Tre fysikere om religion i vitenskapshistorien

Forskning.no publiserte i dag en artikkel skrevet av tre forskere som uttaler seg om ting utenfor deres fagområde. Vanligvis burde dette bli en skuffende affære, men denne gang treffer vi informerte skribenter som skriver balansert og godt om denne ideen om konflikt mellom kristendom og vitenskap gjennom historien.

I sin mest ekstreme form inneholder konfliktfortellingen flere falske påstander, som at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, bannlyste tallet null eller brant folk på bålet på grunn av vitenskapelige idéer. Men selv uten de mest håpløse historiske mytene kan tanken om en grunnleggende konflikt virke overbevisende.
 
Problemet er bare at den ikke stemmer.
 
(…)
 
Vitenskapshistoriker James Hannam sporer konflikttesen tilbake til opplysningstidens tenkere, med Voltaire og d’Alembert i spissen, og deres ønske om å sette kirken og middelalderen i et dårlig lys. To populære bøker fra slutten av 1800-tallet, skrevet av J. W. Draper og A. D. White, sørget for å befeste dette synet i allmennheten.
 
(…)
 
Når man vil korrigere et skjevt historiesyn bør man vokte seg vel for ikke å lene seg for langt i motsatt retning. Men i lys av konflikttesens ufortjente dominans vil vi fremheve noen eksempler på hvordan kristendommen kan ha bidratt positivt til naturvitenskapens fremvekst.
 
Først og fremst gav kristendommen et metafysisk grunnlag for å forvente lovmessighet i naturen – altså naturlover. Mens mange kulturer og religioner hadde forklart naturfenomener med ulike guders humør og innfall, konkluderte kristne tenkere i middelalderen at en rasjonell, god og konsistent Gud ville skape en verden styrt av lover, og at disse lovene kunne forstås ved bruk av fornuften.

Bare relativt

Sannhetsfornekteren skyter seg selv i foten

Tidsåndens slagord lyder: «alt er relativt», eller kanskje «sant for deg men ikke for meg». For dem av oss som tror vi lever i en verden befolket av andre mennesker med andre synspunkt, hvordan skal vi forholde oss til sannheter og usannheter? Jeg vil argumentere for at vi i hvert fall ikke kan gi opp på at det finnes absolutter og objektive aspekter av denne verden vi lever i, sannheter som er sann for alle. Vi er allerede overbevist om at verden utenfor vårt eget hode er der—objektivt—uavhengig av hva vi skulle tenke om den. Spørsmålet er hvor vi skal stoppe. Når sier vi at ting slutter å være objektivt, og «opp til hver enkelt»?

Selvmotsigelser og kuler i foten

La oss ta utsagnet ‘det finnes ingen absolutte sannheter’. Det åpenbare problemet er at man ikke engang kan si dette uten å skyte seg selv i foten. Er det sant at det ikke finnes absolutte sannheter? Selvmotsigelser er aldri et godt tegn.

Hva med ‘alt er relativt’ da? Hvis utsagnet selv er relativt, da er det sant for noen at ‘alt er relativt’, og sant for noen at ‘ingen ting er relativt’. Nok en gang skyter man seg selv i foten. Det kommer kanskje enda mer tydelig frem når man innser at utsagnet ‘all sannhet er relativ’ er ekvivalent med ‘ingen sannhet er absolutt’. Når dette fremmes som en absolutt sannhet er man igjen såkalt selvmotsigende.

Listen fortsetter. ‘Ingen kan vite noe sikkert’. Her hevder man å ha sikker kunnskap om egen kunnskap, som motsier påstanden. ‘Det som er sant for deg er ikke sant for meg’ er heller ikke uvanlig å høre. Men hvis jeg sier at min sannhet er at relativisme er feilaktig, er det da sant at relativisme er feilaktig?

  1. Hvis du sier nei, da er min sannhet ikke sann og relativisme er feilaktig.
  2. Hvis du sier ja, da er relativisme feilaktig.

Som man ser er slike relativistiske utsagn svært problematiske. Posisjonen kan ikke formuleres på et koherent vis, det ender alltid opp med å ødelegge seg selv. Det er kanskje derfor filosofer som de Montaigne uttrykker sin skeptisisme i form av retoriske spørsmål som «hva vet vel jeg?». De vet at å uttrykke relativisme i ord er håpløst, og nøyer seg med å «hinte» til det i en kreativ lek med gjemsel.

