Universets radikale kontingens

Hvorfor kosmos ikke forklarer seg selv

I filosofien skiller man mellom kontingent (betinget) og nødvendig (ubetinget) eksistens. Noe som eksisterer nødvendigvis, kan umulig ikke eksistere. Potensielle kandidater for slik nødvendig eksistens er Gud, tall, proposisjoner, logisk mulige verdener og andre abstrakte objekter. Hvis slike ting eksisterer, da har de alltid og vil alltid gjøre dette (angivelig også tidløst).

Om noe er kontingent derimot, da er det mulig men ikke nødvendig at det eksisterer. Slike ting har egenskapen av å kunne begynne og slutte å eksistere. Et hverdagslig eksempel er vår kropp: en dag ble den til, og vil en annen dag blir den borte. Et annet aspekt ved kontingens er å være avhengig av noe annet for sin eksistens. Min kropp er eksistensielt avhengig av celler, som er avhengig av biomolekyler, som er avhengig av atomer, og så videre. Dens tilværelse er under betingelsen av noe annet enn seg selv.

Et spørsmål man kan stille seg om det som er kontingent er, “hva er årsaken til at det eksisterer?” Når det gjelder din kropp er årsaken kanskje dine foreldres sengekos. En stol eksisterer fordi noen snekret den sammen, eller på et annet nivå fordi atomene den består av er arrangert på et “stolaktig” vis. Metafysisk nødvendige ting derimot, eksisterer helt enkelt fordi de umulig ikke kan eksistere. De trenger ingen forklaring utenfor seg selv.

I monoteistiske tradisjoner er Gud å betraktes blant annet som årsaken til at universet eksisterer. Er universet kontingent, kan man med rette spørre seg “hva er årsaken til at det finnes?”. Dersom universets årsak også er kontingent kan man videre spørre seg “hva er universets årsaks årsak?”, og slik kan man fortsette. Derfor må universet være forårsaket av (få sin eksistens fra) noe metafysisk nødvendig som ikke er avhengig en ytre forklaring, og vips så har man et gudsargument etter Leibniz sitt hjerte.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.

Boltzmannhjernen

Metaunivers og fininnstilling

En rekke gudsargumenter tar utgangspunkt i et eller annet trekk ved universet som er overraskende og best forklart med noe slikt som en bakomliggende hensikt, en skapergud. Mange av disse faller lett i kategorien “hullenes Gud”-argumentasjon, men særlig ett argument er verdt å merke seg. Dette er det såkalte fininstillingsargumentet.

Det går omtrent som følger. De ligninger som beskriver universet inneholder en rekke dimensjonsløse konstanter som noe ad hoc settes inn for å balansere ligningene, altså som må bestemmes empirisk. Fininnstilling er det fysiske fenomenet at disse konstantene er—tross alle mulige verdier de kunne tatt—akkurat riktig for å gi et univers i stand til å frembringe og romme noen form for levende vesener, slik som oss. De svimlende usannsynlighetene for at disse konstantene skal være akkurat riktig er nok til å totalt utelukke oss som heldige lottovinnere, og taler om en hensiktsmessig avgjørelse bak det hele.

Selv om man kan finne bedre og dypere fysiske teorier som forklarer hvorfor konstantene er som de er, vil spørsmålet være akkurat det samme, i.e. hvorfor er disse underliggende fysiske teoriene slik at de produserer et univers som vårt, et livsvennlig univers? Og ikke nok med det, det er også et univers hvor vi kan finne oss selv i stand til å oppdage dets hemmeligheter. På denne måten er fininstilling et så fundamentalt trekk ved universet at vitenskapelig fremgang ikke kan hjelpe oss unna det store spørsmålstegnet det maler.

Det vanligste motsvaret er å ty til det såkalte metauniverset eller multiverset. Kanskje er vårt univers bare ett av uendelig mange univers. Plutselig trenger vi ikke utelukke oss selv som heldige vinnere av det kosmiske lotteriet. Selv om bare få av disse uendelig mange universene kan inneholde levende vesener, er vi garantert til å finne oss selv i ett av disse få universene, for det er bare der vi kan finne oss selv. Enda så usannsynlig fininnstilt dette universet er, trenger det ikke overraske oss hvis det finnes et uendelig stort metaunivers hvor alle usannsynligheter blir realisert.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ubegripelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ufattelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.

