Troens natur

Hva kristen tro er og ikke er

Tror du på Gud? Tror du taurin er en aminosyre? Tror du meg? Har du tro på oss? Tre skarve bokstaver skal gjøre jobben til det som burde vært tyve ulike ord. I kontekst av kristendom er det et spesielt misbrukt og misforstått ord. I Det nye testamentet er tro en oversettelse av det greske ordet pistis (πίστις), og dette er den type tro jeg ønsker å ofre noen bokstaver for.


Tro er ikke …

… blind. Det er ikke en mental øvelse i å hoppe ut i mørket uten bevis, ofte gitt et eget begrep: «blind tro». Selv om fideisme har hatt en viss oppslutning i kirken siden i hvert fall 1700-tallet, hvor troen blir opphøyet som over og uten fornuften, er denne formen for tro fjern fra de første kristnes pistis, som er hva jeg er interessert i her.

… bevisvurdering. Det er ikke per se en rasjonell og velbegrunnet trosoppfatning basert på tilstrekkelig sterkt bevismateriale, selv om sentrale kristne trossetninger bør komme som en naturlig konklusjon ved ærlig vurdering av bevisene etter min mening. De første kristne var jøder, og at Gud eksisterer var en selvfølgelighet for dem. Dermed kan det å tro «at Gud eksisterer» ikke ikke være tro slik de brukte begrepet (pistis), selv om det naturligvis er en forutsetning. Oppstandelsen var ikke en selvfølge (tvert imot), men det var livet de levde og ikke tankene de tenkte som først og fremst karakteriserte de første kristne.

… en positiv holdning til livet. «Du må bare ha tro på at ting blir bedre». Vi vet at de første kristne var villige til å lide store smerter på grunn av sin tro, og flere led martyrdøden. Fra det vi har av deres skriverier er det ikke vanskelig å beundre deres evne til å finne glede i utrolige omstendigheter, men en billig og ubegrunnet positiv holdning til livet, det er ikke hva de var villige til å dø for.


Et steg mot hva tro er

 

De første tegnene på at Jesus var mer enn bare et menneske var hans evne til å gjøre det umulige, hans makt over natur og sykdom. Likevel, i øyeblikket han ble korsfestet vant tvilen frem hos de fleste disiplene. Han var visst bare et menneske. Men få dager senere vet vi at mange, inklusiv Jesu etterfølgere, hadde opplevelser av møte Jesus i levende live.

Tvilen ble knust, og disiplene som øyeblikket før hadde gått livredd i skjul var nå i Jerusalems gater og fortalte alle at Jesus var Kristus, den kongen som var lovet jødene fra gammelt av, og at Gud hadde reist ham opp fra døden som bevis. Vi skjønner at Kristus er en konge som bryter med forventningene. En som vasker våre føtter, som kaller oss sine venner, og som dør på et kors for oss. En konge for alle folk, med et usynlig rike som vi foreløpig bare ser spor av men som til sist vil kombineres med vår verden til å bli noe nytt.

Når Paulus – en tidlig kristen leder – bruker begrepet pistis, er det ofte i betydningen lojalitet til Kristus som denne kongen, opp og foran lojalitet til verdslige makter og ledere. Derfor er man frelst, ifølge Paulus, ved å bekjenne Jesus som Kristus, den gjeldende og ultimate autoritet. Å tro involverer da å sverge troskap til Jesus som Kristus og følge ham. Så er det ikke slik at «lojalitet» eller «troskap» er utfyllende oversettelser av pistis, for ordet brukes på ulike måter gjennom Paulus sine brev og ikke minst gjennom Bibelen i sin helhet. Ofte er «tillit» til Gud og hans trofasthet en mer passende oversettelse.

Uansett er det lite hjelpsomt å sette kristen tro opp og imot evidensbasert erkjennelse. En forutsetning for slik tro er naturligvis en mental anerkjennelse av at Jesus virkelig ble oppreist fra de døde av en virkelig Gud. Veien til slik erkjennelse kan være fornuften, opplevelsen, intuisjonen, hele bredden av mennesket. Om det krever noe av intellektet, er det i hvert fall ikke at det skal settes i dvale. Men til syvende og sist er det sentrum av mennesket, viljen, som må orientere seg mot Kristus – gi ham tro, som Paulus sier. Sette ham øverst, han som gjorde seg selv lavest av alle. Dette uten å hevde det finnes noe slikt som perfekt tro.

