Det fullkommne vesen

Nøkkelen til refleksjoner omkring Guds natur

Ideen om Gud som det fullkommne, perfekte eller beste mulige vesen har en historie lengre enn kristendommen selv, og opptrer svært tidlig i filosofiens idéhistorie hos tenkere som Platon, Aristoteles og Zenon. I kristen tradisjon finner vi idéen allerede hos Augustin (ca. 400 e.Kr), og mest omfattende drøftet hos Anshelm.

At Gud er det beste mulige vesen, perfekt i alle mål, er både utgangspunktet for det ontologiske gudsargument og en nødvendig del av hvordan vi tenker om Gud. Ethvert vesen vi kan tenke oss som ikke er fullkomment kan i beste fall være en gud med liten bokstav.

Man kan bruke denne ideen om Gud som fullkomment vesen for å reflektere systematisk rundt hans natur. Er Gud god? Resonnementet går som følger: (1) Gud er et fullkomment vesen, (2) å være god bidrar til fullkommenhet, (3) dermed må Gud fra definisjonen være god.

Teologi, i betydningen studiet av Gud, involverer da i stor grad å reflektere rundt hvilke egenskaper som er slik at de bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet, og dermed er egenskaper Gud må ha.

Interne konflikter

Hva skjer dersom to egenskaper synes begge å bidra til perfeksjon, men de er i konflikt med hverandre? Ta for eksempel de to egenskapene ‘perfekt godhet’ og ‘allmakt’. La oss si perfekt godhet vil si å bare gjøre gode ting, og allmakt vil si å kunne utføre enhver handling. Dersom Gud bare gjør gode ting og kan utføre enhver handling, kan han da stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning? Dette er et eksempel på to egenskaper i konflikt.

Man kan selvsagt forkaste en av egenskapene, og konkludere med at vår intuisjon slår feil. Kanskje en av dem ikke er slik at den bidrar til perfeksjon. Men la oss si vi er overbevist om at vår intuisjon er riktig, og at hvis det finnes en Gud så må han være både perfekt god og allmektig. Da må vi endre vår idé om hva allmakt og godhet innebærer. Hva betyr det for eksempel å være allmektig? En eksplisitt formulering av allmakt kan være noe så teknisk presist som:

S er allmektig hvis og bare hvis for ethvert saksforhold p, dersom det finnes en mulig verden V hvor p blir virkeliggjort, da har S evnen til å virkeliggjøre p.

Merk at allmakt her er uttrykt i form av evnen til å virkeliggjøre logisk mulige saksforhold eller omstendigheter, ikke i form av evnen til å utføre enhver handling som foreslått tidligere. Saksforholdet ‘Gud stjeler en veske fra en eldre dame for egen underholdning’ er bredt logisk umulig fordi Gud er essensielt god, og slik ugagn mot eldre damer er et onde. Så Gud kan ikke stjele en veske fra en eldre dame for egen underholdning, men han er fortsatt allmektig etter definisjonen over.

Og slik kan man gå frem når man forsøker å kondensere Gud ned i meningsfulle og koherente bokstaver, uten å da implisere at man virkelig har forstått Gud i sin fulleste betydning. Og det er kanskje den viktigste lærdommen fra slik tenking omkring Gud: et fullkomment vesen kan ikke reduseres til enkle utsagn, for selv et kunstverk overgår en komplett systematisk beskrivelse. Derfor er Gud over og forbi enhver systematisk beskrivelse, og alt vi sier om ham peker i beste fall i riktig retning eller favner et av hans aspekter.

Selvmotsigende kristendomskritikk

En liten kommentar idet det slår meg: For nærmest enhver kritikk av kristendommen finnes en annen kritikk som sier det stikk motsatte. Kristendommen må være et merkverdig beist som kan være et objekt for slik inkonsekvent motstand.

  • Freudiansk ønsketenkning, eller frykt for guddommelig vrede?
  • Mannsdominert og patriarkisk, eller bare for emosjonelle kvinner?
  • Pessismistisk og passiv, eller optimistisk og naiv?
  • Moralistisk selvgodhet, eller selvdestruktiv askese?
  • Sexfiksert, eller snerpete?

