans etterfølgere vet vi også at de var håpløse og rådville i etterkant av hans død, at de hadde opplevelser av å se Jesus i live få dager etter hans henrettelse5, og at de etter disse opplevelsene gikk fra stille tvilere til fryktløse forkynnere som hevdet Jesus var gjenoppstått6.

To utenforstående utmerker seg også. Jakob—bror til Jesus—tvilte hele sitt liv på Jesus, men endret brått mening etter å ha opplevd å se ham i live etter henrettelsen. Saulus av Tarsus—en høytstående, lærd religiøs leder og ivrig fiende av kirken—opplevde også å se Jesus i live og byttet radikalt posisjon. Disse hendelsene regnes altså som historisk trygge fakta, og er mer eller mindre ukontroversielle. Den mest omstridte blant nevnte fakta er nok at graven ble funnet tom, selv om den fortsatt er akseptert som historisk av brorparten av historikere.

Mens det finnes en rekke argumenter for Guds eksistens, som det ontologiske argumentet, argumentet fra første årsak, eller fra objektive moralske sannheter, er disse ikke nødvendigvis til hjelp for å skille mellom hvilke av de monoteistiske religionene som er korrekt. Men oppstandelsen er en hendelse som—hvis sann—er et argument for både Guds eksistens og for sannheten av grunnleggende kristen tro.

For å argumentere for at Jesus oppstod fra de døde trenger jeg å argumentere for at (i) Jesus var død på langfredag og (ii) i live på påskemorgen. Dette er prosjektet i kommende innlegg.