Boltzmannhjernen

Metaunivers og fininnstilling

En rekke gudsargumenter tar utgangspunkt i et eller annet trekk ved universet som er overraskende og best forklart med noe slikt som en bakomliggende hensikt, en skapergud. Mange av disse faller lett i kategorien “hullenes Gud”-argumentasjon, men særlig ett argument er verdt å merke seg. Dette er det såkalte fininstillingsargumentet.

Det går omtrent som følger. De ligninger som beskriver universet inneholder en rekke dimensjonsløse konstanter som noe ad hoc settes inn for å balansere ligningene, altså som må bestemmes empirisk. Fininnstilling er det fysiske fenomenet at disse konstantene er—tross alle mulige verdier de kunne tatt—akkurat riktig for å gi et univers i stand til å frembringe og romme noen form for levende vesener, slik som oss. De svimlende usannsynlighetene for at disse konstantene skal være akkurat riktig er nok til å totalt utelukke oss som heldige lottovinnere, og taler om en hensiktsmessig avgjørelse bak det hele.

Selv om man kan finne bedre og dypere fysiske teorier som forklarer hvorfor konstantene er som de er, vil spørsmålet være akkurat det samme, i.e. hvorfor er disse underliggende fysiske teoriene slik at de produserer et univers som vårt, et livsvennlig univers? Og ikke nok med det, det er også et univers hvor vi kan finne oss selv i stand til å oppdage dets hemmeligheter. På denne måten er fininstilling et så fundamentalt trekk ved universet at vitenskapelig fremgang ikke kan hjelpe oss unna det store spørsmålstegnet det maler.

Det vanligste motsvaret er å ty til det såkalte metauniverset eller multiverset. Kanskje er vårt univers bare ett av uendelig mange univers. Plutselig trenger vi ikke utelukke oss selv som heldige vinnere av det kosmiske lotteriet. Selv om bare få av disse uendelig mange universene kan inneholde levende vesener, er vi garantert til å finne oss selv i ett av disse få universene, for det er bare der vi kan finne oss selv. Enda så usannsynlig fininnstilt dette universet er, trenger det ikke overraske oss hvis det finnes et uendelig stort metaunivers hvor alle usannsynligheter blir realisert.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ubegripelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.

I utgangspunktet virker metauniverset som en hendig utvei for dem som er ukomfortabel med en hensikt bak universet, en skapergud. Likevel kan man jo spørre seg hvorfor det skulle være mer attraktivt og mer plausibelt å dra inn en uendelig mengde andre universer enn én ultimat virkelighet, Gud. Disse andre universene er i prinsippet utilgjengelig for observasjon, så både metauniverset og Gud er metafysiske forklaringer og således ikke naturvitenskapelige forklaringer.

Men uansett, etterhvert som man dykker inn i dette metauniverset, gigauniverset eller multiverset, oppdager man at det må være—tillat overdrivelsen—absurditetens paradigme og vitenskapens død. La meg komme med mitt favoritteksempel.

Boltzmannhjernen

I et uendelig univers som metauniverset, vil enhver hendelse som ikke er fysisk umulig hende på et eller annet tidspunkt et eller annet sted i dette uendelige landskapet. Noe sted der ute vil stjernene stave ditt navn. Et sted der ute vil noen atomer kollidere på akkurat riktig måte slik måte at de spontant danner en Rolex. Og hvis alle muligheter realiseres, vil det også et eller annet sted spontant dannes en fungerende, bevisst hjerne, gjennom tilfeldige kollisjoner og fluktuasjoner (hvis vi ser bort fra rent dualistiske sinnsfilosofier). Disse spontant dannede hjernene har blitt døpt Boltzmannhjerner. De vil naturligvis være svært ustabile og fort forsvinne, men dannes vil de.

Roger Penrose ved Oxford estimerer at hele solsystemet vårt, inkludert oss selv og resten av denne planetens levende vesener, kunne blitt dannet spontant gjennom tilfeldig kollisjon av partikler og stråling med sannsynlighet 1 til 101060. Altså svært lite sannsynlig. Men sammenligner man dette med sannsynlighetene tilegnet fininnstillingen av vårt univers er det ubeskrivelig mye mer sannsynlig med et spontant dannet solsystem enn et som har blitt til slik som vårt. For eksempel estimerer Penrose at sannsynligheten for at universets uniformitet og lave entropi skulle være slik det er, er i størrelsesorden 1 til 1010120. Ovennevnte sannsynlighet er “utter chicken feed” i forhold, som Penrose sier.

