Det mest minimalistiske verdensbilde

Naturalisme v. kristen teisme

Naturalisme, den vanligste form for ateisme i denne del av verden, er ideen om at alt i ytterste forstand er naturlig (hva enn naturlig skal bety). Med det utelukkes alskens himmelske nisser og troll, guder og mirakler. Og ikke minst, Gud. Objektet for dette noe tekniske innlegget er påstanden om at naturalisme som verdenssyn er mer minimalistisk enn for eksempel kristen teisme, og at førstnevnte dermed er å foretrekke. Det hevdes at fordi et kristent verdensbilde typisk inkluderer Gud og kanskje sjeler eller immaterielle vesener, er dette et mindre plausibelt verdensbilde enn den angivelig mer økonomiske naturalismen.

Den skjulte antagelsen er at det mest minimalistiske verdensbilde er det som inneholder færrest antall ting; det som har den mest sparsommelige ontologi. Men at det må være flere viktige kriterier for minimalisme foruten ontologisk sparsommelighet tydeliggjøres ved et enkelt eksempel. Se for deg to identiske verdensbilder, A og B, for eksempel et typisk norsk verdensbilde. Så fjerner du England fra ontologien til B, altså listen over ting som eksisterer hva angår verdensbilde A.

Hva skjer så? Man introduserer en trosoppfatning, “England eksisterer ikke.” Av dette følger en haug med bortforklaringer og konspirasjonsteorier for å ikke kjøre verdensbildet rasjonelt konkurs. Videoklipp man har sett av England er fabrikkerte, den ferieturen var en eneste stor drøm eller hallusinasjon, etc. Så selv om ontologien til B inneholder én færre entitet, er ikke verdensbildet som helhet nødvendigvis mer minimalistisk enn A. Alle de ekstra trosoppfatningene som må legges til for å bevare konsistens eller rasjonalitet kompliserer verdensbildet betraktelig.

Likeså med naturalisme og kristen teisme. Kanskje er det slik at å introdusere Gud til vår ontologi medfører en rekke forenklinger. Man slipper for eksempel å bortforklare de historiske fakta omkring den påståtte oppstandelsen av Jesus med obskure teorier om ting som gruppehallusinasjoner og konspirasjoner. Utallige rapporter om religiøse opplevelser trenger ikke bortforklares med psykologisk gymnastikk. Gud kan identifiseres som den ubetingede årsak, og man slipper uendelige årsaksrekker for å forklare at noe eksisterer i det hele tatt, og så videre. Så selv om teisme har en større ontologi enn naturalisme, er det altså ikke gitt at sistnevnte er mer minimalistisk i sin helhet.

Ondskapens logiske problem

Om Gud er logisk forenlig med ondskap

Det hevdes ofte at ondskap og lidelse er uforenlig med en moralsk perfekt Gud. Mange har gått så langt som å hevde at de er logisk uforenlig, på linje med firkantede sirkler og slikt. En slik påstand har havnet i disfavør hos ledende ateistiske tenkere de siste femti år. Argumentet kan settes som en enkel syllogisme.


(1) Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3) Dermed eksisterer Gud ikke.


Det første premisset er ikke selvinnlysende, men synes ved første øyekast riktig gitt definisjonen av Gud som allmektig, allvitende og moralsk perfekt. Et forsvar for premiss 1 følger velkjente toner:

Det følger av Guds allmakt at han evner å forhindre ondskap, og av hans allvitenhet at han er maksimalt informert om alle mulige og faktiske onder. Til sist følger det av hans moralske perfeksjon at han ikke vil tillate ondskap, for om han tillot et onde ville han gjort noe moralsk klanderverdig og dermed ikke vært moralsk perfekt.

Det er i det siste steget feilen begås. Man kan tillate ondskap uten å da gjøre noe moralsk klanderverdig, for eksempel dersom man har moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate det. En forelder kan la sitt barn lide sprøytespissen, for å frembringe et større gode—immunitet mot en farlig sykdom—eller forhindre et større onde—at barnet får sykdommen. Om Gud kan ha slike moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap, følger det altså ikke fra hans moralske perfeksjon at han forhindrer ethvert onde.

For å føre argumentet gjennom må det altså vises at for Gud å ha moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap er en logisk umulighet. Man kan gjøre dette eksplisitt i argumentet over med oppdaterte (°) premisser som følger.


(1)° Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde, med mindre Gud har en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate det.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3)° Dermed, enten eksisterer Gud ikke, ellers har Gud en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.