Man kan jo også komme med et moteksempel for å vise at det finnes noen absolutte sannheter. For eksempel vil de fleste si at 1 + 1 = 2 uansett hvem man er, hvor man er og når man er. Det er aldri sant at 1 + 1 = 7. Når vi først vedkjenner at det finnes noen absolutter, hvor mange er det snakk om? Hvilken type absolutter kan finnes?

Mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen vil hevde den eneste sanne kunnskapen man kan ha er den som kan testes empirisk, da spesielt dem vi får fra naturvitenskapen. Påstanden er noe slikt som at ‘bare fakta med naturvitenskapelig, empirisk støtte er konklusiv’. Har dette utsagnet naturvitenskapelig, empirisk støtte? Selvsagt ikke. Dette er utenfor naturvitenskapens domene, så nok en gang møter man et selvdestruktivt utsagn. Naturvitenskapen selv er forøvrig totalt avhengig av ikke-empiriske sannheter og prinsipper som kontradiksjonsprinsippet, den ekskluderte midten, og så videre.


Fra det jeg har skrevet håper jeg å ha fått frem at—med mindre man vil holde til selvmotsigende og usammenhengende utsagn—det må finnes absolutter, og at disse er ikke forbeholdt naturvitenskapen. Mer skal jeg ikke argumentere for i dette innlegget.
Listen fortsetter. ‘Ingen kan vite noe sikkert’. Her hevder man å ha sikker kunnskap om egen kunnskap, som motsier påstanden. ‘Det som er sant for deg er ikke sant for meg’ er heller ikke uvanlig å høre. Men hvis jeg sier at min sannhet er at relativisme er feilaktig, er det da sant at relativisme er feilaktig?

  1. Hvis du sier nei, da er min sannhet ikke sann og relativisme er feilaktig.
  2. Hvis du sier ja, da er relativisme feilaktig.

Som man ser er slike relativistiske utsagn svært problematiske. Posisjonen kan ikke formuleres på et koherent vis, det ender alltid opp med å ødelegge seg selv. Det er kanskje derfor filosofer som de Montaigne uttrykker sin skeptisisme i form av retoriske spørsmål som «hva vet vel jeg?». De vet at å uttrykke relativisme i ord er håpløst, og nøyer seg med å «hinte» til det i en kreativ lek med gjemsel.

Man kan jo også komme med et moteksempel for å vise at det finnes noen absolutte sannheter. For eksempel vil de fleste si at 1 + 1 = 2 uansett hvem man er, hvor man er og når man er. Det er aldri sant at 1 + 1 = 7. Når vi først vedkjenner at det finnes noen absolutter, hvor mange er det snakk om? Hvilken type absolutter kan finnes?

Mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen vil hevde den eneste sanne kunnskapen man kan ha er den som kan testes empirisk, da spesielt dem vi får fra naturvitenskapen. Påstanden er noe slikt som at ‘bare fakta med naturvitenskapelig, empirisk støtte er konklusiv’. Har dette utsagnet naturvitenskapelig, empirisk støtte? Selvsagt ikke. Dette er utenfor naturvitenskapens domene, så nok en gang møter man et selvdestruktivt utsagn. Naturvitenskapen selv er forøvrig totalt avhengig av ikke-empiriske sannheter og prinsipper som kontradiksjonsprinsippet, den ekskluderte midten, og så videre.


Fra det jeg har skrevet håper jeg å ha fått frem at—med mindre man vil holde til selvmotsigende og usammenhengende utsagn—det må finnes absolutter, og at disse er ikke forbeholdt naturvitenskapen. Mer skal jeg ikke argumentere for i dette innlegget.

Mulige mirakler

Kristendommen sentrerer seg rundt dette ene mirakelet vi kaller oppstandelsen, en hendelse som angivelig både har forandret og vil forandre alt. Hele det kristne livet flyter ut av at Jesus overgav sitt liv, for så å ta det tilbake på mirakuløst vis. Responsen fra tvilende lyder i blant slik: «mirakler kan ikke skje, så oppstandelsen er umulig.» Men på hvilken måte er mirakler umulig?

Logisk umulig?

