Religiøs krigføring

Siden 11. september 2001 har det vært spesielt mye fokus på relasjonen mellom religion og krig. En rekke bøker har blitt skrevet med et tydelig anti-religiøst budskap. Journalisten og ateisten Christopher Hitchens skriver i sin bok God Is Not Great – How Religion Poisons Everything:

Violent, irrational, intolerant, allied to racism and tribalism and bigotry, invested in ignorance and hostile to free inquiry, contemptuous of women and coercive toward children: organized religion ought to have a great deal on its conscience.

Det er bare å nevne korsfarerne, den spanske inkvisisjonen, samtidig terrorisme, konflikten i Nord-Irland, og så videre. Hvis dette er effekten av religion (forøvrig et veldig diffust begrep) bør vi kanskje begynne å kjempe for å kvitte verden med alt som heter religiøsitet?

Hva historien sier

Før man går med på slike narrativ—at religion skaper konflikt og verden hadde vært bedre uten—så burde man ta et blikk på historien for å se om dette kan stemme. Det første stedet å se er i en oversikt over dokumenterte kriger.

  • Encyclopedia of Wars av Charles Phillip og Alan Axelrod dokumenterer 1763 kriger. Bare 123 blir klassifisert som religiøse i natur. Det utgjør 7% av alle kriger og under 2% av alle liv tapt i krig.
  • Encyclopaedia of War av Gordon Martel konkluderer at bare 6% av krigene i hans leksikon kan klassifiseres som religiøse.

William Cavanaugh argumenterer godt i sin bok The Myth of Religious Violence for at det vi kaller «religiøse kriger» er primært politisk motiverte. Hvis religion er hovedårsaken til en blodig konflikt skulle vi for eksempel forvente at kampen foregikk mellom to definerte religiøse leirer. I stedet finner vi katolske erobrere som angriper paver, protestantiske konger og prinser som allierer seg med katolske konger mot andre protestanter, og så videre. Den store majoriteten av kriger er altså ikke knyttet til religion, og jeg mener det kan argumenteres godt for at selv religiøse kriger er først og fremst politisk motiverte.

Institute for Economics and Peace sine undersøkelser viser at mindre religion i et land ikke henger sammen med hvor fredfullt landet er. Antallet ateister i et land har forøvrig heller ingen påvirkning på freden.

Ikke-religiøse og anti-religiøse kriger

La oss se på kriger som er preget av ikke-religiøse ideologier. Ta for eksempel kommunisme. Kommunister er ikke nødvendigvis anti-religiøse, men den formen for kommunisme som ble flagget av en rekke politiske ledere i forrige åhundre var grunnleggende fiendtlig mot religion. Karl Marx kalte religion «opium til folket» og «sjelen til sjelløse tilstander». Vladimir Lenin gikk videre og anså religion for å retardere menneskelig utvikling. Lenin sine ideologier var grunnlaget for både Sovjetunionen og i stor grad Folkerepublikken Kina, som begge erklærte seg ateist-stater. Den franske forskningsorganisasjonen CNRS gir en omtrentlig oversikt over antall mennesker drept under kommunistiske regimer.

  • USSR: 20 millioner
  • Kina: 65 millioner
  • Vietnam : 1 millioner
  • Nord-Korea: 2 millioner
  • Kambodsja: 2 millioner
  • Øst-europa: 1 millioner
  • Latin-amerika: 150,000
  • Afrika: 1.7 millioner
  • Afghanistan: 1.5 millioner

Jeg hevder ikke at disse folkemordene ble utført i «ateismens navn», for som med «religiøse kriger» bør vi også innse at i sentrum av disse grusomme handlingene er maktsyke mennesker og politiske spill. Men uten kommunismens anti-religiøsitet hadde man neppe sett den samme forfølgelsen av religiøse mennesker. Pol Pot, for eksempel, forfulgte Kambodsjas buddhister. Templer og statuer av Buddha ble ødelagt, mennesker som ba eller uttrykte sin religion ble ofte drept. Kristne og muslimer var blant de mest forfulgte: muslimer ble tvangsforet med svin, og dem som nektet ble drept. Kristne ledere og muslimske imamer ble henrettet.

