Historisiteten av Jesu oppstandelse

Det er nå påskemorgen, og etterfølgerne av Jesus har i sin ydmykelse og frykt for livet gått i skjul eller forlatt Jerusalem. Deres mester er død, og ligger stille i et gravkammer. Noen av Jesu kvinnelige etterfølgere er ankommet graven for å behandle liket. Her begynner detaljene å variere, slik som de alltid gjør i vitneforklaringer (en god indikator på at noe faktisk skjedde). En gruppe av Jesu kvinnelige tilhengere besøker graven tidlig søndag morgen for å behandle liket med dufter. Til sin store fortvilelse oppdager de at gravkammeret er tomt, og løper for å fortelle dette til de andre disiplene som etterhvert oppdager det samme.

Opplevelser av å se Jesus

Fortvilelsen forvandles fort til sjokk og glede når disiplene har opplevelser av å se Jesus i live. Det fortelles at to av disiplene møtte Jesus på veien til Galilea. Paulus og Lukas skriver at han viste seg for Peter i Jerusalem, og så for hele gruppen. Han forsikret dem om at han ikke var uvirkelig ved å spise sammen med dem, og viste dem sine sår. En av disiplene—Thomas—var ikke tilstede og nektet å tro på de andre. “Ikke før jeg får kjenne på hans sår vil jeg tro” uttrykker han, som en skeptiker seg hør og bør. Thomas møter til slutt Jesus selv, og får gjøre nettopp hva han krevde. Jesus viser seg for syv av hans etterfølgere ved Tiberiassjøen, og for sin tvilende bror Jakob. Det fortelles at han viste seg for så mange som 500 av hans etterfølgere på én gang. Den ateistiske forskeren på Det nye testamentetet, Gerd Ludemann, konkluderer: “det kan tas som historisk sikkert at Peter og disiplene hadde opplevelser etter Jesu død hvor de opplevde å se Jesus som den gjenoppståtte Kristus.”1

Den tomme graven

At graven var tom er også velbegrunnet. For det første, nyhetene om Jesus sin oppstandelse spredte seg raskt i Jerusalem. Hvis liket lå i graven, ville det vært lett for myndighetene å vise frem kroppen for å avkrefte påstandene. Kirken ville neppe ha overlevd i Jerusalem dersom graven var okkupert. For det andre, en rekke tidlige kritikere av kristendommen sier implisitt at graven var tom, og tar det som historisk. For det tredje, evangeliene rappoterer at kvinner oppdaget den tomme graven. Dette er en kontraproduktiv detalj, ettersom kvinners vitneforklaring på den tiden ikke ble regnet som gyldig. Det virker usannsynlig at en slik ‘flau’ detalj ville være del av en oppdiktet historie som skulle underbygge deres påstander om en oppstått Jesus. Faktisk blir nettopp dette, at kvinner var vitne til den tomme graven, brukt av kritikere av kristendommen i det første århundre.

Disiplenes tro og påstander

La oss stoppe her. Noen har altså oppdaget at graven er tom, og kort tid etter rapporterer store mengder mennesker at de har sett Jesus i live. Jerusalems gater blir fylt med stemmer som forteller at Jesus fra Nasaret er stått opp fra de døde, og nyhetene sprer seg. Hvordan vet vi at disiplene virkelig hevdet Jesus var stått opp fra de døde?

  1. Vi kjenner til muntlige tradisjoner (trosbekjennelser, oppsummeringer av andakter) som sannsynligvis daterer så tidlig som innen 5 år etter korsfestelsen. I disse kommer det frem at disiplene hevdet Jesus var stått opp fra de døde.
  2. Vi har skriftlige tradisjoner (evangeliene, de apostoliske fedre) som beskriver at disiplene hevdet å ha sett Jesus i live etter sin død.
  3. Paulus, en tidlig kristen, kjente disiplene personlig og skriver at de hevdet dette.

