Vakkerhet og Guds eksistens

Et hint mot et gudsargument

Vår planet og vårt univers er, som de fleste vil enes om, svært vakkert. Skjønnhet eller vakkerhet (jeg klarer aldri bestemme meg for hvilket av disse ordene som er vakrest … skjønnest) virker også å være en essensiell del av våre mest sublime opplevelser. Når man faller for sin kjære, hører melodier som stikker dypt, eller ser naturens største underverk, står estetikken sentralt. Verden virker generelt vakker, mens det stygge oppleves å ikke ‘passe inn’ og man ønsker å unngå det eller forvandle det til noe vakkert (med det mener jeg selvsagt ikke at det uperfekte kan ikke være vakkert, for det vet vi fra erfaring at det kan).

Man kunne tenke seg at verden var annerledes. Heller en generell skjønnhet med stygghet som unntaket, kunne verden vært generelt stygg med skjønnhet som unntaket. Jeg setter pris på filosof Richard Swinburne sine tanker rundt dette:

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?1

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

Guddommelig stillhet

En respons på hvorfor Gud ikke “viser seg”

Man kan begynne å lure på hvorfor Vår Herre ikke titter frem fra sine tette skyer i blant. Hvis Gud finnes, hvorfor i alle dager skal han gjøre det så vanskelig for oss å få dette bekreftet? Dette som på engelsk gjerne kalles divine hiddenness velger jeg å oversette til guddommelig gjemsel, eller kanskje bedre, guddommelig stillhet. Nevnte stillhet er basis for et av ateistens bedre argument mot Guds eksistens. Argumentet fra Guds stillhet står i rekken av argumenter på formen,

  1. Hvis Gud eksisterer, da vil Gud gjøre det slik at X.
  2. Men det er tilfellet at ikke-X.
  3. Dermed eksisterer Gud ikke.

Et annet eksempel er argumentet fra ondskap. Gud er angivelig essensielt god, allmektig og allvitende. Hvis Gud eksisterer, da vil Gud gjøre det slik at vonde ting ikke skjer. Men det er tilfellet at vonde ting skjer. Dermed eksisterer Gud ikke. Setter vi opp argumentet fra Guds stillhet på denne formen, får vi noe slik som dette:

  1. Hvis Gud eksisterer, da vil han gjøre det slik at alle vet at han eksisterer.
  2. Men det er ikke tilfellet at alle vet at han eksisterer.
  3. Dermed eksisterer Gud ikke.

Det åpenbare problemet med argumenter i denne familien er at mennesket umulig kan være i en posisjon til å evaluere hva Gud ville og ikke ville gjort. Hans innsikt og oversikt er total, vår er minimal. Man kunne sette punktum der, men teisten kan vel ikke slippe unna så lett? Vi trenger i det minste en plausibel historie som forteller hvorfor Gud gjør som han gjør, i hvert fall når det gjelder så vanskelige tilstander som eksistensen av ondskap eller Guds gjemsel. Det viktige er ikke at denne historien er riktig, men at den er plausibel. Det er tilstrekkelig for å demonstrere at argumentet er mislykket. Et eksempel fra filosofen Peter van Inwagen illustrerer dette:

Ola tror ikke på evolusjonsteorien, og påpeker at menneskets øye er uhyre komplekst og sammensatt. Han hevder at øyet umulig kan ha vært utviklet steg for steg: ta vekk én del, og det er ubrukelig. Biologen Kari mener at øyet kan ha blitt til gjennom evolusjon. Man finner mange enklere former for øyne i naturen. Noen sanser bare lysstyrke, noen både lys og retning. Mer komplekse former har dybdesyn, og noen også fargesyn. Vårt øye kan ha gått gjennom ulike funksjoner og nivåer av funksjon stegvis, selv om det ikke alltid har hatt akkurat samme nivå av funksjon som i dag.

Hvis Kari kan legge frem en plausibel redegjørelse av hvordan øyet har utviklet seg, da kan man avvise Ola sitt argument mot evolusjonsteorien. Det samme kan vi gjøre med argumentet fra Guds stillhet og fra ondskap. Hvis noen kan gi en plausibel redegjørelse av hvorfor Gud tillater vonde ting, eller hvorfor han ikke viser seg mer, da virker det riktig og rasjonelt å avvise disse argumentene (selv om det emosjonelle problemet kanskje vedvarer). Jeg skal ikke ta for meg argumentet fra ondskap her, men begrenser meg til Guds stillhet. Så la meg komme med noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult.


