Boltzmannhjernen

Metaunivers og fininnstilling

En rekke gudsargumenter tar utgangspunkt i et eller annet trekk ved universet som er overraskende og best forklart med noe slikt som en bakomliggende hensikt, en skapergud. Mange av disse faller lett i kategorien “hullenes Gud”-argumentasjon, men særlig ett argument er verdt å merke seg. Dette er det såkalte fininstillingsargumentet.

Det går omtrent som følger. De ligninger som beskriver universet inneholder en rekke dimensjonsløse konstanter som noe ad hoc settes inn for å balansere ligningene, altså som må bestemmes empirisk. Fininnstilling er det fysiske fenomenet at disse konstantene er—tross alle mulige verdier de kunne tatt—akkurat riktig for å gi et univers i stand til å frembringe og romme noen form for levende vesener, slik som oss. De svimlende usannsynlighetene for at disse konstantene skal være akkurat riktig er nok til å totalt utelukke oss som heldige lottovinnere, og taler om en hensiktsmessig avgjørelse bak det hele.

Selv om man kan finne bedre og dypere fysiske teorier som forklarer hvorfor konstantene er som de er, vil spørsmålet være akkurat det samme, i.e. hvorfor er disse underliggende fysiske teoriene slik at de produserer et univers som vårt, et livsvennlig univers? Og ikke nok med det, det er også et univers hvor vi kan finne oss selv i stand til å oppdage dets hemmeligheter. På denne måten er fininstilling et så fundamentalt trekk ved universet at vitenskapelig fremgang ikke kan hjelpe oss unna det store spørsmålstegnet det maler.

Det vanligste motsvaret er å ty til det såkalte metauniverset eller multiverset. Kanskje er vårt univers bare ett av uendelig mange univers. Plutselig trenger vi ikke utelukke oss selv som heldige vinnere av det kosmiske lotteriet. Selv om bare få av disse uendelig mange universene kan inneholde levende vesener, er vi garantert til å finne oss selv i ett av disse få universene, for det er bare der vi kan finne oss selv. Enda så usannsynlig fininnstilt dette universet er, trenger det ikke overraske oss hvis det finnes et uendelig stort metaunivers hvor alle usannsynligheter blir realisert.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ubegripelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ufattelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.