Selvmotsigende kristendomskritikk

En liten kommentar idet det slår meg: For nærmest enhver kritikk av kristendommen finnes en annen kritikk som sier det stikk motsatte. Kristendommen må være et merkverdig beist som kan være et objekt for slik inkonsekvent motstand.

  • Freudiansk ønsketenkning, eller frykt for guddommelig vrede?
  • Mannsdominert og patriarkisk, eller bare for emosjonelle kvinner?
  • Pessismistisk og passiv, eller optimistisk og naiv?
  • Moralistisk selvgodhet, eller selvdestruktiv askese?
  • Sexfiksert, eller snerpete?

Naturvitenskapens domene

Kunnskap er mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen ganger er det nødvendig å konstantere det åpenbare: Kunnskap er mer enn naturvitenskapelig kunnskap; sannhet er mer enn naturvitenskapelig sannhet. Dessverre møter man til stadighet en naiv entusiasme som ‘antyder’ at alle vanskelige spørsmål enten (i) er besvart eller (ii) vil besvares en gang av disse naturlige vitenskapene. Problemet med en slik radikal favorisering av disse fagfeltene er at hele det vitenskapelige prosjektet er totalt avhengig av diverse disipliner som logikk og matematikk, og for andre disipliner aldeles irrelevant. Likevel finner vi både kunnskap og sannhet også i disse.

Utenfor naturvitenskapens domene

✗ Logikk

Logikkens lover er oppdaget gjennom logisk intuisjon og nødvendige regler for tanken, og er en nødvendig forutsetning for enhver vitenskap, inkludert naturvitenskap.

✗ Metafysikk

Metafysikk kan være informert av naturvitenskapelige teorier og observasjoner, men omhandler ikke spørsmål som kan besvares av naturvitenskap. Hvilke ting eksisterer og hvilke er mentale konstruksjoner? Hva er årsaker og hvordan er disse relatert til effekter? Metafysikk omhandler hvilke ting som finnes og deres natur.

✗ Historie

Naturvitenskap involverer eksperimentelt arbeid og observasjoner, som impliserer samtidighet. Man kan ikke gjøre eksperimenter og observasjoner av fortiden.

✗ Matematikk

Matematiske aksiomer følger av geometriske og logiske (og angivelig ‘matematiske) intuisjoner, hvorav matematiske teoremer utledes. Ingen sted i denne prosessen er naturvitenskap involvert; matematikk er en autonom virksomhet. Tvert imot er matematikk en forutsetning for naturvitenskapelig arbeid.

✗ Litteratur

Literære analyser har ingen sammenheng med naturvitenskap. Hvorfor lyver egentlig Peer Gynt? Hva forteller George Orwell oss om overvåkningssamfunnet i sin 1984?

Innenfor naturvitenskapens domene

✓ Naturen

Dette inkluderer fantastiske vitenskaper som mekanikk, kvantefysikk, kjemi, geofysikk, biokjemi, molekylærbiologi, og en hel rekke vidunderligheter.

Det er naturvitenskapen som ligger til bunn for ufattelige teknologiske innovasjoner, og en stadig dypere beskrivelse og forståelse av naturen. Men man kan ikke gå med på den hysteriske entusiasmen som tilsier at naturvitenskapen i prinsippet kan svare på alt. Som den første listen tilsier finnes det sannheter utenfor naturvitenskapens naturlige rammer. Med mindre man mener ting som litteratur, matematikk, historie, metafysikk og logikk uttrykker intet mer enn usannheter.

✗ Matematikk

Matematiske aksiomer følger av geometriske og logiske (og angivelig ‘matematiske) intuisjoner, hvorav matematiske teoremer utledes. Ingen sted i denne prosessen er naturvitenskap involvert; matematikk er en autonom virksomhet. Tvert imot er matematikk en forutsetning for naturvitenskapelig arbeid.

✗ Litteratur

Literære analyser har ingen sammenheng med naturvitenskap. Hvorfor lyver egentlig Peer Gynt? Hva forteller George Orwell oss om overvåkningssamfunnet i sin 1984?

Innenfor naturvitenskapens domene

✓ Naturen

Dette inkluderer fantastiske vitenskaper som mekanikk, kvantefysikk, kjemi, geofysikk, biokjemi, molekylærbiologi, og en hel rekke vidunderligheter.

Det er naturvitenskapen som ligger til bunn for ufattelige teknologiske innovasjoner, og en stadig dypere beskrivelse og forståelse av naturen. Men man kan ikke gå med på den hysteriske entusiasmen som tilsier at naturvitenskapen i prinsippet kan svare på alt. Som den første listen tilsier finnes det sannheter utenfor naturvitenskapens naturlige rammer. Med mindre man mener ting som litteratur, matematikk, historie, metafysikk og logikk uttrykker intet mer enn usannheter.

