Treenighet, enhet eller mangfold

Kristne tror at Gud er på et vis én og på et annet vis tre—en treenighet. Mer presist sier man «én Gud i tre personer.» De opprinnelige formuleringene på gresk og latin brukte ord som homoousius og hypostaesis, men disse formuleringen er bare forsøk på å si tre sannheter samtidig på en presis måte, sannheter som er undervist implisitt i Bibelen og som har vært en del av kristen tro siden begynnelsen. De går som følger:

Definisjonen av treenigheten
  1. Gud er én.
  2. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er alle Gud.
  3. Faderen, Sønnen og Den Hellige ånd er ulike.

Mystisk men logisk

Merk at man ikke sier at 1 person = 3 personer, eller 1 Gud = 3 Guder. Det ville vært en selvmotsigelse
Man sier at det er én Gud, tre personer. Og personer brukes i en vid forstand, noe slikt som bevissthetssentre. Tre distinkte personer med én identisk essens. Med andre ord,

Gud er én hva, og tre hvem.

Dette er veldig annerledes enn noe vi kjenner til, og er selvsagt vanskelig å forstå slik som vi forstår for eksempel mekanikk eller at summen av vinklene i en trekant er 2π. Treenigheten er et såkalt mysterium, men det betyr derimot ikke at treenigheten er et inkonsistent eller ulogisk konsept.

Hvis du er kjent med det siste århundrets oppdagelser i kjemien og fysikken kan treenigheten umulig virke for mystisk til å være sann. I fysikken kan partikler være to steder på samme tid, fotoner kan være sammenfiltrede—ved å observere den ene påvirker du umiddelbart den andre, uavhengig av avstand, elektroner oppfører seg både som bølger og som partikler—to uforenelige naturer, og så videre.

Dette er treenigheten. Trinitarisk teologi handler om å utdype og reflektere over dette.

For å illustrere treenigheten med en (suspekt) analogi, se for deg vi ønsker å demonstrere for en strekmann i en 2-dimensjonal virkelighet hva en rubikskube er. Først viser vi en av de seks sidene; da ser han et gult kvadrat. Så snur vi kuben og viser den grønne siden, og sier «dette er den andre siden av den samme rubikskuben.» Begrenset av sine to dimensjoner klør vår strekmann seg i hodet, for han ser bare et nytt kvadrat med en ny farge. Hvordan disse ulike kvadratene kan være to sider av samme samme enhet er et mysterie for ham. Som med alle illustrasjoner strekker de ikke alltid til, men dette viser at ting kan være logisk konsistent uten å være umiddelbart intuitivt.

Likeså er det ikke overraskende at Gud, som blant annet er definert som det som ingen høyere tanker kan tenkes om, kan være utenfor vår mentale rekkevidde på noe vis. Men Gud—som er ubegrenset—har gjort seg selv tilgjengelig for våre begrensede sinn på flere måter. En av de måtene er gjennom våre kognitive evner, en annen er hans avsløring av hvordan han er gjennom Bibelen, og da spesielt gjennom Jesus. Det er først og fremst fra sistnevnte at vi har fått tilgang på treenigheten, og på andre siden av denne nye kjennskapen står vi igjen med en Gud som er enda større og en virkelighet som gir mer mening.

Kjærlighet og ensomhet

Ta for eksempel påstanden om at Gud er kjærlig eller kjærlighet. Man kan spørre seg: hva eller hvem elsket Gud uten skapelsen? Kjærlighet impliserer noe som elskes. Treenigheten sier at Gud er både en enhet og et felleskap; Gud er en men ikke alene. Kjærlighet utøves naturlig innad i treenigheten, og dermed kan Gud utøve ekte kjærlighet mot seg selv uten å være egosentrisk. Ettersom vi er skapt i Guds bilde er det naturlig at også mennesket er ment for å leve i fellesskap med hverandre, som kanskje forteller oss noe om hvorfor ensomhet kan være så fundamentalt ødeleggende for et menneske.

Enhet eller mangfold

Treenigheten er også gode nyheter for det filosofiske problemet med enhet og mangfold (eng.: the one and the many) eller universalieproblemet. Det har å gjøre med hvordan man kan finne enhet i mangfold. To grupperinger av filosofier har ulike svar på dette.

