Babel og monokultur

Nødvendigheten av mangfold

Genesis (Første mosebok) 11 gjengir den velkjente fortellingen om tårnet i Babel. Folket i Sinear tar et første steg inn i sivilisasjon ved å lage murstein. Vi ser at de ønsker å bruke denne nyfunne teknologi til å bygge en by og et stort tårn, hvis formål er å «gi dem et navn» så de ikke «blir spredt ut over hele jorden».

Hele jorden hadde samme språk og samme ord. Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!» Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

Hovedmotivasjonen er altså frykt for å bli spredt — de ønsker en monokultur. Ikke nok med det, men deres kreative løsning er å reise et mektig monument som symbol på deres monokultur, en pillar man alltid kan finne tilbake og som «gir dem et navn». Frykt motiverer dem, stolthet finner løsningen.

Dette viser seg å falle i svært dårlig jord hos Gud, som i de første versene i Genesis har befalt mennesket om å spre seg over hele jorden og være fruktbare. Gud synes å være en motstander av monokultur, av homogenitet; han verdsetter mangfold og nyanser. Så han forvirrer språket deres, og sprer dem ut over hele jorden.

Selv om dette fører til at byen ikke lenger bygges på, leser vi ikke ut av teksten at Gud er motstander av byer eller teknologi per se. Denne byen ble et prosjekt på feil premisser. Tvert i mot ser vi i Bibelen at det som først var en hage i Eden ved historiens begynnelse er ved historiens ende blitt — du gjettet riktig — en by. Dette er det nye Jerusalem som Johannes ser i sine apokalyptiske syn.

Så skal jeg ikke utelukke at en monokultur er mulig og godt for mennesket om vi en gang blir forent i hva vi lengter etter og verdsetter, som i «Det nye Jerusalem». Men i den situasjon vi er i, tror jeg kulturmangfold er nødvendig og best, og at dette er leksen vi kan ta med oss fra Babel.

Gud i Det gamle testamentet

Bibelens metafortelling og Guds godhet

Ingen uvanlig protest mot den kristne ideen om Gud som ‘moralsk perfekt’ eller ‘kjærlig’ er at det er i strid med Gud slik vi finner ham presentert i Det gamle testamentet. Uten å gå inn på de individuelle vers og avsnitt i Bibelen som oppfattes som problematiske, ønsker jeg å dele noen tanker om de store linjene.

Bibelens teleologi

Denne bok- og brevsamlingen vi kaller Bibelen spenner flere tusen år med historie. Ut fra dens mange vers oppdager man en metafortelling, den store fortellingen som formidles eksplisitt og implisitt gjennom alle Bibelens historier, og spesielt historien om jødefolket. Ved å slå opp et av disse kontroversielle versene hopper man inn i historien uten blikk på den store fortellingen, og står i alvorlig fare for å lese ting ut av kontekst. Et aspekt ved metafortellingen er Gud som åpenbarer seg til det jødiske folk for å rettlede dem tilbake til de idealer som var tapt1:

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.

Bibelens inspirasjon

Det er en uheldig oppfatning at den kristne må anta at bibelen har en type guddommelig autoritet for å begrunne sin tro. Slik jeg ser det, er dette ikke noe som trenger å antas vilkårlig i blind tro. Vårt grunnlag for å tro at bibelen er det man kaller inspirert er Jesus, som hadde en guddommelig autoritet rotfestet i hva jeg vil hevde er en historisk og mirakuløs hendelse: en død man trosset døden og gjenoppstod. Hvis man kan argumentere for at Jesus faktisk gjenoppstod, uten å bruke Bibelen med uberettiget religiøs autoritet, da kan man i stor grad også argumentere for dens guddommelige inspirasjon.

Blant sine visdomsord inkluderte Jesus til stadighet sitater fra de jødiske skriftene, Det gamle testamentet i den kristne bibelen. Dette gjorde han på en måte som tilegnet skriftene en guddommelig autoritet, i tråd med samtidig jødisk tankegods. Hvis den inkarnerte Gud bruker skriftene som ord fra sin egen munn, med en guddommelig autoritet i tråd med hva hans jødiske publikum tenkte om skriftene, da ligger den kristne doktrinen om bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

Hvis den inkarnerte Gud brukte skriftene som ord fra sin egen munn (…), da ligger den kristne doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

De første kristne, dem som kjente Jesus personlig eller hadde kommet til tro gjennom hans etterfølgere, behandlet likeså de jødiske skriftene som guddommelig inspirerte. Det merkverdige er at de (apostlene) også behandlet noen av deres egne skriverier på samme måte, nemlig de som til slutt ble innholdet i Det nye testamentet. Apostlene, Jesus sine utvalgte etterfølgere, hadde en tydelig overbevisning om at de kunne snakke på vegne av Jesus med en derivert autoritet når det kom til kristen lære.