På den ene siden er det vår tro som redder oss, som gjør oss til Guds barn og hans arvtakere. For dette er responsen som kreves fra oss. På den andre siden gjør vår tro og handlingene som følger av den ingenting i seg selv, for vi er radikalt avhengig av at Kristus selv døde på våre vegne, oppstod og etterlot seg Guds ånd for oss. Vår tro er en respons på hva han gjorde først, og ikke innsatsen som kreves for en velfortjent medalje.

Å være en kristen, en etterfølger av Jesus, bærer derfor paradokset av å være en ufortjent gave uten å være en billig affære. Bonhoeffer sier det utfordrende på men vakkert vis når han skriver,

Costly grace (…) is the gift which must be asked for, the door at which a man must knock. Such grace is costly because it calls us to follow, and it is grace because it calls us to follow Jesus Christ. It is costly because it costs a man his life, and it is grace because it gives a man the only true life. It is costly because it condemns sin, and grace because it justifies the sinner. Above all, it is costly because it cost God the life of his Son: ‘Ye were bought at a price’, and what has cost God much cannot be cheap for us. Above all, it is grace because God did not reckon his Son too dear a price to pay for our life, but delivered him up for us. Costly grace is the Incarnation of God.Dietrich Bonhoeffer, The Cost of Discipleship

Det fullkommne vesen

Nøkkelen til refleksjoner omkring Guds natur

Ideen om Gud som det fullkommne, perfekte eller beste mulige vesen har en historie lengre enn kristendommen selv, og opptrer svært tidlig i filosofiens idéhistorie hos tenkere som Platon, Aristoteles og Zenon. I kristen tradisjon finner vi idéen allerede hos Augustin (ca. 400 e.Kr), og mest omfattende drøftet hos Anshelm.

At Gud er det beste mulige vesen, perfekt i alle mål, er både utgangspunktet for det ontologiske gudsargument og en nødvendig del av hvordan vi tenker om Gud. Ethvert vesen vi kan tenke oss som ikke er fullkomment kan i beste fall være en gud med liten bokstav.

Man kan bruke denne ideen om Gud som fullkomment vesen for å reflektere systematisk rundt hans natur. Er Gud god? Resonnementet går som følger: (1) Gud er et fullkomment vesen, (2) å være god bidrar til fullkommenhet, (3) dermed må Gud fra definisjonen være god.

Teologi, i betydningen studiet av Gud, involverer da i stor grad å reflektere rundt hvilke egenskaper som er slik at de bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet, og dermed er egenskaper Gud må ha.

Interne konflikter

Hva skjer dersom to egenskaper synes begge å bidra til perfeksjon, men de er i konflikt med hverandre? Ta for eksempel de to egenskapene ‘perfekt godhet’ og ‘allmakt’. La oss si perfekt godhet vil si å bare gjøre gode ting, og allmakt vil si å kunne utføre enhver handling. Dersom Gud bare gjør gode ting og kan utføre enhver handling, kan han da stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning? Dette er et eksempel på to egenskaper i konflikt.

Man kan selvsagt forkaste en av egenskapene, og konkludere med at vår intuisjon slår feil. Kanskje en av dem ikke er slik at den bidrar til perfeksjon. Men la oss si vi er overbevist om at vår intuisjon er riktig, og at hvis det finnes en Gud så må han være både perfekt god og allmektig. Da må vi endre vår idé om hva allmakt og godhet innebærer. Hva betyr det for eksempel å være allmektig? En eksplisitt formulering av allmakt kan være noe så teknisk presist som:

S er allmektig hvis og bare hvis for ethvert saksforhold p, dersom det finnes en mulig verden V hvor p blir virkeliggjort, da har S evnen til å virkeliggjøre p.

