En lite kompleks Gud

Doktrinen om Guds enkelhet

Det har blitt hevdet av blant annet Richard Dawkins at Gud er en dårlig forklaring på noe som helst. Uansett hva det er man prøver å forklare (universets begynnelse, at det finnes noe heller enn intet, eksistensen selv, …) vil Gud være langt mer kompleks enn både noen annen forklaring og det som søkes forklaring på. Spørsmålene er da om (i) Gud er kompleks og om (ii) en forklaring må være mindre kompleks enn hva den forklarer.

(i)

Det vi kjenner til som bærer mest likhet til Gud i universet er våre egne sinn, eller sjelen om du vil. Sinnet er den delen av oss som har egenskaper som rasjonalitet, bevissthet og vilje. Er vårt sinn kompleks eller enkel? Hjernen er selvsagt uhyre kompleks, men hvis vi godtar for tankens skyld at sinnet ikke er identisk med hjernen men har sin egen natur, da er sinnet slett ikke kompleks. Ikke har det fysiske deler som hjernen, og heller ingen metafysiske deler. Den består ikke av flere ting, fordi sinnet er én entitet med en enkel natur. Selvsagt kan sinnet ha komplekse tanker, og manifestere seg i en kompleks personlighet. Men sinnet selv er en utrolig enkel entitet.

Merk at bruken av ordet enkel her har en helt konkret betydning. Enkelhet kan brukes hverdagslig som synonymt med dum eller lett. Men for den relevante betydningen her er enkelhet et mål på graden av sammensatthet. Et elektron er enklere enn et proton, fordi et proton består av kvarker mens et elektron er seg selv.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.

Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»

Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.