Mer mellom himmel og jord?

I forbindelse med samtale rundt hvilke problemer samfunnet vårt har, hører man ofte nøkkelord som materialisme, karrierejag, generasjon prestasjon og kroppspress. Hva har disse tingene til felles, og hva forteller dette oss om virkeligheten?

En av forrige århundres skarpeste tenkere etter min mening, C.S Lewis, bemerker,

Creatures are not born with desires unless satisfaction for these desires exists. A baby feels hunger; well, there is such a thing as food. A duckling wants to swim; well, there is such a thing as water. Men feel sexual desire; well, there is such a thing as sex. If I find in myself a desire which no experience in this world can satisfy, the most probable explanation is that I was made for another world.»Mere Christianity, Bk. III, chap. 10, Hope

Lewis gjenkjente at for enhver naturlig og medfødt lengsel, så finnes det noe som kan tilfredsstille den. For eksempel, mennesker lengter etter vann når de er tørst. Heldigvis finnes det vann slik at tørsten kan slukkes. Til seksuell drift – en medfødt lengsel – har vi sex, og til trøtthet har vi søvn. Tenk deg nå en planet der ingen av planetens intelligente organismer trenger vann, og der det ikke eksisterer vann. Det ville vært overraskende hensiktsløst og faktisk absurd om noen av disse organismene skulle finne på å oppleve tørste etter vann, når de verken trenger det eller noen gang har sett det.

Det finnes også kunstige lengsler, som lengsel etter fotball, eller etter å kunne fly som supermann. Naturligvis er det ikke slik at en lengsel etter å kunne fly som supermann betyr at supermann må finnes. Slike kunstige lengsler er annerledes enn de som er naturlige og medfødte. Man opplever søvnløshet og hungersnød dersom det ikke finnes søvn og mat – såkalt deprivasjon – men man opplever ikke «fotball-løshet» eller «flyvenød» dersom man ikke kjente til noe slikt som fotball eller Supermann, og ingen av disse fantes.

Den vanskelige lengselen

Kristendommen forteller at alle mennesker er ment til å være forent med Gud. Noe skjedde med menneskenaturen når vi en gang tok avstand fra slik vi er ment til å være – der vi er ment til å være. Dermed ble det et brudd i mennesket, et tomrom, noe som skal være der men som ikke er der. En vanlig kristen tanke er at dette tomrommet manifesterer seg i folk flest som jaget etter mer. Når man endelig oppnår en drøm, vil det alltid komme en tid hvor man undrer seg over hvorfor det ikke var like tilfredsstillende som man hadde håpet på.

Det virker til å være den ene tingen en far ikke kan lære sin sønn, og en mor ikke sin datter; man kan jage etter mer og mer, men man oppnår aldri den totale lykken man så inderlig tror man kan finne. Hvorfor? Det kristne svaret er at bare Gud kan fylle dette merkverdige rommet. Han er det eneste virkelig evige og uendelige, i han finnes det ingen begrensninger. Vår verden er endelig, begrenset og alltid midlertidig, mens det er bare en slik fylde og rikdom av ubegrenset kjærlighet og perfeksjon som kan tilfredsstille denne lengselen som underbygger så mye.

Argumentet

Så C.S. Lewis poengterer det åpenbare, at alle naturlige og medfødte lengsler har noe virkelig som kan møte dem. Hvis tørste har drikke, og trøtthet har søvn, hva skal vi da si om denne litt mer diffuse men vel så virkelige lengselen etter noe mer? Hvis vi har en slik lengsel, da vil det være urimelig å hevde noe annet enn at det finnes noe mer. Hvis det er det ubegrensede og uendelige vi griper etter, da må vi konkludere med at det finnes noe ubegrenset og uendelig. Ettersom ingen ting i denne verden tilfredsstiller den, da finnes noe ubegrenset og uendelig som ikke er av denne verden.

Det finnes også kunstige lengsler, som lengsel etter fotball, eller etter å kunne fly som supermann. Naturligvis er det ikke slik at en lengsel etter å kunne fly som supermann betyr at supermann må finnes. Slike kunstige lengsler er annerledes enn de som er naturlige og medfødte. Man opplever søvnløshet og hungersnød dersom det ikke finnes søvn og mat – såkalt deprivasjon – men man opplever ikke «fotball-løshet» eller «flyvenød» dersom man ikke kjente til noe slikt som fotball eller Supermann, og ingen av disse fantes.

Den vanskelige lengselen

Kristendommen forteller at alle mennesker er ment til å være forent med Gud. Noe skjedde med menneskenaturen når vi en gang tok avstand fra slik vi er ment til å være – der vi er ment til å være. Dermed ble det et brudd i mennesket, et tomrom, noe som skal være der men som ikke er der. En vanlig kristen tanke er at dette tomrommet manifesterer seg i folk flest som jaget etter mer. Når man endelig oppnår en drøm, vil det alltid komme en tid hvor man undrer seg over hvorfor det ikke var like tilfredsstillende som man hadde håpet på.

