Himmelen og den nye skapelsen

Misforståelser rundt vår ultimate skjebne

I Bibelen benyttes en rekke begreper relatert til “livet etter døden”. Himmelen, en ny himmel og ny jord, paradis, legemets oppstandelse, Guds rike og himmelriket. Alle gode eksempler på kristent stammespråk. Sentralt i den kristne tanken om det neste livet er himmelen, og mange har inntrykket av at himmelen er hva kristendommen sier er vår ultimate skjebne. Men hva med resten av disse begrepene, som ‘ny himmel og ny jord’ og ‘legemets oppstandelse’?

Det synes å finnes to hovedstrømmer i kristen idehistorie med hensyn på hvordan det evige liv ser ut. Den ene anser himmelen som plassen eller tilstanden for våre sjeler, og der vil man tilbringe evigheten. La oss kalle dette evig himmel-synet. Den andre sier himmelen er noe som til slutt vil forenes med vår verden for å danne ‘en ny himmel og ny jord’, altså er evigheten ikke tilbragt i en spirituell verden eller tilstand, men i en type ny skapelse som ikke er uten fysisk karakter. La oss kalle dette ny skapelse-synet. Begge har røtter langt tilbake, men det er min overbevisning at det er sistnevnte syn som har røttene plantet hos de første kristne, mens evig himmel-synet lukter mistenkelig av nyplatonisme og gnostisisme og er fjern fra det jødiske tankegods Jesus talte inn i.

Om himmelen skrives det på Wikipedia (utheving av meg):

In traditional Christianity, [heaven] is considered a state or condition of existence (rather than a particular place somewhere in the cosmos) of the supreme fulfillment of theosis in the beatific vision of the Godhead. In most forms of Christianity, heaven is also understood as the abode for the righteous dead in the afterlife, usually a temporary stage before the resurrection of the dead and the saints’ return to the New Earth.

De to viktigste trosbekjennelsene, den nikenske og den apostoliske, avsluttes henholdsvis med

  • “Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.”
  • “Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

Det er altså snakk om legemets oppstandelse, som indikerer en (i minste fall) fysisk tilværelse, og en kommende verden. Bibelen indikerer at denne nye skapelsen vil ha både kontinuitet og diskontinuitet med denne verden. Det er altså ikke slik at den nåværende verden vil kastes i søppelet og erstattes med et bedre alternativ. Heller ikke er det slik at denne verden helt enkelt vil bli pyntet på og reparert. Det vil være en radikal transformasjon, en perfeksjonering av universet til å oppnå Guds ideal. Den gjenoppståtte Jesus er frampeket og prototypen på denne nye skapelsen: fysisk, men ikke på samme måte som nå; den samme, men ny.

Legemets oppstandelse

Apostelen Paulus svarer i sitt første brev til Korinterne (15,42-44) på spørsmålet om hvordan legemets oppstandelse vil være. Han bruker bildet av et frø som plantes og blir totalt forvandlet til sin plante. Vår kropp er til den gjenoppståtte kropp hva frøet er til planten.

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Altså vil den gjenoppståtte kroppen være uforgjengelig, av herlig glans med kraft, og en åndelig kropp. Sistnevnte bruken av ordet “åndelig” (gresk: pnemaios) er ikke som “immateriell” men som “overnaturlig” eller “herliget” (parallelt med kroppen til den gjenoppståtte Jesus). Hva alt dette betyr kan man undre seg over, men det er tydelig at det involverer både elementer av det som er, og noe helt nytt.

Materiell og spirituell

Jeg har lenge vært uvitende om ny skapelse-synet, men nå som jeg har adoptert det slår det meg plutselig som teologisk underlig at himmelen skulle være et ikke-fysisk sted og vår ultimate skjebne. Hvorfor skulle Gud skape denne verden, for så å forkaste dens definerende fysiske essens til fordel for en åndelig og immateriell tilværelse? Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter. Bibelens skapelsesberetning forteller at Gud så på verden og kalte den “god”, komplett med sine trær og steiner, hav og stjerner. Disse ting skal neppe i søppelet.