Monisme hevder enhet i den ultimate virkeligheten—tanken om at «alt er ett.» Alle ting er virkelig bare én enkelt essens eller substans. Materialismen, standard posisjon for de fleste ateister, hevder denne fundamentale virkeligheten er materie, felt eller noe slikt—den fysiske virkeligheten. Idealismen sier det er det en ide eller det mentale, panteismen sier det er Gud (at universet og Gud er identiske). I monismen er det bare én ting som virkelig eksisterer, alt annet er

Pluralisme sier den fundamentale virkeligheten er flerdelt. Den absolutt vanligste versjonen er dualismen, som sier den er todelt. I kinesisk filosofi er verden et resultat av kampen og balansen mellom yin og yang, to motsatte krefter. Platons idélære sier at det finnes en perfekt og en uperfekt virkelighet—en idéverden og en uperfekt avbildning av idéverdenen. Gamle persiske religioner hevder verden er skapt og styrt av konflikten mellom det gode og det onde.

Pluralismen sliter med å ikke kollapse inn i monisme, og monismen sliter med å redegjøre for hvordan verden kan være mangfoldig. Vår erfaring leder oss til pluralismen—for vi ser at virkeligheten er full av ting, mens vår fornuft leder oss til monismen—for vi forstår det som er felles ved alle ting og leter alltid etter det ene underliggende. Begge havner i en grøft, for det ene ekskluderer det andre, og vi trenger en måte å redegjøre for at det finnes enhet i mangfold og mangfold i enhet. Her kommer treenigheten.

Trinitarisme (treenighet) sier at virkeligheten fundamentalt sett er både enhet og mangfold. Gud er den fundamentale virkeligheten, og han er et felleskap og samtidig én.

Som C.S Lewis sier,

[The Trinity] is something we could never have guessed, and yet, once we have been told, one almost feels one ought to have been able to guess it because it fits in so well with all the things we know already.

Kjærlighet og ensomhet

Ta for eksempel påstanden om at Gud er kjærlig eller kjærlighet. Man kan spørre seg: hva eller hvem elsket Gud uten skapelsen? Kjærlighet impliserer noe som elskes. Treenigheten sier at Gud er både en enhet og et felleskap; Gud er en men ikke alene. Kjærlighet utøves naturlig innad i treenigheten, og dermed kan Gud utøve ekte kjærlighet mot seg selv uten å være egosentrisk. Ettersom vi er skapt i Guds bilde er det naturlig at også mennesket er ment for å leve i fellesskap med hverandre, som kanskje forteller oss noe om hvorfor ensomhet kan være så fundamentalt ødeleggende for et menneske.

Enhet eller mangfold

Treenigheten er også gode nyheter for det filosofiske problemet med enhet og mangfold (eng.: the one and the many) eller universalieproblemet. Det har å gjøre med hvordan man kan finne enhet i mangfold. To grupperinger av filosofier har ulike svar på dette.

Monisme hevder enhet i den ultimate virkeligheten—tanken om at «alt er ett.» Alle ting er virkelig bare én enkelt essens eller substans. Materialismen, standard posisjon for de fleste ateister, hevder denne fundamentale virkeligheten er materie, felt eller noe slikt—den fysiske virkeligheten. Idealismen sier det er det en ide eller det mentale, panteismen sier det er Gud (at universet og Gud er identiske). I monismen er det bare én ting som virkelig eksisterer, alt annet er

Pluralisme sier den fundamentale virkeligheten er flerdelt. Den absolutt vanligste versjonen er dualismen, som sier den er todelt. I kinesisk filosofi er verden et resultat av kampen og balansen mellom yin og yang, to motsatte krefter. Platons idélære sier at det finnes en perfekt og en uperfekt virkelighet—en idéverden og en uperfekt avbildning av idéverdenen. Gamle persiske religioner hevder verden er skapt og styrt av konflikten mellom det gode og det onde.

Pluralismen sliter med å ikke kollapse inn i monisme, og monismen sliter med å redegjøre for hvordan verden kan være mangfoldig. Vår erfaring leder oss til pluralismen—for vi ser at virkeligheten er full av ting, mens vår fornuft leder oss til monismen—for vi forstår det som er felles ved alle ting og leter alltid etter det ene underliggende. Begge havner i en grøft, for det ene ekskluderer det andre, og vi trenger en måte å redegjøre for at det finnes enhet i mangfold og mangfold i enhet. Her kommer treenigheten.

Trinitarisme (treenighet) sier at virkeligheten fundamentalt sett er både enhet og mangfold. Gud er den fundamentale virkeligheten, og han er et felleskap og samtidig én.