Er det en ting som er tydelig er det at man ikke trenger en gud for å utføre folkemord. Pol Pot er nevnt, Mao Zedong var ansvarlig for titalls millioner sivile drap, Hitlers nazisme var en sekulær ideologi, Stalins og Lenins sovjet drepte rundt tyve millioner med sin ateist-stat, titusener av kristne russere ble henrettet for sin tro av ateister som ønsket å utslette religion, og så videre. Det man trenger derimot er en sterk ideologi å forenes om, og mennesker som er villige til å utføre grusomme handlinger for denne ideologien eller for seg selv i ideologiens navn. Ideologien kan være religiøs, ikke-religiøs eller anti-religiøs; menneskene kan være religiøse, ikke-religiøse eller anti-religiøse.

Man selger lett bøker om man tar den ekstreme posisjonen, e.g. at religion bidrar til en voldelig verden eller at sekulære ideologier er roten til alt ondt. Som vanlig er ikke verden så svart-hvitt som man liker å tro. Kriger har vært ført for å fremme den ariske rase, for å fremme en religion, for uniformitet og gudløshet, for å vinne land, og så videre. Det man i hvert fall kan si trygt om hva alle kriger har til felles er at de er kjempet av mennesker. Hvis historiens vold er bevis for noe, så er det et bevis for at mennesket ikke er slik det burde være. Kanskje burde vi alle lytte til Jesus når han sier i bergprekenen at

Lykkelige er de som kjemper for fred – de skal bli kalt Guds sønner. Lykkelige er de som blir forfulgt fordi de er gode, for himmelriket er deres.

Nå har jeg ikke drøftet om kristendommen er en positiv kraft til fred, det får bli en annen gang. Mitt poeng er bare at det er historisk uholdbart å si at religion er en stor årsak til krig i verden. Jeg tror det er viktig at verken kristne eller andre hiver seg på det første narrativ man kommer over som passer ens ideer.

Institute for Economics and Peace sine undersøkelser viser at mindre religion i et land ikke henger sammen med hvor fredfullt landet er. Antallet ateister i et land har forøvrig heller ingen påvirkning på freden.

Ikke-religiøse og anti-religiøse kriger

La oss se på kriger som er preget av ikke-religiøse ideologier. Ta for eksempel kommunisme. Kommunister er ikke nødvendigvis anti-religiøse, men den formen for kommunisme som ble flagget av en rekke politiske ledere i forrige åhundre var grunnleggende fiendtlig mot religion. Karl Marx kalte religion «opium til folket» og «sjelen til sjelløse tilstander». Vladimir Lenin gikk videre og anså religion for å retardere menneskelig utvikling. Lenin sine ideologier var grunnlaget for både Sovjetunionen og i stor grad Folkerepublikken Kina, som begge erklærte seg ateist-stater. Den franske forskningsorganisasjonen CNRS gir en omtrentlig oversikt over antall mennesker drept under kommunistiske regimer.

  • USSR: 20 millioner
  • Kina: 65 millioner
  • Vietnam : 1 millioner
  • Nord-Korea: 2 millioner
  • Kambodia: 2 millioner
  • Øst-europa: 1 millioner
  • Latin-amerika: 150,000
  • Afrika: 1.7 millioner
  • Afghanistan: 1.5 millioner

Jeg hevder ikke at disse folkemordene ble utført i «ateismens navn», for som med «religiøse kriger» bør vi også innse at i sentrum av disse grusomme handlingene er maktsyke mennesker og politiske spill. Men uten kommunismens anti-religiøsitet hadde man neppe sett den samme forfølgelsen av religiøse mennesker. Pol Pot, for eksempel, forfulgte Kambodias buddhister. Templer og statuer av Buddha ble ødelagt, mennesker som ba eller uttrykte sin religion ble ofte drept. Kristne og muslimer var blant de mest forfulgte: muslimer ble tvangsforet med svin, og dem som nektet ble drept. Kristne ledere og muslimske imamer ble henrettet.

Er det en ting som er tydelig er det at man ikke trenger en gud for å utføre folkemord. Pol Pot er nevnt, Mao Zedong var ansvarlig for titalls millioner sivile drap, Hitlers nazisme var en sekulær ideologi, Stalins og Lenins sovjet drepte rundt tyve millioner med sin ateist-stat, titusener av kristne russere ble henrettet for sin tro av ateister som ønsket å utslette religion, og så videre. Det man trenger derimot er en sterk ideologi å forenes om, og mennesker som er villige til å utføre grusomme handlinger for denne ideologien eller for seg selv i ideologiens navn. Ideologien kan være religiøs, ikke-religiøs eller anti-religiøs; menneskene kan være religiøse, ikke-religiøse eller anti-religiøse.

