Gudsfrykt

I det siste har jeg tenkt på hva det vil si å «frykte Gud», og velger å dele noen uferdige tanker om dette. Flere steder i Bibelen, spesielt i salmene, beskrives gudsfrykt som en positiv holdning. Det virker umiddelbart kontraintuitivt at man skal frykte en Gud som flyter over av kjærlighet, for vi assosierer frykt med passivisering, begrensning, uro og en rekke andre ubehagelige følelser.

Noen har et gudsbilde hvor disse opplevelsene er helt i tråd med den gud de tror på. Det er tilsynelatende konsistent med bildet av en kosmisk diktator, en sint mann i skyene, en som vil straffe deg om du ikke følger hans ordre. Men dette er fjernt fra den kristne Gud som valgte å tre inn i sin skapelse og lide med oss for vår skyld, en Gud som lar seg ydmyke av mennesker i overfloden av sin kjærlighet. Det må ligge noe mer i dette konseptet om frykt.

Det finnes ulike kilder til frykt og ulike opplevelser av den. Vi har tyrannens trusler og undertrykkelse, men vi har også frykten for å skuffe våre kjære, frykten forbundet med å fortelle noen at du elsker dem, frykten man opplever i møte med sitt store forbilde, frykten man opplever på en Beethoven konsert, og så videre.

Så hvilken type frykt er passende i møte med Gud? C. S. Lewis peker oss i riktig retning med følgende bilde:

La oss si du ble fortalt at det var en tiger i rommet ved siden av. Du ville forstå at du var i fare og ville antagelig oppleve frykt. Men hvis du ble fortalt at «det er et gjenferd i rommet ved siden av», og du trodde på dette, ville du også opplevd en frykt, men av en annen sort. Denne frykten ville ikke være basert på opplevelsen av fare, for ingen er hovedsakelig redd for hva et gjenferd vil gjøre med en. Frykten ville heller være basert på det enkle faktum at det er et gjenferd. Det er skremmende heller enn farlig, og en slik frykt kan bedre kalles skrekk.

La oss nå si at du ble fortalt at «det er en mektig ånd i rommet ved siden av» og trodde dette. Din opplevelse ville da være enda mer fjern fra frykten for fare, men forstyrrelsen ville være dyp og alvorlig. Du ville oppleve undring og en opplevelse av å krympe, en følelse bedre beskrevet som ærefrykt.

Hvor mye større er Gud enn en «mektig ånd»? Ufattelig mye større. Han er den kontinuerlige skaperen av hele kosmos, og har makten til å ende alt bare med sin vilje; alt er totalt avhengig av ham. Gud er i stand til å gjøre akkurat hva han ønsker, og har ingen begrensninger overhodet. Han er total perfeksjon på alle vis, og lyser av det man kaller hellighet. Dette er ytterpunktet av renhet, perfeksjon og vakkerhet. All vakkerhet man ser i andre mennesker, i fremragende kunst, i strålende ideer og i den mest harmoniske musikk, falmer i sammenligning med Gud.

Frykten for straff—servil frykt—minner mer om frykten for løven i Lewis sin metafor. Frykten kommer fra opplevelsen av fare. Frykten for gjenferdet er skrekk, og er passende bare i møte med noe heslig og avskyelig. Frykten for den mektige ånden er ærefrykt, og er passende bare i møte med noe vakkert og mektig. I møte med noe slikt som Gud, som er mektig og vakkert uten sammenligning, er det noe som ligner denne frykten—ærefrykt—som er passende og naturlig. Stilt foran en mektig flammende stjerne er det ikke skrekken fra et avskyelig legeme som setter frykten i deg, men den mektige, voldsomme, enorme, vakre stjernen i seg selv.

