Universets radikale kontingens

Hvorfor kosmos ikke forklarer seg selv

I filosofien skiller man mellom kontingent (betinget) og nødvendig (ubetinget) eksistens. Noe som eksisterer nødvendigvis, kan umulig ikke eksistere. Potensielle kandidater for slik nødvendig eksistens er Gud, tall, proposisjoner, logisk mulige verdener og andre abstrakte objekter. Hvis slike ting eksisterer, da har de alltid og vil alltid gjøre dette (angivelig også tidløst).

Om noe er kontingent derimot, da er det mulig men ikke nødvendig at det eksisterer. Slike ting har egenskapen av å kunne begynne og slutte å eksistere. Et hverdagslig eksempel er vår kropp: en dag ble den til, og vil en annen dag blir den borte. Et annet aspekt ved kontingens er å være avhengig av noe annet for sin eksistens. Min kropp er eksistensielt avhengig av celler, som er avhengig av biomolekyler, som er avhengig av atomer, og så videre. Dens tilværelse er under betingelsen av noe annet enn seg selv.

Et spørsmål man kan stille seg om det som er kontingent er, “hva er årsaken til at det eksisterer?” Når det gjelder din kropp er årsaken kanskje dine foreldres sengekos. En stol eksisterer fordi noen snekret den sammen, eller på et annet nivå fordi atomene den består av er arrangert på et “stolaktig” vis. Metafysisk nødvendige ting derimot, eksisterer helt enkelt fordi de umulig ikke kan eksistere. De trenger ingen forklaring utenfor seg selv.

I monoteistiske tradisjoner er Gud å betraktes blant annet som årsaken til at universet eksisterer. Er universet kontingent, kan man med rette spørre seg “hva er årsaken til at det finnes?”. Dersom universets årsak også er kontingent kan man videre spørre seg “hva er universets årsaks årsak?”, og slik kan man fortsette. Derfor må universet være forårsaket av (få sin eksistens fra) noe metafysisk nødvendig som ikke er avhengig en ytre forklaring, og vips så har man et gudsargument etter Leibniz sitt hjerte.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.

Universet er ikke nødvendig

Men kan ikke universet være metafysisk nødvendig? Ikke om man følger standard kosmologi (Big Bang) som sier universet har en begynnelse. Ting som blir til er åpenbart ikke nødvendige men kontingente; det er ikke bare mulig at universet kan være ikke-eksisterende, det har vært ikke-eksisterende.

Heller ikke standardmodellen i partikkelfysikken gir håp om et metafysisk nødvendig univers. Det er vår mest fundamentale fysiske teori, og den beskriver universet ved bruk av elementærpartikler (fermioner og bosoner). Følgende argument fremstår for meg som helt gyldig:

  1. Dersom elementærpartikler er kontingente, da er universet kontingent.
  2. Dersom noe kan utslettes (slutte å eksistere), da er det kontingent.
  3. Elementærpartikler kan utslettes (ved annihilasjon).
  4. Dermed er elementærpartikler kontingente.
  5. Dermed er universet kontingent.

Hvis 1-3 stemmer følger 4 og 5, og da trenger universet som sagt en forklaring utenfor seg selv, en årsak til hvorfor det er eksisterende heller enn ikke-eksisterende (som jo er et helt tenkelig alternativ). Med det menes ikke bare hvorfor det begynte å eksistere, men hvorfor det er her i hvert øyeblikk. Det trengs en kilde til dens eksistens som ikke også er kontingent, men som eksisterer nødvendigvis.

Abstrakte objekter kan vanskelig tenkes å forårsake noe som helst. De er, som man sier, kausalt impotent. Gud derimot, er den type vesen som er både nødvendig og kausalt kapabel, og er derfor den eneste kandidat til en ubetinget, nødvendig årsak bak universet.

Himmelen og den nye skapelsen

Misforståelser rundt vår ultimate skjebne

I Bibelen benyttes en rekke begreper relatert til “livet etter døden”. Himmelen, en ny himmel og ny jord, paradis, legemets oppstandelse, Guds rike og himmelriket. Alle gode eksempler på kristent stammespråk. Sentralt i den kristne tanken om det neste livet er himmelen, og mange har inntrykket av at himmelen er hva kristendommen sier er vår ultimate skjebne. Men hva med resten av disse begrepene, som ‘ny himmel og ny jord’ og ‘legemets oppstandelse’?