Naturvitenskapens domene

Kunnskap er mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen ganger er det nødvendig å konstantere det åpenbare: Kunnskap er mer enn naturvitenskapelig kunnskap; sannhet er mer enn naturvitenskapelig sannhet. Dessverre møter man til stadighet en naiv entusiasme som ‘antyder’ at alle vanskelige spørsmål enten (i) er besvart eller (ii) vil besvares en gang av disse naturlige vitenskapene. Problemet med en slik radikal favorisering av disse fagfeltene er at hele det vitenskapelige prosjektet er totalt avhengig av diverse disipliner som logikk og matematikk, og for andre disipliner aldeles irrelevant. Likevel finner vi både kunnskap og sannhet også i disse.

Utenfor naturvitenskapens domene

✗ Logikk

Logikkens lover er oppdaget gjennom logisk intuisjon og nødvendige regler for tanken, og er en nødvendig forutsetning for enhver vitenskap, inkludert naturvitenskap.

✗ Metafysikk

Metafysikk kan være informert av naturvitenskapelige teorier og observasjoner, men omhandler ikke spørsmål som kan besvares av naturvitenskap. Hvilke ting eksisterer og hvilke er mentale konstruksjoner? Hva er årsaker og hvordan er disse relatert til effekter? Metafysikk omhandler hvilke ting som finnes og deres natur.

✗ Historie

Naturvitenskap involverer eksperimentelt arbeid og observasjoner, som impliserer samtidighet. Man kan ikke gjøre eksperimenter og observasjoner av fortiden.

✗ Matematikk

Matematiske aksiomer følger av geometriske og logiske (og angivelig ‘matematiske) intuisjoner, hvorav matematiske teoremer utledes. Ingen sted i denne prosessen er naturvitenskap involvert; matematikk er en autonom virksomhet. Tvert imot er matematikk en forutsetning for naturvitenskapelig arbeid.

✗ Litteratur

Literære analyser har ingen sammenheng med naturvitenskap. Hvorfor lyver egentlig Peer Gynt? Hva forteller George Orwell oss om overvåkningssamfunnet i sin 1984?

Innenfor naturvitenskapens domene

✓ Naturen

Dette inkluderer fantastiske vitenskaper som mekanikk, kvantefysikk, kjemi, geofysikk, biokjemi, molekylærbiologi, og en hel rekke vidunderligheter.

Det er naturvitenskapen som ligger til bunn for ufattelige teknologiske innovasjoner, og en stadig dypere beskrivelse og forståelse av naturen. Men man kan ikke gå med på den hysteriske entusiasmen som tilsier at naturvitenskapen i prinsippet kan svare på alt. Som den første listen tilsier finnes det sannheter utenfor naturvitenskapens naturlige rammer. Med mindre man mener ting som litteratur, matematikk, historie, metafysikk og logikk uttrykker intet mer enn usannheter.

✗ Matematikk

Matematiske aksiomer følger av geometriske og logiske (og angivelig ‘matematiske) intuisjoner, hvorav matematiske teoremer utledes. Ingen sted i denne prosessen er naturvitenskap involvert; matematikk er en autonom virksomhet. Tvert imot er matematikk en forutsetning for naturvitenskapelig arbeid.

✗ Litteratur

Literære analyser har ingen sammenheng med naturvitenskap. Hvorfor lyver egentlig Peer Gynt? Hva forteller George Orwell oss om overvåkningssamfunnet i sin 1984?

Innenfor naturvitenskapens domene

✓ Naturen

Dette inkluderer fantastiske vitenskaper som mekanikk, kvantefysikk, kjemi, geofysikk, biokjemi, molekylærbiologi, og en hel rekke vidunderligheter.

Det er naturvitenskapen som ligger til bunn for ufattelige teknologiske innovasjoner, og en stadig dypere beskrivelse og forståelse av naturen. Men man kan ikke gå med på den hysteriske entusiasmen som tilsier at naturvitenskapen i prinsippet kan svare på alt. Som den første listen tilsier finnes det sannheter utenfor naturvitenskapens naturlige rammer. Med mindre man mener ting som litteratur, matematikk, historie, metafysikk og logikk uttrykker intet mer enn usannheter.

Et endelig argument for ateisme

Det truende årstallet

Ingen i akademia har enda publisert et motsvar til argumentet som følger, noe som gir oss grunn til å tro at dette kanskje er det avgjørende argumentet i religionsdebatten. I årtusener har de lærde strides, men fra ‘upvotes’ i norske kommentarfelt å dømme kan dette argumentet endelig sette spikeren i den kristne kisten en gang for alle.

