Argumentet fra moralske fremskritt

Se for deg at Hårek av Tjøtta (965 f.Kr – 1036 e.Kr) ble transportert til gjeldende tidspunkt (~2015 e.Kr). Du havner i dialog med Hårek, og han undrer over hvorfor det ikke lenger finnes treller, at menn og kvinner behandles likt, og den slags ting som man regner for moralske fremskritt. Du forklarer han at vi i dag mener det er umoralsk å diskriminere etter kjønn og at noen mennesker skal settes under andre.

«Men gudene har treller, og Frøya gjør da ikke en manns arbeid,» sier Hårek.

Du tenker deg litt om, og svarer

«Vel, i dag tror vi ikke på dine guder. Men selv om Odin og hans ætt eksisterer betyr ikke det at vi må følge deres eksempel. Vi vet i dag at mennesker har visse rettigheter som er sanne uavhengig av hva dine guder eller andre mennesker måtte si.»

Håreks tanker er fyllt av praktiske spørsmål, som hvordan man kan drive et samfunn uten slaver og hvordan man kan la kvinner gjøre en manns arbeid når de helt tydelig er uegnet til slikt. I et øyeblikk av klarhet sier han,

«Hvordan kan du stå her og fortelle meg hvilke prinsipper som er gode og hvilke som er onde? Trellen er et gode for familien, og på Tjøtta hvor jeg kommer fra er familien viktigere enn en ufri manns lykke. Hva slags far og bondekonge ville jeg vært dersom jeg en dag satt alle treller fri? Det kaller jeg et onde.»

Du forsøker å argumentere for hvordan et samfunn kan fungere uten treller uten at det går betydelig ut over livskvaliteten til hans familie, men til ingen nytte. «Men alle mennesker har samme verdi! Du har ingen rett til å sette et annet menneske under deg selv og ta fra ham hans frihet, uansett hvor nyttig det skulle være for din familie!» proklamerer du høylytt. Hårek ser alvorlig på deg og sier,

«Jeg kan ikke tolerere et slikt angrep på min ære! At du kan sette meg og min ætt lik en enkel trell er mer enn jeg kan akseptere. Jeg er den mektigste høvdingen på Hålogaland, jeg tok hodet av Olav Haraldsson på Stiklestad, og jeg er av kongsslekt! Dine påstander om alle menneskers like verdi er for meg et overgrep mot mitt blod. Hvor i alle dager har du denne ideen fra?»

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.