Det synes å finnes to hovedstrømmer i kristen idehistorie med hensyn på hvordan det evige liv ser ut. Den ene anser himmelen som plassen eller tilstanden for våre sjeler, og der vil man tilbringe evigheten. La oss kalle dette evig himmel-synet. Den andre sier himmelen er noe som til slutt vil forenes med vår verden for å danne ‘en ny himmel og ny jord’, altså er evigheten ikke tilbragt i en spirituell verden eller tilstand, men i en type ny skapelse som ikke er uten fysisk karakter. La oss kalle dette ny skapelse-synet. Begge har røtter langt tilbake, men det er min overbevisning at det er sistnevnte syn som har røttene plantet hos de første kristne, mens evig himmel-synet lukter mistenkelig av nyplatonisme og gnostisisme og er fjern fra det jødiske tankegods Jesus talte inn i.

Om himmelen skrives det på Wikipedia (utheving av meg):

In traditional Christianity, [heaven] is considered a state or condition of existence (rather than a particular place somewhere in the cosmos) of the supreme fulfillment of theosis in the beatific vision of the Godhead. In most forms of Christianity, heaven is also understood as the abode for the righteous dead in the afterlife, usually a temporary stage before the resurrection of the dead and the saints’ return to the New Earth.

De to viktigste trosbekjennelsene, den nikenske og den apostoliske, avsluttes henholdsvis med

  • “Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.”
  • “Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

Det er altså snakk om legemets oppstandelse, som indikerer en (i minste fall) fysisk tilværelse, og en kommende verden. Bibelen indikerer at denne nye skapelsen vil ha både kontinuitet og diskontinuitet med denne verden. Det er altså ikke slik at den nåværende verden vil kastes i søppelet og erstattes med et bedre alternativ. Heller ikke er det slik at denne verden helt enkelt vil bli pyntet på og reparert. Det vil være en radikal transformasjon, en perfeksjonering av universet til å oppnå Guds ideal. Den gjenoppståtte Jesus er frampeket og prototypen på denne nye skapelsen: fysisk, men ikke på samme måte som nå; den samme, men ny.

Legemets oppstandelse

Apostelen Paulus svarer i sitt første brev til Korinterne (15,42-44) på spørsmålet om hvordan legemets oppstandelse vil være. Han bruker bildet av et frø som plantes og blir totalt forvandlet til sin plante. Vår kropp er til den gjenoppståtte kropp hva frøet er til planten.

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Altså vil den gjenoppståtte kroppen være uforgjengelig, av herlig glans med kraft, og en åndelig kropp. Sistnevnte bruken av ordet “åndelig” (gresk: pnemaios) er ikke som “immateriell” men som “overnaturlig” eller “herliget” (parallelt med kroppen til den gjenoppståtte Jesus). Hva alt dette betyr kan man undre seg over, men det er tydelig at det involverer både elementer av det som er, og noe helt nytt.

Materiell og spirituell

Jeg har lenge vært uvitende om ny skapelse-synet, men nå som jeg har adoptert det slår det meg plutselig som teologisk underlig at himmelen skulle være et ikke-fysisk sted og vår ultimate skjebne. Hvorfor skulle Gud skape denne verden, for så å forkaste dens definerende fysiske essens til fordel for en åndelig og immateriell tilværelse? Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter. Bibelens skapelsesberetning forteller at Gud så på verden og kalte den “god”, komplett med sine trær og steiner, hav og stjerner. Disse ting skal neppe i søppelet.

Akkurat hvordan fremtiden ser ut er i stor grad utenfor vår rekkevidde, både fordi Bibelen bruker metaforer og bilder, og fordi man  bruke metaforer og bilder ettersom vår forestillingsevne er begrenset til hva vi kjenner til og ekstrapoleringer derifra. I den grad unionen av himmel og jord gjør noe nytt, er vår fantasi nokså rådvill. Men noen generelle ideer får vi avslørt blant annet gjennom Paulus. For eksempel skriver han til kirken i Roma (8,22):

Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.