Det kan hevdes at mirakler bryter med naturlovene, og at naturlovene ikke kan brytes. Dette er et tankegods flere århundrer ut på dato etter min mening, og som vi enda ikke har klart å kvitte oss med. I hvert fall ikke i populærkulturen. Det henger igjen fra tiden da universet ble ansett som et kosmisk urverk som tikker og går. Ikke for et sekund endrer tannhjulene retning; det solide urverket kan aldri vike fra sin rytme.

Dagens vitenskapelige modeller er langt mindre mekanistiske og rigide. Kvantefysikken omhandler heller sannsynligheter og usannsynligheter enn muligheter og umuligheter. Den er også fundamentalt kontraintuitiv og tør jeg si mystisk. Hvis naturen før var en klokke, er det nå en sofistikert organisme med høyst underlige vaner. Man kan kanskje tenke seg under dette bildet at Gud kan operere gjennom å kollapse bølgefunksjoner eller noe slikt, det skal jeg ikke spekulere for mye i. Men for dem som kan litt kvantefysikk er det langt mindre åpenbart at Gud ikke kan operere gjennom den fysiske virkeligheten på uvanlige måter om han ønsker det.

Naturlovene er nemlig ikke logiske lover slik som for eksempel Pytagoras sats, men virker heller mer som induktive generaliseringer.
Men selv våre forfedres bilde av kosmos utelukker ingen mirakler. Naturlovene er nemlig ikke logiske lover slik som for eksempel Pytagoras sats, men virker heller mer som induktive generaliseringer. Hvis de var logiske lover ville det vært uhyre merkelig at de til stadighet revideres eller forkastes, at de har slik tentativ status. De er mer riktig ansett som matematiske beskrivelser av naturen slik hun oppfører seg når latt alene, ikke en legion av usynlige ideer med en diktators evne til å diktere enhver partikkels adferd.

Naturen er «latt alene» når universet er et lukket eller isolert system; selv de mest altomfattende modellene våre hviler på antagelsen om et lukket eller isolert univers. Selvsagt, hvis Gud skulle velge å forstyrre naturens vanlige gange ville universet ikke lenger være verken lukket eller isolert i det øyeblikket. Det er derfor ikke naturlovene Gud bryter (hvis det i det hele tatt er en meningsfull setning), men heller antagelsen om at universet er uforstyrret.


Jeg kom over disse videoene under, og ble som vanlig betatt av C. S. Lewis sine elegante resonnementer. Disse er relevante for innlegget fordi den drøfter hva naturlover er, og hvordan mirakler kan passe inn i dette. Den første ender til og med opp som et velkjent Gudsargument.


Statistisk umulig?

David Hume
Den skotske filosofen David Hume er ofte sitert i forbindelse med dette spørsmålet. Han argumenterte for at det alltid vil være mer sannsynlig at et mirakel ikke har skjedd enn at det faktisk har skjedd. Mirakler er hendelser som bare skjer én gang som gjør dem statistisk usannsynlig, og naturlovene gjør dem usannsynlig i utgangspunktet. Fra paragrafen over ser vi at argumentet fra naturlovene neppe har mye kraft, men det spiller ingen rolle for denne diskusjonen. Hume sin influens er uheldig, for hans resonnementer er beviselig feilaktige i lys av det man kaller bayesiansk sannsynlighetsteori (som vel og merke ikke var ferdig utviklet på hans tid), eller bare sannsynlighetsteori.

La oss ta oppstandelsen som eksempel. Han hevdet sannsynligheten for oppstandelsen er nesten null, basert på vår bakgrunnsinformasjon om at døde mennesker ikke gjenoppstår (bekreftet til stadighet) og at naturlovene sannsynligvis utelukker det. En rekke fakta vekter mot denne usannsynligheten, som i vårt tilfelle er menneskers vitnemål om ting som den tomme graven og Jesus i live etter hans død. I tillegg har man hendelser som den radikale forandringen i Jesu etterfølgeres liv og konversjonen av Paulus og Jakob. Slike fakta utgjør bevismengden.

Thomas Bayes

Det som unnslapp ham er at i tillegg til å kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen skjedde, må man også kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen ikke skjedde. Sannsynligheten for å observere disse tingene gitt at oppstandelsen ikke skjedde er meget lav, og veier opp sannsynligheten for en mirakuløs hendelse.

