Mulige mirakler

Kristendommen sentrerer seg rundt dette ene mirakelet vi kaller oppstandelsen, en hendelse som angivelig både har forandret og vil forandre alt. Hele det kristne livet flyter ut av at Jesus overgav sitt liv, for så å ta det tilbake på mirakuløst vis. Responsen fra tvilende lyder i blant slik: «mirakler kan ikke skje, så oppstandelsen er umulig.» Men på hvilken måte er mirakler umulig?

Logisk umulig?

Det kan hevdes at mirakler bryter med naturlovene, og at naturlovene ikke kan brytes. Dette er et tankegods flere århundrer ut på dato etter min mening, og som vi enda ikke har klart å kvitte oss med. I hvert fall ikke i populærkulturen. Det henger igjen fra tiden da universet ble ansett som et kosmisk urverk som tikker og går. Ikke for et sekund endrer tannhjulene retning; det solide urverket kan aldri vike fra sin rytme.

Dagens vitenskapelige modeller er langt mindre mekanistiske og rigide. Kvantefysikken omhandler heller sannsynligheter og usannsynligheter enn muligheter og umuligheter. Den er også fundamentalt kontraintuitiv og tør jeg si mystisk. Hvis naturen før var en klokke, er det nå en sofistikert organisme med høyst underlige vaner. Man kan kanskje tenke seg under dette bildet at Gud kan operere gjennom å kollapse bølgefunksjoner eller noe slikt, det skal jeg ikke spekulere for mye i. Men for dem som kan litt kvantefysikk er det langt mindre åpenbart at Gud ikke kan operere gjennom den fysiske virkeligheten på uvanlige måter om han ønsker det.

Naturlovene er nemlig ikke logiske lover slik som for eksempel Pytagoras sats, men virker heller mer som induktive generaliseringer.
Men selv våre forfedres bilde av kosmos utelukker ingen mirakler. Naturlovene er nemlig ikke logiske lover slik som for eksempel Pytagoras sats, men virker heller mer som induktive generaliseringer. Hvis de var logiske lover ville det vært uhyre merkelig at de til stadighet revideres eller forkastes, at de har slik tentativ status. De er mer riktig ansett som matematiske beskrivelser av naturen slik hun oppfører seg når latt alene, ikke en legion av usynlige ideer med en diktators evne til å diktere enhver partikkels adferd.

Naturen er «latt alene» når universet er et lukket eller isolert system; selv de mest altomfattende modellene våre hviler på antagelsen om et lukket eller isolert univers. Selvsagt, hvis Gud skulle velge å forstyrre naturens vanlige gange ville universet ikke lenger være verken lukket eller isolert i det øyeblikket. Det er derfor ikke naturlovene Gud bryter (hvis det i det hele tatt er en meningsfull setning), men heller antagelsen om at universet er uforstyrret.


Jeg kom over disse videoene under, og ble som vanlig betatt av C. S. Lewis sine elegante resonnementer. Disse er relevante for innlegget fordi den drøfter hva naturlover er, og hvordan mirakler kan passe inn i dette. Den første ender til og med opp som et velkjent Gudsargument.


Statistisk umulig?

David Hume
Den skotske filosofen David Hume er ofte sitert i forbindelse med dette spørsmålet. Han argumenterte for at det alltid vil være mer sannsynlig at et mirakel ikke har skjedd enn at det faktisk har skjedd. Mirakler er hendelser som bare skjer én gang som gjør dem statistisk usannsynlig, og naturlovene gjør dem usannsynlig i utgangspunktet. Fra paragrafen over ser vi at argumentet fra naturlovene neppe har mye kraft, men det spiller ingen rolle for denne diskusjonen. Hume sin influens er uheldig, for hans resonnementer er beviselig feilaktige i lys av det man kaller bayesiansk sannsynlighetsteori (som vel og merke ikke var ferdig utviklet på hans tid), eller bare sannsynlighetsteori.

La oss ta oppstandelsen som eksempel. Han hevdet sannsynligheten for oppstandelsen er nesten null, basert på vår bakgrunnsinformasjon om at døde mennesker ikke gjenoppstår (bekreftet til stadighet) og at naturlovene sannsynligvis utelukker det. En rekke fakta vekter mot denne usannsynligheten, som i vårt tilfelle er menneskers vitnemål om ting som den tomme graven og Jesus i live etter hans død. I tillegg har man hendelser som den radikale forandringen i Jesu etterfølgeres liv og konversjonen av Paulus og Jakob. Slike fakta utgjør bevismengden.

Thomas Bayes

Det som unnslapp ham er at i tillegg til å kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen skjedde, må man også kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen ikke skjedde. Sannsynligheten for å observere disse tingene gitt at oppstandelsen ikke skjedde er meget lav, og veier opp sannsynligheten for en mirakuløs hendelse.

I oppstandelsens tilfelle var det også flere uavhengige vitner. Si at ett gitt vitne rapporterer feil 1 av 10 ganger, altså at det er 90% sannsynlig at det han sier er sant. Sannsynligheten for at to vitner rapporterer feil er da 0.1 × 0.1 = 0.01, altså er det kombinerte vitnemålet feil bare 1 av 100 ganger. Tre vitner, 1 av 1000 ganger. Fire vitner, 1 av 10.000 ganger, og så videre.

Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den (…) gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.
Jeg avsporer, men mitt poeng er at mirakler ikke kan utelukkes a priori (i utgangspunktet) fordi de «alltid er mer usannsynlig enn sannsynlig». Det kan nemlig hende at sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at mirakelet ikke skjedde er så liten at den overvinner den iboende usannsynligheten for et mirakel. Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den dominerer Bayes ligning og gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.

For å tilfredsstille nerdene er det altså relasjonen under det er snakk om, der O er oppstandelsen, I er bakgrunnsinformasjonen og B er bevismengden. Hume fokuserte på den første faktoren og argumenterte for at denne er meget liten, men tok ikke i betraktning den andre faktoren som potensielt kan være meget stor.

\frac{\Pr(\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})} = \frac{\Pr(\text{O}\mid \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{I})}\times\frac{\Pr(\text{B}\mid \text{O} \cup \text{I})}{\Pr(\text{B}\mid \neg\text{O} \cup \text{I})}

Hvis verken naturlover eller statistikk er relevant for spørsmålet om mirakler, hva er det da skeptikeren mener gjør mirakler umulig?

Naturen er «latt alene» når universet er et lukket eller isolert system; selv de mest altomfattende modellene våre hviler på antagelsen om et lukket eller isolert univers. Selvsagt, hvis Gud skulle velge å forstyrre naturens vanlige gange ville universet ikke lenger være verken lukket eller isolert i det øyeblikket. Det er derfor ikke naturlovene Gud bryter (hvis det i det hele tatt er en meningsfull setning), men heller antagelsen om at universet er uforstyrret.


Jeg kom over disse videoene under, og ble som vanlig betatt av C. S. Lewis sine elegante resonnementer. Disse er relevante for innlegget fordi den drøfter hva naturlover er, og hvordan mirakler kan passe inn i dette. Den første ender til og med opp som et velkjent Gudsargument.


Statistisk umulig?

David Hume
Den skotske filosofen David Hume er ofte sitert i forbindelse med dette spørsmålet. Han argumenterte for at det alltid vil være mer sannsynlig at et mirakel ikke har skjedd enn at det faktisk har skjedd. Mirakler er hendelser som bare skjer én gang som gjør dem statistisk usannsynlig, og naturlovene gjør dem usannsynlig i utgangspunktet. Fra paragrafen over ser vi at argumentet fra naturlovene neppe har mye kraft, men det spiller ingen rolle for denne diskusjonen. Hume sin influens er uheldig, for hans resonnementer er beviselig feilaktige i lys av det man kaller bayesiansk sannsynlighetsteori (som vel og merke ikke var ferdig utviklet på hans tid), eller bare sannsynlighetsteori.

La oss ta oppstandelsen som eksempel. Han hevdet sannsynligheten for oppstandelsen er nesten null, basert på vår bakgrunnsinformasjon om at døde mennesker ikke gjenoppstår (bekreftet til stadighet) og at naturlovene sannsynligvis utelukker det. En rekke fakta vekter mot denne usannsynligheten, som i vårt tilfelle er menneskers vitnemål om ting som den tomme graven og Jesus i live etter hans død. I tillegg har man hendelser som den radikale forandringen i Jesu etterfølgeres liv og konversjonen av Paulus og Jakob. Slike fakta utgjør bevismengden.

Thomas Bayes

Det som unnslapp ham er at i tillegg til å kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen skjedde, må man også kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen ikke skjedde. Sannsynligheten for å observere disse tingene gitt at oppstandelsen ikke skjedde er meget lav, og veier opp sannsynligheten for en mirakuløs hendelse.

I oppstandelsens tilfelle var det også flere uavhengige vitner. Si at ett gitt vitne rapporterer feil 1 av 10 ganger, altså at det er 90% sannsynlig at det han sier er sant. Sannsynligheten for at to vitner rapporterer feil er da 0.1 × 0.1 = 0.01, altså er det kombinerte vitnemålet feil bare 1 av 100 ganger. Tre vitner, 1 av 1000 ganger. Fire vitner, 1 av 10.000 ganger, og så videre.

Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den (…) gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.
Jeg avsporer, men mitt poeng er at mirakler ikke kan utelukkes a priori (i utgangspunktet) fordi de «alltid er mer usannsynlig enn sannsynlig». Det kan nemlig hende at sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at mirakelet ikke skjedde er så liten at den overvinner den iboende usannsynligheten for et mirakel. Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den dominerer Bayes ligning og gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.

For å tilfredsstille nerdene er det altså relasjonen under det er snakk om, der O er oppstandelsen, I er bakgrunnsinformasjonen og B er bevismengden. Hume fokuserte på den første faktoren og argumenterte for at denne er meget liten, men tok ikke i betraktning den andre faktoren som potensielt kan være meget stor.

\frac{\Pr(\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})} = \frac{\Pr(\text{O}\mid \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{I})}\times\frac{\Pr(\text{B}\mid \text{O} \cup \text{I})}{\Pr(\text{B}\mid \neg\text{O} \cup \text{I})}

Hvis verken naturlover eller statistikk er relevant for spørsmålet om mirakler, hva er det da skeptikeren mener gjør mirakler umulig?