I alt har vi ni uavhengige kilder til at disiplene hevdet dette. Men kan det tenkes at disiplene fant på alt dette, en slags konspirasjon eller et ønske om å gjenopprette sitt rykte? Dette er svært lite plausibelt. Vi vet at disiplene var villige til å lide og dø for deres tro på at Jesus var gjenoppstått. Vi har så mye som syv antikke kilder som bekrefter dette. Tar vi med Paulus og Jakob har vi elleve. Hvem er villig til å lide og dø for noe de vet er en løgn? Løgnere er dårlige martyrer, som det sies.

En motstander og en tviler

Paulus var en høytstående og innflytelsesrik religiøs leder og intellektuell som mente det var Guds vilje å forfølge de kristne. På vei mellom to byer opplever han at Jesus viser seg for ham på en kraftfull måte. Hans overbevisning om å ha sett den gjenoppståtte Jesus er så sterk at han var villig til å dø martyrdøden for den. Vi har en rekke tidlige førstehånds vitner til at Paulus konverterte fra en målrettet motstander av de første kristne til en av kristendommens største forkjempere.

Jakob, bror til Jesus, var ifølge evangeliene ikke blant dem som trodde at Jesus var den han hevdet. At dette er historisk støttes blant annet av at en slik detalj er en forlegenhet for de første kristne, men det nevnes likevel. Muntlige tradisjoner fra få år etter korsfestelsen sier at Jesus viste seg for Jakob. Kort tid etter oppstandelsen angivelig fant sted, er Jakob identifisert som lederen av kirken i Jerusalem. Ikke bare ble han en troende, men led også martyrdøden for det.

Alternative forklaringer

La oss si oss enige med det akademiske majoritetssynet når det gjelder disse fire fakta:

  1. Jesus døde ved korsfestelse.
  2. Graven var tom få dager senere.
  3. Hans etterfølgere opplevde å se ham gjenoppstått.
  4. En forfølger av kirken (Paulus) og en skeptiker (Jakob) byttet radikalt standpunkt etter å ha opplevd å se Jesus.

Den åpenbare forklaringen på disse historiske hendelsene er selvsagt at Jesus faktisk gjenoppstod. Men mirakuløse forklaringer er alltid siste utvei. Problemet er at alternative forklaringer er gjennomgående utilstrekkelig, og ingen av disse teoriene har særlig oppslutning i akademia heller. Man kan jo lure på hvilket standpunkt de ateistiske og agnostiske forskerne da tar, når de kjenner til all den historiske data men forblir ikke-troende. Noen avviser oppstandelsen prinsipielt, og mener at enhver alternativ forklaring, uansett hvor lite plausibel, er en bedre forklaring enn et umulig mirakel. Men dette er vel ikke mer enn et uberettiget bias mot mirakler? Man kan ikke anta at Jesus ikke kan gjenoppstå for å begrunne hvorfor han ikke gjenoppstod.

Blant lekmenn er det mest utbredte synet at evangeliene er mytiske, altså åndelig eller symbolsk sanne, men historisk og bokstavelig usanne. Problemet er at evangelienes litterære format er totalt ulik enhver form for mytisk litteratur vi kjenner til. Faktisk er evangeliene klassifisert som gresk-romerske biografier. Det andre problemet er at evangeliene ble nedskrevet alt for nært hendelsene i tid til at myter kan ha utviklet seg i en slik grad. Øyevitnene var tross alt i live når disse mytene angivelig ble til, og ville lett punktert dem. I tillegg har vi det essensielle budskapet i evangeliene allerede i de muntlige tradisjonene fra noen få år etter korsfestelsen. De tidligste ekstrabibelske kildene omtaler også historien om Jesus, inkludert påstandene om oppstandelsen, som historiske påstander, ikke som mytiske eller åndelige fortellinger.

Hva med disse andre alternative teoriene foreslått i årenes løp, på verdens fakulteter, hvorfor slår ikke de gjennom?