Som C.S Lewis sier,

[The Trinity] is something we could never have guessed, and yet, once we have been told, one almost feels one ought to have been able to guess it because it fits in so well with all the things we know already.

 

Bare sofistikerte aper

Tross høylytt mostand fra enkelte kristne grupperinger, så har altså utviklingsteorien vært ønsket velkommen blant kristne tenkere siden den ble introdusert. For eksempel ser vi bare få år etter Darwin lanserer sitt store verk en brevveksling mellom kardinal John Henry Newman og en av hans kolleger at han skriver,

As to the Divine Design, is it not an instance of incomprehensibly and infinitely marvellous Wisdom and Design to have given certain laws to matter millions of ages ago, which have surely and precisely worked out, in the long course of those ages, those effects which He from the first proposed. (…) I do not see that ‘the accidental evolution of organic beings’ is inconsistent with divine design—It is accidental to us, not to God.John Henry Newman

For den kristne er vi mennesker skapt i Guds bilde, altså på en slik måte at vi har fått noen av vår skapers trekk og er skapt etter hans intensjon. Dette er uavhengig av om mennesket har blomstret frem gjennom evolusjonens tålmodige gange, eller blitt til som ved et plutselig lys; Skaperen velger selv sin kreative prosess.

Ateisme og menneskets formål

Der utviklingsteorien står i konflikt med det kristne verdenssynet er når den blandes sammen med et naturalistisk og ateistisk tankesett. Mennesket er en humanoid som slekter på apen, homo sapiens kaller vi oss selv. Unionen av et ateistisk verdenssyn og utviklingslæren leder oss til ideen om mennesket som en del av det evolusjonære spillet der vår fundamentale mening er overlevelse og reproduksjon, og alt annet er nyttige illusjoner. Dette er selvsagt naturalisme tatt til sine ekstremer, men noen synes altså å proponere slike ideer (dog ofte svært inkonsekvent).

La meg sitere den prominente biologen og ateisten Richard Dawkins på tema:
Evolution has no long-term goal. There is no long-distance target, no final perfection to serve as a criterion for selection, although human vanity cherishes the absurd notion that our species is the final goal of evolution.
We are machines built by DNA whose purpose is to make more copies of the same DNA. (…) We are machines for propagating DNA (…) It is every living object’s sole reason for living.
Altså hevdes det at menneskets eneste grunn for å leve er for å spre sin genetikk. Overlevelse og reproduksjon er vårt eneste sanne formål. Dette hører jeg stadig, men det er for meg utrolig at noen kan si noe slikt uten å nøle; kanskje har man bare ikke tenkt gjennom hva dette egentlig betyr.

Ateisme og menneskeheten

For hva gjør vi så med menneskerettigheter, verning om de svake eller asyl til flyktninger? Og på hvilken basis kan vi da fordømme Stalin, korsfarerne og Breivik? Skal man virkelig gå dit hen å si at menneskets sanne formål er overlevelse og reproduksjon, da mister vi vår menneskelighet. Man ikke lenger fordømme mennesker som utnytter de svake om dette er sant. Vi vil ikke hevde at en hest er moralsk ansvarlig for sine handlinger og fortjener å straffes dersom han tvinger seg på en hoppe. Han oppfører seg bare som en hingst, og hvis hans formål som en biologisk organisme er å videreføre sine gener, da handler han helt i tråd med det.

Gitt at mennesket ikke er mer enn homo sapiens—et medlem av dyreriket—da vil man være skyldig i artssjåvisnisme eller spesiesisme om man hevder mennesket har en spesiell moralsk forpliktelse som ingen andre dyr har. På hvilken basis kan man si at en mann som tvinger seg på en kvinne bryter en moralsk lov eller gjør noe objektivt galt, dersom hans formål som organisme er å spre sine gener? Også hansom hingsten tidligereer helt i tråd med sitt formål som organisme.

Ikke bare objektiv moral forsvinner på ateisme og evolusjon, men også en rekke andre unikt menneskelige virkeligheter. Ta for eksempel vår innsats om å forstå universet gjennom kosmologi, fysikk, matematikk og så videre. Kan vi forvente at våre hjerner, som er utviklet for å bidra til overlevelse og reproduksjon, kan assistere oss i søken etter sannheter om universet vi lever i og vår virkelighet? I så fall er det en absurd tilfeldighet. Skal vi være tro til tankene over burde vi forkaste vår tillit til oss selv som sannhetssøkere. Det er ikke sanne tanker vår hjerne er rettet mot, men tanker som er nyttige for overlevelse av våre gener.