‣ Overveldende bevis er uforenelig med menneskelig frihet og integritet.

Kanskje er det slik at dersom Gud gjør seg like åpenbar som at 2 + 2 = 4 eller at du har en kropp, da vil grunnene for å tro på hans eksistens være så overveldende at de tvinger frem tro og gjør det umulig å avvise Gud om man ønsker det. For å kunne velge Gud i frihet, må man kunne avvise ham.

Om Bill Gates kom på datingscenen ville det vært nødvendig for ham å være stille om visse ting, dersom han ønsker genuin uselvisk affeksjon fra potensielle partnere. Gud er uendelig mye mer ‘imponerende’ enn Gates, og trenger kanskje å være delvis stille eller skjult for å gi oss frihet til å utvikle en riktig type kjærlighet mot ham.

Videre ville det også vært irrasjonelt, faktisk sinnsykt, å avvise Gud dersom han var like åpenbar som at 2 + 2 = 4. Enhver person med sinnet i behold vil ikke benekte at to og to gir fire. Hvis Gud ønsker at vi skal kunne avvise ham og fortsatt ha sinnets integritet i behold, da må han være delvis skjult.


‣ Gud er ikke stille, vi er tunghørte.

Kristne påpeker at det man kaller synd (tanker og handlinger som er i strid med Guds vilje/vesen) har såkalte noetiske effekter. Det vil si, våre tanker og handlinger forandrer våre sinn på en slik måte at vi korrumperer vår naturlige ‘guddomssans.’ I tillegg har denne verden falt fra sitt ideal (syndefallet), og en konsekvens av dette er en hemming av nevnte guddomssans. Kanskje er Guds stillhet derfor ikke mer enn vår døvhet (eller rettere sagt tunghørthet).


 ‣ Gud er ikke interessert i proposisjonell tro.

Gud ønsker ikke en enkel tro på at han eksisterer, men heller en tro som inkluderer hengivenhet, ekte kjærlighet og tillit. Kanskje åpenbarer han seg derfor hovedsakelig for dem som søker ham med et inderlig hjerte. Selv om Gud skulle zappet alle med en plutselig intens overbevisning om at han finnes, ville ikke dette ha noen betydelig verdi. Gud ønsker å være i kjærlig relasjon med oss, ikke et simpelt objekt for våre tanker. Kanskje kreves da mer subtil avsløring, som ikke risikerer å produsere proposisjonell tro, men som samtidig er tilstrekkelig for å produsere tro med hengivenhet og kjærlighet.


‣ Guds stillhet er nødvendig for moralsk signifikante valg.

En gutt entrer kjøkkenet i retning kakeboksen, og hans far står i rundt dørkarmen vel vitende om situasjonen. Hvis gutten merker at pappa står i dørkarmen, vil han naturligvis velge å ikke stjele kaker av kakeboksen. Da har han selvsagt ikke gjort noe galt, men han har ikke gjort noe betydelig godt heller, fordi avholdenheten var motivert av farens nærvær. Hvis faren holder seg skjult, vil han gjøre det mulig for gutten å gjøre et moralsk signifikant valg å ikke stjele kake fra kakeboksen (vi antar for argumentets skyld at stjeling fra kakeboksen er moralsk problematisk, selv om det kanskje er heller søtt). På tilsvarende måte kan det være nødvendig for Gud å holde seg noe skjult, slik at vi er i stand til å gjøre moralsk signifikante valg.


‣ Guds stillhet bare et uttrykk for hans personlighet.

Vi har tilstrekkelige grunner for å tro på Gud, og han gjorde den ultimate selvoppofrelse når han ble menneske i Jesus og gav seg over til menneskers ondskap for vår skyld. Fra dette ser vi at han i hvert fall ikke er uinteressert, og at han ikke bevisst unngår oss. Filosofen Michael Rea foreslår at hans generelle stillhet, slik vi opplever ham, kan være intet mer enn hans ‘stil’.