Det virker til å være den ene tingen en far ikke kan lære sin sønn, og en mor ikke sin datter; man kan jage etter mer og mer, men man oppnår aldri den totale lykken man så inderlig tror man kan finne. Hvorfor? Det kristne svaret er at bare Gud kan fylle dette merkverdige rommet. Han er det eneste virkelig evige og uendelige, i han finnes det ingen begrensninger. Vår verden er endelig, begrenset og alltid midlertidig, mens det er bare en slik fylde og rikdom av ubegrenset kjærlighet og perfeksjon som kan tilfredsstille denne lengselen som underbygger så mye.

Argumentet

Så C.S. Lewis poengterer det åpenbare, at alle naturlige og medfødte lengsler har noe virkelig som kan møte dem. Hvis tørste har drikke, og trøtthet har søvn, hva skal vi da si om denne litt mer diffuse men vel så virkelige lengselen etter noe mer? Hvis vi har en slik lengsel, da vil det være urimelig å hevde noe annet enn at det finnes noe mer. Hvis det er det ubegrensede og uendelige vi griper etter, da må vi konkludere med at det finnes noe ubegrenset og uendelig. Ettersom ingen ting i denne verden tilfredsstiller den, da finnes noe ubegrenset og uendelig som ikke er av denne verden.

 

Dumme kristne

Av grunner ukjent for meg har mennesker inntrykket av at den kristne tro handler om blind overgivelse til ubeviselige påstander, og at den står i direkte konflikt med normal vitenskap og fornuften selv. Tittelbildet er nok bare kjøttdeig, men det kan se ut som at noen har mistet hjernen sin. Kanskje en kristen?

De siste få århundrene har det vokst seg opp en skepsis til kristendommen og religion generelt, spesielt i nyere tid i kjølvannet av religiøs ekstremisme. Allerede på 1800-tallet begynte det å oppstå en rekke myter, som at Bibelen førte til feilaktig tro på en flat jord blant middelalderens europeere, eller at Kirken har bekjempet og holdt tilbake vitenskapelig utvikling gjennom århundrer. Disse er forøvrig begge falske myter som dessverre har fått stort fotfeste blant folk flest, og det finnes langt flere. Angående den påståtte kampen mellom kristendom og vitenskap påpeker Harvard-historiker Steven Shapin,

In the late Victorian period it was common to write about the ‘warfare between science and religion’ and to presume that the two bodies of culture must always have been in conflict. However, it is a very long time since these attitudes have been held by historians of science.Shapin, S. (1996). The Scientific Revolution. University of Chicago Press. p. 195.

Faktisk er det en rekke historikere som mener det kristne tankegodset var blant de viktigste faktorene som bidro til at den vitenskapelige revolusjonen kunne finne sted i Europa.1 Kanskje forteller det oss noe at de første universitetene var kristne instutisjoner (e.g Universitet i Oxford og Universitetet i Paris), og at vitenskapens store kjemper typisk også var hengivne kristne.

Mytene mister fotfeste

Enhver religionskritiker må ta stilling til at hypotesen om en historisk konflikt mellom vitenskap og kristendom har vært forkastet av bortimot enhver vitenskapshistoriker i flere tiår. Jeg skal ikke stå til forsvar for visse anti-intellektuelle kristne miljøer i dagens vesten, for de finnes også, men det skal også vanskelig gjøres å unngå og legge merke til den intellektuelle rikdommen som har fulgt med kristendommen siden begynnelsen.

Historisk sett taler mønstrene om en kultur og en kirke som setter fornuften høyt, som tror på et rasjonelt ordnet univers tilgjengelig for menneskelig fornuft (langt fra selvsagt), og som har produsert noen av verdenshistoriens skarpeste tenkere. Noe ved kristen tro medfører – eller bør medføre – en høy aktelse av visdom og fornuft. Det betyr naturligvis ikke at kristendommen dypest sett handler om intellektuell virksomhet—troen er langt mer personlig og virkelig enn bare en filosofi eller vitenskap.

Gud i dagens akademia

De siste par århundrene har samtalen om Gud vært ganske stille i akademia, og årsakene er mange og innviklet. Noen proklamerer at det er fordi «vitenskapen har bragt oss forbi den utdaterte forestillingen om Gud», mens andre vil tilegne det feilaktige filosofier som verifikasjonisme og andre nå utdaterte filosofiske verdenssyn. For ikke mer enn femti år siden kunne man nærmest ikke snakke om Gud på et universitet, men siden 60-tallet har det foregått en stille opplysning, som jeg liker å kalle det, ved filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter i vesten. Allerede på 80-tallet konstanterer TIME magazine at

In a quiet revolution in thought and argument that hardly anybody could have foreseen only two decades ago, God is making a comeback. Most intriguingly, this is happening not among theologians or ordinary believers, but in the crisp intellectual circles of academic philosophers, where the consensus had long banished the Almighty from fruitful discourseModernizing the Case for God, Time (7 April 1980), side. 65-66.

