Polyateisme

Forvirring rundt Gud og guder

Ateister av den mer reflekterte sort vil kanskje kritisere meg for å skrive dette innlegget, på basis av at jeg ikke går i dialog med kremen av ateistisk argumentasjon, men vier spalteplass til ‘kommentarfelt-ateisme’. Men ettersom denne påstanden har blitt et slags slagord for mange, trengs det en konfrontasjon. Påstanden er: “vi er begge ateister, jeg tror bare på en gud færre enn deg.” Den naturlige responsen for meg er å påpeke kategorifeilen:

“Den monoteistiske Gud er ikke én variant av andre guder”

Den generelle ideen om Gud som er felles for jødedom, kristendom og islam er en Gud som er noe radikalt annerledes enn de guder man finner i for eksempel nordisk mytologi eller i hinduistenes polyteisme. Dette er ikke “en min Gud er bedre enn deres”-argumentasjon, men en redelig erkjennelse av kategorier.

Det er naturlig å dra et skille mellom polyteistiske guder, og den monoteistiske Gud. Forskjellen er ikke at polyteisme har flere av samme sort Gud som man finner i monoteisme, hva slags vesen man refererer til.

Den monoteistiske Gud kan beskrives på en rekke måter som alle peker mot det samme: det som intet høyere kan tenkes om, det øverste vesen, eksistensens kilde, den første årsak eller det som er fullstendig ubegrenset. Sentralt i dette gudsbildet er at han er personlig, skaperen av alt, og i kristendommen også full av kjærlighet. Se denne siden for mer om hva som menes med Gud. Jeg bør understreke at mange kristne ikke har et slik veldefinert gudsbegrep, og gudsbildet til noen kan begynne å minne om beskrivelsen av de polyteistiske gudene under. Men dette forteller oss ikke mer enn at kristne kan mangle kunnskap om troen de står i.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.

Gud og elektroner

Mysterie og analogi

Hva har elektroner og Gud til felles? Vel, de er angivelig begge fundamentale aspekter av virkeligheten, og begge er enkel, i den forstand at de ikke er sammensetninger av mer fundamentale ting. Men en videre likhet slår meg, nemlig at vår epistemiske (jada) status bærer betydelige likheter med hensyn på begge disse. Nærmere sagt, måten vi forstår Gud gjennom analogier ligner på måten vi forstår elektroner (og annen fundamental fysikk) gjennom analogier.

Elektronet

De fleste har lært litt kjemi på et eller annet tidspunkt i livet. Vanligvisbegynner det på barne- og ungdomsskolen med atomer og elektroner. Da lærer man analogien om atomkjernen som en samling av kuleformede protoner og nøytroner, og små ladede partikler med navn elektroner som svirrer rundt atomkjernen. Etterhvert lærer vi analogien om at elektronene svirrer rundt atomkjernen kun i bestemte avstander, der metaforen er solsystemet med bestemte planetbaner.

evolution_of_atom
Atomets utvikling
orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

Gudsfrykt

I det siste har jeg tenkt på hva det vil si å «frykte Gud», og velger å dele noen uferdige tanker om dette. Flere steder i Bibelen, spesielt i salmene, beskrives gudsfrykt som en positiv holdning. Det virker umiddelbart kontraintuitivt at man skal frykte en Gud som flyter over av kjærlighet, for vi assosierer frykt med passivisering, begrensning, uro og en rekke andre ubehagelige følelser.

Noen har et gudsbilde hvor disse opplevelsene er helt i tråd med den gud de tror på. Det er tilsynelatende konsistent med bildet av en kosmisk diktator, en sint mann i skyene, en som vil straffe deg om du ikke følger hans ordre. Men dette er fjernt fra den kristne Gud som valgte å tre inn i sin skapelse og lide med oss for vår skyld, en Gud som lar seg ydmyke av mennesker i overfloden av sin kjærlighet. Det må ligge noe mer i dette konseptet om frykt.

Det finnes ulike kilder til frykt og ulike opplevelser av den. Vi har tyrannens trusler og undertrykkelse, men vi har også frykten for å skuffe våre kjære, frykten forbundet med å fortelle noen at du elsker dem, frykten man opplever i møte med sitt store forbilde, frykten man opplever på en Beethoven konsert, og så videre.

