Ateismens bevisbyrde

Ateisme trenger ikke bevis og argumentasjon, hevdes det. Hvis den kristne påstår at Gud eksisterer, er det hans eller hennes oppgave å argumentere for det. Ateisten, derimot, har ikke et ansvar for å legge frem argumenter for sitt syn, fordi ateisme ikke er mer enn fravær av tro på Gud.

Men ved nærmere refleksjon kan dette umulig være en god eller produktiv definisjon av ateisme. For det første finnes det en rekke ulike ideologier og filosofier som også innebærer “fravær av tro” på Gud, men som ikke kalles ateisme. Agnostisisme er et fravær av gudstro, men også et fravær tro på at Gud ikke eksisterer. Solipsister, som tror at det eneste man kan være sikker på er virkelig er dem selv, har også fravær av tro på Gud. Katter og babyer har fravær av tro på Gud. Det er neppe tilfellet at alle katter, babyer, solipsister og agnostikere er ateister.

Ateisme, derimot, er å tro at proposisjonen “Gud eksisterer ikke” stemmer. Dette er et positivt epistemologisk utsagn som krever rettferdiggjøring. Det betyr at dersom alle argumenter for Guds eksistens skulle falle sønder og sammen og det ikke fantes en eneste god grunn for gudstro, har man fortsatt ikke tilstrekkelig grunn til å bli ateist, mens agnostisisme er en tilgjengelig mulighet.

Man hører det til stadighet, “det finnes ikke nok bevis for at det eksisterer en Gud.” Det kan man mene, men dette synes altså ikke tilstrekkelig for å kalle seg en ateist. Da må man argumentere for at det påståtte fraværet av bevis faktisk konstituerer et bevis for ateisme, eller som man sier, at fravær av bevis er bevis for fravær. Dette beror på to antagelser, at (i) bevis av en viss sort er å forvente, og at (ii) det ikke finnes bevis av denne sort.

At det finnes bevis er jo hva mange kristne hevder. Men selv om det finnes bevis for Guds eksistens, har ikke disse nødvendigvis samme overtalende kraft som et for eksempel matematiske eller sensoriske bevis (med mindre man selv har en overbevisende religiøs opplevelse). Selv sier jeg meg enig med Blaise Pascal: det finnes tilstrekkelig bevis for gudstro, men med tilstrekkelig grunnlag for å avvise dem uten å bli nedverdiget til irrasjonalisme. Gud gjør seg ikke like tydelig som solen, hva enn grunner Han skulle ha for dette.

Skal man ro i land et forsvar for ateisme må man da argumentere for (ii), at det ikke finnes bevis av den sort man skulle forvente. Så da må man vise at de argumentene som finnes faller til kort for den typen bevis man skulle forvente. Selvsagt må man da også argumentere for at “den typen bevis man skulle forvente” er hva ateisten hevder de er, som i bunn og grunn er et argument fra stillhet.

I oppsummering er det så fremt jeg kan se to ting som kreves i et godt forsvar for ateisme. Et argument fra stillhet, og en kritikk av teistiske argumenter. Men et enkelt “ikke nok bevis, ikke nok bevis” er ikke … nok.