Man selger lett bøker om man tar den ekstreme posisjonen, e.g. at religion bidrar til en voldelig verden eller at sekulære ideologier er roten til alt ondt. Som vanlig er ikke verden så svart-hvitt som man liker å tro. Kriger har vært ført for å fremme den ariske rase, for å fremme en religion, for uniformitet og gudløshet, for å vinne land, og så videre. Det man i hvert fall kan si trygt om hva alle kriger har til felles er at de er kjempet av mennesker. Hvis historiens vold er bevis for noe, så er det et bevis for at mennesket ikke er slik det burde være. Kanskje burde vi alle lytte til Jesus når han sier i bergprekenen at

Lykkelige er de som kjemper for fred – de skal bli kalt Guds sønner. Lykkelige er de som blir forfulgt fordi de er gode, for himmelriket er deres.

Nå har jeg ikke drøftet om kristendommen er en positiv kraft til fred, det får bli en annen gang. Mitt poeng er bare at det er historisk uholdbart å si at religion er en stor årsak til krig i verden. Jeg tror det er viktig at verken kristne eller andre hiver seg på det første narrativ man kommer over som passer ens ideer.

Argumentet fra moralske fremskritt

Se for deg at Hårek av Tjøtta (965 f.Kr – 1036 e.Kr) ble transportert til gjeldende tidspunkt (~2015 e.Kr). Du havner i dialog med Hårek, og han undrer over hvorfor det ikke lenger finnes treller, at menn og kvinner behandles likt, og den slags ting som man regner for moralske fremskritt. Du forklarer han at vi i dag mener det er umoralsk å diskriminere etter kjønn og at noen mennesker skal settes under andre.

«Men gudene har treller, og Frøya gjør da ikke en manns arbeid,» sier Hårek.

Du tenker deg litt om, og svarer

«Vel, i dag tror vi ikke på dine guder. Men selv om Odin og hans ætt eksisterer betyr ikke det at vi må følge deres eksempel. Vi vet i dag at mennesker har visse rettigheter som er sanne uavhengig av hva dine guder eller andre mennesker måtte si.»

Håreks tanker er fyllt av praktiske spørsmål, som hvordan man kan drive et samfunn uten slaver og hvordan man kan la kvinner gjøre en manns arbeid når de helt tydelig er uegnet til slikt. I et øyeblikk av klarhet sier han,

«Hvordan kan du stå her og fortelle meg hvilke prinsipper som er gode og hvilke som er onde? Trellen er et gode for familien, og på Tjøtta hvor jeg kommer fra er familien viktigere enn en ufri manns lykke. Hva slags far og bondekonge ville jeg vært dersom jeg en dag satt alle treller fri? Det kaller jeg et onde.»

Du forsøker å argumentere for hvordan et samfunn kan fungere uten treller uten at det går betydelig ut over livskvaliteten til hans familie, men til ingen nytte. «Men alle mennesker har samme verdi! Du har ingen rett til å sette et annet menneske under deg selv og ta fra ham hans frihet, uansett hvor nyttig det skulle være for din familie!» proklamerer du høylytt. Hårek ser alvorlig på deg og sier,

«Jeg kan ikke tolerere et slikt angrep på min ære! At du kan sette meg og min ætt lik en enkel trell er mer enn jeg kan akseptere. Jeg er den mektigste høvdingen på Hålogaland, jeg tok hodet av Olav Haraldsson på Stiklestad, og jeg er av kongsslekt! Dine påstander om alle menneskers like verdi er for meg et overgrep mot mitt blod. Hvor i alle dager har du denne ideen fra?»

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

 


Kan Jesus ha gjenoppstått?

Kristendommen hviler på at Jesus er hvem han sa han er, at han ble henrettet og at han gjenoppstod fra de døde. Mange er ikke klar over hvor overbevisende og gode våre historiske kilder er når det gjelder disse påstandene, og tenker at tillit til noe slikt handler om å akseptere sannheter som ikke har bevisgrunnlag – «blind tro» som man kaller det. Oppstandelsen er støttet av et bevisgrunnlag som både jødiske, kristne, ateistiske og agnostiske historikere på feltet er nærmest enstemmig enige om. Ved en annen anledning vil jeg nok skrive om dette, men for nå deler jeg denne videoen som er et intervju med en rekke kristne historikere om nettopp dette.