Hvilket krever videre argumentasjon for å nå ønsket ateistisk konklusjon,


(4) Gud har ikke en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.
                                                          
(5) Dermed eksisterer Gud ikke.


Premiss 4 er en uhåndterlig bevisbyrde i sin logisk sterke form, som er en av grunnene til at svært få filosofer lenger arbeider på denne typen deduktive argument, selv om det fortsatt gjøres forsøk. Det har altså ikke blitt vist at Gud og ondskap er logisk uforenlige. (Tvert imot mener mange at Gud og ondskap er logisk forenlige, mye grunnet filosofen Alvin Plantingas toneangivende arbeid på 60-, og 70-tallet.) Litteraturen omhandler nå i stor grad formildende modifikasjoner av (4), e.g. at det er usannsynlig at Gud skulle ha moralsk tilstrekkelige grunner for alle onder. Så selv om den logisk-deduktive formuleringen skulle ha falt i disfavør, forblir siste ord fortsatt usagt.

En lite kompleks Gud

Doktrinen om Guds enkelhet

Det har blitt hevdet av blant annet Richard Dawkins at Gud er en dårlig forklaring på noe som helst. Uansett hva det er man prøver å forklare (universets begynnelse, at det finnes noe heller enn intet, eksistensen selv, …) vil Gud være langt mer kompleks enn både noen annen forklaring og det som søkes forklaring på. Spørsmålene er da om (i) Gud er kompleks og om (ii) en forklaring må være mindre kompleks enn hva den forklarer.

(i)

Det vi kjenner til som bærer mest likhet til Gud i universet er våre egne sinn, eller sjelen om du vil. Sinnet er den delen av oss som har egenskaper som rasjonalitet, bevissthet og vilje. Er vårt sinn kompleks eller enkel? Hjernen er selvsagt uhyre kompleks, men hvis vi godtar for tankens skyld at sinnet ikke er identisk med hjernen men har sin egen natur, da er sinnet slett ikke kompleks. Ikke har det fysiske deler som hjernen, og heller ingen metafysiske deler. Den består ikke av flere ting, fordi sinnet er én entitet med en enkel natur. Selvsagt kan sinnet ha komplekse tanker, og manifestere seg i en kompleks personlighet. Men sinnet selv er en utrolig enkel entitet.

Merk at bruken av ordet enkel her har en helt konkret betydning. Enkelhet kan brukes hverdagslig som synonymt med dum eller lett. Men for den relevante betydningen her er enkelhet et mål på graden av sammensatthet. Et elektron er enklere enn et proton, fordi et proton består av kvarker mens et elektron er seg selv.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.

Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»

Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.

Et argument mot naturalisme

Dette innlegget presenterer filosofen Alvin Plantingas argument mot naturalisme. En definisjon av naturalisme er omtrentlig ideen om at den fysiske virkeligheten er den eneste, og at det ikke finnes noe slikt som Gud. Den generelle ideen i argumentet er at man ikke kan rasjonelt holde at mennesket er utviklet gjennom evolusjon og at dette er en totalt naturalistisk prosess. La meg begynne med å definere noen begreper slik de er relevante for argumentet.

Evolusjon

Mennesket er et produkt av naturlig utvalg som har virket på variasjon i våre forfedre, helt tilbake til de første enkleste livsformer.

Naturalisme

Den fysiske virkeligheten er den eneste. Det finnes ikke noe slikt som Gud.

Kognitive evner

De tingene sinnet vårt er utstyrt med som produserer trosoppfatninger (i.e. hukommelse, fornuft, intuisjon, sanser, …)

Sann trosoppfatning

Det vi vet, som samtidig stemmer overens med hvordan ting faktisk er. «True beliefs», som Plantinga sier.

Argumentet er at hvis både evolusjon og naturalisme er riktig, da er det usannsynlig at våre kognitive evner er pålitelige. Med andre ord, hvis våre kognitive evner er et produkt av naturalistisk evolusjon, da er det usannsynlig at vi kan stole på disse evnene.

Det er naturlig å tenke er at våre kognitive evner er stort sett pålitelige. Vi tenker at de produserer en god mengde sanne trosoppfatninger hver eneste dag, som for eksempel «jeg glemte å pusse tennene i morges» eller «det er ingen italienere i stuen min.» Disse evnene produserer angivelig også sanne trosoppfatninger om ting som logikk og matematikk (gjennom veltrent logisk og matematisk intuisjon), og kosmologi og fysikk (gjennom vitenskapelig basert induksjon). Mennesket har en naturlig tillit til sine kognitive evner, stort sett.

