Noen argumenter for Guds eksistens

Det finnes en hel rekke argumenter for Guds eksistens. Disse søker å gi positive epistemiske overveielser i favør av Guds eksistens—også kalt bevis—uten at man da nødvendigvis mener noe slikt som et matematisk bevis. Hver for seg gir ikke disse argumentene komplette idéer om Gud med alle hans attributter slik kristne teologer og filosofer flest ville beskrevet han, men sammen utgjør de et kraftig grunnlag for erkjennelse av den monoteistiske Guds eksistens, som omtalt i både jødedom, kristendom og islam. At det er den kristne Gud vi snakker om er hovedsakelig avgjort av argumentet som omhandler Jesus.

Under er en liste over noen vanlige argumenter, med en kort fremlegging av dem med noe som ligner på et miniforsvar. Presentasjonene er på ingen måte komplette og jeg oppfordrer til videre lesning. For mer omfattende lesning kan jeg nevne denne databasen for artikler og bøker. Ellers har jeg også satt sammen noen YouTube-spillelister med debatter og presentasjoner av argumenter.

Kalamargumentet

(eng: Kalam cosmological argument)

Fremtredende forsvarere: William L. Craig; William W. Rowe; Mark R. Nowacki.

Argumentet som formulert av Craig lyder (oversatt) som følger:

  1. Hvis noe begynner å eksistere, da er det forårsaket av noe annet enn seg selv.
  2. Universet begynte å eksistere.
  3. Dermed er universet forårsaket av noe annet enn seg selv.

Premiss 1 er nærmest innlysende, for hvis ting kunne begynne å eksistere totalt uforårsaket, hvorfor ser man ikke dette skje hele tiden? Om en hvit hest skulle ut av løse luften dukke opp på soverommet, da leter man umiddelbart etter en mulig forklaring. Magi, ukjente fysiske lover, teleportering fra en annen dimensjon; alt dette er mindre absurd enn at denne flotte hesten dukket opp totalt uforårsaket. Selv virtuelle partikler som mystisk blir til ut av kvantevakuum har i hvert fall et underliggende kvantevakuum å oppstå i. Enda verre er det å påstå at hesten forårsaket seg selv til å begynne å eksistere. Noe som ikke eksisterer har selvsagt ingen evne til å forårsake noe som helst.

Premiss 2 er støttet av moderne kosmologi, som konkluderer at universet hadde en begynnelse for omtrent 14 milliarder år siden. Det finnes også gode filosofiske reductio ad absurdum-argumenter, eller bevis ved kontradiksjon, for hvorfor universet ikke kan ha vært evig.

Konklusjonen er at universet—altså romtid, materie og energi—er forårsaket av noe annet enn seg selv. Denne årsaken er da selvsagt utenfor fysisk virkelighet. Argumentet leder dermed til noe immaterielt som er utenfor tid og rom, med evne til å forårsake tilblivelsen av universet. Dette kaller vi Gud.

Videre analyse kan gjøres på denne entiteten man kaller Gud. Abstrakte objekter, e.g. evige fysiske eller matematiske lover eller metafysiske prinsipper, har ingen kausal kraft og kan dermed ikke skape noe univers. Selv om man er platonist eller realist med hensyn på abstrakte objekter, tilbyr disse altså ingen identifikasjon med Gud. Altså er Gud ikke noe slikt som en platonsk idé. Årsaken bak tid og rom er nødvendigvis en intensjonell årsak. Derfor er det plausibelt at Gud er noe slikt som en person, da dette er den eneste tenkelige passende kategori.

Moralargumentet

(eng: Argument from Objective Morality)

Fremtredende forsvarere: Philip L. Quinn; John E. Hare; Mark C. Murphy; William L. Craig; C. S. Lewis.

Ja, både kristne, ateister, buddhister og nudister kan være gode mennesker. Man trenger ikke å tro på Gud for å være en god person, i.e. handle godt. Man trenger derimot at Gud eksisterer for at handlinger kan være virkelig gode eller onde, er argumentet gyldig. Spørsmålet er altså ikke hvordan vi vet hva som er rett og galt eller godt og ondt, men heller hvordan noe kan være rett og galt eller godt og ondt.