  • “Jesus døde ikke på korset.” Dette drøfter jeg i mitt forrige innlegg, men det er altså medisinsk uholdbart, og det forklarer ikke disiplenes tro på at Jesus var gjenoppstått.
  • “Disiplene konspirerte.” Det forklarer ikke Paulus og Jakobs konversjon, ikke disiplenes villighet til å lide og dø martyrdøden, og er psykologisk urimelig.
  • “Disiplene hallusinerte.” Men 12 på en gang? 500 på en gang? Og flere ganger, over lengre tid? Og disse hallusinasjonene var synkronisert slik at alle så det samme? Ingen slik psykologisk effekt er dokumentert noen gang. Og hvorfor skulle Paulus hallusinere så kraftig at han gav sitt liv til saken han før kjempet mot med sverd?
  • “Noen stjal kroppen” eller “disiplene gikk til feil grav.” Men disiplene visste hvilken grav Jesus lå i. Vi vet til og med hvem som eide graven. Og en tom grav ville aldri vært nok til å overbevise disiplene om at Jesus var gjenoppstått. Og igjen, hva med Paulus og Jakob? Og det forklarer ikke i det hele tatt hva alle disse menneskene , når de hevder de så den levende Jesus.

At tilstanden til disse teoriene er dyster understrekes nesten komisk når en historiker går så langt som å foreslå at Jesus hadde en identisk tvillingbror som plutselig dukket opp og overbeviste disiplene om at han var den gjenoppståtte Jesus.

Konklusjon

Det er utrolig mange setninger jeg ikke kan koste på meg å inkludere, for artikkelen blir bare lengre og lengre. Men etter min erfaring, jo mer man studerer den historiske data, dess sterkere blir grunnlaget for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod. Forhåpentligvis vil du være enig i at det finnes tilstrekkelig grunnlag for å rasjonelt hevde at Jesus gjenoppstod, som en historisk hendelse og uten et uberettiget bias mot mirakelet i utgangspunktet. Videre vil du kanskje være enig i at det er overbevisende grunnlag for å tro dette. Er man ikke enig i dette, bør man i det minste finne en alternativ forklaring som man mener er mer plausibel enn den at Jesus gjenoppstod. Da vil ens ikke-tro i det minste være rasjonelt begrunnet.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

Den tomme graven

At graven var tom er også velbegrunnet. For det første, nyhetene om Jesus sin oppstandelse spredte seg raskt i Jerusalem. Hvis liket lå i graven, ville det vært lett for myndighetene å vise frem kroppen for å avkrefte påstandene. Kirken ville neppe ha overlevd i Jerusalem dersom graven var okkupert. For det andre, en rekke tidlige kritikere av kristendommen sier implisitt at graven var tom, og tar det som historisk.2 For det tredje, evangeliene rappoterer at kvinner oppdaget den tomme graven. Dette er en kontraproduktiv detalj, ettersom kvinners vitneforklaring på den tiden ikke ble regnet som gyldig. Det virker usannsynlig at en slik ‘flau’ detalj ville være del av en oppdiktet historie som skulle underbygge deres påstander om en oppstått Jesus. Faktisk blir nettopp dette, at kvinner var vitne til den tomme graven, brukt av kritikere av kristendommen i det første århundre.3

Disiplenes tro og påstander

La oss stoppe her. Noen har altså oppdaget at graven er tom, og kort tid etter rapporterer store mengder mennesker at de har sett Jesus i live. Jerusalems gater blir fylt med stemmer som forteller at Jesus fra Nasaret er stått opp fra de døde, og nyhetene sprer seg. Hvordan vet vi at disiplene virkelig hevdet Jesus var stått opp fra de døde?

  1. Vi kjenner til muntlige tradisjoner (trosbekjennelser, oppsummeringer av andakter) som sannsynligvis daterer så tidlig som innen 5 år etter korsfestelsen. I disse kommer det frem at disiplene hevdet Jesus var stått opp fra de døde.
  2. Vi har skriftlige tradisjoner (evangeliene, de apostoliske fedre) som beskriver at disiplene hevdet å ha sett Jesus i live etter sin død.
  3. Paulus, en tidlig kristen, kjente disiplene personlig og skriver at de hevdet dette.

I alt har vi ni uavhengige kilder til at disiplene hevdet dette. Men kan det tenkes at disiplene fant på alt dette, en slags konspirasjon eller et ønske om å gjenopprette sitt rykte? Dette er svært lite plausibelt. Vi vet at disiplene var villige til å lide og dø for deres tro på at Jesus var gjenoppstått. Vi har så mye som syv antikke kilder som bekrefter dette.4 Tar vi med Paulus og Jakob har vi elleve.5 Hvem er villig til å lide og dø for noe de vet er en løgn? Løgnere er dårlige martyrer, som det sies.