For evolusjonen spiller det ingen rolle om våre trosoppfatninger er riktig eller feil (sann eller usann).
Problemet er at naturalistisk evolusjon (naturlig utvalg) «foretrekker» trosoppfatninger som fører til adferd gunstig for overlevelse og reproduksjon. Trosoppfatninger som fører til gunstig adferd kan være riktig, men den kan like godt være feil. Under naturalisme spiller det ingen rolle for evolusjonen om våre trosoppfatninger er riktig eller feil (sann eller usann), så lenge den fører til bedre overlevelsesevne og mer suksessfull reproduksjon.

La meg gi et illustrerende eksempel: en frosk sitter på et lotusblad, og en flue flyr forbi. Frosken skyter ut tungen og spiser fluen. La oss si frosken er i stand til å ha trosoppfatninger. Med hensyn på froskens evne til å overleve spiller det ingen rolle hva disse trosoppfatningene er, så lenge de er knyttet til gunstig adferd. Hvis trosoppfatningen er «fluer er nam nam«, flott. Hvis trosoppfatningen er «spiser jeg den riktige fluen blir jeg til en prins», også flott. Det spiller ingen rolle om det han tror er riktig eller feil, så lenge det fører til at han spiser fluen (som bidrar til dens overlevelse).

Litt sannsynlighetsregning avslører akkurat hvor lite tillit vi kan ha til våre kognitive evner hvis evolusjonen har vært totalt naturalistisk. Gitt at mennesket er et produkt av naturalistisk evolusjon har vi ingen grunn til å tro at en gitt trosoppfatning er sann, og ingen grunn til å tro at den er usann. Dermed er vi tvunget til å anta at sannsynligheten for at en gitt trosoppfatning er riktig er omkring 0.5. Vi har ingen ting som drar sannsynligheten verken ene eller andre veien – en gitt trosoppfatning kan like godt være sann som usann, riktig som feil (som i eksempelet med frosken). Anta at vi har 1000 uavhengige trosoppfatninger, og at sannsynligheten for at en enkel trosoppfatning er sann (eller usann) er 0.5. Jeg vil si et rimelig og moderat krav for at våre kognitive evner er pålitelige er at noe slik som 3/4 av våre trosoppfatninger stemmer. Sannsynligheten for at 3/4 eller mer av de 1000 uavhengige trosoppfatningene er sanne er mindre enn 10 opphøyd i -58. Hvis jeg bare har 100 trosoppfatninger er sannsynligheten for at 3/4 eller mer av dem er sanne også veldig lav, noe slikt som 0.000001.

Teisten (en som tror at Gud finnes) kan ha tillit til våre kognitive evner fordi Gud har skapt oss «i sitt bilde» som man sier. Vi etterligner Gud i vår evne til å tenke—selvsagt på et langt mer beskjedent nivå. Hvis evolusjon er riktig, og det finnes en Gud som har forsikret at den hjernen produsert av evolusjon er generelt korrelert med sanne trosoppfatninger, da har vi god grunn til å tro at våre kognitive evner er pålitelige. Med andre ord, dersom vi på noen måte er skapt av Gud, da har vi tilstrekkelig grunn for å stole på våre kognitive evner. Gud har sørget for at hva vi tror i stor grad stemmer overens med hvordan ting er.

Naturalisten derimot (som tror at Gud ikke finnes) har ingen forklaring på hvorfor evolusjonen skulle ha generert hjerner som produserer for det meste sanne trosoppfatninger. Det sterkeste naturalisten kan si er at de trosoppfatningene vi har er for det meste evolusjonært gunstig, men har ingen grunn til å si at de er sanne eller riktig. Darwin selv uttrykker sin bekymring når han sier:

But then with me the horrid doubt always arises whether the convictions of man’s mind, which has been developed from the mind of the lower animals, are of any value or at all trustworthy. Would any one trust in the convictions of a monkey’s mind, if there are any convictions in such a mind?

Mitt forslag til hvordan dette argumentet kan fremlegges systematisk er kanskje vært litt for upresist for Plantinga (hans versjon er å finne i hans bok Where the Conflict Really Lies), men for tilgjengelighetens skyld presenterer jeg det som følger:

  1. Hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da er det trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, ikke trosoppfatninger som er riktig.
  2. Hvis det er trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, da er det ingen ting som gjør våre kognitive evner pålitelige.
  3. Hvis ingen ting gjør våre kognitive evner pålitelige, da er de sannsynligvis upålitelige.
  4. Hvis våre kognitive evner sannsynligvis er upålitelige, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon er riktig.
  5. Dermed, hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon begge er riktig.