Så hvilken type frykt er passende i møte med Gud? C. S. Lewis peker oss i riktig retning med følgende bilde:

La oss si du ble fortalt at det var en tiger i rommet ved siden av. Du ville forstå at du var i fare og ville antagelig oppleve frykt. Men hvis du ble fortalt at «det er et gjenferd i rommet ved siden av», og du trodde på dette, ville du også opplevd en frykt, men av en annen sort. Denne frykten ville ikke være basert på opplevelsen av fare, for ingen er hovedsakelig redd for hva et gjenferd vil gjøre med en. Frykten ville heller være basert på det enkle faktum at det er et gjenferd. Det er skremmende heller enn farlig, og en slik frykt kan bedre kalles skrekk.

La oss nå si at du ble fortalt at «det er en mektig ånd i rommet ved siden av» og trodde dette. Din opplevelse ville da være enda mer fjern fra frykten for fare, men forstyrrelsen ville være dyp og alvorlig. Du ville oppleve undring og en opplevelse av å krympe, en følelse bedre beskrevet som ærefrykt.

Hvor mye større er Gud enn en «mektig ånd»? Ufattelig mye større. Han er den kontinuerlige skaperen av hele kosmos, og har makten til å ende alt bare med sin vilje; alt er totalt avhengig av ham. Gud er i stand til å gjøre akkurat hva han ønsker, og har ingen begrensninger overhodet. Han er total perfeksjon på alle vis, og lyser av det man kaller hellighet. Dette er ytterpunktet av renhet, perfeksjon og vakkerhet. All vakkerhet man ser i andre mennesker, i fremragende kunst, i strålende ideer og i den mest harmoniske musikk, falmer i sammenligning med Gud.

Frykten for straff—servil frykt—minner mer om frykten for løven i Lewis sin metafor. Frykten kommer fra opplevelsen av fare. Frykten for gjenferdet er skrekk, og er passende bare i møte med noe heslig og avskyelig. Frykten for den mektige ånden er ærefrykt, og er passende bare i møte med noe vakkert og mektig. I møte med noe slikt som Gud, som er mektig og vakkert uten sammenligning, er det noe som ligner denne frykten—ærefrykt—som er passende og naturlig. Stilt foran en mektig flammende stjerne er det ikke skrekken fra et avskyelig legeme som setter frykten i deg, men den mektige, voldsomme, enorme, vakre stjernen i seg selv.

Sjokkerende kjærlighet

Se nå for deg at noe så vakkert, perfekt og kraftfullt som Gud gir deg en opplevelse av at du er elsket av ham. Ikke rart dette kan være en livsforvandlende opplevelse! Og jo større ærefrykt man har, dess mer utrolig oppleves denne kjærligheten. Nok en metafor peker vei:

Du er dypt forelsket i en person du anser som perfekt, din beundring er enorm. Hvert møte med han eller henne involverer frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, og ærefrykten av å få snakke med en person av slik perfeksjon. Se nå for deg at han eller henne uttrykker sin kjærlighet til deg. En opplevelse garantert til å etterlate deg med intet mindre enn ekstase.

Men la oss ta denne metaforen videre, for hva skjer når du opplever den gjensidige kjærligheten? Noen typer frykt drives ut, andre ikke. Du er ikke lenger redd for å gjøre et dårlig inntrykk, men du opplever fortsatt ærefrykt av at en så fantastisk person elsker deg. Det virker til at kjærligheten driver ut den type frykt vi alle hater, den som lammer oss. I Det nye testamentet skriver Johannes i sitt første brev at «i kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.« 

Moral i riktig lys

Noen sier at kristne, når de gjør gode handlinger, egentlig handler i egeninteresse. Argumentet er at de gode handlingene er motivert av frykten for straff fra Den Kosmiske Diktator, eller et guddommelig løfte om belønning, som gjør det til egoisme. Dette er en grov misforståelse av kristendommen som sier at ingen er i stand til å gjøre seg fortjent til noe som helst gjennom sine handlinger, når det er Gud vi viser oss frem for. Man er totalt avhengig av at Gud strekker ut sin hånd og gir oss en gave, uavhengig av våre prestasjoner. Det er også en grov misforståelse av hvordan Gud er. Ingen diktator lar seg ydmyke for sine undersåtte, ingen tyrann overgir seg til sitt folk for henrettelse og tortur.