Du går forbi en medelev på skolen, og han ser deg ikke i øynene en gang. Dine tanker farer: har du såret han? Har han noe imot deg? Er han flau av å omgås deg? Så viser det seg at fyren er klassens geni. Han er alltid i sine egne tanker, bedriver all slags integraler og derivasjoner i hodet, filosoferer over livets store spørsmål. Plutselig er ikke hans ‘stillhet’ grunn til skuffelse eller frustrasjon.

Å tolke stillhet krever mye informasjon om personligheten til den som er stille, personens kultur og bakgrunn, han eller hennes stil og normer, den gjeldende livssituasjon, og så videre. Hvis alt dette kreves for å tolke et vanlig menneskes stillhet, hvor mye vanskeligere er det ikke da å tolke Guds stillhet? I lys av dette er det absurd å konkludere med at Guds stillhet ikke er kompatibel med hans påståtte egenskaper som kjærlig og nær. Faktisk er erfaringen til mange kristne at det sterkeste fellesskap med Gud finnes i stillhet, lik et par som er tilfreds med hverandres nærvær, uten en eneste ordveksling eller handling.


Disse er noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult (eller hvorfor han ikke er skjult), og jeg understreker igjen at jeg ikke hevder hver av disse faktisk er tilfellet. Men så lenge én av disse er plausibel—eller en av de mange andre forslag som ikke er nevnt—er argumentet fra Guds stillhet ikke et suksessfullt argument mot Guds eksistens. Det er selvsagt en hel del mer som kan sies om dette, og hvert av forslagene over kunne trengt mer utdyping. Men ta innlegget mitt mer som en skisse enn som et fullstendig argument.

Forslag til skikkelig lesning:

Ola tror ikke på evolusjonsteorien, og påpeker at menneskets øye er uhyre komplekst og sammensatt. Han hevder at øyet umulig kan ha vært utviklet steg for steg: ta vekk én del, og det er ubrukelig. Biologen Kari mener at øyet kan ha blitt til gjennom evolusjon. Man finner mange enklere former for øyne i naturen. Noen sanser bare lysstyrke, noen både lys og retning. Mer komplekse former har dybdesyn, og noen også fargesyn. Vårt øye kan ha gått gjennom ulike funksjoner og nivåer av funksjon stegvis, selv om det ikke alltid har hatt akkurat samme nivå av funksjon som i dag.

Hvis Kari kan legge frem en plausibel redegjørelse av hvordan øyet har utviklet seg, da kan man avvise Ola sitt argument mot evolusjonsteorien. Det samme kan vi gjøre med argumentet fra Guds stillhet og fra ondskap. Hvis noen kan gi en plausibel redegjørelse av hvorfor Gud tillater vonde ting, eller hvorfor han ikke viser seg mer, da virker det riktig og rasjonelt å avvise disse argumentene (selv om det emosjonelle problemet kanskje vedvarer). Jeg skal ikke ta for meg argumentet fra ondskap her, men begrenser meg til Guds stillhet. Så la meg komme med noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult.


‣ Overveldende bevis er uforenelig med menneskelig frihet og integritet.

Kanskje er det slik at dersom Gud gjør seg like åpenbar som at 2 + 2 = 4 eller at du har en kropp, da vil grunnene for å tro på hans eksistens være så overveldende at de tvinger frem tro og gjør det umulig å avvise Gud om man ønsker det. For å kunne velge Gud i frihet, må man kunne avvise ham.

Om Bill Gates kom på datingscenen ville det vært nødvendig for ham å være stille om visse ting, dersom han ønsker genuin uselvisk affeksjon fra potensielle partnere. Gud er uendelig mye mer ‘imponerende’ enn Gates, og trenger kanskje å være delvis stille eller skjult for å gi oss frihet til å utvikle en riktig type kjærlighet mot ham.

Videre ville det også vært irrasjonelt, faktisk sinnsykt, å avvise Gud dersom han var like åpenbar som at 2 + 2 = 4. Enhver person med sinnet i behold vil ikke benekte at to og to gir fire. Hvis Gud ønsker at vi skal kunne avvise ham og fortsatt ha sinnets integritet i behold, da må han være delvis skjult.


‣ Gud er ikke stille, vi er tunghørte.