I oppstandelsens tilfelle var det også flere uavhengige vitner. Si at ett gitt vitne rapporterer feil 1 av 10 ganger, altså at det er 90% sannsynlig at det han sier er sant. Sannsynligheten for at to vitner rapporterer feil er da 0.1 × 0.1 = 0.01, altså er det kombinerte vitnemålet feil bare 1 av 100 ganger. Tre vitner, 1 av 1000 ganger. Fire vitner, 1 av 10.000 ganger, og så videre.

Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den (…) gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.
Jeg avsporer, men mitt poeng er at mirakler ikke kan utelukkes a priori (i utgangspunktet) fordi de «alltid er mer usannsynlig enn sannsynlig». Det kan nemlig hende at sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at mirakelet ikke skjedde er så liten at den overvinner den iboende usannsynligheten for et mirakel. Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den dominerer Bayes ligning og gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.

For å tilfredsstille nerdene er det altså relasjonen under det er snakk om, der O er oppstandelsen, I er bakgrunnsinformasjonen og B er bevismengden. Hume fokuserte på den første faktoren og argumenterte for at denne er meget liten, men tok ikke i betraktning den andre faktoren som potensielt kan være meget stor.

\frac{\Pr(\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})} = \frac{\Pr(\text{O}\mid \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{I})}\times\frac{\Pr(\text{B}\mid \text{O} \cup \text{I})}{\Pr(\text{B}\mid \neg\text{O} \cup \text{I})}

Hvis verken naturlover eller statistikk er relevant for spørsmålet om mirakler, hva er det da skeptikeren mener gjør mirakler umulig?

Naturen er «latt alene» når universet er et lukket eller isolert system; selv de mest altomfattende modellene våre hviler på antagelsen om et lukket eller isolert univers. Selvsagt, hvis Gud skulle velge å forstyrre naturens vanlige gange ville universet ikke lenger være verken lukket eller isolert i det øyeblikket. Det er derfor ikke naturlovene Gud bryter (hvis det i det hele tatt er en meningsfull setning), men heller antagelsen om at universet er uforstyrret.


Jeg kom over disse videoene under, og ble som vanlig betatt av C. S. Lewis sine elegante resonnementer. Disse er relevante for innlegget fordi den drøfter hva naturlover er, og hvordan mirakler kan passe inn i dette. Den første ender til og med opp som et velkjent Gudsargument.


Statistisk umulig?

David Hume
Den skotske filosofen David Hume er ofte sitert i forbindelse med dette spørsmålet. Han argumenterte for at det alltid vil være mer sannsynlig at et mirakel ikke har skjedd enn at det faktisk har skjedd. Mirakler er hendelser som bare skjer én gang som gjør dem statistisk usannsynlig, og naturlovene gjør dem usannsynlig i utgangspunktet. Fra paragrafen over ser vi at argumentet fra naturlovene neppe har mye kraft, men det spiller ingen rolle for denne diskusjonen. Hume sin influens er uheldig, for hans resonnementer er beviselig feilaktige i lys av det man kaller bayesiansk sannsynlighetsteori (som vel og merke ikke var ferdig utviklet på hans tid), eller bare sannsynlighetsteori.

La oss ta oppstandelsen som eksempel. Han hevdet sannsynligheten for oppstandelsen er nesten null, basert på vår bakgrunnsinformasjon om at døde mennesker ikke gjenoppstår (bekreftet til stadighet) og at naturlovene sannsynligvis utelukker det. En rekke fakta vekter mot denne usannsynligheten, som i vårt tilfelle er menneskers vitnemål om ting som den tomme graven og Jesus i live etter hans død. I tillegg har man hendelser som den radikale forandringen i Jesu etterfølgeres liv og konversjonen av Paulus og Jakob. Slike fakta utgjør bevismengden.

Thomas Bayes

Det som unnslapp ham er at i tillegg til å kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen skjedde, må man også kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen ikke skjedde. Sannsynligheten for å observere disse tingene gitt at oppstandelsen ikke skjedde er meget lav, og veier opp sannsynligheten for en mirakuløs hendelse.