Hvem vet, kanskje sprer denne stille revolusjonen seg også til mitt eget fakultet – det matematiske og naturvitenskapelige. Jeg mistenker at det da ikke vil være fullt så stille.

På giganters skuldre

Så til de som spør meg, «hvordan kan du være kristen i 2015, med alt vi nå vet?» sier jeg: som kristen står jeg side ved side med noen av verdenshistoriens største tenkere. Under disse gigantenes føtter er deres livsverk og argumenter, deres levde liv og filosofiske refleksjoner. Min ærlige erfaring er at listen er lang av gode argumenter for Gud og kristendom, mens listen er kort med argumenter for noe annet. Som sagt handler den kristne tro om langt mer enn intellektuell overbevisning, men for mange begynner den der. Velger man først å akseptere at Gud finnes, da vil det få konsekvenser for livet man lever.

Men jeg vil understreke at jeg opplever at jeg under det kristne verdensbildet kan stille spørsmål som er langt mer berikende og spennende enn de spørsmålene jeg kan stille under noe annet verdensbilde jeg kjenner til, og at den kristne fortellingen gir mest mening av verden rundt meg. Verden er ikke så enkel som interaksjon mellom fundamentalpartikler, men den er heller ikke så uforståelig som magi.

Kommentar fra en Oxford-filosof om noe av dette


Mytene mister fotfeste

Enhver religionskritiker må ta stilling til at hypotesen om en historisk konflikt mellom vitenskap og kristendom har vært forkastet av bortimot enhver vitenskapshistoriker i flere tiår. Jeg skal ikke stå til forsvar for visse anti-intellektuelle kristne miljøer i dagens vesten, for de finnes også, men det skal også vanskelig gjøres å unngå og legge merke til den intellektuelle rikdommen som har fulgt med kristendommen siden begynnelsen.

Historisk sett taler mønstrene om en kultur og en kirke som setter fornuften høyt, som tror på et rasjonelt ordnet univers tilgjengelig for menneskelig fornuft (langt fra selvsagt), og som har produsert noen av verdenshistoriens skarpeste tenkere. Noe ved kristen tro medfører – eller bør medføre – en høy aktelse av visdom og fornuft. Det betyr naturligvis ikke at kristendommen dypest sett handler om intellektuell virksomhet—troen er langt mer personlig og virkelig enn bare en filosofi eller vitenskap.

Gud i dagens akademia

De siste par århundrene har samtalen om Gud vært ganske stille i akademia, og årsakene er mange og innviklet. Noen proklamerer at det er fordi «vitenskapen har bragt oss forbi den utdaterte forestillingen om Gud», mens andre vil tilegne det feilaktige filosofier som verifikasjonisme og andre nå utdaterte filosofiske verdenssyn. For ikke mer enn femti år siden kunne man nærmest ikke snakke om Gud på et universitet, men siden 60-tallet har det foregått en stille opplysning, som jeg liker å kalle det, ved filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter i vesten. Allerede på 80-tallet konstanterer TIME magazine at

In a quiet revolution in thought and argument that hardly anybody could have foreseen only two decades ago, God is making a comeback. Most intriguingly, this is happening not among theologians or ordinary believers, but in the crisp intellectual circles of academic philosophers, where the consensus had long banished the Almighty from fruitful discourseModernizing the Case for God, Time (7 April 1980), side. 65-66.

Hvem vet, kanskje sprer denne stille revolusjonen seg også til mitt eget fakultet – det matematiske og naturvitenskapelige. Jeg mistenker at det da ikke vil være fullt så stille.

På giganters skuldre

Så til de som spør meg, «hvordan kan du være kristen i 2015, med alt vi nå vet?» sier jeg: som kristen står jeg side ved side med noen av verdenshistoriens største tenkere. Under disse gigantenes føtter er deres livsverk og argumenter, deres levde liv og filosofiske refleksjoner. Min ærlige erfaring er at listen er lang av gode argumenter for Gud og kristendom, mens listen er kort med argumenter for noe annet. Som sagt handler den kristne tro om langt mer enn intellektuell overbevisning, men for mange begynner den der. Velger man først å akseptere at Gud finnes, da vil det få konsekvenser for livet man lever.

Men jeg vil understreke at jeg opplever at jeg under det kristne verdensbildet kan stille spørsmål som er langt mer berikende og spennende enn de spørsmålene jeg kan stille under noe annet verdensbilde jeg kjenner til, og at den kristne fortellingen gir mest mening av verden rundt meg. Verden er ikke så enkel som interaksjon mellom fundamentalpartikler, men den er heller ikke så uforståelig som magi.

Kommentar fra en Oxford-filosof om noe av dette