Kristne påpeker at det man kaller synd (tanker og handlinger som er i strid med Guds vilje/vesen) har såkalte noetiske effekter. Det vil si, våre tanker og handlinger forandrer våre sinn på en slik måte at vi korrumperer vår naturlige ‘guddomssans.’ I tillegg har denne verden falt fra sitt ideal (syndefallet), og en konsekvens av dette er en hemming av nevnte guddomssans. Kanskje er Guds stillhet derfor ikke mer enn vår døvhet (eller rettere sagt tunghørthet).


 ‣ Gud er ikke interessert i proposisjonell tro.

Gud ønsker ikke en enkel tro på at han eksisterer, men heller en tro som inkluderer hengivenhet, ekte kjærlighet og tillit. Kanskje åpenbarer han seg derfor hovedsakelig for dem som søker ham med et inderlig hjerte. Selv om Gud skulle zappet alle med en plutselig intens overbevisning om at han finnes, ville ikke dette ha noen betydelig verdi. Gud ønsker å være i kjærlig relasjon med oss, ikke et simpelt objekt for våre tanker. Kanskje kreves da mer subtil avsløring, som ikke risikerer å produsere proposisjonell tro, men som samtidig er tilstrekkelig for å produsere tro med hengivenhet og kjærlighet.


‣ Guds stillhet er nødvendig for moralsk signifikante valg.

En gutt entrer kjøkkenet i retning kakeboksen, og hans far står i rundt dørkarmen vel vitende om situasjonen. Hvis gutten merker at pappa står i dørkarmen, vil han naturligvis velge å ikke stjele kaker av kakeboksen. Da har han selvsagt ikke gjort noe galt, men han har ikke gjort noe betydelig godt heller, fordi avholdenheten var motivert av farens nærvær. Hvis faren holder seg skjult, vil han gjøre det mulig for gutten å gjøre et moralsk signifikant valg å ikke stjele kake fra kakeboksen (vi antar for argumentets skyld at stjeling fra kakeboksen er moralsk problematisk, selv om det kanskje er heller søtt). På tilsvarende måte kan det være nødvendig for Gud å holde seg noe skjult, slik at vi er i stand til å gjøre moralsk signifikante valg.


‣ Guds stillhet bare et uttrykk for hans personlighet.

Vi har tilstrekkelige grunner for å tro på Gud, og han gjorde den ultimate selvoppofrelse når han ble menneske i Jesus og gav seg over til menneskers ondskap for vår skyld. Fra dette ser vi at han i hvert fall ikke er uinteressert, og at han ikke bevisst unngår oss. Filosofen Michael Rea foreslår at hans generelle stillhet, slik vi opplever ham, kan være intet mer enn hans ‘stil’.

Du går forbi en medelev på skolen, og han ser deg ikke i øynene en gang. Dine tanker farer: har du såret han? Har han noe imot deg? Er han flau av å omgås deg? Så viser det seg at fyren er klassens geni. Han er alltid i sine egne tanker, bedriver all slags integraler og derivasjoner i hodet, filosoferer over livets store spørsmål. Plutselig er ikke hans ‘stillhet’ grunn til skuffelse eller frustrasjon.

Å tolke stillhet krever mye informasjon om personligheten til den som er stille, personens kultur og bakgrunn, han eller hennes stil og normer, den gjeldende livssituasjon, og så videre. Hvis alt dette kreves for å tolke et vanlig menneskes stillhet, hvor mye vanskeligere er det ikke da å tolke Guds stillhet? I lys av dette er det absurd å konkludere med at Guds stillhet ikke er kompatibel med hans påståtte egenskaper som kjærlig og nær. Faktisk er erfaringen til mange kristne at det sterkeste fellesskap med Gud finnes i stillhet, lik et par som er tilfreds med hverandres nærvær, uten en eneste ordveksling eller handling.


Disse er noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult (eller hvorfor han ikke er skjult), og jeg understreker igjen at jeg ikke hevder hver av disse faktisk er tilfellet. Men så lenge én av disse er plausibel—eller en av de mange andre forslag som ikke er nevnt—er argumentet fra Guds stillhet ikke et suksessfullt argument mot Guds eksistens. Det er selvsagt en hel del mer som kan sies om dette, og hvert av forslagene over kunne trengt mer utdyping. Men ta innlegget mitt mer som en skisse enn som et fullstendig argument.