En motstander og en tviler

Paulus var en høytstående og innflytelsesrik religiøs leder og intellektuell som mente det var Guds vilje å forfølge de kristne. På vei mellom to byer opplever han at Jesus viser seg for ham på en kraftfull måte. Hans overbevisning om å ha sett den gjenoppståtte Jesus er så sterk at han var villig til å dø martyrdøden for den.6 Vi har en rekke tidlige førstehånds vitner til at Paulus konverterte fra en målrettet motstander av de første kristne til en av kristendommens største forkjempere.

Jakob, bror til Jesus, var ifølge evangeliene ikke blant dem som trodde at Jesus var den han hevdet. At dette er historisk støttes blant annet av at en slik detalj er en forlegenhet for de første kristne, men det nevnes likevel. Muntlige tradisjoner7 fra få år etter korsfestelsen sier at Jesus viste seg for Jakob. Kort tid etter oppstandelsen angivelig fant sted, er Jakob identifisert som lederen av kirken i Jerusalem. Ikke bare ble han en troende, men led også martyrdøden for det.8

Alternative forklaringer

La oss si oss enige med det akademiske majoritetssynet når det gjelder disse fire fakta:

  1. Jesus døde ved korsfestelse.9
  2. Graven var tom få dager senere.10
  3. Hans etterfølgere opplevde å se ham gjenoppstått.11
  4. En forfølger av kirken (Paulus) og en skeptiker (Jakob) byttet radikalt standpunkt etter å ha opplevd å se Jesus.

Den åpenbare forklaringen på disse historiske hendelsene er selvsagt at Jesus faktisk gjenoppstod. Men mirakuløse forklaringer er alltid siste utvei. Problemet er at alternative forklaringer er gjennomgående utilstrekkelig, og ingen av disse teoriene har særlig oppslutning i akademia heller. Man kan jo lure på hvilket standpunkt de ateistiske og agnostiske forskerne da tar, når de kjenner til all den historiske data men forblir ikke-troende. Noen avviser oppstandelsen prinsipielt, og mener at enhver alternativ forklaring, uansett hvor lite plausibel, er en bedre forklaring enn et umulig mirakel. Men dette er vel ikke mer enn et uberettiget bias mot mirakler? Man kan ikke anta at Jesus ikke kan gjenoppstå for å begrunne hvorfor han ikke gjenoppstod.

Blant lekmenn er det mest utbredte synet at evangeliene er mytiske, altså åndelig eller symbolsk sanne, men historisk og bokstavelig usanne. Problemet er at evangelienes litterære format er totalt ulik enhver form for mytisk litteratur vi kjenner til. Faktisk er evangeliene klassifisert som gresk-romerske biografier. Det andre problemet er at evangeliene ble nedskrevet alt for nært hendelsene i tid til at myter kan ha utviklet seg i en slik grad. Øyevitnene var tross alt i live når disse mytene angivelig ble til, og ville lett punktert dem. I tillegg har vi det essensielle budskapet i evangeliene allerede i de muntlige tradisjonene fra noen få år etter korsfestelsen. De tidligste ekstrabibelske kildene omtaler også historien om Jesus, inkludert påstandene om oppstandelsen, som historiske påstander, ikke som mytiske eller åndelige fortellinger.

Hva med disse andre alternative teoriene foreslått i årenes løp, på verdens fakulteter, hvorfor slår ikke de gjennom?