  1. Ateisme impliserer at objektive verdier og plikter ikke eksisterer.
  2. Objektive verdier og plikter eksisterer.
  3. Dermed eksisterer Gud.

Dersom (1) og (2) er sann, følger konklusjonen etter logikkens lover (p impliserer q, ¬q, dermed ¬p).

Premiss 1 sier at moralske verdier og plikter ikke har noe rotfeste i en objektiv virkelighet under ateisme. Dette betyr at, tross vår opplevelse av moralsk engasjement, er fordømmelse av moralske onder på linje med fordømmelse av musikk eller pålegg. Dersom man kaller diskriminering eller utnyttelse av svake ‘galt’, uttrykker man en subjektiv følelse ovenfor diskriminering og utnyttelse, ikke et sant utsagn om objektive forhold. “Diskriminering er galt” betyr det omtrent det samme som “diskriminering faller virkelig ikke i smak hos meg.” Det synes å være tre alternativer for kilden til objektiv moral: naturen (evolusjonære tendenser), mennesket (individ og samfunn) og det transcendentale (Gud). Verken naturen eller mennesket kan være opphavet til objektive moralske verdier og plikter.

  • Natur. Vi har en stadig tendens til å fordømme handlinger som ellers er konsistent med evolusjonær adferd. Moralsk adferd synes derfor å være på et annet plan enn det evolusjonære drama. Men selv om man skulle finne troverdige forklaringer på hvordan moralsk gode valg er evolusjonært gunstige og onde valg er ugunstige, kan evolusjonære ‘prinsipper’ umulig forplikte oss til noen form for adferd. Jeg har verken ansvar for min flokk eller min neste, hva naturen angår. Den evolusjonære historie forteller meg intet mer enn hva som fungerer for en arts og et individs overlevelse, ikke hva jeg er forpliktet eller fordømt å gjøre, ei heller hva som er objektivt godt eller ondt å gjøre.
  • Mennesket. Det subjektive er det objektives sterke motsetning. Hvis moralske sannheter og ansvar er bestemt av hvert menneske da er de per definisjon ikke objektive, og man har et moralsk anarki. Man kan selvsagt arbeide seg rundt anarkiet ved å komme til visse enigheter, for så å bruke majoritetens makt til å marginalisere rivaliserende meningsytringer som man da kunstig kaller ‘umoralske.’ Men dette er intet mer enn nyttig politikk, og har ingen rotfeste i en objektiv virkelighet.

Premiss 2 stemmer overens med menneskelig erfaring på et grunnleggende plan. Få mennesker vil med hånden på hjertet si at visse nyhetsaktuelle terrorgrupper ikke gjør noe virkelig og objektivt galt når de utfører grov vold og overgrep. Noen av våre dypeste og klareste intuisjoner bekrefter moralens objektivitet, og å benekte lukter mistenkelig av et bias mot konklusjonen i argumentet. Selv om noen skulle være overbevist om at selvmordsaksjoner blant uskyldige sivile er både godt og rett, er det ikke bare smakløst i våre øyne men også objektivt galt. Merk at en objektiv sannhet og et objektivt ansvar kan være ytterst situasjonsbetinget, og er ikke til å forvirre med absolutthet.

Dersom ateisme impliserer moralsk subjektivisme, men moralsk subjektivisme er usant, da er ateisme usant, som er det samme som å si at teisme er sant.

Argumentet sier lite om hva Gud er, bortsett fra at han er verken naturen eller mennesker. Moralske verdier kan kanskje tenkes å ha opphav i en transcendental og upersonlig virkelighet, slik at Gud er intet mer enn et abstrakt objekt. Men moralske plikter krever at Gud er noe slikt som en person, for bare personer kan pålegge andre plikter og forbud. Dermed leder argumentet til et transcendentalt opphav for objektive moralske verdier og plikter, med egenskapen av å være noe slikt som en person.