Med andre ord skyter naturalisme seg selv i foten når knyttet sammen med evolusjon. Man kan ikke rasjonelt holde den trosoppfatning at «naturalisme og evolusjon stemmer».

Kan man gjøre noen tester for å finne ut om våre kognitive evner er pålitelige, selv om man tror at naturalisme og evolusjon stemmer? Selvsagt ikke, for dette vil i utgangspunktet anta at disse evnene er pålitelige. Den skotske filosofen Thomas Reid sier det slik:

If a man’s honesty were called into question, it would be ridiculous to refer to the man’s own word, whether he be honest or not. The same absurdity is there in attempting to prove, by any kind of reasoning, probable or demonstrative, that our reason is not fallacious, since the very point in question is, whether reasoning may be trusted.Thomas Reid, Essays on the Intellectual Powers of Man

Det mest rasjonelle å gjøre er å bevare tilliten til våre kognitive evner ved å forkaste naturalisme. Med andre ord kan man fortsette å rasjonelt tro på evolusjon hvis man også tror på Gud eller at den fysiske virkeligheten ikke er hele fortellingen.

Litt sannsynlighetsregning avslører hvor lite tillit vi burde ha til våre kognitive evner dersom evolusjonen har vært totalt naturalistisk. Gitt at mennesket er et produkt av naturalistisk evolusjon har vi ingen grunn til å tro at en gitt trosoppfatning er sann, og ingen grunn til å tro at den er usann. Dermed er vi tvunget til å anta at sannsynligheten for at en gitt trosoppfatning er riktig er omkring 0.5. Vi har ingen ting som drar sannsynligheten verken ene eller andre veien – en gitt trosoppfatning kan like godt være sann som usann, riktig som feil (som i eksempelet med frosken). Anta at vi har 1000 uavhengige trosoppfatninger, og at sannsynligheten for at en enkel trosoppfatning er sann (eller usann) er 0.5. Jeg vil si et rimelig og moderat krav for at våre kognitive evner er pålitelige er at noe slik som 3/4 av våre trosoppfatninger stemmer. Sannsynligheten for at 3/4 eller mer av de 1000 uavhengige trosoppfatningene er sanne er mindre enn 10 opphøyd i -58. Hvis jeg bare har 100 trosoppfatninger er sannsynligheten for at 3/4 eller mer av dem er sanne også veldig lav, noe slikt som 0.000001.

Teisten (en som tror at Gud finnes) kan ha tillit til våre kognitive evner fordi Gud har skapt oss «i sitt bilde» som man sier. Vi etterligner Gud i vår evne til å tenke—selvsagt på et langt mer beskjedent nivå. Hvis evolusjon er riktig, og det finnes en Gud som har forsikret at den hjernen produsert av evolusjon er generelt korrelert med sanne trosoppfatninger, da har vi god grunn til å tro at våre kognitive evner er pålitelige. Med andre ord, dersom vi på noen måte er skapt av Gud, da har vi tilstrekkelig grunn for å stole på våre kognitive evner. Gud har sørget for at hva vi tror i stor grad stemmer overens med hvordan ting er.

Naturalisten derimot (som tror at Gud ikke finnes) har ingen forklaring på hvorfor evolusjonen skulle ha generert hjerner som produserer for det meste sanne trosoppfatninger. Det sterkeste naturalisten kan si er at de trosoppfatningene vi har er for det meste evolusjonært gunstig, men har ingen grunn til å si at de er sanne eller riktig. Darwin selv uttrykker sin bekymring når han sier:

But then with me the horrid doubt always arises whether the convictions of man’s mind, which has been developed from the mind of the lower animals, are of any value or at all trustworthy. Would any one trust in the convictions of a monkey’s mind, if there are any convictions in such a mind?

Mitt forslag til hvordan dette argumentet kan fremlegges systematisk er kanskje vært litt for upresist for Plantinga (hans versjon er å finne i hans bok Where the Conflict Really Lies), men for tilgjengelighetens skyld presenterer jeg det som følger:

  1. Hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da er det trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, ikke trosoppfatninger som er riktig.
  2. Hvis det er trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, da er det ingen ting som gjør våre kognitive evner pålitelige.
  3. Hvis ingen ting gjør våre kognitive evner pålitelige, da er de sannsynligvis upålitelige.
  4. Hvis våre kognitive evner sannsynligvis er upålitelige, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon er riktig.
  5. Dermed, hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon begge er riktig.