Dumme kristne

Av grunner ukjent for meg har mennesker inntrykket av at den kristne tro handler om blind overgivelse til ubeviselige påstander, og at den står i direkte konflikt med normal vitenskap og fornuften selv. Tittelbildet er nok bare kjøttdeig, men det kan se ut som at noen har mistet hjernen sin. Kanskje en kristen?

De siste få århundrene har det vokst seg opp en skepsis til kristendommen og religion generelt, spesielt i nyere tid i kjølvannet av religiøs ekstremisme. Allerede på 1800-tallet begynte det å oppstå en rekke myter, som at Bibelen førte til feilaktig tro på en flat jord blant middelalderens europeere, eller at Kirken har bekjempet og holdt tilbake vitenskapelig utvikling gjennom århundrer. Disse er forøvrig begge falske myter som dessverre har fått stort fotfeste blant folk flest, og det finnes langt flere. Angående den påståtte kampen mellom kristendom og vitenskap påpeker Harvard-historiker Steven Shapin,

In the late Victorian period it was common to write about the ‘warfare between science and religion’ and to presume that the two bodies of culture must always have been in conflict. However, it is a very long time since these attitudes have been held by historians of science.Shapin, S. (1996). The Scientific Revolution. University of Chicago Press. p. 195.

Faktisk er det en rekke historikere som mener det kristne tankegodset var blant de viktigste faktorene som bidro til at den vitenskapelige revolusjonen kunne finne sted i Europa.1 Kanskje forteller det oss noe at de første universitetene var kristne instutisjoner (e.g Universitet i Oxford og Universitetet i Paris), og at vitenskapens store kjemper typisk også var hengivne kristne.

Mytene mister fotfeste

Enhver religionskritiker må ta stilling til at hypotesen om en historisk konflikt mellom vitenskap og kristendom har vært forkastet av bortimot enhver vitenskapshistoriker i flere tiår. Jeg skal ikke stå til forsvar for visse anti-intellektuelle kristne miljøer i dagens vesten, for de finnes også, men det skal også vanskelig gjøres å unngå og legge merke til den intellektuelle rikdommen som har fulgt med kristendommen siden begynnelsen.

Historisk sett taler mønstrene om en kultur og en kirke som setter fornuften høyt, som tror på et rasjonelt ordnet univers tilgjengelig for menneskelig fornuft (langt fra selvsagt), og som har produsert noen av verdenshistoriens skarpeste tenkere. Noe ved kristen tro medfører – eller bør medføre – en høy aktelse av visdom og fornuft. Det betyr naturligvis ikke at kristendommen dypest sett handler om intellektuell virksomhet—troen er langt mer personlig og virkelig enn bare en filosofi eller vitenskap.

Gud i dagens akademia

De siste par århundrene har samtalen om Gud vært ganske stille i akademia, og årsakene er mange og innviklet. Noen proklamerer at det er fordi «vitenskapen har bragt oss forbi den utdaterte forestillingen om Gud», mens andre vil tilegne det feilaktige filosofier som verifikasjonisme og andre nå utdaterte filosofiske verdenssyn. For ikke mer enn femti år siden kunne man nærmest ikke snakke om Gud på et universitet, men siden 60-tallet har det foregått en stille opplysning, som jeg liker å kalle det, ved filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter i vesten. Allerede på 80-tallet konstanterer TIME magazine at

In a quiet revolution in thought and argument that hardly anybody could have foreseen only two decades ago, God is making a comeback. Most intriguingly, this is happening not among theologians or ordinary believers, but in the crisp intellectual circles of academic philosophers, where the consensus had long banished the Almighty from fruitful discourseModernizing the Case for God, Time (7 April 1980), side. 65-66.

Hvem vet, kanskje sprer denne stille revolusjonen seg også til mitt eget fakultet – det matematiske og naturvitenskapelige. Jeg mistenker at det da ikke vil være fullt så stille.