Merk at allmakt her er uttrykt i form av evnen til å virkeliggjøre logisk mulige saksforhold eller omstendigheter, ikke i form av evnen til å utføre enhver handling som foreslått tidligere. Saksforholdet ‘Gud stjeler en veske fra en eldre dame for egen underholdning’ er bredt logisk umulig fordi Gud er essensielt god, og slik ugagn mot eldre damer er et onde. Så Gud kan ikke stjele en veske fra en eldre dame for egen underholdning, men han er fortsatt allmektig etter definisjonen over.

Og slik kan man gå frem når man forsøker å kondensere Gud ned i meningsfulle og koherente bokstaver, uten å da implisere at man virkelig har forstått Gud i sin fulleste betydning. Og det er kanskje den viktigste lærdommen fra slik tenking omkring Gud: et fullkomment vesen kan ikke reduseres til enkle utsagn, for selv et kunstverk overgår en komplett systematisk beskrivelse. Derfor er Gud over og forbi enhver systematisk beskrivelse, og alt vi sier om ham peker i beste fall i riktig retning eller favner et av hans aspekter.

Himmelen og den nye skapelsen

Misforståelser rundt vår ultimate skjebne

I Bibelen benyttes en rekke begreper relatert til “livet etter døden”. Himmelen, en ny himmel og ny jord, paradis, legemets oppstandelse, Guds rike og himmelriket. Alle gode eksempler på kristent stammespråk. Sentralt i den kristne tanken om det neste livet er himmelen, og mange har inntrykket av at himmelen er hva kristendommen sier er vår ultimate skjebne. Men hva med resten av disse begrepene, som ‘ny himmel og ny jord’ og ‘legemets oppstandelse’?

Det synes å finnes to hovedstrømmer i kristen idehistorie med hensyn på hvordan det evige liv ser ut. Den ene anser himmelen som plassen eller tilstanden for våre sjeler, og der vil man tilbringe evigheten. La oss kalle dette evig himmel-synet. Den andre sier himmelen er noe som til slutt vil forenes med vår verden for å danne ‘en ny himmel og ny jord’, altså er evigheten ikke tilbragt i en spirituell verden eller tilstand, men i en type ny skapelse som ikke er uten fysisk karakter. La oss kalle dette ny skapelse-synet. Begge har røtter langt tilbake, men det er min overbevisning at det er sistnevnte syn som har røttene plantet hos de første kristne, mens evig himmel-synet lukter mistenkelig av nyplatonisme og gnostisisme og er fjern fra det jødiske tankegods Jesus talte inn i.

Om himmelen skrives det på Wikipedia (utheving av meg):

In traditional Christianity, [heaven] is considered a state or condition of existence (rather than a particular place somewhere in the cosmos) of the supreme fulfillment of theosis in the beatific vision of the Godhead. In most forms of Christianity, heaven is also understood as the abode for the righteous dead in the afterlife, usually a temporary stage before the resurrection of the dead and the saints’ return to the New Earth.

De to viktigste trosbekjennelsene, den nikenske og den apostoliske, avsluttes henholdsvis med

  • “Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.”
  • “Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

Det er altså snakk om legemets oppstandelse, som indikerer en (i minste fall) fysisk tilværelse, og en kommende verden. Bibelen indikerer at denne nye skapelsen vil ha både kontinuitet og diskontinuitet med denne verden. Det er altså ikke slik at den nåværende verden vil kastes i søppelet og erstattes med et bedre alternativ. Heller ikke er det slik at denne verden helt enkelt vil bli pyntet på og reparert. Det vil være en radikal transformasjon, en perfeksjonering av universet til å oppnå Guds ideal. Den gjenoppståtte Jesus er frampeket og prototypen på denne nye skapelsen: fysisk, men ikke på samme måte som nå; den samme, men ny.

Legemets oppstandelse

Apostelen Paulus svarer i sitt første brev til Korinterne (15,42-44) på spørsmålet om hvordan legemets oppstandelse vil være. Han bruker bildet av et frø som plantes og blir totalt forvandlet til sin plante. Vår kropp er til den gjenoppståtte kropp hva frøet er til planten.