Og enda mer sannsynlig enn et spontant solsystem er nevnte Boltzmannhjerne, spontant dannet ut fra et kvantevakuum eller en uordnet tilstand, som raskt forsvinner igjen. Altså er det, gitt metauniverset, komisk stor sannsynlighet for at du er en Boltzmannhjerne, spontant dannet i et hav av kaos, som i et øyeblikk av et sekund opplever å eksistere komplett med minner om en falsk fortid, illusjoner om en verden rundt, og med hallusinasjoner om sanseinntrykk. Om et sekund er du borte.

At du er en hjerne i en kropp, plassert i et solsystem i et stort lav-entropi (opprinnelig) univers, frembragt gjennom årtusener med evolusjon, etc., er ufattelig mye mindre sannsynlig enn at du er en enkel hjerne spontant dannet fra et kvantevakuum i metauniverset. Dette impliserer, dersom metauniverset er reellt, at alt du tror med overveldende sannsynlighet er en illusjon. Dermed naturvitenskapens død – ja vitenskapens død. Vitens død. Jeg tror ikke man gjør lurt i å postulere et uendelig metaunivers hvor alle muligheter kan realiseres.

Gud i Det gamle testamentet

Bibelens metafortelling og Guds godhet

Ingen uvanlig protest mot den kristne ideen om Gud som ‘moralsk perfekt’ eller ‘kjærlig’ er at det er i strid med Gud slik vi finner ham presentert i Det gamle testamentet. Uten å gå inn på de individuelle vers og avsnitt i Bibelen som oppfattes som problematiske, ønsker jeg å dele noen tanker om de store linjene.

Bibelens teleologi

Denne bok- og brevsamlingen vi kaller Bibelen spenner flere tusen år med historie. Ut fra dens mange vers oppdager man en metafortelling, den store fortellingen som formidles eksplisitt og implisitt gjennom alle Bibelens historier, og spesielt historien om jødefolket. Ved å slå opp et av disse kontroversielle versene hopper man inn i historien uten blikk på den store fortellingen, og står i alvorlig fare for å lese ting ut av kontekst. Et aspekt ved metafortellingen er Gud som åpenbarer seg til det jødiske folk for å rettlede dem tilbake til de idealer som var tapt1:

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.

  1. Guds ultimate idealer viser seg allerede i begynnelsen, i skapelsesberetningen (e.g. menneskets verdighet, likhet, ekteskapet, vår rolle som bærere av Guds bilde, ansvar for skaperverket).
  2. Oldtidens Midtøsten fremviser et avvik fra disse idealene, i deres moralsk forfalte sosiale strukturer (e.g. slaveri, behandling av kvinner) og harde hjerter.
  3. Gud rekker ut til det jødiske folket og fører dem gradvis tilbake mot sine idealer, og må tolerere moralske mangler på veien for å møte jødene der de er.

Det er gjennom jødene at Gud ville gjennomføre sin frelsesplan for resten av menneskeheten og skaperverket. Dette kulminerte i døden og oppstandelsen av Jesus, som var den endelige åpenbaringen av Gud. Dette er hvorfor Jesus sier at han ‘oppfylte’ skriftene. Dette betyr derimot ikke at jødenes historie, med alle dens moralske mangler og brister, er omfavnet av Gud som prototypen på menneskelighet. Tvert imot er det nettopp idealene Gud drar jødene mot som viser hvem han er. Filosofen og teologen Paul Copan bruker slaveri som eksempel på denne “bevegelsen mot idealet”:

  • Slaveri i oldtidens Midtøsten: slaver ble generelt behandlet svært brutalt og nedverdigende. Slaver som rømte skulle ble returnet til sine mestre og straffes med døden.
  • Forbedring i oldtidens jødefolk: flere tjener-/slavelover er fortsatt problematiske, men Det gamle testamentet presenterer et steg mot en ultimat etikk: tillatt straffing var begrenset og langt mildere enn den i omliggende samtidskulturer, det var en mer menneskelig holdning til tjenere/slaver og tjenesten var tidsbegrenset, og slaver som rømte fra omkringliggende land ble gitt asyl i Israel.
  • Forbedring i romertidens jødefolk: jødene i Det nye testamentet var under romersk herredømme hvor det var instutisjonalisert slaveri, i strid med Det gamle testamentets mer menneskelige tjenerskap. Men i kirken var det ingen forskjell på mester og tjener, mestrene skulle vise sensitivitet for sine tjenere, og det ble oppfordret til frigjøring.
  • Det ultimate ideal: vi vil leve i likhet, rettferdighet og harmoni som bærere av Guds bilde i den nye verden.