I oppstandelsens tilfelle var det også flere uavhengige vitner. Si at ett gitt vitne rapporterer feil 1 av 10 ganger, altså at det er 90% sannsynlig at det han sier er sant. Sannsynligheten for at to vitner rapporterer feil er da 0.1 × 0.1 = 0.01, altså er det kombinerte vitnemålet feil bare 1 av 100 ganger. Tre vitner, 1 av 1000 ganger. Fire vitner, 1 av 10.000 ganger, og så videre.

Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den (…) gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.
Jeg avsporer, men mitt poeng er at mirakler ikke kan utelukkes a priori (i utgangspunktet) fordi de «alltid er mer usannsynlig enn sannsynlig». Det kan nemlig hende at sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at mirakelet ikke skjedde er så liten at den overvinner den iboende usannsynligheten for et mirakel. Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den dominerer Bayes ligning og gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.

For å tilfredsstille nerdene er det altså relasjonen under det er snakk om, der O er oppstandelsen, I er bakgrunnsinformasjonen og B er bevismengden. Hume fokuserte på den første faktoren og argumenterte for at denne er meget liten, men tok ikke i betraktning den andre faktoren som potensielt kan være meget stor.

\frac{\Pr(\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})} = \frac{\Pr(\text{O}\mid \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{I})}\times\frac{\Pr(\text{B}\mid \text{O} \cup \text{I})}{\Pr(\text{B}\mid \neg\text{O} \cup \text{I})}

Hvis verken naturlover eller statistikk er relevant for spørsmålet om mirakler, hva er det da skeptikeren mener gjør mirakler umulig?

Det flyvende spaghettimonster

Blant internetts glade skeptikere florerer samtalen om et flyvende spaghettimonster (FSM). Tilhørere av denne såkalte pastafarianismen tror at FSM er den virkelige eller beste guddommen, som sies å være en «complex carbohydrate based entity, consisting of willowy eyestalks, two large meatballs,  and a multitude of noodly appendages.» Pastafarianernes himmel inneholder blant annet en ølvulkan og en stripperfabrikk.

Dette er selvsagt gjennomført ironisk og en slags kritikk mot idéen om Gud, og det hevdes stadig at eksistensen av den kristne Gud er intet mer sannsynlig enn eksistensen av dette spaghettimonsteret. Andre sammenligner dras også, som til julenissen, tannfeen og påskeharen. Slike argumenter er selvsagt mer utbredt på Reddit.com og YouTube enn i litteraturen, selv om vi kommer over en og annen ivrig ateistisk vitenskapsmann som hiver seg på bølgen. Likevel dukker dette stadig opp blant folk, så det fortjener en kommentar.

Noen hevder (nok en smule ironisk) å ha observert denne guddommen.

Den åpenbare innvendingen mot FSM er at ingen har sett det. Hvis spaghettimonsteret eksisterte, da skulle man forvente å kunne se den i blant. Pastafarianeren svarer kanskje at spaghettimonsteret er immaterielt, altså ikke-fysisk, slik at man verken kan se eller måle dens nærvær. Plutselig har religionskritikeren som tar stolthet i å være den opplyste (som ateisten D.C. Dennett kaller sine medateister) tatt steget inn i absurditet. Gir det mening å snakke om en «kompleks karbohydratbasert entitet, bestående av lange øyestilker, to store kjøttboller og en multitude av nudlete armer» … som er
immateriell? Det er rett ut selvmotsigende.