Det kristne menneskesynet

Teismetroen at Gud eksistererpresenterer oss med et alternativ. Gud er ett uforanderlig sinn som er uavhengig av mennesker og hans essens er perfekt godhet. Dette betyr at Gud kan være vår standard for godt og ondt og en moralsk lovgiver som krever av oss å ikke utøve ondskap mot hverandre. Gud er også skaperen av alt annet enn seg selv, inkludert oss, slik at han kan utstyre oss med de fakultetene han måtte ønske. Derfor er han basisen for at jeg kan holde fast ved menneskets status som sannhetssøkere og sannhetsoppdagere, og holde et høyt syn på for eksempel vitenskap.

Det kristne verdenssynet er ikke fullt så enkelt (eller simplistisk), for der er ikke alt dypest sett blinde fysiske prosesser. Universet kan beskrives med matematikk når vi snakker om dens fysikk, men det finnes også mer enn dette. Den kristne fortellingen er at mennesket, uavhengig av hvordan vi endte opp her, er et tåkete speilbilde av det uendeligedet guddommelige. Noe ved mennesket ligner vår skaper; vi er kreative og skapende av natur. Noe ved oss ligner Guds perfekte godhet i at vi kan skille hva som er godt fra hva som er ondt og ikke bare nyttig fra unyttig. Vi er speilbilder av en Gud som er kjærlighet selv, derfor kan vi virkelig elske hverandre heller enn å bare være tiltrukket av hverandre. Han som vet alt har gitt oss kognitiv tilgang til sin skapelse og vår tilværelse. Selv om vi er kommet her gjennom en evolusjonær prosess er vi også benådet med den unike evnen til å overgå den. Vi kan nekte å handle etter våre dyriske impulser i godhetens navn, vi kan stå opp for de svake selv om prosessen ber de sterkeste overleve.

Hvis du er villig til å ofre den enkle men kanskje fordummende ideen om at verden bare er en tilfeldig symfoni av fysiske byggeklosser i et evolusjonært spill, da kan du vinne ideen om at verden også har rom for menneskeheten. Men det det synes å kreve en erkjennelse av at Gud er virkelig, uten at jeg har rukket å argumentere gjennomgående for dette her.

La meg sitere den prominente biologen og ateisten Richard Dawkins på tema:

Evolution has no long-term goal. There is no long-distance target, no final perfection to serve as a criterion for selection, although human vanity cherishes the absurd notion that our species is the final goal of evolution.
We are machines built by DNA whose purpose is to make more copies of the same DNA. (…) We are machines for propagating DNA (…) It is every living object’s sole reason for living.

Altså hevdes det at menneskets eneste grunn for å leve er for å spre sin genetikk. Overlevelse og reproduksjon er vårt eneste sanne formål. Dette hører jeg stadig, men det er for meg utrolig at noen kan si noe slikt uten å nøle; kanskje har man bare ikke tenkt gjennom hva dette egentlig betyr.

Ateisme og menneskeheten

For hva gjør vi så med menneskerettigheter, verning om de svake eller asyl til flyktninger? Og på hvilken basis kan vi da fordømme Stalin, korsfarerne og Breivik? Skal man virkelig gå dit hen å si at menneskets sanne formål er overlevelse og reproduksjon, da mister vi vår menneskelighet. Man ikke lenger fordømme mennesker som utnytter de svake om dette er sant. Vi vil ikke hevde at en hest er moralsk ansvarlig for sine handlinger og fortjener å straffes dersom han tvinger seg på en hoppe. Han oppfører seg bare som en hingst, og hvis hans formål som en biologisk organisme er å videreføre sine gener, da handler han helt i tråd med det.

Gitt at mennesket ikke er mer enn homo sapiens—et medlem av dyreriket—da vil man være skyldig i artssjåvisnisme eller spesiesisme om man hevder mennesket har en spesiell moralsk forpliktelse som ingen andre dyr har. På hvilken basis kan man si at en mann som tvinger seg på en kvinne bryter en moralsk lov eller gjør noe objektivt galt, dersom hans formål som organisme er å spre sine gener? Også hansom hingsten tidligereer helt i tråd med sitt formål som organisme.