Hensiktsløs evolusjon

Misforståelser rundt tilfeldighet

Hvis det er slik at den verden vi lever i er såkalt gudeløs, virker det fasjonable narrativet om ‘det store lotteriet’ grovt sett korrekt: universets hendelsesforløp kunne sett svært annerledes ut og vi bør takke den ikke-eksisterende Gud for at vi har trosset alle odds og finner oss selv i den heldige situasjonen av å eksistere. En liten forstyrrelse i naturlovene kunne kollapset universet milliarder av år før vi noen gang hadde hatt tid til å utvikle oss. Et vulkanutbrudd på feil tidspunkt i evolusjonens drama kunne tatt livet av våre førhistoriske forfedre. Men vi er her, vi vant lotteriet! (Bare ikke tro du er spesiell.)

For mange kristne er denne fortellingen tett knyttet opp mot teorien om evolusjon, og i et ønske om å ivareta kristne doktriner om menneskets identitet som bærere av ‘Guds bilde’, skapt ved hans metaforiske hender, forkaster man heller utviklingslæren. Den kristne insisterer på at menneskets opprinnelse ikke er i brutal og meningsløs flaks, men i overfloden av Guds kjærlighet eller vilje. Vi har ikke vunnet lotto—vi har blitt gitt livets gave (i hvert fall som art, men angivelig også som individer).

Alternativet som blir presentert av noen er en skapelsesberetning i tråd med en noe overfladisk og i overkant modernistisk tolkning av bibelens skapelsesmyte. Sentralt i denne beretningen er Gud som skaper mennesket i løpet av et øyeblikk ut av støv, og Eva av hans side. Noen tar altså dette ganske bokstavelig. Jeg vil ikke la dette innlegget skli inn i en diskusjon om hvordan bibelen skal tolkes i dette henseende, men vil heller adressere det jeg tror er en viktigere grunn til at mange føler seg ubekvem med teorien om evolusjon, nemlig dens elementer av tilfeldighet.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.

Gud og elektroner

Mysterie og analogi

Hva har elektroner og Gud til felles? Vel, de er angivelig begge fundamentale aspekter av virkeligheten, og begge er enkel, i den forstand at de ikke er sammensetninger av mer fundamentale ting. Men en videre likhet slår meg, nemlig at vår epistemiske (jada) status bærer betydelige likheter med hensyn på begge disse. Nærmere sagt, måten vi forstår Gud gjennom analogier ligner på måten vi forstår elektroner (og annen fundamental fysikk) gjennom analogier.

Elektronet

De fleste har lært litt kjemi på et eller annet tidspunkt i livet. Vanligvisbegynner det på barne- og ungdomsskolen med atomer og elektroner. Da lærer man analogien om atomkjernen som en samling av kuleformede protoner og nøytroner, og små ladede partikler med navn elektroner som svirrer rundt atomkjernen. Etterhvert lærer vi analogien om at elektronene svirrer rundt atomkjernen kun i bestemte avstander, der metaforen er solsystemet med bestemte planetbaner.

evolution_of_atom
Atomets utvikling
orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

Vitenskapen gjør oss mindre spesielle?

Blant de mange perspektiver som dukker opp i den evige populærdebatten om en angivelig konflikt mellom religion og vitenskap, er det særlig ett som har fanget min oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor langt tilbake denne tanken går, men mytene som nærer den har i stor grad sitt opphav i opplysningstidens polemikere. Narrativet går som følger:

I middelalderens kristne Europa var mennesket sentrum av universet og på tronen i kosmos. Så kom den empiriske vitenskap på banen. I første runde kastet den oss ut fra universets sentrum: Galileo nedgraderte jorden fra å være universets midtpunkt, til å bli et ubetydelig himmellegeme i et univers uten sentrum. Deretter kom Darwin og viste oss at mennesket er intet mer og intet mindre enn resten av dyreriket. Vitenskapen vant til slutt, og irettesatte menneskets religiøse arroganse.

Siden spesielt Galileo og Darwin blir brukt som illustrative eksempler på denne påståtte kampen om menneskets status, er det ingen dum ide å drøfte nettopp disse to.

Galileo

Galileo kjempet som kjent for en kosmologi (utviklet av Kopernikus) der solen var i sentrum heller enn jorda, og planetene gikk i bane rundt solen. Galileo sin konflikt med den romersk-katolske kirken, eller rettere sagt paven, benyttes flittig som et typisk eksempel på kirkens fiendtlighet mot empirisk vitenskap. En slik fremstilling er demonstrativt feilaktig, dårlig historie, og forøvrig en atypisk situasjon uansett hvordan man ser på det. Men begynner jeg å skrive om det vil jeg avspore. Gjør heller et søk på denne bloggen etter Galileo, les denne boken skrevet av ledende historikere eller denne artikkelen (du får tilgang gjennom universitet eller høyskole), få servert historien fra en vaskeekte katolikk, eller søk etter «the galileo myth» og velg dine egne kilder.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios. Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske1 modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe2 og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios.3 Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske4 modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer5, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk6 arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.7