Gud og elektroner

Mysterie og analogi

Hva har elektroner og Gud til felles? Vel, de er angivelig begge fundamentale aspekter av virkeligheten, og begge er enkel, i den forstand at de ikke er sammensetninger av mer fundamentale ting. Men en videre likhet slår meg, nemlig at vår epistemiske (jada) status bærer betydelige likheter med hensyn på begge disse. Nærmere sagt, måten vi forstår Gud gjennom analogier ligner på måten vi forstår elektroner (og annen fundamental fysikk) gjennom analogier.

Elektronet

De fleste har lært litt kjemi på et eller annet tidspunkt i livet. Vanligvisbegynner det på barne- og ungdomsskolen med atomer og elektroner. Da lærer man analogien om atomkjernen som en samling av kuleformede protoner og nøytroner, og små ladede partikler med navn elektroner som svirrer rundt atomkjernen. Etterhvert lærer vi analogien om at elektronene svirrer rundt atomkjernen kun i bestemte avstander, der metaforen er solsystemet med bestemte planetbaner.

evolution_of_atom
Atomets utvikling
orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.