Sjokkerende kjærlighet

Se nå for deg at noe så vakkert, perfekt og kraftfullt som Gud gir deg en opplevelse av at du er elsket av ham. Ikke rart dette kan være en livsforvandlende opplevelse! Og jo større ærefrykt man har, dess mer utrolig oppleves denne kjærligheten. Nok en metafor peker vei:

Du er dypt forelsket i en person du anser som perfekt, din beundring er enorm. Hvert møte med han eller henne involverer frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, og ærefrykten av å få snakke med en person av slik perfeksjon. Se nå for deg at han eller henne uttrykker sin kjærlighet til deg. En opplevelse garantert til å etterlate deg med intet mindre enn ekstase.

Men la oss ta denne metaforen videre, for hva skjer når du opplever den gjensidige kjærligheten? Noen typer frykt drives ut, andre ikke. Du er ikke lenger redd for å gjøre et dårlig inntrykk, men du opplever fortsatt ærefrykt av at en så fantastisk person elsker deg. Det virker til at kjærligheten driver ut den type frykt vi alle hater, den som lammer oss. I Det nye testamentet skriver Johannes i sitt første brev at «i kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.« 

Moral i riktig lys

Noen sier at kristne, når de gjør gode handlinger, egentlig handler i egeninteresse. Argumentet er at de gode handlingene er motivert av frykten for straff fra Den Kosmiske Diktator, eller et guddommelig løfte om belønning, som gjør det til egoisme. Dette er en grov misforståelse av kristendommen som sier at ingen er i stand til å gjøre seg fortjent til noe som helst gjennom sine handlinger, når det er Gud vi viser oss frem for. Man er totalt avhengig av at Gud strekker ut sin hånd og gir oss en gave, uavhengig av våre prestasjoner. Det er også en grov misforståelse av hvordan Gud er. Ingen diktator lar seg ydmyke for sine undersåtte, ingen tyrann overgir seg til sitt folk for henrettelse og tortur.

Så hva er det som (bør) motivere den kristne til å leve rett? Det kan ikke være frykten for straff, for Guds kjærlighet driver ut denne. Det er ikke frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, for Guds kjærlighet gir deg trygghet om at du alltid er elsket uansett hvordan du snubler. Svaret kommer frem av metaforen om forelskelsen. Kjærligheten til den andre personen driver deg til å gjøre godt mot han eller henne. Man vil ha et ønske om å oppfylle den andres drømmer for dere, en lengsel etter å gi han eller henne det beste du har, en drøm om å demonstrere din kjærlighet hvordan enn du kan. Dette er ren kjærlighet, fri for egoisme. Bare Gud har en slik plettfri kjærlighet, og det er her den kristne kampen ligger. Ikke kampen for å gjøre det rette, men kampen for å vise ekte kjærlighet. Effekten av dette er gode handlinger. Johannes sier videre i sitt brev:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss (…). Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

Jeg lar dette være en oppfordring til alle som kaller seg kristne, inkludert meg selv.

La oss si du ble fortalt at det var en tiger i rommet ved siden av. Du ville forstå at du var i fare og ville antagelig oppleve frykt. Men hvis du ble fortalt at «det er et gjenferd i rommet ved siden av», og du trodde på dette, ville du også opplevd en frykt, men av en annen sort. Denne frykten ville ikke være basert på opplevelsen av fare, for ingen er hovedsakelig redd for hva et gjenferd vil gjøre med en. Frykten ville heller være basert på det enkle faktum at det er et gjenferd. Det er skremmende heller enn farlig, og en slik frykt kan bedre kalles skrekk.

La oss nå si at du ble fortalt at «det er en mektig ånd i rommet ved siden av» og trodde dette. Din opplevelse ville da være enda mer fjern fra frykten for fare, men forstyrrelsen ville være dyp og alvorlig. Du ville oppleve undring og en opplevelse av å krympe, en følelse bedre beskrevet som ærefrykt.

Hvor mye større er Gud enn en «mektig ånd»? Ufattelig mye større. Han er den kontinuerlige skaperen av hele kosmos, og har makten til å ende alt bare med sin vilje; alt er totalt avhengig av ham. Gud er i stand til å gjøre akkurat hva han ønsker, og har ingen begrensninger overhodet. Han er total perfeksjon på alle vis, og lyser av det man kaller hellighet. Dette er ytterpunktet av renhet, perfeksjon og vakkerhet. All vakkerhet man ser i andre mennesker, i fremragende kunst, i strålende ideer og i den mest harmoniske musikk, falmer i sammenligning med Gud.