Paulus sammenligner den kommende verden med en fødsel. Siden universets begynnelse har skapelsen sukket og stønnet i fødselsrier. Når fødselen en dag kommer, da skal det skapte blant annet “bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten.” Skal jeg være litt naturfagsvridd av meg snakker Paulus her om termodynamikkens andre lov, at ting tenderer mot uorden. Fysikeren og biskopen John Polkinghorne har foreslått at kanskje materien skal bli transformert til å ha selvorganiserende egenskaper (slik vi ser i for eksempel biologien) som avløser denne tendensen mot uorden.metamorphosis

Om forvandlingen av universet bruker filosofen Robin Collins bildet av metamorfose. Undersøker vi en larve i sin puppe gjør vi lurt i å ekstrapolere at dette vesenet vil forbli i sin nåværende tilstand til den dør. Men plutselig, som ut av intet, åpner puppen seg og en skjult struktur vi ante ingen ting om manifesterer seg som en vakker sommerfugl. Kanskje bærer universets skjebne likheter til dette.

Konklusjon

Selv om noen anser den nåværende himmelen som det endeløse endestoppet, heller enn en midlertidig tilværelse som skal bli forent med den nåværende verden til å danne en “ny himmel og en ny jord”, er alle kristne enige om at den ultimate skjebne involverer en åndelig perfeksjon. Med det mener jeg en total tilfredsstillelse av våre dypeste lengsler etter Gud og hverandre, en fullstendiggjørelse av vår menneskelighet (vi blir slik vi virkelig er ment til å være), tørkede tårer og evig lykke. De to synene er altså enige om det viktigste, men jeg mener det også er viktig å ikke gå i “den gnostiske fellen” av å forkaste det fysiske. Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Om himmelen skrives det på Wikipedia (utheving av meg):

In traditional Christianity, [heaven] is considered a state or condition of existence (rather than a particular place somewhere in the cosmos) of the supreme fulfillment of theosis in the beatific vision of the Godhead. In most forms of Christianity, heaven is also understood as the abode for the righteous dead in the afterlife, usually a temporary stage before the resurrection of the dead and the saints’ return to the New Earth.

De to viktigste trosbekjennelsene, den nikenske og den apostoliske, avsluttes henholdsvis med

  • “Vi tror på én hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner én dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.”
  • “Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

Det er altså snakk om legemets oppstandelse, som indikerer en (i minste fall) fysisk tilværelse, og en kommende verden. Bibelen indikerer at denne nye skapelsen vil ha både kontinuitet og diskontinuitet med denne verden. Det er altså ikke slik at den nåværende verden vil kastes i søppelet og erstattes med et bedre alternativ. Heller ikke er det slik at denne verden helt enkelt vil bli pyntet på og reparert. Det vil være en radikal transformasjon, en perfeksjonering av universet til å oppnå Guds ideal. Den gjenoppståtte Jesus er frampeket og prototypen på denne nye skapelsen: fysisk, men ikke på samme måte som nå; den samme, men ny.

Legemets oppstandelse

Apostelen Paulus svarer i sitt første brev til Korinterne (15,42-44) på spørsmålet om hvordan legemets oppstandelse vil være. Han bruker bildet av et frø som plantes og blir totalt forvandlet til sin plante. Vår kropp er til den gjenoppståtte kropp hva frøet er til planten.

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Altså vil den gjenoppståtte kroppen være uforgjengelig, av herlig glans med kraft, og en åndelig kropp. Sistnevnte bruken av ordet “åndelig” (gresk: pnemaios) er ikke som “immateriell” men som “overnaturlig” eller “herliget” (parallelt med kroppen til den gjenoppståtte Jesus). Hva alt dette betyr kan man undre seg over, men det er tydelig at det involverer både elementer av det som er, og noe helt nytt.