Akkurat hvordan fremtiden ser ut er i stor grad utenfor vår rekkevidde, både fordi Bibelen bruker metaforer og bilder, og fordi man  bruke metaforer og bilder ettersom vår forestillingsevne er begrenset til hva vi kjenner til og ekstrapoleringer derifra. I den grad unionen av himmel og jord gjør noe nytt, er vår fantasi nokså rådvill. Men noen generelle ideer får vi avslørt blant annet gjennom Paulus. For eksempel skriver han til kirken i Roma (8,22):

Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.

Paulus sammenligner den kommende verden med en fødsel. Siden universets begynnelse har skapelsen sukket og stønnet i fødselsrier. Når fødselen en dag kommer, da skal det skapte blant annet “bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten.” Skal jeg være litt naturfagsvridd av meg snakker Paulus her om termodynamikkens andre lov, at ting tenderer mot uorden. Fysikeren og biskopen John Polkinghorne har foreslått at kanskje materien skal bli transformert til å ha selvorganiserende egenskaper (slik vi ser i for eksempel biologien) som avløser denne tendensen mot uorden.metamorphosis

Om forvandlingen av universet bruker filosofen Robin Collins bildet av metamorfose. Undersøker vi en larve i sin puppe gjør vi lurt i å ekstrapolere at dette vesenet vil forbli i sin nåværende tilstand til den dør. Men plutselig, som ut av intet, åpner puppen seg og en skjult struktur vi ante ingen ting om manifesterer seg som en vakker sommerfugl. Kanskje bærer universets skjebne likheter til dette.

Konklusjon

Selv om noen anser den nåværende himmelen som det endeløse endestoppet, heller enn en midlertidig tilværelse som skal bli forent med den nåværende verden til å danne en “ny himmel og en ny jord”, er alle kristne enige om at den ultimate skjebne involverer en åndelig perfeksjon. Med det mener jeg en total tilfredsstillelse av våre dypeste lengsler etter Gud og hverandre, en fullstendiggjørelse av vår menneskelighet (vi blir slik vi virkelig er ment til å være), tørkede tårer og evig lykke. De to synene er altså enige om det viktigste, men jeg mener det også er viktig å ikke gå i “den gnostiske fellen” av å forkaste det fysiske. Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Om himmelen skrives det på Wikipedia (utheving av meg):

In traditional Christianity, [heaven] is considered a state or condition of existence (rather than a particular place somewhere in the cosmos) of the supreme fulfillment of theosis in the beatific vision of the Godhead. In most forms of Christianity, heaven is also understood as the abode for the righteous dead in the afterlife, usually a temporary stage before the resurrection of the dead and the saints’ return to the New Earth.

De to viktigste trosbekjennelsene, den nikenske og den apostoliske, avsluttes henholdsvis med

  • “Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.”
  • “Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

Det er altså snakk om legemets oppstandelse, som indikerer en (i minste fall) fysisk tilværelse, og en kommende verden. Bibelen indikerer at denne nye skapelsen vil ha både kontinuitet og diskontinuitet med denne verden. Det er altså ikke slik at den nåværende verden vil kastes i søppelet og erstattes med et bedre alternativ. Heller ikke er det slik at denne verden helt enkelt vil bli pyntet på og reparert. Det vil være en radikal transformasjon, en perfeksjonering av universet til å oppnå Guds ideal. Den gjenoppståtte Jesus er frampeket og prototypen på denne nye skapelsen: fysisk, men ikke på samme måte som nå; den samme, men ny.

Legemets oppstandelse

Apostelen Paulus svarer i sitt første brev til Korinterne (15,42-44) på spørsmålet om hvordan legemets oppstandelse vil være. Han bruker bildet av et frø som plantes og blir totalt forvandlet til sin plante. Vår kropp er til den gjenoppståtte kropp hva frøet er til planten.

