Det mest minimalistiske verdensbilde

Naturalisme v. kristen teisme

Naturalisme, den vanligste form for ateisme i denne del av verden, er ideen om at alt i ytterste forstand er naturlig (hva enn naturlig skal bety). Med det utelukkes alskens himmelske nisser og troll, guder og mirakler. Og ikke minst, Gud. Objektet for dette noe tekniske innlegget er påstanden om at naturalisme som verdenssyn er mer minimalistisk enn for eksempel kristen teisme, og at førstnevnte dermed er å foretrekke. Det hevdes at fordi et kristent verdensbilde typisk inkluderer Gud og kanskje sjeler eller immaterielle vesener, er dette et mindre plausibelt verdensbilde enn den angivelig mer økonomiske naturalismen.

Den skjulte antagelsen er at det mest minimalistiske verdensbilde er det som inneholder færrest antall ting; det som har den mest sparsommelige ontologi. Men at det må være flere viktige kriterier for minimalisme foruten ontologisk sparsommelighet tydeliggjøres ved et enkelt eksempel. Se for deg to identiske verdensbilder, A og B, for eksempel et typisk norsk verdensbilde. Så fjerner du England fra ontologien til B, altså listen over ting som eksisterer hva angår verdensbilde A.

Hva skjer så? Man introduserer en trosoppfatning, “England eksisterer ikke.” Av dette følger en haug med bortforklaringer og konspirasjonsteorier for å ikke kjøre verdensbildet rasjonelt konkurs. Videoklipp man har sett av England er fabrikkerte, den ferieturen var en eneste stor drøm eller hallusinasjon, etc. Så selv om ontologien til B inneholder én færre entitet, er ikke verdensbildet som helhet nødvendigvis mer minimalistisk enn A. Alle de ekstra trosoppfatningene som må legges til for å bevare konsistens eller rasjonalitet kompliserer verdensbildet betraktelig.

Likeså med naturalisme og kristen teisme. Kanskje er det slik at å introdusere Gud til vår ontologi medfører en rekke forenklinger. Man slipper for eksempel å bortforklare de historiske fakta omkring den påståtte oppstandelsen av Jesus med obskure teorier om ting som gruppehallusinasjoner og konspirasjoner. Utallige rapporter om religiøse opplevelser trenger ikke bortforklares med psykologisk gymnastikk. Gud kan identifiseres som den ubetingede årsak, og man slipper uendelige årsaksrekker for å forklare at noe eksisterer i det hele tatt, og så videre. Så selv om teisme har en større ontologi enn naturalisme, er det altså ikke gitt at sistnevnte er mer minimalistisk i sin helhet.

Ondskapens logiske problem

Om Gud er logisk forenlig med ondskap

Det hevdes ofte at ondskap og lidelse er uforenlig med en moralsk perfekt Gud. Mange har gått så langt som å hevde at de er logisk uforenlig, på linje med firkantede sirkler og slikt. En slik påstand har havnet i disfavør hos ledende ateistiske tenkere de siste femti år. Argumentet kan settes som en enkel syllogisme.


(1) Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3) Dermed eksisterer Gud ikke.


Det første premisset er ikke selvinnlysende, men synes ved første øyekast riktig gitt definisjonen av Gud som allmektig, allvitende og moralsk perfekt. Et forsvar for premiss 1 følger velkjente toner:

Det følger av Guds allmakt at han evner å forhindre ondskap, og av hans allvitenhet at han er maksimalt informert om alle mulige og faktiske onder. Til sist følger det av hans moralske perfeksjon at han ikke vil tillate ondskap, for om han tillot et onde ville han gjort noe moralsk klanderverdig og dermed ikke vært moralsk perfekt.

Det er i det siste steget feilen begås. Man kan tillate ondskap uten å da gjøre noe moralsk klanderverdig, for eksempel dersom man har moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate det. En forelder kan la sitt barn lide sprøytespissen, for å frembringe et større gode—immunitet mot en farlig sykdom—eller forhindre et større onde—at barnet får sykdommen. Om Gud kan ha slike moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap, følger det altså ikke fra hans moralske perfeksjon at han forhindrer ethvert onde.

For å føre argumentet gjennom må det altså vises at for Gud å ha moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap er en logisk umulighet. Man kan gjøre dette eksplisitt i argumentet over med oppdaterte (°) premisser som følger.


(1)° Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde, med mindre Gud har en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate det.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3)° Dermed, enten eksisterer Gud ikke, ellers har Gud en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.


Hvilket krever videre argumentasjon for å nå ønsket ateistisk konklusjon,


(4) Gud har ikke en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.
                                                          
(5) Dermed eksisterer Gud ikke.


Premiss 4 er en uhåndterlig bevisbyrde i sin logisk sterke form, som er en av grunnene til at svært få filosofer lenger arbeider på denne typen deduktive argument, selv om det fortsatt gjøres forsøk. Det har altså ikke blitt vist at Gud og ondskap er logisk uforenlige. (Tvert imot mener mange at Gud og ondskap er logisk forenlige, mye grunnet filosofen Alvin Plantingas toneangivende arbeid på 60-, og 70-tallet.) Litteraturen omhandler nå i stor grad formildende modifikasjoner av (4), e.g. at det er usannsynlig at Gud skulle ha moralsk tilstrekkelige grunner for alle onder. Så selv om den logisk-deduktive formuleringen skulle ha falt i disfavør, forblir siste ord fortsatt usagt.