Materiell og spirituell

Jeg har lenge vært uvitende om ny skapelse-synet, men nå som jeg har adoptert det slår det meg plutselig som teologisk underlig at himmelen skulle være et ikke-fysisk sted og vår ultimate skjebne. Hvorfor skulle Gud skape denne verden, for så å forkaste dens definerende fysiske essens til fordel for en åndelig og immateriell tilværelse? Ideen om at det fysiske er ‘ondt’ er ingen kristen eller jødisk tanke, men en hellenistisk arv med tydelig gnostisk karakter. Bibelens skapelsesberetning forteller at Gud så på verden og kalte den “god”, komplett med sine trær og steiner, hav og stjerner. Disse ting skal neppe i søppelet.

Akkurat hvordan fremtiden ser ut er i stor grad utenfor vår rekkevidde, både fordi Bibelen bruker metaforer og bilder, og fordi man  bruke metaforer og bilder ettersom vår forestillingsevne er begrenset til hva vi kjenner til og ekstrapoleringer derifra. I den grad unionen av himmel og jord gjør noe nytt, er vår fantasi nokså rådvill. Men noen generelle ideer får vi avslørt blant annet gjennom Paulus. For eksempel skriver han til kirken i Roma (8,22):

Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.

Paulus sammenligner den kommende verden med en fødsel. Siden universets begynnelse har skapelsen sukket og stønnet i fødselsrier. Når fødselen en dag kommer, da skal det skapte blant annet “bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten.” Skal jeg være litt naturfagsvridd av meg snakker Paulus her om termodynamikkens andre lov, at ting tenderer mot uorden. Fysikeren og biskopen John Polkinghorne har foreslått at kanskje materien skal bli transformert til å ha selvorganiserende egenskaper (slik vi ser i for eksempel biologien) som avløser denne tendensen mot uorden.metamorphosis

Om forvandlingen av universet bruker filosofen Robin Collins bildet av metamorfose. Undersøker vi en larve i sin puppe gjør vi lurt i å ekstrapolere at dette vesenet vil forbli i sin nåværende tilstand til den dør. Men plutselig, som ut av intet, åpner puppen seg og en skjult struktur vi ante ingen ting om manifesterer seg som en vakker sommerfugl. Kanskje bærer universets skjebne likheter til dette.

Konklusjon

Selv om noen anser den nåværende himmelen som det endeløse endestoppet, heller enn en midlertidig tilværelse som skal bli forent med den nåværende verden til å danne en “ny himmel og en ny jord”, er alle kristne enige om at den ultimate skjebne involverer en åndelig perfeksjon. Med det mener jeg en total tilfredsstillelse av våre dypeste lengsler etter Gud og hverandre, en fullstendiggjørelse av vår menneskelighet (vi blir slik vi virkelig er ment til å være), tørkede tårer og evig lykke. De to synene er altså enige om det viktigste, men jeg mener det også er viktig å ikke gå i “den gnostiske fellen” av å forkaste det fysiske. Kristne som ser til det usynlige som vårt ultimate håp vil ofte glemme det synlige i vårt nåværende liv.

Er evolusjon et mirakel?

Mirakler og Guds skaperstil

Mitt korte svar er nei, evolusjon er ikke den type ting som passer kriteriene for mirakel. Men akkurat hva et mirakel er har aldri vært et rett frem spørsmål. David Hume kalte det et brudd med naturlovene, en definisjon man slett ikke trenger å gå med på. En vanligere definisjon er at mirakel er en hendelse som overgår naturens egne evner. Hvis evolusjon er en prosess som har funnet sted ved naturens egne evner og potensialer, og ingen guddommelig inngripen har vært nødvendig, da ser jeg ikke hvordan man kan kalle evolusjon et mirakel.

Hadde Gud skapt en natur uten tilstrekkelige potensialer og evner for å oppnå sine mål (som blant annet mennesket), da ville det vært nødvendig for ham å gripe inn ved en rekke anledninger og gjøre små mirakler for å bringe det evolusjonære drama til dagens øyeblikk. Dette synes å implisere at Gud skapte et ufullstendig eller halvferdig univers, som ikke kan tenkes Gud verdig. Derfor tenker jeg at Gud har utstyrt naturen med alle nødvendige karakteristikker for at liv skulle bli til og utfolde seg gjennom evolusjonen. Den biologiske sfæren har lagt potensielt i universet fra begynnelsen, og likeså evnen til å realisere dem.