Så kan man gå inn på individuelle vers som virker spesielt problematiske som selv metafortellingen ikke oppleves å rettferdiggjøre. Ofte oppdager man at problemet ligger i at vi har tolket teksten fra hebraisk til norsk, men ikke kulturen fra oldtidens Midtøsten til Skandinavia anno 2016. Et eksempel er krigsretorikken benyttet av noen av Det gamle testamentets forfattere.

Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde påbudt.Jos 10,40

Slik retorikk ser man flere steder spesielt i Josva og Dommerne. Vi leser at Josva har fulgt Guds påbud og totalt utslettet store landområder, uten noen overlevende. Men enhver leser i oldtidens Midtøsten ville forstått at dette er hyperbol, overdrevet pompøst språk. I tekster utenfor Bibelen fra samme tidsperiode ser man akkurat samme type språk, der krigsherrer hevder å ha totalt utslettet store landområder, en seier uten like. Josva bruker altså typisk krigsretorikk og overdriver suksessen, for senere referer han til nasjoner og mennesker i de samme landområdene som fortsatt lever. Flere ganger ser vi referanser til mennesker som tidligere har blitt “totalt utryddet.” Vi har altså misforstått de literære virkemidlene og sjangeren på grunn av et kulturelt hav mellom oss og de opprinnelige leserne og forfatterne. Ved å studere skrifter fra omliggende kulturer forstår vi også Bibelen bedre, og mange ting blir klarere og mindre kontroversielle i det korrekte lys.

Konklusjon

Bibelens store bilde setter jødenes moralske mangler i riktig kontekst og viser oss Guds godhet gjennom hans villighet til å møte feilbarige mennesker der de er og lede dem mot hans idealer. Individuelle vers som likevel fremstår problematisk uansett Guds overordnede hensikter er ofte misforståelser fra den moderne lesers side og krever kulturelt informert hermeneutikk. Men for den kristne er den viktigste hermeneutiske regelen at den ultimate avsløringen av Guds karakter er i Jesus, og det er i lys av ham vi skal lese Det gamle testamentet.

Vakkerhet og Guds eksistens

Et hint mot et gudsargument

Vår planet og vårt univers er, som de fleste vil enes om, svært vakkert. Skjønnhet eller vakkerhet (jeg klarer aldri bestemme meg for hvilket av disse ordene som er vakrest … skjønnest) virker også å være en essensiell del av våre mest sublime opplevelser. Når man faller for sin kjære, hører melodier som stikker dypt, eller ser naturens største underverk, står estetikken sentralt. Verden virker generelt vakker, mens det stygge oppleves å ikke ‘passe inn’ og man ønsker å unngå det eller forvandle det til noe vakkert (med det mener jeg selvsagt ikke at det uperfekte kan ikke være vakkert, for det vet vi fra erfaring at det kan).

Man kunne tenke seg at verden var annerledes. Heller en generell skjønnhet med stygghet som unntaket, kunne verden vært generelt stygg med skjønnhet som unntaket. Jeg setter pris på filosof Richard Swinburne sine tanker rundt dette:

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

Gud har grunn til å skape en grunnleggende vakker (eng: basically beautiful) verden, og samtidig også grunn til å la noe av verdens skjønnhet og stygghet være innen vår kraft å bestemme. Videre virker han å ha grunn til å ikke lage en grunnleggende stygg verden, utilgjengelig for oss å forbedre.Dermed, hvis det finnes en Gud er det mer grunn til å forvente en grunnleggende vakker verden enn en grunnleggende stygg verden. Men i utgangspunktet [uten Gud] er det ikke noen spesiell grunn til å forvente en grunnleggende vakker heller enn en grunnleggende stygg verden. Derfor, hvis verden er vakker, er det bevismateriale for Guds eksistens.