Kontingensargumentet

(eng: Argument from Contingency)

Fremtredende forsvarere: Alexander Pruss; Timothy O’Connor; Bruce Reichenbach.

Kontingens er et filosofisk begrep som brukes om ting som er logisk mulig, men ikke nødvendig. Jeg er et kontingent vesen fordi det kunne ha vært tilfellet at jeg ikke eksisterer, for eksempel hvis mine foreldre ikke hadde møtt hverandre.

Universet er et slikt kontigent vesen; det er ikke nødvendigvis slik at det måtte ha eksistert. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet er: hvorfor er det slik at universet finnes her og nå, heller enn alternativet at det ikke finnes? Det må med andre ord eksistere en forklaring, for ‘sånn er det bare’ har aldri vært et svar. Konklusjonen er at det finnes noe som nødvendigvis må eksistere som redegjør for universet.

Den kristne Gud har nødvendig eksistens (se det ontologiske argumentet) og er kilden og grunnen til sin egen og resten av virkelighetens eksistens. I formuleringen av argumentet under bruker jeg ordet forklaring, og med det mener jeg noe slikt som grunn, kilde og årsak – altså det som besvarer spørsmålet om hvorfor noe eksisterer.

  1. Alt som eksisterer har en forklaring på sin eksistens, enten i eller utenfor seg selv.
  2. Forklaringen på universet må være utenfor seg selv, og være et nødvendig vesen.
  3. Universet (tid, rom, materie og energi) eksisterer.
  4. Derfor har universet en forklaring på sin eksistens utenfor seg selv. Dette kaller vi Gud.

Premiss 1 er ved litt gjennomtanke ganske selvinnlysende. Du er på ekspedisjon i totalt urørt terreng midt i en regnskog og får øye på en klinkekule. Du tenker noen må ha vært der tidligere og mistet den, men din reiseleder forsikrer deg om at det aldri har vært et menneske der. Kanskje tyr du til mer suspekte spekulasjoner om spontan dannelse av klinkekulen fra naturlige mineraler, kanskje du er åpen for idéen om klumsete utenomjordiske turister, eller kanskje tanken streifer deg at en tilfeldig og enormt usannsynlig kvantefluktuasjon bragte frem klinkekulen. Men du vil aldri anse det som et rasjonelt svar å si at klinkekulen bare er der, og at det ikke er noen forklaring på hvordan. Noe forårsaket denne klinkekulen.

Du går videre og kommer over en glasskule på størrelsen av en elefant. Er det nå mer sannsynlig at en slik kule bare eksisterer midt i denne regnskogen uten grunn? Nei, størrelsen gjør heller problemet verre. Heller ikke en glasskule på størrelse med universet vil kunne eksistere uten grunn. Da er det urimelig og lite rasjonelt å påstå at universet selv er et unntak – at universet bare er.

Premiss 2 sier to ting:

  • Universet kan ikke forklare seg selv. Man kan tenke seg at universet er slik at det nødvendigvis eksistere, slik kristne sier om Gud; med andre ord at det er i universets natur å eksistere med nødvendighet. Men for det første er det bred enighet om at universet har en begynnelse, og noe som en gang ikke eksisterte er åpenbart ikke slik at det eksisterer med nødvendighet. For det andre, universet er fullt av ting som kommer og går, og ingen ting som virker evig og som eksisterer med nødvendighet. Hvis universet er en samling av kontingente ting, da finnes ingen forklaring på hvordan universet kan være nødvendig.
  • Universet må være forklart av et nødvendig vesen. Hvis forklaringen på universet er X1, og denne ikke er nødvendig, da må man naturligvis spørre seg ‘hva er forklaringen på X1?’ Hvis svaret er X2, kan man likeså spørre seg ‘hva er forklaringen på X2?’ og slik kan man fortsette. Kjeden av forklaringer må terminere i et nødvendig vesen, slik at man endelig faktisk får forklart noe som helst. Et nødvendig vesen har forklaringen for sin eksistens i seg selv, og kunne aldri ikke eksistert.