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Altså vil den gjenoppståtte kroppen være uforgjengelig, av herlig glans med kraft, og en åndelig kropp. Sistnevnte bruken av ordet “åndelig” (gresk: pnemaios) er ikke som “immateriell” men som “overnaturlig” eller “herliget” (parallelt med kroppen til den gjenoppståtte Jesus). Hva alt dette betyr kan man undre seg over, men det er tydelig at det involverer både elementer av det som er, og noe helt nytt.

Materiell og spirituell

Jeg har lenge vært uvitende om ny skapelse-synet, men nå som jeg har adoptert det slår det meg plutselig som teologisk underlig at himmelen skulle være et ikke-fysisk sted og vår ultimate skjebne. Hvorfor skulle Gud skape denne verden, for så å forkaste dens definerende fysiske essens til fordel for en åndelig og immateriell tilværelse? Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter. Bibelens skapelsesberetning forteller at Gud så på verden og kalte den “god”, komplett med sine trær og steiner, hav og stjerner. Disse ting skal neppe i søppelet.

Akkurat hvordan fremtiden ser ut er i stor grad utenfor vår rekkevidde, både fordi Bibelen bruker metaforer og bilder, og fordi man  bruke metaforer og bilder ettersom vår forestillingsevne er begrenset til hva vi kjenner til og ekstrapoleringer derifra. I den grad unionen av himmel og jord gjør noe nytt, er vår fantasi nokså rådvill. Men noen generelle ideer får vi avslørt blant annet gjennom Paulus. For eksempel skriver han til kirken i Roma (8,22):

Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.

Paulus sammenligner den kommende verden med en fødsel. Siden universets begynnelse har skapelsen sukket og stønnet i fødselsrier. Når fødselen en dag kommer, da skal det skapte blant annet “bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten.” Skal jeg være litt naturfagsvridd av meg snakker Paulus her om termodynamikkens andre lov, at ting tenderer mot uorden. Fysikeren og biskopen John Polkinghorne har foreslått at kanskje materien skal bli transformert til å ha selvorganiserende egenskaper (slik vi ser i for eksempel biologien) som avløser denne tendensen mot uorden.metamorphosis

Om forvandlingen av universet bruker filosofen Robin Collins bildet av metamorfose. Undersøker vi en larve i sin puppe gjør vi lurt i å ekstrapolere at dette vesenet vil forbli i sin nåværende tilstand til den dør. Men plutselig, som ut av intet, åpner puppen seg og en skjult struktur vi ante ingen ting om manifesterer seg som en vakker sommerfugl. Kanskje bærer universets skjebne likheter til dette.

Konklusjon

Selv om noen anser den nåværende himmelen som det endeløse endestoppet, heller enn en midlertidig tilværelse som skal bli forent med den nåværende verden til å danne en “ny himmel og en ny jord”, er alle kristne enige om at den ultimate skjebne involverer en åndelig perfeksjon. Med det mener jeg en total tilfredsstillelse av våre dypeste lengsler etter Gud og hverandre, en fullstendiggjørelse av vår menneskelighet (vi blir slik vi virkelig er ment til å være), tørkede tårer og evig lykke. De to synene er altså enige om det viktigste, men jeg mener det også er viktig å ikke gå i “den gnostiske fellen” av å forkaste det fysiske. Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Er evolusjon et mirakel?

Mirakler og Guds skaperstil

Mitt korte svar er nei, evolusjon er ikke den type ting som passer kriteriene for mirakel. Men akkurat hva et mirakel er har aldri vært et rett frem spørsmål. David Hume kalte det et brudd med naturlovene, en definisjon man slett ikke trenger å gå med på. En vanligere definisjon er at mirakel er en hendelse som overgår naturens egne evner. Hvis evolusjon er en prosess som har funnet sted ved naturens egne evner og potensialer, og ingen guddommelig inngripen har vært nødvendig, da ser jeg ikke hvordan man kan kalle evolusjon et mirakel.

