Det fullkommne vesen

Nøkkelen til refleksjoner omkring Guds natur

Ideen om Gud som det fullkommne, perfekte eller beste mulige vesen har en historie lengre enn kristendommen selv, og opptrer svært tidlig i filosofiens idéhistorie hos tenkere som Platon, Aristoteles og Zenon. I kristen tradisjon finner vi idéen allerede hos Augustin (ca. 400 e.Kr), og mest omfattende drøftet hos Anshelm.

At Gud er det beste mulige vesen, perfekt i alle mål, er både utgangspunktet for det ontologiske gudsargument og en nødvendig del av hvordan vi tenker om Gud. Ethvert vesen vi kan tenke oss som ikke er fullkomment kan i beste fall være en gud med liten bokstav.

Man kan bruke denne ideen om Gud som fullkomment vesen for å reflektere systematisk rundt hans natur. Er Gud god? Resonnementet går som følger: (1) Gud er et fullkomment vesen, (2) å være god bidrar til fullkommenhet, (3) dermed må Gud fra definisjonen være god.

Teologi, i betydningen studiet av Gud, involverer da i stor grad å reflektere rundt hvilke egenskaper som er slik at de bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet, og dermed er egenskaper Gud må ha.

Interne konflikter

Hva skjer dersom to egenskaper synes begge å bidra til perfeksjon, men de er i konflikt med hverandre? Ta for eksempel de to egenskapene ‘perfekt godhet’ og ‘allmakt’. La oss si perfekt godhet vil si å bare gjøre gode ting, og allmakt vil si å kunne utføre enhver handling. Dersom Gud bare gjør gode ting og kan utføre enhver handling, kan han da stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning? Dette er et eksempel på to egenskaper i konflikt.

Man kan selvsagt forkaste en av egenskapene, og konkludere med at vår intuisjon slår feil. Kanskje en av dem ikke er slik at den bidrar til perfeksjon. Men la oss si vi er overbevist om at vår intuisjon er riktig, og at hvis det finnes en Gud så må han være både perfekt god og allmektig. Da må vi endre vår idé om hva allmakt og godhet innebærer. Hva betyr det for eksempel å være allmektig? En eksplisitt formulering av allmakt kan være noe så teknisk presist som:

S er allmektig hvis og bare hvis for ethvert saksforhold p, dersom det finnes en mulig verden V hvor p blir virkeliggjort, da har S evnen til å virkeliggjøre p.

Merk at allmakt her er uttrykt i form av evnen til å virkeliggjøre logisk mulige saksforhold eller omstendigheter, ikke i form av evnen til å utføre enhver handling som foreslått tidligere. Saksforholdet ‘Gud stjeler en veske fra en eldre dame for egen underholdning’ er bredt logisk umulig fordi Gud er essensielt god, og slik ugagn mot eldre damer er et onde. Så Gud kan ikke stjele en veske fra en eldre dame for egen underholdning, men han er fortsatt allmektig etter definisjonen over.

Og slik kan man gå frem når man forsøker å kondensere Gud ned i meningsfulle og koherente bokstaver, uten å da implisere at man virkelig har forstått Gud i sin fulleste betydning. Og det er kanskje den viktigste lærdommen fra slik tenking omkring Gud: et fullkomment vesen kan ikke reduseres til enkle utsagn, for selv et kunstverk overgår en komplett systematisk beskrivelse. Derfor er Gud over og forbi enhver systematisk beskrivelse, og alt vi sier om ham peker i beste fall i riktig retning eller favner et av hans aspekter.