Religion er estetisk, kristendom er …

Er kristendommen mer som kunst eller som vitenskap?

Kvaliteten av et kunstverk vurderes blant annet etter dens effekt på mennesker. God kunst vekker følelser og tanker. Det er ikke uvanlig å vurdere religioner etter lignende kriterier. Dens kvalitet er fastsatt basert på det totale estetiske inntrykket utgjort av dens doktriner, ritualer og tekster. Videre kan man også stemple en religion som “god” dersom dens effekt er at den gir mennesker mening, håp og gjør dem til bedre medmennesker, eller som “dårlig” når den frembringer onder som fiendtlighet og selviskhet.

I så tilfelle er religionens sannhetsgehaldt svært uvesentlig. Historisiteten bak hevdelser om en oppstått Jesus, eller om Gud virkelig eksisterer, er perifere spørsmål. “Han er oppstanden” blir redusert til en estetisk strofe eller et uttrykk for emosjonell opplevelse, heller enn å være et utsagn om faktiske forhold. Med andre ord, religion blir mer som kunst enn som vitenskap.

Mange religiøse vil si seg enig i dette, og argumentere for sin religion nettopp ved å argumentere for dens estetiske kvaliteter og effekt på dens tilhørere. Dette kan like gjerne gjelde tilhørere av livssyn som vanligvis ikke karakteriseres som religioner (e.g. livssynshumanisme). En av konsekvensene, som hånd i hanske med ‘postmoderne’ tendenser, er at å tilhøre en religion ikke er så alt for ulikt å foretrekke Ibsens fremfor Strindbergs teater, eller Kygo fremfor Grieg. Ulike religioner, som ulike kunstverk, resonnerer bedre med oss enn andre. Så lenge effekten er “god” står alle religioner på lik fot.

“[Det er] ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden.”

Stikk i strid med dette er det etter mitt syn (som er ukontroversielt i kristen sammenheng) ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden. Uten en tom grav er det kristne budskapet, det som kalles evangeliet, en samling av falske håp og usannheter. Uten den lidende Menneskesønnen kan vi ikke si at Gud elsker mennesker. Man kan si hva man vil om kristendommens effekt på mennesker, men hvis dens påstander er sanne bør en hver sannhetssøker sette sine estetiske preferanser til side.

Kristendommens budskap kommer først og fremst gjennom en person som ble født, døde og levde igjen på et nytt og forunderlig vis, ikke gjennom hellige tekster og filosofi (uten å underspille deres viktighet når det kommer til kristen tro og lære). Kristne læresetninger blir til som et resultat av å sette ord på og dra konklusjoner fra konsepter som er uttrykt på et høyst verdslig og historisk språk. Dette språket er inkarnasjonen, korsfestelsen og oppstandelsen av Jesus. Ved å oversette dette til prosa og skrive det ut i detalj, ender vi opp med doktriner om Guds eksistens, Jesu guddommelighet, eller eskatologisk håp om rettferdighet og fred, for å nevne noen. Våre tolkninger av Jesu liv, lære, død og oppstandelse vil alltid være feilbarlige, men det er meningsløst å kalle historiske hendelser feilbarlige (såfremt de er historiske).

“Kristendommen er religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes.”

Med det har jeg ikke forkastet sammenligningen mellom religion og kunst til fordel for en sammenligning mellom kristendom og historisk-filosofisk vitenskap. Tvert imot er kristendommen religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes. For å parafrasere G. K. Chesterton angående inkarnasjonen, og som jeg tror like fullt gjelder kristendommens kjernefortelling, “den oppfyller den mytologiske søken for romanse gjennom å være en vakker historie, og den filosofiske søken etter sannhet gjennom å være en sann historie.”