Et endelig argument for ateisme

Det truende årstallet

Ingen i akademia har enda publisert et motsvar til argumentet som følger, noe som gir oss grunn til å tro at dette kanskje er det avgjørende argumentet i religionsdebatten. I årtusener har de lærde strides, men fra ‘upvotes’ i norske kommentarfelt å dømme kan dette argumentet endelig sette spikeren i den kristne kisten en gang for alle.

Dette prektige argumentet mot Guds eksistens kan settes opp som en enkel syllogisme:

  1. Hvis vi lever i 2016, da eksisterer ikke Gud.
  2. Herlighet, vi lever i 2016.
  3. Dermed eksisterer ikke Gud.

Premiss 1 er selvinnlysende, og premiss 2 kan verifiseres empirisk ved kalender. Konklusjonen (3) følger selvsagt fra premissene, slik at det er et logisk gyldig argument. Premiss 1 kan forøvrig også modifiseres til å gi konklusjoner som passer ønsket politisk agenda. Vi har altså å gjøre med et usedvanlig kraftfullt argument.

Gud som overflødig hypotese

Ockhams barberkniv

Argumenter for Guds eksistens formuleres noen ganger abduktivt, hvor Gud dras frem som beste forklaring på visse realiteter, være dette universets begynnelse, menneskets verdighet, rasjonalitet eller universets fininnstilling for liv. Typisk er ‘hypotesen om Gud’—teisme—i konkurranse med naturalisme. Dette er omtrentlig ideen om at naturen (fysisk virkelighet) favner alt som finnes. Fra naturalisme følger selvsagt ateisme som en direkte korollar. Universet går sin gang, tilsynelatende uten guddommelig engasjement. Hvilken rolle spiller Vår Herre i planetenes baner, menneskers politiske spill og skogens vekst? Gud er en unødvendig ekstra ‘ting’ vi helst bør forkaste skal vi være ontologisk sparsommelig, hevdes det.

Ockhams barberkniv er prinsippet som tas til inntekt for den ovenfornevnte konklusjon. Altså, når man skal velge mellom to hypoteser som i utgangspunktet har lik forklaringskraft, går man for den mer minimalistiske (skjærer vekk unødvendige elementer). Hypotesen som gjør færrest antagelser og involverer færrest antall årsaker er sannsynligvis den riktige.

Men det som hevdes er nettopp at naturalisme og teisme ikke har lik forklaringskraft. ‘Alt bør gjøres så enkelt som overhodet mulig, men ikke enklere’, har det blitt sagt. Det er her jeg mener naturalisme slår feil som en metafysikk og som livsfilosofi. Sparsommelig er den, men for sparsommelig. I sin fattigdom er naturalismen et tankesett som ikke evner å redegjøre for en hel rekke aspekter ved tilværelsen man vanskelig kan forkaste. Teisme derimot, tilbyr en eksistensiell basis og ultimat forklaring på ting som ikke finner ontologisk rotfeste i verken naturen eller i menneskelig psykologi og kultur. Er de såkalte kosmologiske argumentene riktig har ikke engang universet selv noen forklaring foruten Gud.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.

Universets radikale kontingens

Hvorfor kosmos ikke forklarer seg selv

I filosofien skiller man mellom kontingent (betinget) og nødvendig (ubetinget) eksistens. Noe som eksisterer nødvendigvis, kan umulig ikke eksistere. Potensielle kandidater for slik nødvendig eksistens er Gud, tall, proposisjoner, logisk mulige verdener og andre abstrakte objekter. Hvis slike ting eksisterer, da har de alltid og vil alltid gjøre dette (angivelig også tidløst).

Om noe er kontingent derimot, da er det mulig men ikke nødvendig at det eksisterer. Slike ting har egenskapen av å kunne begynne og slutte å eksistere. Et hverdagslig eksempel er vår kropp: en dag ble den til, og vil en annen dag blir den borte. Et annet aspekt ved kontingens er å være avhengig av noe annet for sin eksistens. Min kropp er eksistensielt avhengig av celler, som er avhengig av biomolekyler, som er avhengig av atomer, og så videre. Dens tilværelse er under betingelsen av noe annet enn seg selv.

Et spørsmål man kan stille seg om det som er kontingent er, “hva er årsaken til at det eksisterer?” Når det gjelder din kropp er årsaken kanskje dine foreldres sengekos. En stol eksisterer fordi noen snekret den sammen, eller på et annet nivå fordi atomene den består av er arrangert på et “stolaktig” vis. Metafysisk nødvendige ting derimot, eksisterer helt enkelt fordi de umulig ikke kan eksistere. De trenger ingen forklaring utenfor seg selv.

I monoteistiske tradisjoner er Gud å betraktes blant annet som årsaken til at universet eksisterer. Er universet kontingent, kan man med rette spørre seg “hva er årsaken til at det finnes?”. Dersom universets årsak også er kontingent kan man videre spørre seg “hva er universets årsaks årsak?”, og slik kan man fortsette. Derfor må universet være forårsaket av (få sin eksistens fra) noe metafysisk nødvendig som ikke er avhengig en ytre forklaring, og vips så har man et gudsargument etter Leibniz sitt hjerte.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.