Men det finnes en løsere definisjon av et mirakel som en utrolig eller svært usannsynlig hendelse. Hvis man bruker ordet ‘mirakel’ på dette vis vil jeg nærme meg å si at evolusjon er et mirakel. For hvorfor i alle dager har naturen kraft til å muliggjøre fremveksten av underlige skapninger som oss? Det er lett å glemme det mirakuløse i det kjente. Det finnes en utrolig mengde måter naturen kunne ha vært, som ikke ville involvert oss eller noe annet liv for den saks skyld. Det er vanskelig å se for seg alternative naturlover, men selv med de samme naturlovene skal det ikke mer enn en ørliten pertubasjon i en av naturlovenes konstanter før all biologi er en umulighet. Man kan jo spørre seg hvorfor i all verden universet er den type vesen som føder en slik ting som liv, og en slik ting som mennesker med evne til å reflektere over sin egen tilværelse og undre over om evolusjon er et mirakel.

Religiøs apati

Når de viktigste spørsmål blir uviktige

Likegyldighet til spørsmålet om Guds eksistens—apateisme (fra apati og teisme)—er ingen sjelden holdning blant oss opplyste nordmenn. Teologi, en gang betraktet som dronningen av kunnskap, er nå i manges øyne en obskur øvelse i synsing. Kristen tro, når det settes i et positivt lys, er “en fin ting for dem som trenger det”. For resten er det et overflødig tillegg til en ellers nøytral og rasjonell verdensanskuelse.

Hadde det bare vært slik at folk flest har gode grunner til å hevde at kristendommen er stort sett bare komfortable eventyr for naive og håpefulle, ville oppgaven vært langt lettere for kristne. Da kunne vi nøyet oss med å bedrive opplysning; å gjøre folk oppmerksom på kristendommens intellektuelle tradisjon, argumenter for Guds eksistens, og hvorfor vi kan tro historien om Jesus. For å bringe moteksempler til ideen om at tro er for de naive, kan vi vise hvordan Gud er en levende realitet for verdensledende tenkere av alle sorter, både på et intellektuelt og et sjelelig plan.

Men heller enn gode grunner møter man en holdning av ‘eventyr til det motsatte er bevist’, og dette uttalt med armer i kors og en duft av likegyldighet. Kristendommen er ikke av den typen ideer som tillater en holdning av “med mindre du kan overbevise meg stiller jeg meg passiv.” Den er en raritet av de sjeldne som enten skal bli ledd ut av rommet eller bli omfavnet med hele hjertet og sinnet. Man får inntrykket av at den jevne nordmann ikke kjenner til hva dette såkalte eventyret egentlig er, for det er aldeles ikke et som gir rom for slapp og distansert interesseløshet.

Det er en historie om menneskets opprinnelse og vår ultimate skjebne og hensikt. En fortelling om korsfestelse, om nagler som gjennomtrenger kjøttet til den høyeste Gud. Et budskap om håp for dem som ikke ser lengre enn til døden, en leging av en ødelagt union med vår skaper, en fremtid der alt når sine idealer og himmel og jord forenes, en nåtid hvor himmelen i blant skyter gjennom, og et liv med hensikt og barnslig lykke selv under de tyngste omstendigheter. Alt blir gitt som en gave fra gjennomborede hender, en nåde fra den evige Gud til det skrøpelige menneske.

Nå kan dette absolutt høres ut som eventyr, spesielt i våre pragmatiske og materialistiske ører. Men at så mange kloke mennesker kan tro at disse tingene er sanne, selv etter et liv med nøye tanke, det burde gjøre hvem som helst nysgjerrig. Hva er det med dette ‘eventyret’ som har kraften til å både mykne de hardeste hjerter, vekke opp de trøtteste øyne, gi fred til de mest urolige, håp til de mest håpløse, og inspirasjon til selv de skarpeste sinn? Kristendommen er uten tvil svært rar. Men desto mer uforståelig er denne mangelen på nysgjerrighet. Og min største undring er hvordan også mange kristne kan lide av slik likegyldighet. Kanskje mange kristne trenger å innse hvor rar vi er.