Religion er estetisk, kristendom er …

Er kristendommen mer som kunst eller som vitenskap?

Kvaliteten av et kunstverk vurderes blant annet etter dens effekt på mennesker. God kunst vekker følelser og tanker. Det er ikke uvanlig å vurdere religioner etter lignende kriterier. Dens kvalitet er fastsatt basert på det totale estetiske inntrykket utgjort av dens doktriner, ritualer og tekster. Videre kan man også stemple en religion som “god” dersom dens effekt er at den gir mennesker mening, håp og gjør dem til bedre medmennesker, eller som “dårlig” når den frembringer onder som fiendtlighet og selviskhet.

I så tilfelle er religionens sannhetsgehaldt svært uvesentlig. Historisiteten bak hevdelser om en oppstått Jesus, eller om Gud virkelig eksisterer, er perifere spørsmål. “Han er oppstanden” blir redusert til en estetisk strofe eller et uttrykk for emosjonell opplevelse, heller enn å være et utsagn om faktiske forhold. Med andre ord, religion blir mer som kunst enn som vitenskap.

Mange religiøse vil si seg enig i dette, og argumentere for sin religion nettopp ved å argumentere for dens estetiske kvaliteter og effekt på dens tilhørere. Dette kan like gjerne gjelde tilhørere av livssyn som vanligvis ikke karakteriseres som religioner (e.g. livssynshumanisme). En av konsekvensene, som hånd i hanske med ‘postmoderne’ tendenser, er at å tilhøre en religion ikke er så alt for ulikt å foretrekke Ibsens fremfor Strindbergs teater, eller Kygo fremfor Grieg. Ulike religioner, som ulike kunstverk, resonnerer bedre med oss enn andre. Så lenge effekten er “god” står alle religioner på lik fot.

“[Det er] ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden.”

Stikk i strid med dette er det etter mitt syn (som er ukontroversielt i kristen sammenheng) ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden. Uten en tom grav er det kristne budskapet, det som kalles evangeliet, en samling av falske håp og usannheter. Uten den lidende Menneskesønnen kan vi ikke si at Gud elsker mennesker. Man kan si hva man vil om kristendommens effekt på mennesker, men hvis dens påstander er sanne bør en hver sannhetssøker sette sine estetiske preferanser til side.

Kristendommens budskap kommer først og fremst gjennom en person som ble født, døde og levde igjen på et nytt og forunderlig vis, ikke gjennom hellige tekster og filosofi (uten å underspille deres viktighet når det kommer til kristen tro og lære). Kristne læresetninger blir til som et resultat av å sette ord på og dra konklusjoner fra konsepter som er uttrykt på et høyst verdslig og historisk språk. Dette språket er inkarnasjonen, korsfestelsen og oppstandelsen av Jesus. Ved å oversette dette til prosa og skrive det ut i detalj, ender vi opp med doktriner om Guds eksistens, Jesu guddommelighet, eller eskatologisk håp om rettferdighet og fred, for å nevne noen. Våre tolkninger av Jesu liv, lære, død og oppstandelse vil alltid være feilbarlige, men det er meningsløst å kalle historiske hendelser feilbarlige (såfremt de er historiske).

“Kristendommen er religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes.”

Med det har jeg ikke forkastet sammenligningen mellom religion og kunst til fordel for en sammenligning mellom kristendom og historisk-filosofisk vitenskap. Tvert imot er kristendommen religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes. For å parafrasere G. K. Chesterton angående inkarnasjonen, og som jeg tror like fullt gjelder kristendommens kjernefortelling, “den oppfyller den mytologiske søken for romanse gjennom å være en vakker historie, og den filosofiske søken etter sannhet gjennom å være en sann historie.”