Få vil benekte at vår verden, i hvert fall hvis vi ser bort fra dyr og mennesker og ting i deres ofte ødeleggende domene, har slik skjønnhet. Poeter, malere og folk flest gjennom århundrene har lenge beundret de himmelske legemers skjønne prosesjon, glitteret av galakser som dekker himmelen, sjøen som kryper opp langs de eldgamle stener, jungelens planteliv og dens kontrast med ørkner og snødekte poler. Hvem ville i sitt rette benekte at her er skjønnhet i overflod?1

Med andre ord, uten Gud skulle vi ikke forvente at verden var grunnleggende vakker heller enn grunnleggende stygg. Siden verden er grunnleggende vakker er dette positiv data i retning Guds eksistens. Merk at med ‘grunnleggende vakker’ menes ikke fullstendig vakker, for hvis Gud eksisterer skulle man ikke forvente en verden av perfekt skjønnet, for det kan være iboende verdi i vår deltakelse i å forbedre skjønnhet og skape vakre ting.

Hensiktsløs evolusjon

Misforståelser rundt tilfeldighet

Hvis det er slik at den verden vi lever i er såkalt gudeløs, virker det fasjonable narrativet om ‘det store lotteriet’ grovt sett korrekt: universets hendelsesforløp kunne sett svært annerledes ut og vi bør takke den ikke-eksisterende Gud for at vi har trosset alle odds og finner oss selv i den heldige situasjonen av å eksistere. En liten forstyrrelse i naturlovene kunne kollapset universet milliarder av år før vi noen gang hadde hatt tid til å utvikle oss. Et vulkanutbrudd på feil tidspunkt i evolusjonens drama kunne tatt livet av våre førhistoriske forfedre. Men vi er her, vi vant lotteriet! (Bare ikke tro du er spesiell.)

For mange kristne er denne fortellingen tett knyttet opp mot teorien om evolusjon, og i et ønske om å ivareta kristne doktriner om menneskets identitet som bærere av ‘Guds bilde’, skapt ved hans metaforiske hender, forkaster man heller utviklingslæren. Den kristne insisterer på at menneskets opprinnelse ikke er i brutal og meningsløs flaks, men i overfloden av Guds kjærlighet eller vilje. Vi har ikke vunnet lotto—vi har blitt gitt livets gave (i hvert fall som art, men angivelig også som individer).

Alternativet som blir presentert av noen er en skapelsesberetning i tråd med en noe overfladisk og i overkant modernistisk tolkning av bibelens skapelsesmyte. Sentralt i denne beretningen er Gud som skaper mennesket i løpet av et øyeblikk ut av støv, og Eva av hans side. Noen tar altså dette ganske bokstavelig. Jeg vil ikke la dette innlegget skli inn i en diskusjon om hvordan bibelen skal tolkes i dette henseende, men vil heller adressere det jeg tror er en viktigere grunn til at mange føler seg ubekvem med teorien om evolusjon, nemlig dens elementer av tilfeldighet.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.

Tilfeldighet eller hensikt

Utviklingslæren har som sin sentrale ide at alt liv har et felles opphav. Videre gjøres det ulike forsøk på å forklare ved hvilke mekanismer denne enkle opprinnelige livsformen har utviklet seg til det mangfoldet vi ser i dag. Og det er her ideen om tilfeldige prosesser finner sin plass. Vårt arvestoff kan mutere seg på tilfeldige steder. Om mutasjonen har en gunstig effekt på organismen med hensyn på dens evne til å overleve og reprodusere, vil mutasjonen vedvare i videre generasjoner. Gjennom generasjonene vil summen av mange slike mutasjoner føre til all slags variasjon i organismer, derav dagens artsmangfold. I biologens sjargong skjer altså evolusjonen gjennom (i) tilfeldig variasjon og (ii) naturlig utvalg. Det er en vakker og elegant teori.

Det er vel førstnevnte (i) som gir kvaler til så mange kristne. Hvis Gud ønsket oss her kan han aldri ha overlatt ting til tilfeldigheter? Men denne bekymringen beror på en misforståelse av hva dette begrepet tilfeldighet handler om. Det blir brukt til daglig som nærmest synonymt med ord som ‘uplanlagt’ og ‘hensiktsløst’, men når man bruker dette ordet i biologisk sammenheng har det derimot en betydning som ikke har en nødvendig assosiasjon med slike ord. Evolusjonsbiologen Ernst Mayr sier:

Når man sier at en mutasjon eller variasjon er tilfeldig, mener man helt enkelt at det ikke er noen korrelasjon mellom produksjonen av nye genotyper og organismens behov for å tilpasses sitt miljø.Ernst Mayr. Towards a new Philosophy of Biology. 98. (oversatt)