  • “Jesus døde ikke på korset.” Dette drøfter jeg i mitt forrige innlegg, men det er altså medisinsk uholdbart, og det forklarer ikke disiplenes tro på at Jesus var gjenoppstått.
  • “Disiplene konspirerte.” Det forklarer ikke Paulus og Jakobs konversjon, ikke disiplenes villighet til å lide og dø martyrdøden, og er psykologisk urimelig.
  • “Disiplene hallusinerte.” Men 12 på en gang? 500 på en gang? Og flere ganger, over lengre tid? Og disse hallusinasjonene var synkronisert slik at alle så det samme? Ingen slik psykologisk effekt er dokumentert noen gang. Og hvorfor skulle Paulus hallusinere så kraftig at han gav sitt liv til saken han før kjempet mot med sverd?
  • “Noen stjal kroppen” eller “disiplene gikk til feil grav.” Men disiplene visste hvilken grav Jesus lå i. Vi vet til og med hvem som eide graven. Og en tom grav ville aldri vært nok til å overbevise disiplene om at Jesus var gjenoppstått. Og igjen, hva med Paulus og Jakob? Og det forklarer ikke i det hele tatt hva alle disse menneskene , når de hevder de så den levende Jesus.

At tilstanden til disse teoriene er dyster understrekes nesten komisk når en historiker går så langt som å foreslå at Jesus hadde en identisk tvillingbror som plutselig dukket opp og overbeviste disiplene om at han var den gjenoppståtte Jesus.

Konklusjon

Det er utrolig mange setninger jeg ikke kan koste på meg å inkludere, for artikkelen blir bare lengre og lengre. Men etter min erfaring, jo mer man studerer den historiske data, dess sterkere blir grunnlaget for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod. Forhåpentligvis vil du være enig i at det finnes tilstrekkelig grunnlag for å rasjonelt hevde at Jesus gjenoppstod, som en historisk hendelse og uten et uberettiget bias mot mirakelet i utgangspunktet. Videre vil du kanskje være enig i at det er overbevisende grunnlag for å tro dette. Er man ikke enig i dette, bør man i det minste finne en alternativ forklaring som man mener er mer plausibel enn den at Jesus gjenoppstod. Da vil ens ikke-tro i det minste være rasjonelt begrunnet.

Historisiteten av Jesu død

Det er langfredag, og Jesus er blitt dømt til døden av den romerske prefekten Pontius Pilatus. Henrettelsen skal gjennomføres på romernes mest grusomme vis, korsfestelsen. En skare av jøder har presset frem denne dommen, mens Jesu etterfølgere frykter for livet. Denne mannen de har fulgt i tre år, denne karakteren som har inspirert dem til total hengivelse, har blitt redusert til en håpløs kriminell. Drømmen har tatt slutt, boblen er sprukket. Dette var ikke hva de hadde forestilt seg.

Noen har foreslått at Jesus kan ha overlevd korsfestelsen. Fra et medisinsk standpunkt er dette svært lite sannsynlig. En gruppe medisinske spesialister skriver i The Journal of the American Medical Association om effekten av romersk pisking og korsfestelse på den dødsdømte, og konkluderer med at Jesus ikke kan ha overlevd noe slikt1. Dette er lite overraskende for dem som kjenner til den romerske prosessen. Noe videre utbrodering av detaljene velger jeg å unngå (da får du heller lese artikkelen selv), men romerne var altså enormt erfarne og sofistikerte i sine metoder. De var ikke de første til å bruke korsfestelse, men perfeksjonerte metoden som en form for tortur og dødsstraff som var utformet til å gi en sakte død med mest mulig smerte og lidelse2. Fra et medisinsk standpunkt er det i hvert fall lite tvil om at Jesus døde den dagen.

Men ble han virkelig korsfestet i det hele tatt? Muslimer tror at Jesus var en viktig profet, men at fortellingen om hans død og oppstandelse er oppspinn. I koranen står det:

Og for deres påstand (som de sier skrytende): «Vi har drept Allahs sendebud, Messias, Jesus, sønn av Maria!», enda de ikke drepte ham og heller ikke korsfestet ham, men det var en person som ble gjort lik (Jesus) utseendemessig for dem. Og sannelig, de som er uenige om ham, de er visselig i tvil (basert på denne drapspåstanden). De har ingen kunnskap (om hva sannheten er), men følger kun antakelser. Og de har visselig ikke drept Jesus!Koranen 4:157

Muslimske apologeter vil altså ofte si at Jesus aldri døde på korset, men at han ble opprykket til himmelen før korsfestelsen, og at Gud gav Jesus sitt utseende til en annen person som døde i hans sted. Andre muslimer vil si at Jesus overlevde korsfestelsen, eller at han aldri ble korsfestet. Ingen av disse alternativene virker det minste plausibel, og er så og si enstemmig avvist av historikere. Ettersom doktrinen om koranens perfeksjon er essensiell i islam, er altså Jesus sin død ved korsfestelse et kraftig argument mot islam, støttet av moderne historieforskning.