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Altså vil den gjenoppståtte kroppen være uforgjengelig, av herlig glans med kraft, og en åndelig kropp. Sistnevnte bruken av ordet “åndelig” (gresk: pnemaios) er ikke som “immateriell” men som “overnaturlig” eller “herliget” (parallelt med kroppen til den gjenoppståtte Jesus). Hva alt dette betyr kan man undre seg over, men det er tydelig at det involverer både elementer av det som er, og noe helt nytt.

Materiell og spirituell

Jeg har lenge vært uvitende om ny skapelse-synet, men nå som jeg har adoptert det slår det meg plutselig som teologisk underlig at himmelen skulle være et ikke-fysisk sted og vår ultimate skjebne. Hvorfor skulle Gud skape denne verden, for så å forkaste dens definerende fysiske essens til fordel for en åndelig og immateriell tilværelse? Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter. Bibelens skapelsesberetning forteller at Gud så på verden og kalte den “god”, komplett med sine trær og steiner, hav og stjerner. Disse ting skal neppe i søppelet.

Akkurat hvordan fremtiden ser ut er i stor grad utenfor vår rekkevidde, både fordi Bibelen bruker metaforer og bilder, og fordi man  bruke metaforer og bilder ettersom vår forestillingsevne er begrenset til hva vi kjenner til og ekstrapoleringer derifra. I den grad unionen av himmel og jord gjør noe nytt, er vår fantasi nokså rådvill. Men noen generelle ideer får vi avslørt blant annet gjennom Paulus. For eksempel skriver han til kirken i Roma (8,22):

Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.

Paulus sammenligner den kommende verden med en fødsel. Siden universets begynnelse har skapelsen sukket og stønnet i fødselsrier. Når fødselen en dag kommer, da skal det skapte blant annet “bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten.” Skal jeg være litt naturfagsvridd av meg snakker Paulus her om termodynamikkens andre lov, at ting tenderer mot uorden. Fysikeren og biskopen John Polkinghorne har foreslått at kanskje materien skal bli transformert til å ha selvorganiserende egenskaper (slik vi ser i for eksempel biologien) som avløser denne tendensen mot uorden.metamorphosis

Om forvandlingen av universet bruker filosofen Robin Collins bildet av metamorfose. Undersøker vi en larve i sin puppe gjør vi lurt i å ekstrapolere at dette vesenet vil forbli i sin nåværende tilstand til den dør. Men plutselig, som ut av intet, åpner puppen seg og en skjult struktur vi ante ingen ting om manifesterer seg som en vakker sommerfugl. Kanskje bærer universets skjebne likheter til dette.

Konklusjon

Selv om noen anser den nåværende himmelen som det endeløse endestoppet, heller enn en midlertidig tilværelse som skal bli forent med den nåværende verden til å danne en “ny himmel og en ny jord”, er alle kristne enige om at den ultimate skjebne involverer en åndelig perfeksjon. Med det mener jeg en total tilfredsstillelse av våre dypeste lengsler etter Gud og hverandre, en fullstendiggjørelse av vår menneskelighet (vi blir slik vi virkelig er ment til å være), tørkede tårer og evig lykke. De to synene er altså enige om det viktigste, men jeg mener det også er viktig å ikke gå i “den gnostiske fellen” av å forkaste det fysiske. Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Om himmelen skrives det på Wikipedia (utheving av meg):

In traditional Christianity, [heaven] is considered a state or condition of existence (rather than a particular place somewhere in the cosmos) of the supreme fulfillment of theosis in the beatific vision of the Godhead. In most forms of Christianity, heaven is also understood as the abode for the righteous dead in the afterlife, usually a temporary stage before the resurrection of the dead and the saints’ return to the New Earth.

De to viktigste trosbekjennelsene, den nikenske og den apostoliske, avsluttes henholdsvis med

  • “Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.”
  • “Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

Det er altså snakk om legemets oppstandelse, som indikerer en (i minste fall) fysisk tilværelse, og en kommende verden. Bibelen indikerer at denne nye skapelsen vil ha både kontinuitet og diskontinuitet med denne verden. Det er altså ikke slik at den nåværende verden vil kastes i søppelet og erstattes med et bedre alternativ. Heller ikke er det slik at denne verden helt enkelt vil bli pyntet på og reparert. Det vil være en radikal transformasjon, en perfeksjonering av universet til å oppnå Guds ideal. Den gjenoppståtte Jesus er frampeket og prototypen på denne nye skapelsen: fysisk, men ikke på samme måte som nå; den samme, men ny.