Konklusjonen er et nødvendig eksisterende vesen utenfor fysisk virkelighet som er svaret på spørsmålet ‘hvorfor finnes noe heller enn intet’. Dette identifiseres med Gud.

Oppstandelsesargumentet

(eng: Argument from the Resurrection of Jesus)

Fremtredende forsvarere: Richard Swinburne; N. T. Wright; William L. Craig; Gary R. Habermas; Stephen T. Davis.

Mange blir overrasket når de først får presentert de historiske argumentene for at Jesus døde og mirakuløst gjenoppstod. Dette er essensielt et mirakelargument, og som med alle påstander om mirakler skal man ha et skeptisk utgangspunkt. Men den overveldende bevismengden som støtter oppstandelsen av Jesus er i mitt syn svært unik, og spennende ny historieforskning bolstrer dette.

Hvis du setter tre historieforskere i relevante fagfelt i et rom sammen – en ateist, en jøde og en kristen – og ber dem bli der til de har funnet fire ting fra påskefortellingen i Det nye testamentet de alle er enige om at er sanne historiske fakta, da vil de komme ut med omtrent dette:

  1. Jesus ble henrettet ved korsfestelse og begravet i Josef av Arimateas grav.
  2. Tre dager senere ble den samme graven funnet tom av en gruppe kvinner.
  3. Ved flere anledninger og ulike omstendigheter opplevde en rekke individer og grupper av mennesker å se Jesus i live etter hans død.
  4. Etterfølgere av Jesus var overbevist om at Jesus var oppstått, på tross av at de hadde enhver predisposisjon mot det.

Hver for seg er disse lite kontroversielle, og få historikere på fagfeltet vil benekte dem som virkelige historiske hendelser. Men tatt sammen danner de et kraftfullt bilde av en Jesus som er død på fredag og levende på søndag. Jesus snakket om seg selv med en enorm autoritet, en autoritet til å utføre mirakler og tilgi synder som bare Gud kan ha, og han sa om seg selv at han har makten til å reise seg selv opp fra de døde. Så hvis Jesus virkelig gjenoppstod, da har vi for det første et overnaturlig mirakel – et bevis for en overnaturlig virkelighet. Og i lys av Jesus sine utsagn om seg selv og verden er det også et bevis for Gud.

Hovedsakelig fire alternative forklaringer er blitt foreslått for å unnslippe konklusjonen at Jesus gjenoppstod:

  • Hallusinasjon: personene som opplevde å se Jesus i live etter hans død hallusinerte.
  • Konspirasjon: de første kristne gikk sammen om å konstruere en falsk historie.
  • Misforståelse: beretningene fra de første kristne var aldri ment som historiske beskrivelser, men som mytiske fortellinger.
  • Overlevelse: Jesus fremstod som død på korset, men var virkelig i live.

Disse alternativene har blitt nærmest universalt forkastet av historikere i dag fordi de ikke redegjør for alle fakta, mangler forklaringskraft, krever mange ekstra antagelser og er ellers svært lite plausible. Men er ikke en død mann som kommer til live også svært lite plausibelt? Ikke hvis den mannen er Guds sønn, og det er den eneste forklaringen som passer – og passer kraftfullt – med det vi vet. Hvis man nærmer seg fakta med et åpent sinn og ikke utelukker dette mirakelet på forhånd, da er oppstandelsen på lang vei den mest rasjonelle forklaringen på disse historiske dataene.

Uten at du undersøker videre selv, ender dette selvsagt bare opp som et ‘historikere mener’-argument. Hvis du ikke tror at Jesus stod opp fra de døde, da er det naturlig å forsvare dette synet, i lys av at så mange mennesker tror dette spesielt i møte med historiske fakta. Ikke få mennesker har gått fra ateisme til kristendom nettopp gjennom å granske påskenarrativet og konkludere med at Jesus faktisk gjenoppstod, for så å ta konsekvensene av det på alvor.

Lengselsargumentet

(eng: Argument from Desire)

Fremtredende forsvarere: C. S. Lewis; Peter Kreeft; John M. Depoe.