De tradisjonelle argumentene for Gud forteller oss at Gud er uten begynnelse, uforårsaket, uforanderlig, utenfor tid og rom, allmektig, allvitende, selv-eksisterende, personlig, absolutt god og kilden til moral. Pastafarianeren kan fortsette å dukke unna innvendinger ved å si at det flyvende spaghettimonsteret er immaterielt (som bryter med definisjonen som sier at det består av karbohydrater), utenfor tid og rom (som bryter med definisjonen av at det kan fly), og så videre. Til slutt ender man opp med et flyvende spaghettimonster som ikke kan fly, ikke består av hverken spaghetti eller kjøttboller, er allvitende og allmektig, personlig og absolutt god, … vel man ender opp med den kristne definisjonen av Gud – men bruker navnet det flyvende spaghettimonsteret. Man har da tatt stadig flere steg vekk fra definisjonen av FSM og tilegnet det Guds egenskaper, helt til det eneste man sitter igjen med fra det opprinnelige flyvende spaghettimonster er dets navn, mens essensen er identifisert med Gud. Dermed har man demonstrert at bare fantasien setter grenser for hvilke kallenavn man kan velge å bruke om Gud, men det rekker nok ikke stort lengre.
De tradisjonelle argumentene for Gud forteller oss at Gud er uten begynnelse, uforårsaket, uforanderlig, utenfor tid og rom, allmektig, allvitende, selv-eksisterende, personlig, absolutt god og kilden til moral. Pastafarianeren kan fortsette å dukke unna innvendinger ved å si at det flyvende spaghettimonsteret er immaterielt (som bryter med definisjonen som sier at det består av karbohydrater), utenfor tid og rom (som bryter med definisjonen av at det kan fly), og så videre. Til slutt ender man opp med et flyvende spaghettimonster som ikke kan fly, ikke består av hverken spaghetti eller kjøttboller, er allvitende og allmektig, personlig og absolutt god, … vel man ender opp med den kristne definisjonen av Gud – men bruker navnet det flyvende spaghettimonsteret. Man har da tatt stadig flere steg vekk fra definisjonen av FSM og tilegnet det Guds egenskaper, helt til det eneste man sitter igjen med fra det opprinnelige flyvende spaghettimonster er dets navn, mens essensen er identifisert med Gud. Dermed har man demonstrert at bare fantasien setter grenser for hvilke kallenavn man kan velge å bruke om Gud, men det rekker nok ikke stort lengre.

Store og små ord

Allmektig, ikke-materiell, kjærlig, og rettferdig. Mange gode adjektiver har blitt brukt i beskrivelser av Gud, men likevel velger jeg å skrive et innlegg om noe så ukontroversielt og allminnelig som språk. Med forbehold om klisjé: ingen ord strekker til for å beskrive Gud. Faktisk vil mange kristne teologer si at Gud er verken god, kjærlig eller rettferdig som sådan. Dette er ikke fordi han er ond, hatefull eller urettferdig, men heller fordi ord som “god”, “kjærlig”, og “rettferdig” ikke strekker til for å beskrive Gud.

En metafor

Hele sitt liv har Arnulf spist alle sine måltid på McDonalds. Frokost, lunsj, middag og kveldsmat. I blant slår han til med Big Tasty Bacon, men vanligvis holder han seg innenfor rimelighetens grenser med en god og prisgunstig Dobbel Cheeseburger. Arnulf har aldri spist et eneste produkt som ikke kommer fra McDonalds sin meny, og for hans del trenger han ikke noe annet.

En dag, for første gang i sitt liv, får han anledning til å spise noe helt annerledes. Han blir invitert med Roca-brødrenes lovpriste og prisbelønte restaurant, El Celler de Can Roca i Spania. De tre kokkenes kulinariske geni har plassert dem øverst på rangeringen av Europas beste restauranter, og nå skal Arnulf bli servert deres spesialitet.

Han tar sin første bit. Nesten tårevåt ser han på brødrene Roca og sier: “dette er virkelig det beste jeg har smakt i mitt liv! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det!” Litt stønnende og stammende prøver han å få frem noen ord i det han reflekterer over sin kommende beskrivelse.

Kanskje kan han begynne med å sammenligne det med sine tidligere smaksopplevelser. “Det er som en magisk kombinasjon av Big Tasty og McNuggets, med en unik blanding av ketsjup og sennep samt en dæsj Chicken Salsa.” Sannsynligvis kommer kokkene til å ta dette som en stor fornærmelse eller skuffelse, at Arnulf skulle sammenligne deres mat med McDonalds, uansett hvordan han vrir og vender på det. Sannheten er at maten deres er ulikt noe annet han før har smakt. Dette språket vil ikke yte dem rettferdighet.

Han kan velge å si noe slikt som “det er uendelig mye bedre enn BigMac.” Det ville på et vis vært sant, men likevel vil det nok oppfattes mer som en fornærmelse for kokkene. Sier han virkelig at Roca-brødrenes kulinariske kunstverk er akkurat som en BigMac – bare uendelig mye bedre? Nei, det er ikke bare en uendelig mye bedre versjon av en BigMac, det er noe helt annet, noe helt nytt, noe som ikke kan sammenlignes med noe annet. Igjen opplever han at språket ikke strekker til.