Legemets oppstandelse

Apostelen Paulus svarer i sitt første brev til Korinterne (15,42-44) på spørsmålet om hvordan legemets oppstandelse vil være. Han bruker bildet av et frø som plantes og blir totalt forvandlet til sin plante. Vår kropp er til den gjenoppståtte kropp hva frøet er til planten.

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Altså vil den gjenoppståtte kroppen være uforgjengelig, av herlig glans med kraft, og en åndelig kropp. Sistnevnte bruken av ordet “åndelig” (gresk: pnemaios) er ikke som “immateriell” men som “overnaturlig” eller “herliget” (parallelt med kroppen til den gjenoppståtte Jesus). Hva alt dette betyr kan man undre seg over, men det er tydelig at det involverer både elementer av det som er, og noe helt nytt.

Materiell og spirituell

Jeg har lenge vært uvitende om ny skapelse-synet, men nå som jeg har adoptert det slår det meg plutselig som teologisk underlig at himmelen skulle være et ikke-fysisk sted og vår ultimate skjebne. Hvorfor skulle Gud skape denne verden, for så å forkaste dens definerende fysiske essens til fordel for en åndelig og immateriell tilværelse? Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter. Bibelens skapelsesberetning forteller at Gud så på verden og kalte den “god”, komplett med sine trær og steiner, hav og stjerner. Disse ting skal neppe i søppelet.

Akkurat hvordan fremtiden ser ut er i stor grad utenfor vår rekkevidde, både fordi Bibelen bruker metaforer og bilder, og fordi man  bruke metaforer og bilder ettersom vår forestillingsevne er begrenset til hva vi kjenner til og ekstrapoleringer derifra. I den grad unionen av himmel og jord gjør noe nytt, er vår fantasi nokså rådvill. Men noen generelle ideer får vi avslørt blant annet gjennom Paulus. For eksempel skriver han til kirken i Roma (8,22):

Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.

Paulus sammenligner den kommende verden med en fødsel. Siden universets begynnelse har skapelsen sukket og stønnet i fødselsrier. Når fødselen en dag kommer, da skal det skapte blant annet “bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten.” Skal jeg være litt naturfagsvridd av meg snakker Paulus her om termodynamikkens andre lov, at ting tenderer mot uorden. Fysikeren og biskopen John Polkinghorne har foreslått at kanskje materien skal bli transformert til å ha selvorganiserende egenskaper (slik vi ser i for eksempel biologien) som avløser denne tendensen mot uorden.metamorphosis

Om forvandlingen av universet bruker filosofen Robin Collins bildet av metamorfose. Undersøker vi en larve i sin puppe gjør vi lurt i å ekstrapolere at dette vesenet vil forbli i sin nåværende tilstand til den dør. Men plutselig, som ut av intet, åpner puppen seg og en skjult struktur vi ante ingen ting om manifesterer seg som en vakker sommerfugl. Kanskje bærer universets skjebne likheter til dette.

Konklusjon

Selv om noen anser den nåværende himmelen som det endeløse endestoppet, heller enn en midlertidig tilværelse som skal bli forent med den nåværende verden til å danne en “ny himmel og en ny jord”, er alle kristne enige om at den ultimate skjebne involverer en åndelig perfeksjon. Med det mener jeg en total tilfredsstillelse av våre dypeste lengsler etter Gud og hverandre, en fullstendiggjørelse av vår menneskelighet (vi blir slik vi virkelig er ment til å være), tørkede tårer og evig lykke. De to synene er altså enige om det viktigste, men jeg mener det også er viktig å ikke gå i “den gnostiske fellen” av å forkaste det fysiske. Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Er evolusjon et mirakel?

