Gud er ikke sparsommelig

I det C.S. Lewis kaller det kasserte bildet (the Discarded Image) var jorden universets sentrum og himmellegemene vandret rundt oss i perfekte sirkelbaner. Et slik ordnet system taler om en som ordner, en som plasserte planetene på disse konsentriske kulene og satte dem i bevegelse. Dette er middelalderens kosmologi—i dag et tankegods fra en fjern fortid. Nå er den kosmos vi kjenner en annen: klynger av stjerner og planeter henger løst i et mørkt rom av ufattelig størrelse; små lysglimt i et hav av mystisk mørk materie og energi. Dette er et univers som balanserer mellom fryktinngytende og skremmende vakkert, og et univers som mot alle odds er i stand til å produsere oss.

«Hvis Gud skapte dette», tenker noen, «da er han en sløsende Gud». Det kasserte bildet er et av effektivitet, orden og geometrisk perfeksjon, mens det nye universet virker ubrukelig stort, full av unyttige legemer og en sløsing med ressurser. Hva kan Gud ha tenkt?

Svaret (eller feilen) ligger, som det ofte gjør, i vårt bilde av hvordan Gud er. Tenker man på Gud som en kosmisk ingeniør med begrensede ressurser som skal brukes på mest mulig effektivt vis er dette et verdig spørsmål. Men Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser og er heller ingen kosmisk ingeniør. Tenk heller på Gud som en kunstner med ubegrenset materiale til å skape akkurat hva han ønsker. Hele begrepet om effektivitet er feilplassert når det brukes om noe ubegrenset som Gud.

Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser
En annen refleksjon går som følger: blant alle måter universet kunne vært—andre fysiske konstanter, ulike initialbetingelser, andre fysiske lover—finner vi oss selv i et av de veldig få mulige universer der liv av noe slag i det hele tatt kan eksistere. Så heldige er vi at noe snakk om sannsynligheter er nesten fornærmende. Vi vet også fra kosmologien at et univers med denne størrelsen og alderen er akkurat hva vi burde forvente å observere, for det tar milliarder av år for stjerner å dannes og det er i stjerner at grunnstoffene nødvendig for livet dannes. Siden universet har ekspandert over hele denne tidsperioden er det selvsagt også så stort som det er. Det er nettopp et univers som det vi observerer vi burde forvente for en kosmos fininnstilt for å produsere liv. Hvis Gud ønsket å skape et univers som utfolder seg selv og produserer oss, da er dette universet ingen overraskelse.

Gradvis eller plutselig skapelse

Man kan spekulere i om det virker mer i tråd med Guds karakter at han skaper universet og alt liv i et øyeblikk, kanskje som en enkelt galakse og uten all denne evolusjonen av planeter og stjerner, planter og dyr. Men ved litt introspeksjon, og dette kan sikkert mange kreative sjeler nikke til, så finnes det glede i den kreative prosessen av å skape noe. Det er ikke bare det ferdige resultatet som er målet, men også å utfolde seg selv i sitt verk.

Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.
Men hvorfor skape et univers som utfolder seg selv på et vis? Jeg tenker umiddelbart på en tilnærming til kjemisk syntese man bruker i nanovitenskap som kalles ‘selvorganisering’. Tanken er at i stedet for å sette atom for atom sammen i den strukturen man ønsker, så kan man sette opp betingelsene for et kjemisk system på en slik måte at atomene organiserer seg selv i vakre, kompliserte geometriske strukturer. For meg er det langt mer attraktivt å klare og sette opp et system så nøyaktig, pent og kreativt at det spontant genererer gode ting, enn å sette sammen atom for atom eller etse vekk deler av en klump for å gjøre det samme. En analogi for de botanisk anlagte er at Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.

Alt dette er spekulering, for Gud har ikke avslørt sine grunner for å skape på den ene måten heller enn den andre, men det er for meg i hvert fall ingen overraskelse at vi er skapt på en slik måte som vi synes å være.

Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser
En annen refleksjon går som følger: blant alle måter universet kunne vært—andre fysiske konstanter, ulike initialbetingelser, andre fysiske lover—finner vi oss selv i et av de veldig få mulige universer der liv av noe slag i det hele tatt kan eksistere. Så heldige er vi at noe snakk om sannsynligheter er nesten fornærmende. Vi vet også fra kosmologien at et univers med denne størrelsen og alderen er akkurat hva vi burde forvente å observere, for det tar milliarder av år for stjerner å dannes og det er i stjerner at grunnstoffene nødvendig for livet dannes. Siden universet har ekspandert over hele denne tidsperioden er det selvsagt også så stort som det er. Det er nettopp et univers som det vi observerer vi burde forvente for en kosmos fininnstilt for å produsere liv. Hvis Gud ønsket å skape et univers som utfolder seg selv og produserer oss, da er dette universet ingen overraskelse.

Gradvis eller plutselig skapelse

Man kan spekulere i om det virker mer i tråd med Guds karakter at han skaper universet og alt liv i et øyeblikk, kanskje som en enkelt galakse og uten all denne evolusjonen av planeter og stjerner, planter og dyr. Men ved litt introspeksjon, og dette kan sikkert mange kreative sjeler nikke til, så finnes det glede i den kreative prosessen av å skape noe. Det er ikke bare det ferdige resultatet som er målet, men også å utfolde seg selv i sitt verk.

Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.
Men hvorfor skape et univers som utfolder seg selv på et vis? Jeg tenker umiddelbart på en tilnærming til kjemisk syntese man bruker i nanovitenskap som kalles ‘selvorganisering’. Tanken er at i stedet for å sette atom for atom sammen i den strukturen man ønsker, så kan man sette opp betingelsene for et kjemisk system på en slik måte at atomene organiserer seg selv i vakre, kompliserte geometriske strukturer. For meg er det langt mer attraktivt å klare og sette opp et system så nøyaktig, pent og kreativt at det spontant genererer gode ting, enn å sette sammen atom for atom eller etse vekk deler av en klump for å gjøre det samme. En analogi for de botanisk anlagte er at Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.

Alt dette er spekulering, for Gud har ikke avslørt sine grunner for å skape på den ene måten heller enn den andre, men det er for meg i hvert fall ingen overraskelse at vi er skapt på en slik måte som vi synes å være.