Dette er et argument som er vanskeligere å formulere, men det resonnerer med mange fordi det adresserer noe jeg tror er dypt og essensielt ved mennesket.

I oss finnes en medfødt lengsel etter noe annet, hva man kan kalle en religiøs lengsel. Dette vet vi fra egen opplevelse og av at majoriteten av mennesker gjennom alle tider har vist en søken etter en åndelig virkelighet eller annen tilværelse som kan tilfredsstille denne lengselen.

Men er det i det hele tatt mulig at vår menneskelige natur har en drift eller lengsel som er rettet mot ingenting? Alle andre drifter er jo rettet inn mot en konkret måloppnåelse; sult er rettet mot mat, seksualitet mot sex, trøtthet mot søvn, og så videre. Om denne driften ikke skulle ha sin motpart i et mål er den absurd og den eneste målløse drift vi har. Dette peker mot at vår iboende naturdrift mot dette overnaturlige er rettet mot noe som virkelig eksisterer. Sagt på et mer presist språk:

  1. Enhver naturlig og iboende lengsel korresponderer til et virkelig objekt som kan tilfredsstille den lengsel.
  2. Men vi har i oss en lengsel som ingen naturlige objekt kan tilfredsstille.
  3. Dermed eksisterer et overnaturlig objekt for vår lengsel som kan tilfredsstille denne. Dette kaller vi Gud.
Hvilke egenskaper denne Gud har krever en gransking av hva lengselen innebærer. Det virker for eksempel som at det er naturlige objekters endelighet og begrensninger som gjør at dem impotent imøte med den religiøse lengsel. Dette taler om noe ubegrenset eller uendelig. Langt i fra et vanntett argument, men en pekepinn i religiøs retning.

Fininnstillingsargumentet

(eng: Argument from the Fine-tuning of the Universe)

Fremtredende forsvarere: Robin Collins; John Leslie; Stephen M. Barr; Robert J. Spitzer.

Dette er en ny og langt kraftigere versjon av et gammelt argument som tar utgangspunkt i mirakelet at vi er her, og universet virker slik at det er ment til å akkommodere liv. De beste matematiske beskrivelsene vi har av universet er avhengig av en rekke fysiske parametre og initialbetingelser, som for eksempel den svake kjernekraftens styrke, den kosmologiske konstanten, eller mengden entropi i universet.

Hvis disse parametrene var en smule annerledes ville universet vært totalt fiendtlig for liv, eller ikke eksistert i det hele tatt (e.g ingen grunnstoff eller bare hydrogen dannes, kan ikke danne stjerner eller planeter, universet ekspanderer for sakte og kollapser til ingenting). Disse verdiene må falle innenfor et intervall så lite at det overgår vår fatteevne. For eksempel, dersom den svake kjernekraften var bare én av en googol (10100) svakere ville ikke noe liv kunne eksistere. Til sammenligning finnes det omtrent 1080 atomer i hele universet. Et annet eksempel er universets akselerasjon som er finjustert til 10-120. Listen fortsetter, og det er ikke bare at parametrene må treffe innenfor en ørliten rekkevidde, også forholdet mellom en rekke av disse er finjustert.

Argumentet fra fininnstilling går som følger:

  1. Universets fininnstilling kommer enten av fysisk nødvendighet, tilfeldighet eller intensjonell utforming.
  2. Det kommer ikke av fysisk nødvendighet eller tilfeldighet.
  3. Dermed kommer universets fininnstilling av intensjonell utforming.

Dette argumentet leder oss til en intensjon bak universet, som har utformet universet på en slik måte at det egner seg for liv. Dette kaller vi Gud.

Premiss 2 er det som trengs å forsvare. Tilfeldighet er totalt utelukket som mulig forklaring fordi sannsynligheten for et univers som er vennlig for liv er i praksis null (jamfør de latterlige tallene gjengitt over). Jeg har ikke hørt om noen som har forsøkt å hevde at vi bare hadde flaks, og om det finnes slike mennesker, da tror jeg andre ting enn rasjonell argumentasjon bør settes på agenden først.

