Bare relativt

Sannhetsfornekteren skyter seg selv i foten

Tidsåndens slagord lyder: «alt er relativt», eller kanskje «sant for deg men ikke for meg». For dem av oss som tror vi lever i en verden befolket av andre mennesker med andre synspunkt, hvordan skal vi forholde oss til sannheter og usannheter? Jeg vil argumentere for at vi i hvert fall ikke kan gi opp på at det finnes absolutter og objektive aspekter av denne verden vi lever i, sannheter som er sann for alle. Vi er allerede overbevist om at verden utenfor vårt eget hode er der—objektivt—uavhengig av hva vi skulle tenke om den. Spørsmålet er hvor vi skal stoppe. Når sier vi at ting slutter å være objektivt, og «opp til hver enkelt»?

Selvmotsigelser og kuler i foten

La oss ta utsagnet ‘det finnes ingen absolutte sannheter’. Det åpenbare problemet er at man ikke engang kan si dette uten å skyte seg selv i foten. Er det sant at det ikke finnes absolutte sannheter? Selvmotsigelser er aldri et godt tegn.

Hva med ‘alt er relativt’ da? Hvis utsagnet selv er relativt, da er det sant for noen at ‘alt er relativt’, og sant for noen at ‘ingen ting er relativt’. Nok en gang skyter man seg selv i foten. Det kommer kanskje enda mer tydelig frem når man innser at utsagnet ‘all sannhet er relativ’ er ekvivalent med ‘ingen sannhet er absolutt’. Når dette fremmes som en absolutt sannhet er man igjen såkalt selvmotsigende.

Listen fortsetter. ‘Ingen kan vite noe sikkert’. Her hevder man å ha sikker kunnskap om egen kunnskap, som motsier påstanden. ‘Det som er sant for deg er ikke sant for meg’ er heller ikke uvanlig å høre. Men hvis jeg sier at min sannhet er at relativisme er feilaktig, er det da sant at relativisme er feilaktig?

  1. Hvis du sier nei, da er min sannhet ikke sann og relativisme er feilaktig.
  2. Hvis du sier ja, da er relativisme feilaktig.

Som man ser er slike relativistiske utsagn svært problematiske. Posisjonen kan ikke formuleres på et koherent vis, det ender alltid opp med å ødelegge seg selv. Det er kanskje derfor filosofer som de Montaigne uttrykker sin skeptisisme i form av retoriske spørsmål som «hva vet vel jeg?». De vet at å uttrykke relativisme i ord er håpløst, og nøyer seg med å «hinte» til det i en kreativ lek med gjemsel.

Man kan jo også komme med et moteksempel for å vise at det finnes noen absolutte sannheter. For eksempel vil de fleste si at 1 + 1 = 2 uansett hvem man er, hvor man er og når man er. Det er aldri sant at 1 + 1 = 7. Når vi først vedkjenner at det finnes noen absolutter, hvor mange er det snakk om? Hvilken type absolutter kan finnes?

Mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen vil hevde den eneste sanne kunnskapen man kan ha er den som kan testes empirisk, da spesielt dem vi får fra naturvitenskapen. Påstanden er noe slikt som at ‘bare fakta med naturvitenskapelig, empirisk støtte er konklusiv’. Har dette utsagnet naturvitenskapelig, empirisk støtte? Selvsagt ikke. Dette er utenfor naturvitenskapens domene, så nok en gang møter man et selvdestruktivt utsagn. Naturvitenskapen selv er forøvrig totalt avhengig av ikke-empiriske sannheter og prinsipper som kontradiksjonsprinsippet, den ekskluderte midten, og så videre.


Fra det jeg har skrevet håper jeg å ha fått frem at—med mindre man vil holde til selvmotsigende og usammenhengende utsagn—det må finnes absolutter, og at disse er ikke forbeholdt naturvitenskapen. Mer skal jeg ikke argumentere for i dette innlegget.
Listen fortsetter. ‘Ingen kan vite noe sikkert’. Her hevder man å ha sikker kunnskap om egen kunnskap, som motsier påstanden. ‘Det som er sant for deg er ikke sant for meg’ er heller ikke uvanlig å høre. Men hvis jeg sier at min sannhet er at relativisme er feilaktig, er det da sant at relativisme er feilaktig?

  1. Hvis du sier nei, da er min sannhet ikke sann og relativisme er feilaktig.
  2. Hvis du sier ja, da er relativisme feilaktig.

Som man ser er slike relativistiske utsagn svært problematiske. Posisjonen kan ikke formuleres på et koherent vis, det ender alltid opp med å ødelegge seg selv. Det er kanskje derfor filosofer som de Montaigne uttrykker sin skeptisisme i form av retoriske spørsmål som «hva vet vel jeg?». De vet at å uttrykke relativisme i ord er håpløst, og nøyer seg med å «hinte» til det i en kreativ lek med gjemsel.

Man kan jo også komme med et moteksempel for å vise at det finnes noen absolutte sannheter. For eksempel vil de fleste si at 1 + 1 = 2 uansett hvem man er, hvor man er og når man er. Det er aldri sant at 1 + 1 = 7. Når vi først vedkjenner at det finnes noen absolutter, hvor mange er det snakk om? Hvilken type absolutter kan finnes?

Mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen vil hevde den eneste sanne kunnskapen man kan ha er den som kan testes empirisk, da spesielt dem vi får fra naturvitenskapen. Påstanden er noe slikt som at ‘bare fakta med naturvitenskapelig, empirisk støtte er konklusiv’. Har dette utsagnet naturvitenskapelig, empirisk støtte? Selvsagt ikke. Dette er utenfor naturvitenskapens domene, så nok en gang møter man et selvdestruktivt utsagn. Naturvitenskapen selv er forøvrig totalt avhengig av ikke-empiriske sannheter og prinsipper som kontradiksjonsprinsippet, den ekskluderte midten, og så videre.


Fra det jeg har skrevet håper jeg å ha fått frem at—med mindre man vil holde til selvmotsigende og usammenhengende utsagn—det må finnes absolutter, og at disse er ikke forbeholdt naturvitenskapen. Mer skal jeg ikke argumentere for i dette innlegget.