Hadde Gud skapt en natur uten tilstrekkelige potensialer og evner for å oppnå sine mål (som blant annet mennesket), da ville det vært nødvendig for ham å gripe inn ved en rekke anledninger og gjøre små mirakler for å bringe det evolusjonære drama til dagens øyeblikk. Dette synes å implisere at Gud skapte et ufullstendig eller halvferdig univers, som ikke kan tenkes Gud verdig. Derfor tenker jeg at Gud har utstyrt naturen med alle nødvendige karakteristikker for at liv skulle bli til og utfolde seg gjennom evolusjonen. Den biologiske sfæren har lagt potensielt i universet fra begynnelsen, og likeså evnen til å realisere dem.

Men det finnes en løsere definisjon av et mirakel som en utrolig eller svært usannsynlig hendelse. Hvis man bruker ordet ‘mirakel’ på dette vis vil jeg nærme meg å si at evolusjon er et mirakel. For hvorfor i alle dager har naturen kraft til å muliggjøre fremveksten av underlige skapninger som oss? Det er lett å glemme det mirakuløse i det kjente. Det finnes en utrolig mengde måter naturen kunne ha vært, som ikke ville involvert oss eller noe annet liv for den saks skyld. Det er vanskelig å se for seg alternative naturlover, men selv med de samme naturlovene skal det ikke mer enn en ørliten pertubasjon i en av naturlovenes konstanter før all biologi er en umulighet. Man kan jo spørre seg hvorfor i all verden universet er den type vesen som føder en slik ting som liv, og en slik ting som mennesker med evne til å reflektere over sin egen tilværelse og undre over om evolusjon er et mirakel.

Religiøs apati

Når de viktigste spørsmål blir uviktige

Likegyldighet til spørsmålet om Guds eksistens—apateisme (fra apati og teisme)—er ingen sjelden holdning blant oss opplyste nordmenn. Teologi, en gang betraktet som dronningen av kunnskap, er nå i manges øyne en obskur øvelse i synsing. Kristen tro, når det settes i et positivt lys, er “en fin ting for dem som trenger det”. For resten er det et overflødig tillegg til en ellers nøytral og rasjonell verdensanskuelse.

Hadde det bare vært slik at folk flest har gode grunner til å hevde at kristendommen er stort sett bare komfortable eventyr for naive og håpefulle, ville oppgaven vært langt lettere for kristne. Da kunne vi nøyet oss med å bedrive opplysning; å gjøre folk oppmerksom på kristendommens intellektuelle tradisjon, argumenter for Guds eksistens, og hvorfor vi kan tro historien om Jesus. For å bringe moteksempler til ideen om at tro er for de naive, kan vi vise hvordan Gud er en levende realitet for verdensledende tenkere av alle sorter, både på et intellektuelt og et sjelelig plan.

Men heller enn gode grunner møter man en holdning av ‘eventyr til det motsatte er bevist’, og dette uttalt med armer i kors og en duft av likegyldighet. Kristendommen er ikke av den typen ideer som tillater en holdning av “med mindre du kan overbevise meg stiller jeg meg passiv.” Den er en raritet av de sjeldne som enten skal bli ledd ut av rommet eller bli omfavnet med hele hjertet og sinnet. Man får inntrykket av at den jevne nordmann ikke kjenner til hva dette såkalte eventyret egentlig er, for det er aldeles ikke et som gir rom for slapp og distansert interesseløshet.

Det er en historie om menneskets opprinnelse og vår ultimate skjebne og hensikt. En fortelling om korsfestelse, om nagler som gjennomtrenger kjøttet til den høyeste Gud. Et budskap om håp for dem som ikke ser lengre enn til døden, en leging av en ødelagt union med vår skaper, en fremtid der alt når sine idealer og himmel og jord forenes, en nåtid hvor himmelen i blant skyter gjennom, og et liv med hensikt og barnslig lykke selv under de tyngste omstendigheter. Alt blir gitt som en gave fra gjennomborede hender, en nåde fra den evige Gud til det skrøpelige menneske.