Heller ikke fysisk nødvendighet kan være en forklaring ettersom de fysiske konstantene er uavhengige av lovene, selv i den mest altomfattende og spekulative teorien vi har i dag – superstrengteori. Idéen om at de fysiske lovene være slik som de er finner lite støtte blant både filosofer og naturvitere. Man kan enkelt tenke seg en verden hvor parametrene var annerledes, uten at dette fører til noen logiske komplikasjoner. Men selv om det skulle være slik at det finnes en ukjent underliggende fysisk lov som bestemmer verdiene til disse fysiske parametrene, må man fortsatt spørre seg hvorfor denne underliggende loven genererer akkurat disse parametrene, slik at bedre teorier ikke kan tenkes å løse dette problemet.

En mulig utvei er å postulere flere universer (et multivers), kanskje et uendelig antall. Da vil det ikke være overraskende at vi finner oss selv i et av de universer der vi kan finne oss selv. Dette virker til å være eneste utvei dersom man vil unngå konklusjonen om design. Problemet med multiverset er at vi ikke har noen uavhengige grunner til å tro at det finnes noe slikt, bortsett fra spekulativ teoretisering. Gud har vi derimot uavhengige grunner for å tro på, noen av dem nevnt i dette innlegget.

Multiverset leder også til en rekke paradokser og absurditeter, som at jeg sannsynligvis er en enkelt hjerne spontant fluktuert ut av et kvantevakuum komplett med illusjoner om å være del av et virkelig univers, og minner om en fortid. Det andre paradokset er at alle tenkelige scenario, som at jeg har en identisk men blå tvilling, er realisert i andre univers. Da kan man begynne å lure på om multiverset forklarer noe som helst, for hver gang noe usannsynlig skjer kan man si ‘vel, det var jo dømt til å skje i ett av alle disse universene.’

I tillegg virker det langt mer tiltrekkende og plausibelt å konkludere med én enkel entitet (Gud) enn et uendelig antall entiteter for å forklare fininnstillingen for liv. Jeg lar leseren undersøke hypotesen om multiverset videre. Det som er viktig å poengtere er at man ikke er mer vitenskapelig ved å postulere et multivers. Multiverset og Gud står på samme linje, som metafysiske forklaringer.

Det ontologiske gudsbevis

(eng: the Ontological Argument)

Fremtredende forsvarere: Alvin Plantinga; Charles Hartshorne; Kurt Gödel; Norman Malcolm.

Gud defineres som det som intet større kan tenkes. Altså, Gud er slik at hvis du kan forestille deg noe som er bedre enn ham på noe vis, da er det Gud. Det ontologiske argumentet er et argument som tar utgangspunkt i denne definisjonen av Gud.

  1. Det er mulig at Gud kan eksistere.
  2. Hvis det er mulig at Gud kan eksistere, da eksisterer Gud i en logisk mulig verden.
  3. Hvis Gud eksisterer i én logisk mulig verden, da eksisterer han i alle logisk mulige verdener.
  4. Hvis Gud eksisterer i alle logisk mulige verdener, da eksisterer han i den faktiske (realiserte) verden.
  5. Hvis Gud eksisterer den faktiske verden, da eksisterer Gud.
  6. Dermed eksisterer Gud.

Merk at med logisk mulig verden (eng: possible world) menes bare en beskrivelse av en eller annen virkelighet som er logisk mulig. For eksempel brakk Oddvar Brå beinet i én mulig virkelighet, armen i en annen mulig virkelighet, og han brakk staven i den faktiske virkeligheten.

Så hva skjedde? Man går fra “det er mulig at Gud kan eksistere” til “dermed eksisterer Gud” gjennom logisk føring. Denne egenskapen ved konseptet om Gud er ulik noen annen, som kanskje forklarer hvorfor argumentet virker fremmed for oss i utgangspunktet.

Men de fleste filosofer vil si at argumentet er gyldig og logikken stemmer, selv om de ikke deler konklusjonen. Det er det første premisset som da blir angrepet, hvor ateisten må argumentere for at det er umulig for Gud å eksistere.