Så hva er det som (bør) motivere den kristne til å leve rett? Det kan ikke være frykten for straff, for Guds kjærlighet driver ut denne. Det er ikke frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, for Guds kjærlighet gir deg trygghet om at du alltid er elsket uansett hvordan du snubler. Svaret kommer frem av metaforen om forelskelsen. Kjærligheten til den andre personen driver deg til å gjøre godt mot han eller henne. Man vil ha et ønske om å oppfylle den andres drømmer for dere, en lengsel etter å gi han eller henne det beste du har, en drøm om å demonstrere din kjærlighet hvordan enn du kan. Dette er ren kjærlighet, fri for egoisme. Bare Gud har en slik plettfri kjærlighet, og det er her den kristne kampen ligger. Ikke kampen for å gjøre det rette, men kampen for å vise ekte kjærlighet. Effekten av dette er gode handlinger. Johannes sier videre i sitt brev:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss (…). Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

Jeg lar dette være en oppfordring til alle som kaller seg kristne, inkludert meg selv.

La oss si du ble fortalt at det var en tiger i rommet ved siden av. Du ville forstå at du var i fare og ville antagelig oppleve frykt. Men hvis du ble fortalt at «det er et gjenferd i rommet ved siden av», og du trodde på dette, ville du også opplevd en frykt, men av en annen sort. Denne frykten ville ikke være basert på opplevelsen av fare, for ingen er hovedsakelig redd for hva et gjenferd vil gjøre med en. Frykten ville heller være basert på det enkle faktum at det er et gjenferd. Det er skremmende heller enn farlig, og en slik frykt kan bedre kalles skrekk.

La oss nå si at du ble fortalt at «det er en mektig ånd i rommet ved siden av» og trodde dette. Din opplevelse ville da være enda mer fjern fra frykten for fare, men forstyrrelsen ville være dyp og alvorlig. Du ville oppleve undring og en opplevelse av å krympe, en følelse bedre beskrevet som ærefrykt.

Hvor mye større er Gud enn en «mektig ånd»? Ufattelig mye større. Han er den kontinuerlige skaperen av hele kosmos, og har makten til å ende alt bare med sin vilje; alt er totalt avhengig av ham. Gud er i stand til å gjøre akkurat hva han ønsker, og har ingen begrensninger overhodet. Han er total perfeksjon på alle vis, og lyser av det man kaller hellighet. Dette er ytterpunktet av renhet, perfeksjon og vakkerhet. All vakkerhet man ser i andre mennesker, i fremragende kunst, i strålende ideer og i den mest harmoniske musikk, falmer i sammenligning med Gud.

Frykten for straff—servil frykt—minner mer om frykten for løven i Lewis sin metafor. Frykten kommer fra opplevelsen av fare. Frykten for gjenferdet er skrekk, og er passende bare i møte med noe heslig og avskyelig. Frykten for den mektige ånden er ærefrykt, og er passende bare i møte med noe vakkert og mektig. I møte med noe slikt som Gud, som er mektig og vakkert uten sammenligning, er det noe som ligner denne frykten—ærefrykt—som er passende og naturlig. Stilt foran en mektig flammende stjerne er det ikke skrekken fra et avskyelig legeme som setter frykten i deg, men den mektige, voldsomme, enorme, vakre stjernen i seg selv.

Sjokkerende kjærlighet

Se nå for deg at noe så vakkert, perfekt og kraftfullt som Gud gir deg en opplevelse av at du er elsket av ham. Ikke rart dette kan være en livsforvandlende opplevelse! Og jo større ærefrykt man har, dess mer utrolig oppleves denne kjærligheten. Nok en metafor peker vei:

Du er dypt forelsket i en person du anser som perfekt, din beundring er enorm. Hvert møte med han eller henne involverer frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, og ærefrykten av å få snakke med en person av slik perfeksjon. Se nå for deg at han eller henne uttrykker sin kjærlighet til deg. En opplevelse garantert til å etterlate deg med intet mindre enn ekstase.