Ikke bare objektiv moral forsvinner på ateisme og evolusjon, men også en rekke andre unikt menneskelige virkeligheter. Ta for eksempel vår innsats om å forstå universet gjennom kosmologi, fysikk, matematikk og så videre. Kan vi forvente at våre hjerner, som er utviklet for å bidra til overlevelse og reproduksjon, kan assistere oss i søken etter sannheter om universet vi lever i og vår virkelighet? I så fall er det en absurd tilfeldighet. Skal vi være tro til tankene over burde vi forkaste vår tillit til oss selv som sannhetssøkere. Det er ikke sanne tanker vår hjerne er rettet mot, men tanker som er nyttige for overlevelse av våre gener.

Det kristne menneskesynet

Teismetroen at Gud eksistererpresenterer oss med et alternativ. Gud er ett uforanderlig sinn som er uavhengig av mennesker og hans essens er perfekt godhet. Dette betyr at Gud kan være vår standard for godt og ondt og en moralsk lovgiver som krever av oss å ikke utøve ondskap mot hverandre. Gud er også skaperen av alt annet enn seg selv, inkludert oss, slik at han kan utstyre oss med de fakultetene han måtte ønske. Derfor er han basisen for at jeg kan holde fast ved menneskets status som sannhetssøkere og sannhetsoppdagere, og holde et høyt syn på for eksempel vitenskap.

Det kristne verdenssynet er ikke fullt så enkelt (eller simplistisk), for der er ikke alt dypest sett blinde fysiske prosesser. Universet kan beskrives med matematikk når vi snakker om dens fysikk, men det finnes også mer enn dette. Den kristne fortellingen er at mennesket, uavhengig av hvordan vi endte opp her, er et tåkete speilbilde av det uendeligedet guddommelige. Noe ved mennesket ligner vår skaper; vi er kreative og skapende av natur. Noe ved oss ligner Guds perfekte godhet i at vi kan skille hva som er godt fra hva som er ondt og ikke bare nyttig fra unyttig. Vi er speilbilder av en Gud som er kjærlighet selv, derfor kan vi virkelig elske hverandre heller enn å bare være tiltrukket av hverandre. Han som vet alt har gitt oss kognitiv tilgang til sin skapelse og vår tilværelse. Selv om vi er kommet her gjennom en evolusjonær prosess er vi også benådet med den unike evnen til å overgå den. Vi kan nekte å handle etter våre dyriske impulser i godhetens navn, vi kan stå opp for de svake selv om prosessen ber de sterkeste overleve.

Hvis du er villig til å ofre den enkle men kanskje fordummende ideen om at verden bare er en tilfeldig symfoni av fysiske byggeklosser i et evolusjonært spill, da kan du vinne ideen om at verden også har rom for menneskeheten. Men det det synes å kreve en erkjennelse av at Gud er virkelig, uten at jeg har rukket å argumentere gjennomgående for dette her.

Et guddommelig finjustert univers

Et forunderlig aspekt av vårt univers har vist seg selv for oss gjennom fysikken og matematikken. Den såkalte finjusteringen av universet er et ufattelig usannsynlig fenomen i et Gudeløst univers, men er helt å forvente i intensjonelt, skapt univers. Masse har blitt skrevet om disse mystiske fysikkens konstanter, men en kort (amerikansk og noe harry) video vil gi et overblikk som kanskje brygger nysgjerrighet.

Mer mellom himmel og jord?

I forbindelse med samtale rundt hvilke problemer samfunnet vårt har, hører man ofte nøkkelord som materialisme, karrierejag, generasjon prestasjon og kroppspress. Hva har disse tingene til felles, og hva forteller dette oss om virkeligheten?

En av forrige århundres skarpeste tenkere etter min mening, C.S Lewis, bemerker,

Creatures are not born with desires unless satisfaction for these desires exists. A baby feels hunger; well, there is such a thing as food. A duckling wants to swim; well, there is such a thing as water. Men feel sexual desire; well, there is such a thing as sex. If I find in myself a desire which no experience in this world can satisfy, the most probable explanation is that I was made for another world.»Mere Christianity, Bk. III, chap. 10, Hope

Lewis gjenkjente at for enhver naturlig og medfødt lengsel, så finnes det noe som kan tilfredsstille den. For eksempel, mennesker lengter etter vann når de er tørst. Heldigvis finnes det vann slik at tørsten kan slukkes. Til seksuell drift – en medfødt lengsel – har vi sex, og til trøtthet har vi søvn. Tenk deg nå en planet der ingen av planetens intelligente organismer trenger vann, og der det ikke eksisterer vann. Det ville vært overraskende hensiktsløst og faktisk absurd om noen av disse organismene skulle finne på å oppleve tørste etter vann, når de verken trenger det eller noen gang har sett det.

