Gud som overflødig hypotese

Ockhams barberkniv

Argumenter for Guds eksistens formuleres noen ganger abduktivt, hvor Gud dras frem som beste forklaring på visse realiteter, være dette universets begynnelse, menneskets verdighet, rasjonalitet eller universets fininnstilling for liv. Typisk er ‘hypotesen om Gud’—teisme—i konkurranse med naturalisme. Dette er omtrentlig ideen om at naturen (fysisk virkelighet) favner alt som finnes. Fra naturalisme følger selvsagt ateisme som en direkte korollar. Universet går sin gang, tilsynelatende uten guddommelig engasjement. Hvilken rolle spiller Vår Herre i planetenes baner, menneskers politiske spill og skogens vekst? Gud er en unødvendig ekstra ‘ting’ vi helst bør forkaste skal vi være ontologisk sparsommelig, hevdes det.

Ockhams barberkniv er prinsippet som tas til inntekt for den ovenfornevnte konklusjon. Altså, når man skal velge mellom to hypoteser som i utgangspunktet har lik forklaringskraft, går man for den mer minimalistiske (skjærer vekk unødvendige elementer). Hypotesen som gjør færrest antagelser og involverer færrest antall årsaker er sannsynligvis den riktige.

Men det som hevdes er nettopp at naturalisme og teisme ikke har lik forklaringskraft. ‘Alt bør gjøres så enkelt som overhodet mulig, men ikke enklere’, har det blitt sagt. Det er her jeg mener naturalisme slår feil som en metafysikk og som livsfilosofi. Sparsommelig er den, men for sparsommelig. I sin fattigdom er naturalismen et tankesett som ikke evner å redegjøre for en hel rekke aspekter ved tilværelsen man vanskelig kan forkaste. Teisme derimot, tilbyr en eksistensiell basis og ultimat forklaring på ting som ikke finner ontologisk rotfeste i verken naturen eller i menneskelig psykologi og kultur. Er de såkalte kosmologiske argumentene riktig har ikke engang universet selv noen forklaring foruten Gud.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.