Men la oss ta denne metaforen videre, for hva skjer når du opplever den gjensidige kjærligheten? Noen typer frykt drives ut, andre ikke. Du er ikke lenger redd for å gjøre et dårlig inntrykk, men du opplever fortsatt ærefrykt av at en så fantastisk person elsker deg. Det virker til at kjærligheten driver ut den type frykt vi alle hater, den som lammer oss. I Det nye testamentet skriver Johannes i sitt første brev at «i kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.« 

Moral i riktig lys

Noen sier at kristne, når de gjør gode handlinger, egentlig handler i egeninteresse. Argumentet er at de gode handlingene er motivert av frykten for straff fra Den Kosmiske Diktator, eller et guddommelig løfte om belønning, som gjør det til egoisme. Dette er en grov misforståelse av kristendommen som sier at ingen er i stand til å gjøre seg fortjent til noe som helst gjennom sine handlinger, når det er Gud vi viser oss frem for. Man er totalt avhengig av at Gud strekker ut sin hånd og gir oss en gave, uavhengig av våre prestasjoner. Det er også en grov misforståelse av hvordan Gud er. Ingen diktator lar seg ydmyke for sine undersåtte, ingen tyrann overgir seg til sitt folk for henrettelse og tortur.

Så hva er det som (bør) motivere den kristne til å leve rett? Det kan ikke være frykten for straff, for Guds kjærlighet driver ut denne. Det er ikke frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, for Guds kjærlighet gir deg trygghet om at du alltid er elsket uansett hvordan du snubler. Svaret kommer frem av metaforen om forelskelsen. Kjærligheten til den andre personen driver deg til å gjøre godt mot han eller henne. Man vil ha et ønske om å oppfylle den andres drømmer for dere, en lengsel etter å gi han eller henne det beste du har, en drøm om å demonstrere din kjærlighet hvordan enn du kan. Dette er ren kjærlighet, fri for egoisme. Bare Gud har en slik plettfri kjærlighet, og det er her den kristne kampen ligger. Ikke kampen for å gjøre det rette, men kampen for å vise ekte kjærlighet. Effekten av dette er gode handlinger. Johannes sier videre i sitt brev:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss (…). Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

Jeg lar dette være en oppfordring til alle som kaller seg kristne, inkludert meg selv.

Gud er ikke sparsommelig

I det C.S. Lewis kaller det kasserte bildet (the Discarded Image) var jorden universets sentrum og himmellegemene vandret rundt oss i perfekte sirkelbaner. Et slik ordnet system taler om en som ordner, en som plasserte planetene på disse konsentriske kulene og satte dem i bevegelse. Dette er middelalderens kosmologi—i dag et tankegods fra en fjern fortid. Nå er den kosmos vi kjenner en annen: klynger av stjerner og planeter henger løst i et mørkt rom av ufattelig størrelse; små lysglimt i et hav av mystisk mørk materie og energi. Dette er et univers som balanserer mellom fryktinngytende og skremmende vakkert, og et univers som mot alle odds er i stand til å produsere oss.

«Hvis Gud skapte dette», tenker noen, «da er han en sløsende Gud». Det kasserte bildet er et av effektivitet, orden og geometrisk perfeksjon, mens det nye universet virker ubrukelig stort, full av unyttige legemer og en sløsing med ressurser. Hva kan Gud ha tenkt?

Svaret (eller feilen) ligger, som det ofte gjør, i vårt bilde av hvordan Gud er. Tenker man på Gud som en kosmisk ingeniør med begrensede ressurser som skal brukes på mest mulig effektivt vis er dette et verdig spørsmål. Men Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser og er heller ingen kosmisk ingeniør. Tenk heller på Gud som en kunstner med ubegrenset materiale til å skape akkurat hva han ønsker. Hele begrepet om effektivitet er feilplassert når det brukes om noe ubegrenset som Gud.

Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser
En annen refleksjon går som følger: blant alle måter universet kunne vært—andre fysiske konstanter, ulike initialbetingelser, andre fysiske lover—finner vi oss selv i et av de veldig få mulige universer der liv av noe slag i det hele tatt kan eksistere. Så heldige er vi at noe snakk om sannsynligheter er nesten fornærmende. Vi vet også fra kosmologien at et univers med denne størrelsen og alderen er akkurat hva vi burde forvente å observere, for det tar milliarder av år for stjerner å dannes og det er i stjerner at grunnstoffene nødvendig for livet dannes. Siden universet har ekspandert over hele denne tidsperioden er det selvsagt også så stort som det er. Det er nettopp et univers som det vi observerer vi burde forvente for en kosmos fininnstilt for å produsere liv. Hvis Gud ønsket å skape et univers som utfolder seg selv og produserer oss, da er dette universet ingen overraskelse.