Nå kan dette absolutt høres ut som eventyr, spesielt i våre pragmatiske og materialistiske ører. Men at så mange kloke mennesker kan tro at disse tingene er sanne, selv etter et liv med nøye tanke, det burde gjøre hvem som helst nysgjerrig. Hva er det med dette ‘eventyret’ som har kraften til å både mykne de hardeste hjerter, vekke opp de trøtteste øyne, gi fred til de mest urolige, håp til de mest håpløse, og inspirasjon til selv de skarpeste sinn? Kristendommen er uten tvil svært rar. Men desto mer uforståelig er denne mangelen på nysgjerrighet. Og min største undring er hvordan også mange kristne kan lide av slik likegyldighet. Kanskje mange kristne trenger å innse hvor rar vi er.

Boltzmannhjernen

Metaunivers og fininnstilling

En rekke gudsargumenter tar utgangspunkt i et eller annet trekk ved universet som er overraskende og best forklart med noe slikt som en bakomliggende hensikt, en skapergud. Mange av disse faller lett i kategorien “hullenes Gud”-argumentasjon, men særlig ett argument er verdt å merke seg. Dette er det såkalte fininstillingsargumentet.

Det går omtrent som følger. De ligninger som beskriver universet inneholder en rekke dimensjonsløse konstanter som noe ad hoc settes inn for å balansere ligningene, altså som må bestemmes empirisk. Fininnstilling er det fysiske fenomenet at disse konstantene er—tross alle mulige verdier de kunne tatt—akkurat riktig for å gi et univers i stand til å frembringe og romme noen form for levende vesener, slik som oss. De svimlende usannsynlighetene for at disse konstantene skal være akkurat riktig er nok til å totalt utelukke oss som heldige lottovinnere, og taler om en hensiktsmessig avgjørelse bak det hele.

Selv om man kan finne bedre og dypere fysiske teorier som forklarer hvorfor konstantene er som de er, vil spørsmålet være akkurat det samme, i.e. hvorfor er disse underliggende fysiske teoriene slik at de produserer et univers som vårt, et livsvennlig univers? Og ikke nok med det, det er også et univers hvor vi kan finne oss selv i stand til å oppdage dets hemmeligheter. På denne måten er fininstilling et så fundamentalt trekk ved universet at vitenskapelig fremgang ikke kan hjelpe oss unna det store spørsmålstegnet det maler.

Det vanligste motsvaret er å ty til det såkalte metauniverset eller multiverset. Kanskje er vårt univers bare ett av uendelig mange univers. Plutselig trenger vi ikke utelukke oss selv som heldige vinnere av det kosmiske lotteriet. Selv om bare få av disse uendelig mange universene kan inneholde levende vesener, er vi garantert til å finne oss selv i ett av disse få universene, for det er bare der vi kan finne oss selv. Enda så usannsynlig fininnstilt dette universet er, trenger det ikke overraske oss hvis det finnes et uendelig stort metaunivers hvor alle usannsynligheter blir realisert.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ubegripelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ufattelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.

Gud i Det gamle testamentet

Bibelens metafortelling og Guds godhet

Ingen uvanlig protest mot den kristne ideen om Gud som ‘moralsk perfekt’ eller ‘kjærlig’ er at det er i strid med Gud slik vi finner ham presentert i Det gamle testamentet. Uten å gå inn på de individuelle vers og avsnitt i Bibelen som oppfattes som problematiske, ønsker jeg å dele noen tanker om de store linjene.

Bibelens teleologi

Denne bok- og brevsamlingen vi kaller Bibelen spenner flere tusen år med historie. Ut fra dens mange vers oppdager man en metafortelling, den store fortellingen som formidles eksplisitt og implisitt gjennom alle Bibelens historier, og spesielt historien om jødefolket. Ved å slå opp et av disse kontroversielle versene hopper man inn i historien uten blikk på den store fortellingen, og står i alvorlig fare for å lese ting ut av kontekst. Et aspekt ved metafortellingen er Gud som åpenbarer seg til det jødiske folk for å rettlede dem tilbake til de idealer som var tapt1:

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.