Biologifilosofen Eliott Sober uttrykker det noe mer presist:

(…) det eksisterer ingen fysisk mekanisme (verken i eller utenfor organismen) som detekterer hvilke mutasjoner som vil være gunstig og som forårsaker de mutasjonene.Eliott Sober. Evolution Without Metaphysics? (oversatt)

Noe videre og bredere bruk av ordet tilfeldighet om evolusjonen generelt er uberettiget, og det samme gjelder den bruken av ordet som impliserer hensiktsløshet. Slike konklusjoner om evolusjonen er heller filosofiske tillegg enn vitenskapelige observasjoner. De individuelle biokjemiske reaksjonene som produserer variasjon kan ha tilfeldige utfall, men dette impliserer ikke at evolusjonen som helhet da nødvendigvis er hensiktsløs eller uten mål. For å illustere, i de to videoene under kan man se eksempler på systemer med betydelige elementer av tilfeldighet.

epistemisk

Når det gjelder gule klossene som selvorganiserer seg kan man protestere, “dette er jo ikke et tilfeldig system, ting er jo rigget for sluttresultatet.” Nettopp riktig observasjon, systemet er ikke tilfeldig—for det er hensiktsmessig utformet—men de individuelle prosessene (kollisjoner mellom klossene) er tilfeldig og uten mål. Mitt poeng er at det samme kan ved analogi sies om oss mennesker og vårt biologiske opphav. Selv om de individuelle prosessene i evolusjonens gange oppfører seg tilfeldig (stokastisk) er de fortsatt del av et hensiktsmessig utformet system, det skapte universet. Universet kan være rigget for et sluttresultat.

Universet kan være rigget for et sluttresultat.
Universets initialbetingelser og de fysiske lovene setter premissene for hvordan universet er og oppfører seg, ting som massen til protoner i forhold til elektroner, mengden entropi i det tidlige universet og forholdet mellom styrken av de ulike kreftene. Det finnes en hel rekke alternative initialbetingelser og fysiske konstanter som ville resultert i et helt annet univers uten evne til å produsere liv i det hele tatt, men nettopp dette universet ble realisert. Mengden livsvennlige univers er, etter alt å dømme, en ufattelig liten undermengde av alle mulige univers. Det store spørsmålet ‘hvorfor er universet et vennlig hjem for oss’ forblir utenfor vitenskapens rekkevidde (med mindre man mener hypoteser om flere universer og den slags metafysikk kan regnes som vitenskap). Min egen dom er at spørsmålet blir best besvart av en bakomliggende intensjon, en skaper med en hensikt.

De potensialene som lå i det tidlige universet, i dette frøet man kaller singulariteten, har konsekvenser for dannelsen av galakser og stjerner, men har også konsekvenser helt ned til detaljen av selvorganiserende lipider (som i videoen over) som muliggjør celler, og resten av evolusjonens biokjemiske mekanismer. Mitt forslag er altså at Gud utstyrte universet med de kvaliteter eller potensialiteter som krevdes for at det til slutt skulle føde menneskeheten. Tross mitt ønske om å være original, bærer denne tanken betydelige likheter til kristne tenkere gjennom årtusen. Se for eksempel kirkefaderen Augustin av Hippo som skriver allerede på 400-tallet:

The tree surely did not spring forth suddenly in [a mature] size and form, but rather went through a process of growth with which we are familiar. …[It] took its shape as it [gradually] developed with all its parts. … One [form of tree] comes from the other [form of tree], therefore, in succession, but both come from earth and not earth from them. Earth, then, is prior and is their source. The same is true of animals.St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.44.

Og videre,

In the [tree], then, there [is] invisibly present [in its seed] all that [will] develop into the tree. And in this same way we must picture the world [when it was created]… This includes not only heaven with the sun, moon, and stars…but it includes also the beings which water and earth produced in potency and in their causes before they came forth in the course of time… The works which God produces even now as the ages unfold have their beginning in [the original creation].St. Augustin. De Genesi Ad Litteram. V 23.46.

Hvis skapelse betyr at (i) Gud er den ultimate årsaken til at vi er her, og at (ii) foruten hans vilje ville vi ikke vært her, da er en evolusjonistisk tilblivelse helt i tråd med en skapergud. Jeg kan ikke se for meg en god definisjon av skapelse som er i strid med utviklingslæren på noe dypere plan.