Forslag til skikkelig lesning:

En lite kompleks Gud

Doktrinen om Guds enkelhet

Det har blitt hevdet av blant annet Richard Dawkins at Gud er en dårlig forklaring på noe som helst. Uansett hva det er man prøver å forklare (universets begynnelse, at det finnes noe heller enn intet, eksistensen selv, …) vil Gud være langt mer kompleks enn både noen annen forklaring og det som søkes forklaring på. Spørsmålene er da om (i) Gud er kompleks og om (ii) en forklaring må være mindre kompleks enn hva den forklarer.

(i)

Det vi kjenner til som bærer mest likhet til Gud i universet er våre egne sinn, eller sjelen om du vil. Sinnet er den delen av oss som har egenskaper som rasjonalitet, bevissthet og vilje. Er vårt sinn kompleks eller enkel? Hjernen er selvsagt uhyre kompleks, men hvis vi godtar for tankens skyld at sinnet ikke er identisk med hjernen men har sin egen natur, da er sinnet slett ikke kompleks. Ikke har det fysiske deler som hjernen, og heller ingen metafysiske deler. Den består ikke av flere ting, fordi sinnet er én entitet med en enkel natur. Selvsagt kan sinnet ha komplekse tanker, og manifestere seg i en kompleks personlighet. Men sinnet selv er en utrolig enkel entitet.

Merk at bruken av ordet enkel her har en helt konkret betydning. Enkelhet kan brukes hverdagslig som synonymt med dum eller lett. Men for den relevante betydningen her er enkelhet et mål på graden av sammensatthet. Et elektron er enklere enn et proton, fordi et proton består av kvarker mens et elektron er seg selv.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.

Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»

Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.

Argumentet fra moralske fremskritt

Se for deg at Hårek av Tjøtta (965 f.Kr – 1036 e.Kr) ble transportert til gjeldende tidspunkt (~2015 e.Kr). Du havner i dialog med Hårek, og han undrer over hvorfor det ikke lenger finnes treller, at menn og kvinner behandles likt, og den slags ting som man regner for moralske fremskritt. Du forklarer han at vi i dag mener det er umoralsk å diskriminere etter kjønn og at noen mennesker skal settes under andre.

«Men gudene har treller, og Frøya gjør da ikke en manns arbeid,» sier Hårek.

Du tenker deg litt om, og svarer

«Vel, i dag tror vi ikke på dine guder. Men selv om Odin og hans ætt eksisterer betyr ikke det at vi må følge deres eksempel. Vi vet i dag at mennesker har visse rettigheter som er sanne uavhengig av hva dine guder eller andre mennesker måtte si.»

Håreks tanker er fyllt av praktiske spørsmål, som hvordan man kan drive et samfunn uten slaver og hvordan man kan la kvinner gjøre en manns arbeid når de helt tydelig er uegnet til slikt. I et øyeblikk av klarhet sier han,

«Hvordan kan du stå her og fortelle meg hvilke prinsipper som er gode og hvilke som er onde? Trellen er et gode for familien, og på Tjøtta hvor jeg kommer fra er familien viktigere enn en ufri manns lykke. Hva slags far og bondekonge ville jeg vært dersom jeg en dag satt alle treller fri? Det kaller jeg et onde.»

Du forsøker å argumentere for hvordan et samfunn kan fungere uten treller uten at det går betydelig ut over livskvaliteten til hans familie, men til ingen nytte. «Men alle mennesker har samme verdi! Du har ingen rett til å sette et annet menneske under deg selv og ta fra ham hans frihet, uansett hvor nyttig det skulle være for din familie!» proklamerer du høylytt. Hårek ser alvorlig på deg og sier,

«Jeg kan ikke tolerere et slikt angrep på min ære! At du kan sette meg og min ætt lik en enkel trell er mer enn jeg kan akseptere. Jeg er den mektigste høvdingen på Hålogaland, jeg tok hodet av Olav Haraldsson på Stiklestad, og jeg er av kongsslekt! Dine påstander om alle menneskers like verdi er for meg et overgrep mot mitt blod. Hvor i alle dager har du denne ideen fra?»

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

 


Universets kontingens

Argumentet fra universets kontingens er et av mange argumenter for Guds eksistens. Denne videoen ble nettopp utgitt av reasonablefaith.org, og jeg ønsker å dele den videre. Ikke la deg lure av lekne animasjonene og den sjarmerende skotske aksenten, dette er et argument som forsvares av filosofer fra øverste hylle.