Alternativt kan jo Arnulf si hva det ikke er; “dette smaker ikke som Big Tasty, det er helt uten sammenligning.” Han sier noe sant om sitt nye måltid, men det er ikke veldig tilfredsstillende å snakke slikt og han kommer ikke veldig langt med språket. Nok en potensiell beskrivelse oppleves utilstrekkelig.

Det siste alternativet er at Arnulf ser på kokkene og sier: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.”

Oss om Gud

Å snakke sant om Gud er å forsøke og beskrive noe som er helt annet enn alt vi kjenner. Vi kan, som noen teologer gjør, velge å snakke om Gud kun via negativa som det heter, altså at “Gud har ikke begrensninger”, “Gud er ikke en ku”, “Gud er ikke ond”, etc.

Det andre alternativet er å snakke i analogier og bilder. Dette gjør vi når vi sier at Gud er “uendelig kjærlig”, “totalt rettferdig” eller “evig”. Han er ikke kjærlig slik vi kjenner til det – bare uendelig mye mer. Nei, det strekker ikke til. Han er noe enda bedre enn kjærlighet, noe uten sammenligning, men som likevel ligner kjærlighet på en slik måte at det er meningsfullt å si han er uendelig kjærlig.

Det siste alternativet, som ofte er en naturlig respons når man får en virkelig opplevelse av å være i kontakt med Guds karakter, er som Arnulf sin respons: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.” Kanskje er det da man best anerkjenner Gud.

Han tar sin første bit. Nesten tårevåt ser han på brødrene Roca og sier: “dette er virkelig det beste jeg har smakt i mitt liv! Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det!” Litt stønnende og stammende prøver han å få frem noen ord i det han reflekterer over sin kommende beskrivelse.

Kanskje kan han begynne med å sammenligne det med sine tidligere smaksopplevelser. “Det er som en magisk kombinasjon av Big Tasty og McNuggets, med en unik blanding av ketsjup og sennep samt en dæsj Chicken Salsa.” Sannsynligvis kommer kokkene til å ta dette som en stor fornærmelse eller skuffelse, at Arnulf skulle sammenligne deres mat med McDonalds, uansett hvordan han vrir og vender på det. Sannheten er at maten deres er ulikt noe annet han før har smakt. Dette språket vil ikke yte dem rettferdighet.

Han kan velge å si noe slikt som “det er uendelig mye bedre enn BigMac.” Det ville på et vis vært sant, men likevel vil det nok oppfattes mer som en fornærmelse for kokkene. Sier han virkelig at Roca-brødrenes kulinariske kunstverk er akkurat som en BigMac – bare uendelig mye bedre? Nei, det er ikke bare en uendelig mye bedre versjon av en BigMac, det er noe helt annet, noe helt nytt, noe som ikke kan sammenlignes med noe annet. Igjen opplever han at språket ikke strekker til.

Alternativt kan jo Arnulf si hva det ikke er; “dette smaker ikke som Big Tasty, det er helt uten sammenligning.” Han sier noe sant om sitt nye måltid, men det er ikke veldig tilfredsstillende å snakke slikt og han kommer ikke veldig langt med språket. Nok en potensiell beskrivelse oppleves utilstrekkelig.

Det siste alternativet er at Arnulf ser på kokkene og sier: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.”

Oss om Gud

Å snakke sant om Gud er å forsøke og beskrive noe som er helt annet enn alt vi kjenner. Vi kan, som noen teologer gjør, velge å snakke om Gud kun via negativa som det heter, altså at “Gud har ikke begrensninger”, “Gud er ikke en ku”, “Gud er ikke ond”, etc.

Det andre alternativet er å snakke i analogier og bilder. Dette gjør vi når vi sier at Gud er “uendelig kjærlig”, “totalt rettferdig” eller “evig”. Han er ikke kjærlig slik vi kjenner til det – bare uendelig mye mer. Nei, det strekker ikke til. Han er noe enda bedre enn kjærlighet, noe uten sammenligning, men som likevel ligner kjærlighet på en slik måte at det er meningsfullt å si han er uendelig kjærlig.

Det siste alternativet, som ofte er en naturlig respons når man får en virkelig opplevelse av å være i kontakt med Guds karakter, er som Arnulf sin respons: “jeg har ikke ord. Dette er ulikt noe annet jeg har smakt i mitt liv.” Kanskje er det da man best anerkjenner Gud.