Bibelens inspirasjon

Det er en uheldig oppfatning at den kristne må anta at bibelen har en type guddommelig autoritet for å begrunne sin tro. Slik jeg ser det, er dette ikke noe som trenger å antas vilkårlig i blind tro. Vårt grunnlag for å tro at bibelen er det man kaller inspirert er Jesus, som hadde en guddommelig autoritet rotfestet i hva jeg vil hevde er en historisk og mirakuløs hendelse: en død man trosset døden og gjenoppstod. Hvis man kan argumentere for at Jesus faktisk gjenoppstod, uten å bruke Bibelen med uberettiget religiøs autoritet, da kan man i stor grad også argumentere for dens guddommelige inspirasjon.

Blant sine visdomsord inkluderte Jesus til stadighet sitater fra de jødiske skriftene, Det gamle testamentet i den kristne bibelen. Dette gjorde han på en måte som tilegnet skriftene en guddommelig autoritet, i tråd med samtidig jødisk tankegods. Hvis den inkarnerte Gud bruker skriftene som ord fra sin egen munn, med en guddommelig autoritet i tråd med hva hans jødiske publikum tenkte om skriftene, da ligger den kristne doktrinen om bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

Hvis den inkarnerte Gud brukte skriftene som ord fra sin egen munn (…), da ligger den kristne doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

De første kristne, dem som kjente Jesus personlig eller hadde kommet til tro gjennom hans etterfølgere, behandlet likeså de jødiske skriftene som guddommelig inspirerte. Det merkverdige er at de (apostlene) også behandlet noen av deres egne skriverier på samme måte, nemlig de som til slutt ble innholdet i Det nye testamentet. Apostlene, Jesus sine utvalgte etterfølgere, hadde en tydelig overbevisning om at de kunne snakke på vegne av Jesus med en derivert autoritet når det kom til kristen lære.

Detaljene er vanskelige å bli enige om, men at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro, dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være. Det er på hans autoritet man kan rettferdiggjøre et slikt bibelsyn. Den åpenbare testen for å se om Jesus virkelig hadde en spesiell guddommelig autoritet er om hans påstander ble stadfestet på et mirakuløst vis—ved å gjenoppstå fra døden. Intet vanlig menneske kan komme tilbake til live etter en brutal korsfestelse og tre dagers livløshet. Ikke bare gjorde Jesus dette, men han talte på forhånd om at dette ville skje.

(…) at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være.

Om vi har gode grunner for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod fra de døde, er selvsagt det første spørsmålet som må stilles. Å greie ut om historiens avsløringer skal vanskelig gjøres på slutten av et blogginnlegg, men se mitt innlegg om argumenter for Guds eksistensYouTube spilleliste og anbefalte bøker.

Plattformen som doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon står på er altså Jesus sin autoritet. Hans autoritet kommer fra hans identitet som Guds sønn, og hans identitet er bekreftet i oppstandelsen. Så alt i alt kan man argumentere for Bibelens guddommelige inspirasjon fra de historiske fakta som støtter påstanden om at Jesus stod opp fra de døde.

Inspirasjon

Det som vanligvis menes med doktrinen om Bibelens inspirasjon er at det budskapet og de sannhetene som Bibelens forfattere skriver om, er de budskap og sannheter som Gud ønsket at skulle formidles. Altså er det ikke forfatterne, men Bibelen selv, som har egenskapen av å være “inspirert” eller “innåndet av Gud”. Dette kan ha skjedd gjennom at Gud influerte forfatterne til å skrive det han ønsket, men samtidig gi forfatteren frihet til å bruke sitt eget språk og kontekst. Eller kanskje ved å arrangere historien slik at Bibelens forfattere ville finne seg selv i en livssituasjon og kulturell kontekst som drev dem til å skrive hva de gjorde.

Hvis den inkarnerte Gud brukte skriftene som ord fra sin egen munn (…), da ligger den kristne doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

De første kristne, dem som kjente Jesus personlig eller hadde kommet til tro gjennom hans etterfølgere, behandlet likeså de jødiske skriftene som guddommelig inspirerte. Det merkverdige er at de (apostlene) også behandlet noen av deres egne skriverier på samme måte, nemlig de som til slutt ble innholdet i Det nye testamentet. Apostlene, Jesus sine utvalgte etterfølgere, hadde en tydelig overbevisning om at de kunne snakke på vegne av Jesus med en derivert autoritet når det kom til kristen lære.

Detaljene er vanskelige å bli enige om, men at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro, dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være. Det er på hans autoritet man kan rettferdiggjøre et slikt bibelsyn. Den åpenbare testen for å se om Jesus virkelig hadde en spesiell guddommelig autoritet er om hans påstander ble stadfestet på et mirakuløst vis—ved å gjenoppstå fra døden. Intet vanlig menneske kan komme tilbake til live etter en brutal korsfestelse og tre dagers livløshet. Ikke bare gjorde Jesus dette, men han talte på forhånd om at dette ville skje.

(…) at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være.

Om vi har gode grunner for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod fra de døde, er selvsagt det første spørsmålet som må stilles. Å greie ut om historiens avsløringer skal vanskelig gjøres på slutten av et blogginnlegg, men se mitt innlegg om argumenter for Guds eksistensYouTube spilleliste og anbefalte bøker.

Plattformen som doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon står på er altså Jesus sin autoritet. Hans autoritet kommer fra hans identitet som Guds sønn, og hans identitet er bekreftet i oppstandelsen. Så alt i alt kan man argumentere for Bibelens guddommelige inspirasjon fra de historiske fakta som støtter påstanden om at Jesus stod opp fra de døde.

Inspirasjon

Det som vanligvis menes med doktrinen om Bibelens inspirasjon er at det budskapet og de sannhetene som Bibelens forfattere skriver om, er de budskap og sannheter som Gud ønsket at skulle formidles. Altså er det ikke forfatterne, men Bibelen selv, som har egenskapen av å være “inspirert” eller “innåndet av Gud”. Dette kan ha skjedd gjennom at Gud influerte forfatterne til å skrive det han ønsket, men samtidig gi forfatteren frihet til å bruke sitt eget språk og kontekst. Eller kanskje ved å arrangere historien slik at Bibelens forfattere ville finne seg selv i en livssituasjon og kulturell kontekst som drev dem til å skrive hva de gjorde.