Hvordan vet vi at Jesus faktisk ble korsfestet? Våre viktigste kilder er selvsagt de første fire skriftene i Det nye testamentet, biografiene om Jesus. Andre kilder til denne hendelsen er for eksempel den jødiske historikeren Josefus, den romerske historikeren Tacitus, den greske satirikeren Lucian, den babylonske Talmud og en rekke andre. Andre kilder nevner ikke korsfestelse spesifikt, men bekrefter at Jesus ble drept. Vi kjenner også til muntlige tradisjoner fra allerede fem år etter hendelsen som bekrefter korsfestelsen. Jesu henrettelse er altså en meget veldokumentert hendelse. Den kritiske forskeren på Det nye testamentet, Bart Ehrman, sier Jesu død ved korsfestelse er den sikreste kunnskapen vi har om ham.

La oss anta at Jesus, mot alle odds og stikk i strid med vår medisinske og historiske kunnskap, faktisk overlevde den romerske korsfestelsen. Etter få dager i gravkammeret våkner han til live, dytter til side den enorme steinen som lukker graven, overvinner romersk vakthold og halter videre med sin ødelagte og knuste kropp. Så treffer han noen av sine etterfølgere. Vil de rope av glede og forkynne i hele Jerusalem at Jesus har gjenoppstått? Hvis de viser glede, er det over at han har overlevd, ikke gjenoppstått. Oppstandelse var stikk i strid med deres verdenssyn, noe de aldri skulle forvente. En alvorlig såret og haltende Jesus ville verken fjernet deres skuffelse over deres leders ydmykende antiklimaks, eller gitt dem ideen om at han var Herre over død og liv. Den kritiske historikeren David Strauss argumenterte allerede på 1800-tallet kraftfullt mot teorien om at Jesus overlevde korsfestelsen, og hans argumenter bestrides fortsatt ikke i dag.

Det eksisterer altså svært liten tvil på at Jesus ble korsfestet og døde ved romerske hender på 30-tallet i det første århundre Palestina. I neste innlegg vil jeg forsøke å argumentere for at han få dager senere var i live igjen.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

Og for deres påstand (som de sier skrytende): «Vi har drept Allahs sendebud, Messias, Jesus, sønn av Maria!», enda de ikke drepte ham og heller ikke korsfestet ham, men det var en person som ble gjort lik (Jesus) utseendemessig for dem. Og sannelig, de som er uenige om ham, de er visselig i tvil (basert på denne drapspåstanden). De har ingen kunnskap (om hva sannheten er), men følger kun antakelser. Og de har visselig ikke drept Jesus!Koranen 4:157

Muslimske apologeter vil altså ofte si at Jesus aldri døde på korset, men at han ble opprykket til himmelen før korsfestelsen, og at Gud gav Jesus sitt utseende til en annen person som døde i hans sted. Andre muslimer vil si at Jesus overlevde korsfestelsen, eller at han aldri ble korsfestet. Ingen av disse alternativene virker det minste plausibel, og er så og si enstemmig avvist av historikere. Ettersom doktrinen om koranens perfeksjon er essensiell i islam, er altså Jesus sin død ved korsfestelse et kraftig argument mot sannheten av islam, støttet av moderne historieforskning.

Hvordan vet vi at Jesus faktisk ble korsfestet? Våre viktigste kilder er selvsagt de første fire skriftene i Det nye testamentet, biografiene om Jesus. Andre kilder til denne hendelsen er for eksempel den jødiske historikeren Josefus3, den romerske historikeren Tacitus4, den greske satirikeren Lucian5, den babylonske Talmud og en rekke andre. Andre kilder nevner ikke korsfestelse spesifikt, men bekrefter at Jesus ble drept. Vi kjenner også til muntlige tradisjoner fra allerede fem år etter hendelsen som bekrefter korsfestelsen. Jesu henrettelse er altså en meget veldokumentert hendelse. Den kritiske forskeren på Det nye testamentet, Bart Ehrman, sier Jesu død ved korsfestelse er den sikreste kunnskapen vi har om ham6.