Et endelig argument for ateisme

Det truende årstallet

Ingen i akademia har enda publisert et motsvar til argumentet som følger, noe som gir oss grunn til å tro at dette kanskje er det avgjørende argumentet i religionsdebatten. I årtusener har de lærde strides, men fra ‘upvotes’ i norske kommentarfelt å dømme kan dette argumentet endelig sette spikeren i den kristne kisten en gang for alle.

Dette prektige argumentet mot Guds eksistens kan settes opp som en enkel syllogisme:

  1. Hvis vi lever i 2016, da eksisterer ikke Gud.
  2. Herlighet, vi lever i 2016.
  3. Dermed eksisterer ikke Gud.

Premiss 1 er selvinnlysende, og premiss 2 kan verifiseres empirisk ved kalender. Konklusjonen (3) følger selvsagt fra premissene, slik at det er et logisk gyldig argument. Premiss 1 kan forøvrig også modifiseres til å gi konklusjoner som passer ønsket politisk agenda. Vi har altså å gjøre med et usedvanlig kraftfullt argument.

Gud som overflødig hypotese

Ockhams barberkniv

Argumenter for Guds eksistens formuleres noen ganger abduktivt, hvor Gud dras frem som beste forklaring på visse realiteter, være dette universets begynnelse, menneskets verdighet, rasjonalitet eller universets fininnstilling for liv. Typisk er ‘hypotesen om Gud’—teisme—i konkurranse med naturalisme. Dette er omtrentlig ideen om at naturen (fysisk virkelighet) favner alt som finnes. Fra naturalisme følger selvsagt ateisme som en direkte korollar. Universet går sin gang, tilsynelatende uten guddommelig engasjement. Hvilken rolle spiller Vår Herre i planetenes baner, menneskers politiske spill og skogens vekst? Gud er en unødvendig ekstra ‘ting’ vi helst bør forkaste skal vi være ontologisk sparsommelig, hevdes det.

Ockhams barberkniv er prinsippet som tas til inntekt for den ovenfornevnte konklusjon. Altså, når man skal velge mellom to hypoteser som i utgangspunktet har lik forklaringskraft, går man for den mer minimalistiske (skjærer vekk unødvendige elementer). Hypotesen som gjør færrest antagelser og involverer færrest antall årsaker er sannsynligvis den riktige.

Men det som hevdes er nettopp at naturalisme og teisme ikke har lik forklaringskraft. ‘Alt bør gjøres så enkelt som overhodet mulig, men ikke enklere’, har det blitt sagt. Det er her jeg mener naturalisme slår feil som en metafysikk og som livsfilosofi. Sparsommelig er den, men for sparsommelig. I sin fattigdom er naturalismen et tankesett som ikke evner å redegjøre for en hel rekke aspekter ved tilværelsen man vanskelig kan forkaste. Teisme derimot, tilbyr en eksistensiell basis og ultimat forklaring på ting som ikke finner ontologisk rotfeste i verken naturen eller i menneskelig psykologi og kultur. Er de såkalte kosmologiske argumentene riktig har ikke engang universet selv noen forklaring foruten Gud.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.

Universets radikale kontingens

Hvorfor kosmos ikke forklarer seg selv

I filosofien skiller man mellom kontingent (betinget) og nødvendig (ubetinget) eksistens. Noe som eksisterer nødvendigvis, kan umulig ikke eksistere. Potensielle kandidater for slik nødvendig eksistens er Gud, tall, proposisjoner, logisk mulige verdener og andre abstrakte objekter. Hvis slike ting eksisterer, da har de alltid og vil alltid gjøre dette (angivelig også tidløst).

Om noe er kontingent derimot, da er det mulig men ikke nødvendig at det eksisterer. Slike ting har egenskapen av å kunne begynne og slutte å eksistere. Et hverdagslig eksempel er vår kropp: en dag ble den til, og vil en annen dag blir den borte. Et annet aspekt ved kontingens er å være avhengig av noe annet for sin eksistens. Min kropp er eksistensielt avhengig av celler, som er avhengig av biomolekyler, som er avhengig av atomer, og så videre. Dens tilværelse er under betingelsen av noe annet enn seg selv.

Et spørsmål man kan stille seg om det som er kontingent er, “hva er årsaken til at det eksisterer?” Når det gjelder din kropp er årsaken kanskje dine foreldres sengekos. En stol eksisterer fordi noen snekret den sammen, eller på et annet nivå fordi atomene den består av er arrangert på et “stolaktig” vis. Metafysisk nødvendige ting derimot, eksisterer helt enkelt fordi de umulig ikke kan eksistere. De trenger ingen forklaring utenfor seg selv.

I monoteistiske tradisjoner er Gud å betraktes blant annet som årsaken til at universet eksisterer. Er universet kontingent, kan man med rette spørre seg “hva er årsaken til at det finnes?”. Dersom universets årsak også er kontingent kan man videre spørre seg “hva er universets årsaks årsak?”, og slik kan man fortsette. Derfor må universet være forårsaket av (få sin eksistens fra) noe metafysisk nødvendig som ikke er avhengig en ytre forklaring, og vips så har man et gudsargument etter Leibniz sitt hjerte.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.