Detaljene er vanskelige å bli enige om, men at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro, dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være. Det er på hans autoritet man kan rettferdiggjøre et slikt bibelsyn. Den åpenbare testen for å se om Jesus virkelig hadde en spesiell guddommelig autoritet er om hans påstander ble stadfestet på et mirakuløst vis—ved å gjenoppstå fra døden. Intet vanlig menneske kan komme tilbake til live etter en brutal korsfestelse og tre dagers livløshet. Ikke bare gjorde Jesus dette, men han talte på forhånd om at dette ville skje.

(…) at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være.

Om vi har gode grunner for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod fra de døde, er selvsagt det første spørsmålet som må stilles. Å greie ut om historiens avsløringer skal vanskelig gjøres på slutten av et blogginnlegg, men se mitt innlegg om argumenter for Guds eksistensYouTube spilleliste og anbefalte bøker.

Plattformen som doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon står på er altså Jesus sin autoritet. Hans autoritet kommer fra hans identitet som Guds sønn, og hans identitet er bekreftet i oppstandelsen. Så alt i alt kan man argumentere for Bibelens guddommelige inspirasjon fra de historiske fakta som støtter påstanden om at Jesus stod opp fra de døde.

Inspirasjon

Det som vanligvis menes med doktrinen om Bibelens inspirasjon er at det budskapet og de sannhetene som Bibelens forfattere skriver om, er de budskap og sannheter som Gud ønsket at skulle formidles. Altså er det ikke forfatterne, men Bibelen selv, som har egenskapen av å være “inspirert” eller “innåndet av Gud”. Dette kan ha skjedd gjennom at Gud influerte forfatterne til å skrive det han ønsket, men samtidig gi forfatteren frihet til å bruke sitt eget språk og kontekst. Eller kanskje ved å arrangere historien slik at Bibelens forfattere ville finne seg selv i en livssituasjon og kulturell kontekst som drev dem til å skrive hva de gjorde.

Hvis den inkarnerte Gud brukte skriftene som ord fra sin egen munn (…), da ligger den kristne doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

De første kristne, dem som kjente Jesus personlig eller hadde kommet til tro gjennom hans etterfølgere, behandlet likeså de jødiske skriftene som guddommelig inspirerte. Det merkverdige er at de (apostlene) også behandlet noen av deres egne skriverier på samme måte, nemlig de som til slutt ble innholdet i Det nye testamentet. Apostlene, Jesus sine utvalgte etterfølgere, hadde en tydelig overbevisning om at de kunne snakke på vegne av Jesus med en derivert autoritet når det kom til kristen lære.

Detaljene er vanskelige å bli enige om, men at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro, dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være. Det er på hans autoritet man kan rettferdiggjøre et slikt bibelsyn. Den åpenbare testen for å se om Jesus virkelig hadde en spesiell guddommelig autoritet er om hans påstander ble stadfestet på et mirakuløst vis—ved å gjenoppstå fra døden. Intet vanlig menneske kan komme tilbake til live etter en brutal korsfestelse og tre dagers livløshet. Ikke bare gjorde Jesus dette, men han talte på forhånd om at dette ville skje.

(…) at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være.

Om vi har gode grunner for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod fra de døde, er selvsagt det første spørsmålet som må stilles. Å greie ut om historiens avsløringer skal vanskelig gjøres på slutten av et blogginnlegg, men se mitt innlegg om argumenter for Guds eksistensYouTube spilleliste og anbefalte bøker.

Plattformen som doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon står på er altså Jesus sin autoritet. Hans autoritet kommer fra hans identitet som Guds sønn, og hans identitet er bekreftet i oppstandelsen. Så alt i alt kan man argumentere for Bibelens guddommelige inspirasjon fra de historiske fakta som støtter påstanden om at Jesus stod opp fra de døde.

Inspirasjon

Det som vanligvis menes med doktrinen om Bibelens inspirasjon er at det budskapet og de sannhetene som Bibelens forfattere skriver om, er de budskap og sannheter som Gud ønsket at skulle formidles. Altså er det ikke forfatterne, men Bibelen selv, som har egenskapen av å være “inspirert” eller “innåndet av Gud”. Dette kan ha skjedd gjennom at Gud influerte forfatterne til å skrive det han ønsket, men samtidig gi forfatteren frihet til å bruke sitt eget språk og kontekst. Eller kanskje ved å arrangere historien slik at Bibelens forfattere ville finne seg selv i en livssituasjon og kulturell kontekst som drev dem til å skrive hva de gjorde.