La oss anta at Jesus, mot alle odds og stikk i strid med vår medisinske og historiske kunnskap, faktisk overlevde den romerske korsfestelsen. Etter få dager i gravkammeret våkner han til live, dytter til side den enorme steinen som lukker graven, overvinner romersk vakthold og halter videre med sin ødelagte og knuste kropp. Så treffer han noen av sine etterfølgere. Vil de rope av glede og forkynne i hele Jerusalem at Jesus har gjenoppstått? Hvis de viser glede, er det over at han har overlevd, ikke gjenoppstått. Oppstandelse var stikk i strid med deres verdenssyn, noe de aldri skulle forvente. En alvorlig såret og haltende Jesus ville verken fjernet deres skuffelse over deres leders ydmykende antiklimaks, eller gitt dem ideen om at han var Herre over død og liv. Den kritiske historikeren David Strauss argumenterte allerede på 1800-tallet kraftfullt mot teorien om at Jesus overlevde korsfestelsen, og hans argumenter bestrides fortsatt ikke i dag.

Det eksisterer altså svært liten tvil på at Jesus ble korsfestet og døde ved romerske hender på 30-tallet i det første århundre Palestina. I neste innlegg vil jeg forsøke å argumentere for at han få dager senere var i live igjen.

Historisiteten av påsken

Jeg har bestemt meg for å skrive tre innlegg denne påsken. Spørsmålet som skal besvares er: stod Jesus virkelig opp fra de døde? Dette første innlegget vil legge grunnlaget, mens på langfredag og påskemorgen vil jeg argumentere for at:

  1. Jesus døde ved korsfestelse på langfredag.
  2. Jesus var i live på påskemorgen.

Dette er påskemirakelet, og er grunnlaget for den kristne tro. Ifølge den profilerte ateisten Anthony Flew, er det også det best attesterte mirakelet i historien1. Jeg vil bare bruke historiske fakta som har bred aksept blant historikere på relevante fagfelt, uavhengig av livssyn og religion.

De aller fleste av nevnte historikere vil enes om at vi har godt historisk belegg for å tro at Jesus døde ved korsfestelse, ble gravlagt, og at graven ble funnet tom få dager senere. Om hans etterfølgere vet vi også at de var håpløse og rådville i etterkant av hans død, at hadde opplevelser av å se Jesus i live få dager etter hans henrettelse, og at de etter disse opplevelsene gikk fra stille tvilere til fryktløse forkynnere som hevdet Jesus var gjenoppstått.

To utenforstående utmerker seg også. Jakob—bror til Jesus—tvilte hele sitt liv på Jesus, men endret brått mening etter å ha opplevd å se ham i live etter henrettelsen. Saulus av Tarsus—en høytstående, lærd religiøs leder og ivrig fiende av kirken—opplevde også å se Jesus i live og byttet radikalt posisjon. Disse hendelsene regnes altså som historisk trygge fakta, og er mer eller mindre ukontroversielle. Den mest omstridte blant nevnte fakta er nok at graven ble funnet tom, selv om den fortsatt er akseptert som historisk av brorparten av historikere.

Mens det finnes en rekke argumenter for Guds eksistens, som det ontologiske argumentet, argumentet fra første årsak, eller fra objektive moralske sannheter, er disse ikke nødvendigvis til hjelp for å skille mellom hvilke av de monoteistiske religionene som er korrekt. Men oppstandelsen er en hendelse som—hvis sann—er et argument for både Guds eksistens og for sannheten av grunnleggende kristen tro.

For å argumentere for at Jesus oppstod fra de døde trenger jeg å argumentere for at (i) Jesus var død på langfredag og (ii) i live på påskemorgen. Dette er prosjektet i kommende innlegg.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

De aller fleste av nevnte historikere vil enes om at vi har godt historisk belegg for å tro at Jesus døde ved korsfestelse2, ble gravlagt3, og at graven ble funnet tom få dager senere4. Om hans etterfølgere vet vi også at de var håpløse og rådville i etterkant av hans død, at de hadde opplevelser av å se Jesus i live få dager etter hans henrettelse5, og at de etter disse opplevelsene gikk fra stille tvilere til fryktløse forkynnere som hevdet Jesus var gjenoppstått6.