Med andre ord skyter naturalisme seg selv i foten når knyttet sammen med evolusjon. Man kan ikke rasjonelt holde den trosoppfatning at «naturalisme og evolusjon stemmer».

Kan man gjøre noen tester for å finne ut om våre kognitive evner er pålitelige, selv om man tror at naturalisme og evolusjon stemmer? Selvsagt ikke, for dette vil i utgangspunktet anta at disse evnene er pålitelige. Den skotske filosofen Thomas Reid sier det slik:

If a man’s honesty were called into question, it would be ridiculous to refer to the man’s own word, whether he be honest or not. The same absurdity is there in attempting to prove, by any kind of reasoning, probable or demonstrative, that our reason is not fallacious, since the very point in question is, whether reasoning may be trusted.Thomas Reid, Essays on the Intellectual Powers of Man

Det mest rasjonelle å gjøre er å bevare tilliten til våre kognitive evner ved å forkaste naturalisme. Med andre ord kan man fortsette å rasjonelt tro på evolusjon hvis man også tror på Gud eller at den fysiske virkeligheten ikke er hele fortellingen.

Ateismens bevisbyrde

Ateisme trenger ikke bevis og argumentasjon, hevdes det. Hvis den kristne påstår at Gud eksisterer, er det hans eller hennes oppgave å argumentere for det. Ateisten, derimot, har ikke et ansvar for å legge frem argumenter for sitt syn, fordi ateisme ikke er mer enn fravær av tro på Gud.

Men ved nærmere refleksjon kan dette umulig være en god eller produktiv definisjon av ateisme. For det første finnes det en rekke ulike ideologier og filosofier som også innebærer “fravær av tro” på Gud, men som ikke kalles ateisme. Agnostisisme er et fravær av gudstro, men også et fravær tro på at Gud ikke eksisterer. Solipsister, som tror at det eneste man kan være sikker på er virkelig er dem selv, har også fravær av tro på Gud. Katter og babyer har fravær av tro på Gud. Det er neppe tilfellet at alle katter, babyer, solipsister og agnostikere er ateister.

Ateisme, derimot, er å tro at proposisjonen “Gud eksisterer ikke” stemmer. Dette er et positivt epistemologisk utsagn som krever rettferdiggjøring. Det betyr at dersom alle argumenter for Guds eksistens skulle falle sønder og sammen og det ikke fantes en eneste god grunn for gudstro, har man fortsatt ikke tilstrekkelig grunn til å bli ateist, mens agnostisisme er en tilgjengelig mulighet.

Man hører det til stadighet, “det finnes ikke nok bevis for at det eksisterer en Gud.” Det kan man mene, men dette synes altså ikke tilstrekkelig for å kalle seg en ateist. Da må man argumentere for at det påståtte fraværet av bevis faktisk konstituerer et bevis for ateisme, eller som man sier, at fravær av bevis er bevis for fravær. Dette beror på to antagelser, at (i) bevis av en viss sort er å forvente, og at (ii) det ikke finnes bevis av denne sort.

At det finnes bevis er jo hva mange kristne hevder. Men selv om det finnes bevis for Guds eksistens, har ikke disse nødvendigvis samme overtalende kraft som et for eksempel matematiske eller sensoriske bevis (med mindre man selv har en overbevisende religiøs opplevelse). Selv sier jeg meg enig med Blaise Pascal: det finnes tilstrekkelig bevis for gudstro, men med tilstrekkelig grunnlag for å avvise dem uten å bli nedverdiget til irrasjonalisme. Gud gjør seg ikke like tydelig som solen, hva enn grunner Han skulle ha for dette.

Skal man ro i land et forsvar for ateisme må man da argumentere for (ii), at det ikke finnes bevis av den sort man skulle forvente. Så da må man vise at de argumentene som finnes faller til kort for den typen bevis man skulle forvente. Selvsagt må man da også argumentere for at “den typen bevis man skulle forvente” er hva ateisten hevder de er, som i bunn og grunn er et argument fra stillhet.

I oppsummering er det så fremt jeg kan se to ting som kreves i et godt forsvar for ateisme. Et argument fra stillhet, og en kritikk av teistiske argumenter. Men et enkelt “ikke nok bevis, ikke nok bevis” er ikke … nok.