Det finnes også kunstige lengsler, som lengsel etter fotball, eller etter å kunne fly som supermann. Naturligvis er det ikke slik at en lengsel etter å kunne fly som supermann betyr at supermann må finnes. Slike kunstige lengsler er annerledes enn de som er naturlige og medfødte. Man opplever søvnløshet og hungersnød dersom det ikke finnes søvn og mat – såkalt deprivasjon – men man opplever ikke «fotball-løshet» eller «flyvenød» dersom man ikke kjente til noe slikt som fotball eller Supermann, og ingen av disse fantes.

Den vanskelige lengselen

Kristendommen forteller at alle mennesker er ment til å være forent med Gud. Noe skjedde med menneskenaturen når vi en gang tok avstand fra slik vi er ment til å være – der vi er ment til å være. Dermed ble det et brudd i mennesket, et tomrom, noe som skal være der men som ikke er der. En vanlig kristen tanke er at dette tomrommet manifesterer seg i folk flest som jaget etter mer. Når man endelig oppnår en drøm, vil det alltid komme en tid hvor man undrer seg over hvorfor det ikke var like tilfredsstillende som man hadde håpet på.

Det virker til å være den ene tingen en far ikke kan lære sin sønn, og en mor ikke sin datter; man kan jage etter mer og mer, men man oppnår aldri den totale lykken man så inderlig tror man kan finne. Hvorfor? Det kristne svaret er at bare Gud kan fylle dette merkverdige rommet. Han er det eneste virkelig evige og uendelige, i han finnes det ingen begrensninger. Vår verden er endelig, begrenset og alltid midlertidig, mens det er bare en slik fylde og rikdom av ubegrenset kjærlighet og perfeksjon som kan tilfredsstille denne lengselen som underbygger så mye.

Argumentet

Så C.S. Lewis poengterer det åpenbare, at alle naturlige og medfødte lengsler har noe virkelig som kan møte dem. Hvis tørste har drikke, og trøtthet har søvn, hva skal vi da si om denne litt mer diffuse men vel så virkelige lengselen etter noe mer? Hvis vi har en slik lengsel, da vil det være urimelig å hevde noe annet enn at det finnes noe mer. Hvis det er det ubegrensede og uendelige vi griper etter, da må vi konkludere med at det finnes noe ubegrenset og uendelig. Ettersom ingen ting i denne verden tilfredsstiller den, da finnes noe ubegrenset og uendelig som ikke er av denne verden.

Det finnes også kunstige lengsler, som lengsel etter fotball, eller etter å kunne fly som supermann. Naturligvis er det ikke slik at en lengsel etter å kunne fly som supermann betyr at supermann må finnes. Slike kunstige lengsler er annerledes enn de som er naturlige og medfødte. Man opplever søvnløshet og hungersnød dersom det ikke finnes søvn og mat – såkalt deprivasjon – men man opplever ikke «fotball-løshet» eller «flyvenød» dersom man ikke kjente til noe slikt som fotball eller Supermann, og ingen av disse fantes.

Den vanskelige lengselen

Kristendommen forteller at alle mennesker er ment til å være forent med Gud. Noe skjedde med menneskenaturen når vi en gang tok avstand fra slik vi er ment til å være – der vi er ment til å være. Dermed ble det et brudd i mennesket, et tomrom, noe som skal være der men som ikke er der. En vanlig kristen tanke er at dette tomrommet manifesterer seg i folk flest som jaget etter mer. Når man endelig oppnår en drøm, vil det alltid komme en tid hvor man undrer seg over hvorfor det ikke var like tilfredsstillende som man hadde håpet på.

Det virker til å være den ene tingen en far ikke kan lære sin sønn, og en mor ikke sin datter; man kan jage etter mer og mer, men man oppnår aldri den totale lykken man så inderlig tror man kan finne. Hvorfor? Det kristne svaret er at bare Gud kan fylle dette merkverdige rommet. Han er det eneste virkelig evige og uendelige, i han finnes det ingen begrensninger. Vår verden er endelig, begrenset og alltid midlertidig, mens det er bare en slik fylde og rikdom av ubegrenset kjærlighet og perfeksjon som kan tilfredsstille denne lengselen som underbygger så mye.