Mirakler og Guds skaperstil

Mitt korte svar er nei, evolusjon er ikke den type ting som passer kriteriene for mirakel. Men akkurat hva et mirakel er har aldri vært et rett frem spørsmål. David Hume kalte det et brudd med naturlovene, en definisjon man slett ikke trenger å gå med på. En vanligere definisjon er at mirakel er en hendelse som overgår naturens egne evner. Hvis evolusjon er en prosess som har funnet sted ved naturens egne evner og potensialer, og ingen guddommelig inngripen har vært nødvendig, da ser jeg ikke hvordan man kan kalle evolusjon et mirakel.

Hadde Gud skapt en natur uten tilstrekkelige potensialer og evner for å oppnå sine mål (som blant annet mennesket), da ville det vært nødvendig for ham å gripe inn ved en rekke anledninger og gjøre små mirakler for å bringe det evolusjonære drama til dagens øyeblikk. Dette synes å implisere at Gud skapte et ufullstendig eller halvferdig univers, som ikke kan tenkes Gud verdig. Derfor tenker jeg at Gud har utstyrt naturen med alle nødvendige karakteristikker for at liv skulle bli til og utfolde seg gjennom evolusjonen. Den biologiske sfæren har lagt potensielt i universet fra begynnelsen, og likeså evnen til å realisere dem.

Men det finnes en løsere definisjon av et mirakel som en utrolig eller svært usannsynlig hendelse. Hvis man bruker ordet ‘mirakel’ på dette vis vil jeg nærme meg å si at evolusjon er et mirakel. For hvorfor i alle dager har naturen kraft til å muliggjøre fremveksten av underlige skapninger som oss? Det er lett å glemme det mirakuløse i det kjente. Det finnes en utrolig mengde måter naturen kunne ha vært, som ikke ville involvert oss eller noe annet liv for den saks skyld. Det er vanskelig å se for seg alternative naturlover, men selv med de samme naturlovene skal det ikke mer enn en ørliten pertubasjon i en av naturlovenes konstanter før all biologi er en umulighet. Man kan jo spørre seg hvorfor i all verden universet er den type vesen som føder en slik ting som liv, og en slik ting som mennesker med evne til å reflektere over sin egen tilværelse og undre over om evolusjon er et mirakel.

Hensiktsløs evolusjon

Misforståelser rundt tilfeldighet

Hvis det er slik at den verden vi lever i er såkalt gudeløs, virker det fasjonable narrativet om ‘det store lotteriet’ grovt sett korrekt: universets hendelsesforløp kunne sett svært annerledes ut og vi bør takke den ikke-eksisterende Gud for at vi har trosset alle odds og finner oss selv i den heldige situasjonen av å eksistere. En liten forstyrrelse i naturlovene kunne kollapset universet milliarder av år før vi noen gang hadde hatt tid til å utvikle oss. Et vulkanutbrudd på feil tidspunkt i evolusjonens drama kunne tatt livet av våre førhistoriske forfedre. Men vi er her, vi vant lotteriet! (Bare ikke tro du er spesiell.)

For mange kristne er denne fortellingen tett knyttet opp mot teorien om evolusjon, og i et ønske om å ivareta kristne doktriner om menneskets identitet som bærere av ‘Guds bilde’, skapt ved hans metaforiske hender, forkaster man heller utviklingslæren. Den kristne insisterer på at menneskets opprinnelse ikke er i brutal og meningsløs flaks, men i overfloden av Guds kjærlighet eller vilje. Vi har ikke vunnet lotto—vi har blitt gitt livets gave (i hvert fall som art, men angivelig også som individer).

Alternativet som blir presentert av noen er en skapelsesberetning i tråd med en noe overfladisk og i overkant modernistisk tolkning av bibelens skapelsesmyte. Sentralt i denne beretningen er Gud som skaper mennesket i løpet av et øyeblikk ut av støv, og Eva av hans side. Noen tar altså dette ganske bokstavelig. Jeg vil ikke la dette innlegget skli inn i en diskusjon om hvordan bibelen skal tolkes i dette henseende, men vil heller adressere det jeg tror er en viktigere grunn til at mange føler seg ubekvem med teorien om evolusjon, nemlig dens elementer av tilfeldighet.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.