Gradvis eller plutselig skapelse

Man kan spekulere i om det virker mer i tråd med Guds karakter at han skaper universet og alt liv i et øyeblikk, kanskje som en enkelt galakse og uten all denne evolusjonen av planeter og stjerner, planter og dyr. Men ved litt introspeksjon, og dette kan sikkert mange kreative sjeler nikke til, så finnes det glede i den kreative prosessen av å skape noe. Det er ikke bare det ferdige resultatet som er målet, men også å utfolde seg selv i sitt verk.

Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.
Men hvorfor skape et univers som utfolder seg selv på et vis? Jeg tenker umiddelbart på en tilnærming til kjemisk syntese man bruker i nanovitenskap som kalles ‘selvorganisering’. Tanken er at i stedet for å sette atom for atom sammen i den strukturen man ønsker, så kan man sette opp betingelsene for et kjemisk system på en slik måte at atomene organiserer seg selv i vakre, kompliserte geometriske strukturer. For meg er det langt mer attraktivt å klare og sette opp et system så nøyaktig, pent og kreativt at det spontant genererer gode ting, enn å sette sammen atom for atom eller etse vekk deler av en klump for å gjøre det samme. En analogi for de botanisk anlagte er at Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.

Alt dette er spekulering, for Gud har ikke avslørt sine grunner for å skape på den ene måten heller enn den andre, men det er for meg i hvert fall ingen overraskelse at vi er skapt på en slik måte som vi synes å være.

Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser
En annen refleksjon går som følger: blant alle måter universet kunne vært—andre fysiske konstanter, ulike initialbetingelser, andre fysiske lover—finner vi oss selv i et av de veldig få mulige universer der liv av noe slag i det hele tatt kan eksistere. Så heldige er vi at noe snakk om sannsynligheter er nesten fornærmende. Vi vet også fra kosmologien at et univers med denne størrelsen og alderen er akkurat hva vi burde forvente å observere, for det tar milliarder av år for stjerner å dannes og det er i stjerner at grunnstoffene nødvendig for livet dannes. Siden universet har ekspandert over hele denne tidsperioden er det selvsagt også så stort som det er. Det er nettopp et univers som det vi observerer vi burde forvente for en kosmos fininnstilt for å produsere liv. Hvis Gud ønsket å skape et univers som utfolder seg selv og produserer oss, da er dette universet ingen overraskelse.

Gradvis eller plutselig skapelse

Man kan spekulere i om det virker mer i tråd med Guds karakter at han skaper universet og alt liv i et øyeblikk, kanskje som en enkelt galakse og uten all denne evolusjonen av planeter og stjerner, planter og dyr. Men ved litt introspeksjon, og dette kan sikkert mange kreative sjeler nikke til, så finnes det glede i den kreative prosessen av å skape noe. Det er ikke bare det ferdige resultatet som er målet, men også å utfolde seg selv i sitt verk.

Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.
Men hvorfor skape et univers som utfolder seg selv på et vis? Jeg tenker umiddelbart på en tilnærming til kjemisk syntese man bruker i nanovitenskap som kalles ‘selvorganisering’. Tanken er at i stedet for å sette atom for atom sammen i den strukturen man ønsker, så kan man sette opp betingelsene for et kjemisk system på en slik måte at atomene organiserer seg selv i vakre, kompliserte geometriske strukturer. For meg er det langt mer attraktivt å klare og sette opp et system så nøyaktig, pent og kreativt at det spontant genererer gode ting, enn å sette sammen atom for atom eller etse vekk deler av en klump for å gjøre det samme. En analogi for de botanisk anlagte er at Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.

Alt dette er spekulering, for Gud har ikke avslørt sine grunner for å skape på den ene måten heller enn den andre, men det er for meg i hvert fall ingen overraskelse at vi er skapt på en slik måte som vi synes å være.