To utenforstående utmerker seg også. Jakob—bror til Jesus—tvilte hele sitt liv på Jesus, men endret brått mening etter å ha opplevd å se ham i live etter henrettelsen. Saulus av Tarsus—en høytstående, lærd religiøs leder og ivrig fiende av kirken—opplevde også å se Jesus i live og byttet radikalt posisjon. Disse hendelsene regnes altså som historisk trygge fakta, og er mer eller mindre ukontroversielle. Den mest omstridte blant nevnte fakta er nok at graven ble funnet tom, selv om den fortsatt er akseptert som historisk av brorparten av historikere.

Mens det finnes en rekke argumenter for Guds eksistens, som det ontologiske argumentet, argumentet fra første årsak, eller fra objektive moralske sannheter, er disse ikke nødvendigvis til hjelp for å skille mellom hvilke av de monoteistiske religionene som er korrekt. Men oppstandelsen er en hendelse som—hvis sann—er et argument for både Guds eksistens og for sannheten av grunnleggende kristen tro.

For å argumentere for at Jesus oppstod fra de døde trenger jeg å argumentere for at (i) Jesus var død på langfredag og (ii) i live på påskemorgen. Dette er prosjektet i kommende innlegg.

Videoserie om Jesu oppstandelse

For å argumentere for at Jesus faktisk stod opp fra de døde kreves kanskje mer enn et lite blogginnlegg. Det er masse spennende og viktig historieforskning som ligger til grunn for en slik påstand, og jeg kjenner begrensningen av mine ~10 minutter ‘korte’ innlegg. Jeg håper å en dag skrive skikkelig selv om dette viktige temaet, kanskje i en serie av innlegg. Men for deg som ikke vil vente på meg og er interessert i hva dette handler om, hvordan noen kan tro dette med fornuften på rette plass, da anbefaler jeg (den noe harry og teatralske) videoserien under.

epistemisk

Vitenskapen gjør oss mindre spesielle?

Blant de mange perspektiver som dukker opp i den evige populærdebatten om en angivelig konflikt mellom religion og vitenskap, er det særlig ett som har fanget min oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor langt tilbake denne tanken går, men mytene som nærer den har i stor grad sitt opphav i opplysningstidens polemikere. Narrativet går som følger:

I middelalderens kristne Europa var mennesket sentrum av universet og på tronen i kosmos. Så kom den empiriske vitenskap på banen. I første runde kastet den oss ut fra universets sentrum: Galileo nedgraderte jorden fra å være universets midtpunkt, til å bli et ubetydelig himmellegeme i et univers uten sentrum. Deretter kom Darwin og viste oss at mennesket er intet mer og intet mindre enn resten av dyreriket. Vitenskapen vant til slutt, og irettesatte menneskets religiøse arroganse.

Siden spesielt Galileo og Darwin blir brukt som illustrative eksempler på denne påståtte kampen om menneskets status, er det ingen dum ide å drøfte nettopp disse to.

Galileo

Galileo kjempet som kjent for en kosmologi (utviklet av Kopernikus) der solen var i sentrum heller enn jorda, og planetene gikk i bane rundt solen. Galileo sin konflikt med den romersk-katolske kirken, eller rettere sagt paven, benyttes flittig som et typisk eksempel på kirkens fiendtlighet mot empirisk vitenskap. En slik fremstilling er demonstrativt feilaktig, dårlig historie, og forøvrig en atypisk situasjon uansett hvordan man ser på det. Men begynner jeg å skrive om det vil jeg avspore. Gjør heller et søk på denne bloggen etter Galileo, les denne boken skrevet av ledende historikere eller denne artikkelen (du får tilgang gjennom universitet eller høyskole), få servert historien fra en vaskeekte katolikk, eller søk etter «the galileo myth» og velg dine egne kilder.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios. Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske1 modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe2 og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios.3 Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske4 modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer5, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk6 arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.7