Dette prektige argumentet mot Guds eksistens kan settes opp som en enkel syllogisme:

  1. Hvis vi lever i 2016, da eksisterer ikke Gud.
  2. Herlighet, vi lever i 2016.
  3. Dermed eksisterer ikke Gud.

Premiss 1 er selvinnlysende, og premiss 2 kan verifiseres empirisk ved kalender. Konklusjonen (3) følger selvsagt fra premissene, slik at det er et logisk gyldig argument. Premiss 1 kan forøvrig også modifiseres til å gi konklusjoner som passer ønsket politisk agenda. Vi har altså å gjøre med et usedvanlig kraftfullt argument.

Gud som overflødig hypotese

Ockhams barberkniv

Argumenter for Guds eksistens formuleres noen ganger abduktivt, hvor Gud dras frem som beste forklaring på visse realiteter, være dette universets begynnelse, menneskets verdighet, rasjonalitet eller universets fininnstilling for liv. Typisk er ‘hypotesen om Gud’—teisme—i konkurranse med naturalisme. Dette er omtrentlig ideen om at naturen (fysisk virkelighet) favner alt som finnes. Fra naturalisme følger selvsagt ateisme som en direkte korollar. Universet går sin gang, tilsynelatende uten guddommelig engasjement. Hvilken rolle spiller Vår Herre i planetenes baner, menneskers politiske spill og skogens vekst? Gud er en unødvendig ekstra ‘ting’ vi helst bør forkaste skal vi være ontologisk sparsommelig, hevdes det.

Ockhams barberkniv er prinsippet som tas til inntekt for den ovenfornevnte konklusjon. Altså, når man skal velge mellom to hypoteser som i utgangspunktet har lik forklaringskraft, går man for den mer minimalistiske (skjærer vekk unødvendige elementer). Hypotesen som gjør færrest antagelser og involverer færrest antall årsaker er sannsynligvis den riktige.

Men det som hevdes er nettopp at naturalisme og teisme ikke har lik forklaringskraft. ‘Alt bør gjøres så enkelt som overhodet mulig, men ikke enklere’, har det blitt sagt. Det er her jeg mener naturalisme slår feil som en metafysikk og som livsfilosofi. Sparsommelig er den, men for sparsommelig. I sin fattigdom er naturalismen et tankesett som ikke evner å redegjøre for en hel rekke aspekter ved tilværelsen man vanskelig kan forkaste. Teisme derimot, tilbyr en eksistensiell basis og ultimat forklaring på ting som ikke finner ontologisk rotfeste i verken naturen eller i menneskelig psykologi og kultur. Er de såkalte kosmologiske argumentene riktig har ikke engang universet selv noen forklaring foruten Gud.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.

Mange argumenter for Guds eksistens er nettopp argumenter for naturalismens impotens som forklarende hypotese, som for eksempel med hensyn til objektiv moral, universets begynnelse og eksistens, virkelighetens tilgjengelighet for oppdagelse, matematikkens anvendbarhet til den fysiske verden, menneskelig religiøs lengsel, objektiv menneskeverd, og listen fortsetter.

Mens teisme er et steg i riktig retning, tror jeg man må helt til kristendommen for å finne et tilstrekkelig rikt tankesett. Mer enn en filosofi, er kristendommen først og fremst en rekke historiske hendelser med både personlige og kosmiske konsekvenser. Doktrinene som setter ord på disse hendelsene og utleder konsekvensene av dem utgjør et tankesett som selv de mest fargerike geni ikke kunne konstruert; tilstrekkelig rar, fornuftig og potent til å gjøre mening av tilværelsen og gi en plausibel kontekst for mennesket i dette kosmiske drama vi alle er del av.

Mange ubegrunnede påstander er gjort, men begrunnelser er ikke nødvendig for mitt poeng: sparsommelighet er ikke et hjelpsomt prinsipp for å avgjøre mellom teisme og naturalisme. Dette er fordi man da først må vise at teisten tar feil og disse faktisk stiller likt som hypoteser. Det er ingen byrde lett å bære, og samtalen om Gud fortsetter.