Argumentet

Så C.S. Lewis poengterer det åpenbare, at alle naturlige og medfødte lengsler har noe virkelig som kan møte dem. Hvis tørste har drikke, og trøtthet har søvn, hva skal vi da si om denne litt mer diffuse men vel så virkelige lengselen etter noe mer? Hvis vi har en slik lengsel, da vil det være urimelig å hevde noe annet enn at det finnes noe mer. Hvis det er det ubegrensede og uendelige vi griper etter, da må vi konkludere med at det finnes noe ubegrenset og uendelig. Ettersom ingen ting i denne verden tilfredsstiller den, da finnes noe ubegrenset og uendelig som ikke er av denne verden.

 

Dumme kristne

Av grunner ukjent for meg har mennesker inntrykket av at den kristne tro handler om blind overgivelse til ubeviselige påstander, og at den står i direkte konflikt med normal vitenskap og fornuften selv. Tittelbildet er nok bare kjøttdeig, men det kan se ut som at noen har mistet hjernen sin. Kanskje en kristen?

De siste få århundrene har det vokst seg opp en skepsis til kristendommen og religion generelt, spesielt i nyere tid i kjølvannet av religiøs ekstremisme. Allerede på 1800-tallet begynte det å oppstå en rekke myter, som at Bibelen førte til feilaktig tro på en flat jord blant middelalderens europeere, eller at Kirken har bekjempet og holdt tilbake vitenskapelig utvikling gjennom århundrer. Disse er forøvrig begge falske myter som dessverre har fått stort fotfeste blant folk flest, og det finnes langt flere. Angående den påståtte kampen mellom kristendom og vitenskap påpeker Harvard-historiker Steven Shapin,

In the late Victorian period it was common to write about the ‘warfare between science and religion’ and to presume that the two bodies of culture must always have been in conflict. However, it is a very long time since these attitudes have been held by historians of science.Shapin, S. (1996). The Scientific Revolution. University of Chicago Press. p. 195.

Faktisk er det en rekke historikere som mener det kristne tankegodset var blant de viktigste faktorene som bidro til at den vitenskapelige revolusjonen kunne finne sted i Europa.1 Kanskje forteller det oss noe at de første universitetene var kristne instutisjoner (e.g Universitet i Oxford og Universitetet i Paris), og at vitenskapens store kjemper typisk også var hengivne kristne.

Mytene mister fotfeste

Enhver religionskritiker må ta stilling til at hypotesen om en historisk konflikt mellom vitenskap og kristendom har vært forkastet av bortimot enhver vitenskapshistoriker i flere tiår. Jeg skal ikke stå til forsvar for visse anti-intellektuelle kristne miljøer i dagens vesten, for de finnes også, men det skal også vanskelig gjøres å unngå og legge merke til den intellektuelle rikdommen som har fulgt med kristendommen siden begynnelsen.

Historisk sett taler mønstrene om en kultur og en kirke som setter fornuften høyt, som tror på et rasjonelt ordnet univers tilgjengelig for menneskelig fornuft (langt fra selvsagt), og som har produsert noen av verdenshistoriens skarpeste tenkere. Noe ved kristen tro medfører – eller bør medføre – en høy aktelse av visdom og fornuft. Det betyr naturligvis ikke at kristendommen dypest sett handler om intellektuell virksomhet—troen er langt mer personlig og virkelig enn bare en filosofi eller vitenskap.

Gud i dagens akademia

De siste par århundrene har samtalen om Gud vært ganske stille i akademia, og årsakene er mange og innviklet. Noen proklamerer at det er fordi «vitenskapen har bragt oss forbi den utdaterte forestillingen om Gud», mens andre vil tilegne det feilaktige filosofier som verifikasjonisme og andre nå utdaterte filosofiske verdenssyn. For ikke mer enn femti år siden kunne man nærmest ikke snakke om Gud på et universitet, men siden 60-tallet har det foregått en stille opplysning, som jeg liker å kalle det, ved filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter i vesten. Allerede på 80-tallet konstanterer TIME magazine at

In a quiet revolution in thought and argument that hardly anybody could have foreseen only two decades ago, God is making a comeback. Most intriguingly, this is happening not among theologians or ordinary believers, but in the crisp intellectual circles of academic philosophers, where the consensus had long banished the Almighty from fruitful discourseModernizing the Case for God, Time (7 April 1980), side. 65-66.

Hvem vet, kanskje sprer denne stille revolusjonen seg også til mitt eget fakultet – det matematiske og naturvitenskapelige. Jeg mistenker at det da ikke vil være fullt så stille.

