Gud i Det gamle testamentet

Bibelens metafortelling og Guds godhet

Ingen uvanlig protest mot den kristne ideen om Gud som ‘moralsk perfekt’ eller ‘kjærlig’ er at det er i strid med Gud slik vi finner ham presentert i Det gamle testamentet. Uten å gå inn på de individuelle vers og avsnitt i Bibelen som oppfattes som problematiske, ønsker jeg å dele noen tanker om de store linjene.

Bibelens teleologi

Denne bok- og brevsamlingen vi kaller Bibelen spenner flere tusen år med historie. Ut fra dens mange vers oppdager man en metafortelling, den store fortellingen som formidles eksplisitt og implisitt gjennom alle Bibelens historier, og spesielt historien om jødefolket. Ved å slå opp et av disse kontroversielle versene hopper man inn i historien uten blikk på den store fortellingen, og står i alvorlig fare for å lese ting ut av kontekst. Et aspekt ved metafortellingen er Gud som åpenbarer seg til det jødiske folk for å rettlede dem tilbake til de idealer som var tapt1:

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.

  1. Copan, Paul. Is God A Moral Monster?