Frykten for straff—servil frykt—minner mer om frykten for løven i Lewis sin metafor. Frykten kommer fra opplevelsen av fare. Frykten for gjenferdet er skrekk, og er passende bare i møte med noe heslig og avskyelig. Frykten for den mektige ånden er ærefrykt, og er passende bare i møte med noe vakkert og mektig. I møte med noe slikt som Gud, som er mektig og vakkert uten sammenligning, er det noe som ligner denne frykten—ærefrykt—som er passende og naturlig. Stilt foran en mektig flammende stjerne er det ikke skrekken fra et avskyelig legeme som setter frykten i deg, men den mektige, voldsomme, enorme, vakre stjernen i seg selv.

Sjokkerende kjærlighet

Se nå for deg at noe så vakkert, perfekt og kraftfullt som Gud gir deg en opplevelse av at du er elsket av ham. Ikke rart dette kan være en livsforvandlende opplevelse! Og jo større ærefrykt man har, dess mer utrolig oppleves denne kjærligheten. Nok en metafor peker vei:

Du er dypt forelsket i en person du anser som perfekt, din beundring er enorm. Hvert møte med han eller henne involverer frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, og ærefrykten av å få snakke med en person av slik perfeksjon. Se nå for deg at han eller henne uttrykker sin kjærlighet til deg. En opplevelse garantert til å etterlate deg med intet mindre enn ekstase.

Men la oss ta denne metaforen videre, for hva skjer når du opplever den gjensidige kjærligheten? Noen typer frykt drives ut, andre ikke. Du er ikke lenger redd for å gjøre et dårlig inntrykk, men du opplever fortsatt ærefrykt av at en så fantastisk person elsker deg. Det virker til at kjærligheten driver ut den type frykt vi alle hater, den som lammer oss. I Det nye testamentet skriver Johannes i sitt første brev at «i kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.« 

Moral i riktig lys

Noen sier at kristne, når de gjør gode handlinger, egentlig handler i egeninteresse. Argumentet er at de gode handlingene er motivert av frykten for straff fra Den Kosmiske Diktator, eller et guddommelig løfte om belønning, som gjør det til egoisme. Dette er en grov misforståelse av kristendommen som sier at ingen er i stand til å gjøre seg fortjent til noe som helst gjennom sine handlinger, når det er Gud vi viser oss frem for. Man er totalt avhengig av at Gud strekker ut sin hånd og gir oss en gave, uavhengig av våre prestasjoner. Det er også en grov misforståelse av hvordan Gud er. Ingen diktator lar seg ydmyke for sine undersåtte, ingen tyrann overgir seg til sitt folk for henrettelse og tortur.

Så hva er det som (bør) motivere den kristne til å leve rett? Det kan ikke være frykten for straff, for Guds kjærlighet driver ut denne. Det er ikke frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, for Guds kjærlighet gir deg trygghet om at du alltid er elsket uansett hvordan du snubler. Svaret kommer frem av metaforen om forelskelsen. Kjærligheten til den andre personen driver deg til å gjøre godt mot han eller henne. Man vil ha et ønske om å oppfylle den andres drømmer for dere, en lengsel etter å gi han eller henne det beste du har, en drøm om å demonstrere din kjærlighet hvordan enn du kan. Dette er ren kjærlighet, fri for egoisme. Bare Gud har en slik plettfri kjærlighet, og det er her den kristne kampen ligger. Ikke kampen for å gjøre det rette, men kampen for å vise ekte kjærlighet. Effekten av dette er gode handlinger. Johannes sier videre i sitt brev:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss (…). Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

Jeg lar dette være en oppfordring til alle som kaller seg kristne, inkludert meg selv.