På giganters skuldre

Så til de som spør meg, «hvordan kan du være kristen i 2015, med alt vi nå vet?» sier jeg: som kristen står jeg side ved side med noen av verdenshistoriens største tenkere. Under disse gigantenes føtter er deres livsverk og argumenter, deres levde liv og filosofiske refleksjoner. Min ærlige erfaring er at listen er lang av gode argumenter for Gud og kristendom, mens listen er kort med argumenter for noe annet. Som sagt handler den kristne tro om langt mer enn intellektuell overbevisning, men for mange begynner den der. Velger man først å akseptere at Gud finnes, da vil det få konsekvenser for livet man lever.

Men jeg vil understreke at jeg opplever at jeg under det kristne verdensbildet kan stille spørsmål som er langt mer berikende og spennende enn de spørsmålene jeg kan stille under noe annet verdensbilde jeg kjenner til, og at den kristne fortellingen gir mest mening av verden rundt meg. Verden er ikke så enkel som interaksjon mellom fundamentalpartikler, men den er heller ikke så uforståelig som magi.

Kommentar fra en Oxford-filosof om noe av dette


Mytene mister fotfeste

Enhver religionskritiker må ta stilling til at hypotesen om en historisk konflikt mellom vitenskap og kristendom har vært forkastet av bortimot enhver vitenskapshistoriker i flere tiår. Jeg skal ikke stå til forsvar for visse anti-intellektuelle kristne miljøer i dagens vesten, for de finnes også, men det skal også vanskelig gjøres å unngå og legge merke til den intellektuelle rikdommen som har fulgt med kristendommen siden begynnelsen.

Historisk sett taler mønstrene om en kultur og en kirke som setter fornuften høyt, som tror på et rasjonelt ordnet univers tilgjengelig for menneskelig fornuft (langt fra selvsagt), og som har produsert noen av verdenshistoriens skarpeste tenkere. Noe ved kristen tro medfører – eller bør medføre – en høy aktelse av visdom og fornuft. Det betyr naturligvis ikke at kristendommen dypest sett handler om intellektuell virksomhet—troen er langt mer personlig og virkelig enn bare en filosofi eller vitenskap.

Gud i dagens akademia

De siste par århundrene har samtalen om Gud vært ganske stille i akademia, og årsakene er mange og innviklet. Noen proklamerer at det er fordi «vitenskapen har bragt oss forbi den utdaterte forestillingen om Gud», mens andre vil tilegne det feilaktige filosofier som verifikasjonisme og andre nå utdaterte filosofiske verdenssyn. For ikke mer enn femti år siden kunne man nærmest ikke snakke om Gud på et universitet, men siden 60-tallet har det foregått en stille opplysning, som jeg liker å kalle det, ved filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter i vesten. Allerede på 80-tallet konstanterer TIME magazine at

In a quiet revolution in thought and argument that hardly anybody could have foreseen only two decades ago, God is making a comeback. Most intriguingly, this is happening not among theologians or ordinary believers, but in the crisp intellectual circles of academic philosophers, where the consensus had long banished the Almighty from fruitful discourseModernizing the Case for God, Time (7 April 1980), side. 65-66.

Hvem vet, kanskje sprer denne stille revolusjonen seg også til mitt eget fakultet – det matematiske og naturvitenskapelige. Jeg mistenker at det da ikke vil være fullt så stille.

På giganters skuldre

Så til de som spør meg, «hvordan kan du være kristen i 2015, med alt vi nå vet?» sier jeg: som kristen står jeg side ved side med noen av verdenshistoriens største tenkere. Under disse gigantenes føtter er deres livsverk og argumenter, deres levde liv og filosofiske refleksjoner. Min ærlige erfaring er at listen er lang av gode argumenter for Gud og kristendom, mens listen er kort med argumenter for noe annet. Som sagt handler den kristne tro om langt mer enn intellektuell overbevisning, men for mange begynner den der. Velger man først å akseptere at Gud finnes, da vil det få konsekvenser for livet man lever.

Men jeg vil understreke at jeg opplever at jeg under det kristne verdensbildet kan stille spørsmål som er langt mer berikende og spennende enn de spørsmålene jeg kan stille under noe annet verdensbilde jeg kjenner til, og at den kristne fortellingen gir mest mening av verden rundt meg. Verden er ikke så enkel som interaksjon mellom fundamentalpartikler, men den er heller ikke så uforståelig som magi.

Kommentar fra en Oxford-filosof om noe av dette