Det fullkommne vesen

Nøkkelen til refleksjoner omkring Guds natur

Ideen om Gud som det fullkommne, perfekte eller beste mulige vesen har en historie lengre enn kristendommen selv, og opptrer svært tidlig i filosofiens idéhistorie hos tenkere som Platon, Aristoteles og Zenon. I kristen tradisjon finner vi idéen allerede hos Augustin (ca. 400 e.Kr), og mest omfattende drøftet hos Anshelm.

At Gud er det beste mulige vesen, perfekt i alle mål, er både utgangspunktet for det ontologiske gudsargument og en nødvendig del av hvordan vi tenker om Gud. Ethvert vesen vi kan tenke oss som ikke er fullkomment kan i beste fall være en gud med liten bokstav.

Man kan bruke denne ideen om Gud som fullkomment vesen for å reflektere systematisk rundt hans natur. Er Gud god? Resonnementet går som følger: (1) Gud er et fullkomment vesen, (2) å være god bidrar til fullkommenhet, (3) dermed må Gud fra definisjonen være god.

Teologi, i betydningen studiet av Gud, involverer da i stor grad å reflektere rundt hvilke egenskaper som er slik at de bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet, og dermed er egenskaper Gud må ha.

Interne konflikter

Hva skjer dersom to egenskaper synes begge å bidra til perfeksjon, men de er i konflikt med hverandre? Ta for eksempel de to egenskapene ‘perfekt godhet’ og ‘allmakt’. La oss si perfekt godhet vil si å bare gjøre gode ting, og allmakt vil si å kunne utføre enhver handling. Dersom Gud bare gjør gode ting og kan utføre enhver handling, kan han da stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning? Dette er et eksempel på to egenskaper i konflikt.

Man kan selvsagt forkaste en av egenskapene, og konkludere med at vår intuisjon slår feil. Kanskje en av dem ikke er slik at den bidrar til perfeksjon. Men la oss si vi er overbevist om at vår intuisjon er riktig, og at hvis det finnes en Gud så må han være både perfekt god og allmektig. Da må vi endre vår idé om hva allmakt og godhet innebærer. Hva betyr det for eksempel å være allmektig? En eksplisitt formulering av allmakt kan være noe så teknisk presist som:

S er allmektig hvis og bare hvis for ethvert saksforhold p, dersom det finnes en mulig verden V hvor p blir virkeliggjort, da har S evnen til å virkeliggjøre p.

Merk at allmakt her er uttrykt i form av evnen til å virkeliggjøre logisk mulige saksforhold eller omstendigheter, ikke i form av evnen til å utføre enhver handling som foreslått tidligere. Saksforholdet ‘Gud stjeler en veske fra en eldre dame for egen underholdning’ er bredt logisk umulig fordi Gud er essensielt god, og slik ugagn mot eldre damer er et onde. Så Gud kan ikke stjele en veske fra en eldre dame for egen underholdning, men han er fortsatt allmektig etter definisjonen over.

Og slik kan man gå frem når man forsøker å kondensere Gud ned i meningsfulle og koherente bokstaver, uten å da implisere at man virkelig har forstått Gud i sin fulleste betydning. Og det er kanskje den viktigste lærdommen fra slik tenking omkring Gud: et fullkomment vesen kan ikke reduseres til enkle utsagn, for selv et kunstverk overgår en komplett systematisk beskrivelse. Derfor er Gud over og forbi enhver systematisk beskrivelse, og alt vi sier om ham peker i beste fall i riktig retning eller favner et av hans aspekter.

Selvmotsigende kristendomskritikk

En liten kommentar idet det slår meg: For nærmest enhver kritikk av kristendommen finnes en annen kritikk som sier det stikk motsatte. Kristendommen må være et merkverdig beist som kan være et objekt for slik inkonsekvent motstand.

  • Freudiansk ønsketenkning, eller frykt for guddommelig vrede?
  • Mannsdominert og patriarkisk, eller bare for emosjonelle kvinner?
  • Pessismistisk og passiv, eller optimistisk og naiv?
  • Moralistisk selvgodhet, eller selvdestruktiv askese?
  • Sexfiksert, eller snerpete?