På giganters skuldre

Så til de som spør meg, «hvordan kan du være kristen i 2015, med alt vi nå vet?» sier jeg: som kristen står jeg side ved side med noen av verdenshistoriens største tenkere. Under disse gigantenes føtter er deres livsverk og argumenter, deres levde liv og filosofiske refleksjoner. Min ærlige erfaring er at listen er lang av gode argumenter for Gud og kristendom, mens listen er kort med argumenter for noe annet. Som sagt handler den kristne tro om langt mer enn intellektuell overbevisning, men for mange begynner den der. Velger man først å akseptere at Gud finnes, da vil det få konsekvenser for livet man lever.

Men jeg vil understreke at jeg opplever at jeg under det kristne verdensbildet kan stille spørsmål som er langt mer berikende og spennende enn de spørsmålene jeg kan stille under noe annet verdensbilde jeg kjenner til, og at den kristne fortellingen gir mest mening av verden rundt meg. Verden er ikke så enkel som interaksjon mellom fundamentalpartikler, men den er heller ikke så uforståelig som magi.

Kommentar fra en Oxford-filosof om noe av dette


Mytene mister fotfeste

Enhver religionskritiker må ta stilling til at hypotesen om en historisk konflikt mellom vitenskap og kristendom har vært forkastet av bortimot enhver vitenskapshistoriker i flere tiår. Jeg skal ikke stå til forsvar for visse anti-intellektuelle kristne miljøer i dagens vesten, for de finnes også, men det skal også vanskelig gjøres å unngå og legge merke til den intellektuelle rikdommen som har fulgt med kristendommen siden begynnelsen.

Historisk sett taler mønstrene om en kultur og en kirke som setter fornuften høyt, som tror på et rasjonelt ordnet univers tilgjengelig for menneskelig fornuft (langt fra selvsagt), og som har produsert noen av verdenshistoriens skarpeste tenkere. Noe ved kristen tro medfører – eller bør medføre – en høy aktelse av visdom og fornuft. Det betyr naturligvis ikke at kristendommen dypest sett handler om intellektuell virksomhet—troen er langt mer personlig og virkelig enn bare en filosofi eller vitenskap.

Gud i dagens akademia

De siste par århundrene har samtalen om Gud vært ganske stille i akademia, og årsakene er mange og innviklet. Noen proklamerer at det er fordi «vitenskapen har bragt oss forbi den utdaterte forestillingen om Gud», mens andre vil tilegne det feilaktige filosofier som verifikasjonisme og andre nå utdaterte filosofiske verdenssyn. For ikke mer enn femti år siden kunne man nærmest ikke snakke om Gud på et universitet, men siden 60-tallet har det foregått en stille opplysning, som jeg liker å kalle det, ved filosofiske og samfunnsvitenskapelige fakulteter i vesten. Allerede på 80-tallet konstanterer TIME magazine at

In a quiet revolution in thought and argument that hardly anybody could have foreseen only two decades ago, God is making a comeback. Most intriguingly, this is happening not among theologians or ordinary believers, but in the crisp intellectual circles of academic philosophers, where the consensus had long banished the Almighty from fruitful discourseModernizing the Case for God, Time (7 April 1980), side. 65-66.

Hvem vet, kanskje sprer denne stille revolusjonen seg også til mitt eget fakultet – det matematiske og naturvitenskapelige. Jeg mistenker at det da ikke vil være fullt så stille.

På giganters skuldre

Så til de som spør meg, «hvordan kan du være kristen i 2015, med alt vi nå vet?» sier jeg: som kristen står jeg side ved side med noen av verdenshistoriens største tenkere. Under disse gigantenes føtter er deres livsverk og argumenter, deres levde liv og filosofiske refleksjoner. Min ærlige erfaring er at listen er lang av gode argumenter for Gud og kristendom, mens listen er kort med argumenter for noe annet. Som sagt handler den kristne tro om langt mer enn intellektuell overbevisning, men for mange begynner den der. Velger man først å akseptere at Gud finnes, da vil det få konsekvenser for livet man lever.

Men jeg vil understreke at jeg opplever at jeg under det kristne verdensbildet kan stille spørsmål som er langt mer berikende og spennende enn de spørsmålene jeg kan stille under noe annet verdensbilde jeg kjenner til, og at den kristne fortellingen gir mest mening av verden rundt meg. Verden er ikke så enkel som interaksjon mellom fundamentalpartikler, men den er heller ikke så uforståelig som magi.

Kommentar fra en Oxford-filosof om noe av dette