Historisiteten av Jesu oppstandelse

Det er nå påskemorgen, og etterfølgerne av Jesus har i sin ydmykelse og frykt for livet gått i skjul eller forlatt Jerusalem. Deres mester er død, og ligger stille i et gravkammer. Noen av Jesu kvinnelige etterfølgere er ankommet graven for å behandle liket. Her begynner detaljene å variere, slik som de alltid gjør i vitneforklaringer (en god indikator på at noe faktisk skjedde). En gruppe av Jesu kvinnelige tilhengere besøker graven tidlig søndag morgen for å behandle liket med dufter. Til sin store fortvilelse oppdager de at gravkammeret er tomt, og løper for å fortelle dette til de andre disiplene som etterhvert oppdager det samme.

Opplevelser av å se Jesus

Fortvilelsen forvandles fort til sjokk og glede når disiplene har opplevelser av å se Jesus i live. Det fortelles at to av disiplene møtte Jesus på veien til Galilea. Paulus og Lukas skriver at han viste seg for Peter i Jerusalem, og så for hele gruppen. Han forsikret dem om at han ikke var uvirkelig ved å spise sammen med dem, og viste dem sine sår. En av disiplene—Thomas—var ikke tilstede og nektet å tro på de andre. “Ikke før jeg får kjenne på hans sår vil jeg tro” uttrykker han, som en skeptiker seg hør og bør. Thomas møter til slutt Jesus selv, og får gjøre nettopp hva han krevde. Jesus viser seg for syv av hans etterfølgere ved Tiberiassjøen, og for sin tvilende bror Jakob. Det fortelles at han viste seg for så mange som 500 av hans etterfølgere på én gang. Den ateistiske forskeren på Det nye testamentetet, Gerd Ludemann, konkluderer: “det kan tas som historisk sikkert at Peter og disiplene hadde opplevelser etter Jesu død hvor de opplevde å se Jesus som den gjenoppståtte Kristus.”1

Den tomme graven

At graven var tom er også velbegrunnet. For det første, nyhetene om Jesus sin oppstandelse spredte seg raskt i Jerusalem. Hvis liket lå i graven, ville det vært lett for myndighetene å vise frem kroppen for å avkrefte påstandene. Kirken ville neppe ha overlevd i Jerusalem dersom graven var okkupert. For det andre, en rekke tidlige kritikere av kristendommen sier implisitt at graven var tom, og tar det som historisk. For det tredje, evangeliene rappoterer at kvinner oppdaget den tomme graven. Dette er en kontraproduktiv detalj, ettersom kvinners vitneforklaring på den tiden ikke ble regnet som gyldig. Det virker usannsynlig at en slik ‘flau’ detalj ville være del av en oppdiktet historie som skulle underbygge deres påstander om en oppstått Jesus. Faktisk blir nettopp dette, at kvinner var vitne til den tomme graven, brukt av kritikere av kristendommen i det første århundre.

Disiplenes tro og påstander

La oss stoppe her. Noen har altså oppdaget at graven er tom, og kort tid etter rapporterer store mengder mennesker at de har sett Jesus i live. Jerusalems gater blir fylt med stemmer som forteller at Jesus fra Nasaret er stått opp fra de døde, og nyhetene sprer seg. Hvordan vet vi at disiplene virkelig hevdet Jesus var stått opp fra de døde?

  1. Vi kjenner til muntlige tradisjoner (trosbekjennelser, oppsummeringer av andakter) som sannsynligvis daterer så tidlig som innen 5 år etter korsfestelsen. I disse kommer det frem at disiplene hevdet Jesus var stått opp fra de døde.
  2. Vi har skriftlige tradisjoner (evangeliene, de apostoliske fedre) som beskriver at disiplene hevdet å ha sett Jesus i live etter sin død.
  3. Paulus, en tidlig kristen, kjente disiplene personlig og skriver at de hevdet dette.

I alt har vi ni uavhengige kilder til at disiplene hevdet dette. Men kan det tenkes at disiplene fant på alt dette, en slags konspirasjon eller et ønske om å gjenopprette sitt rykte? Dette er svært lite plausibelt. Vi vet at disiplene var villige til å lide og dø for deres tro på at Jesus var gjenoppstått. Vi har så mye som syv antikke kilder som bekrefter dette. Tar vi med Paulus og Jakob har vi elleve. Hvem er villig til å lide og dø for noe de vet er en løgn? Løgnere er dårlige martyrer, som det sies.

En motstander og en tviler

Paulus var en høytstående og innflytelsesrik religiøs leder og intellektuell som mente det var Guds vilje å forfølge de kristne. På vei mellom to byer opplever han at Jesus viser seg for ham på en kraftfull måte. Hans overbevisning om å ha sett den gjenoppståtte Jesus er så sterk at han var villig til å dø martyrdøden for den. Vi har en rekke tidlige førstehånds vitner til at Paulus konverterte fra en målrettet motstander av de første kristne til en av kristendommens største forkjempere.

Jakob, bror til Jesus, var ifølge evangeliene ikke blant dem som trodde at Jesus var den han hevdet. At dette er historisk støttes blant annet av at en slik detalj er en forlegenhet for de første kristne, men det nevnes likevel. Muntlige tradisjoner fra få år etter korsfestelsen sier at Jesus viste seg for Jakob. Kort tid etter oppstandelsen angivelig fant sted, er Jakob identifisert som lederen av kirken i Jerusalem. Ikke bare ble han en troende, men led også martyrdøden for det.

Alternative forklaringer

La oss si oss enige med det akademiske majoritetssynet når det gjelder disse fire fakta:

  1. Jesus døde ved korsfestelse.
  2. Graven var tom få dager senere.
  3. Hans etterfølgere opplevde å se ham gjenoppstått.
  4. En forfølger av kirken (Paulus) og en skeptiker (Jakob) byttet radikalt standpunkt etter å ha opplevd å se Jesus.

Den åpenbare forklaringen på disse historiske hendelsene er selvsagt at Jesus faktisk gjenoppstod. Men mirakuløse forklaringer er alltid siste utvei. Problemet er at alternative forklaringer er gjennomgående utilstrekkelig, og ingen av disse teoriene har særlig oppslutning i akademia heller. Man kan jo lure på hvilket standpunkt de ateistiske og agnostiske forskerne da tar, når de kjenner til all den historiske data men forblir ikke-troende. Noen avviser oppstandelsen prinsipielt, og mener at enhver alternativ forklaring, uansett hvor lite plausibel, er en bedre forklaring enn et umulig mirakel. Men dette er vel ikke mer enn et uberettiget bias mot mirakler? Man kan ikke anta at Jesus ikke kan gjenoppstå for å begrunne hvorfor han ikke gjenoppstod.

Blant lekmenn er det mest utbredte synet at evangeliene er mytiske, altså åndelig eller symbolsk sanne, men historisk og bokstavelig usanne. Problemet er at evangelienes litterære format er totalt ulik enhver form for mytisk litteratur vi kjenner til. Faktisk er evangeliene klassifisert som gresk-romerske biografier. Det andre problemet er at evangeliene ble nedskrevet alt for nært hendelsene i tid til at myter kan ha utviklet seg i en slik grad. Øyevitnene var tross alt i live når disse mytene angivelig ble til, og ville lett punktert dem. I tillegg har vi det essensielle budskapet i evangeliene allerede i de muntlige tradisjonene fra noen få år etter korsfestelsen. De tidligste ekstrabibelske kildene omtaler også historien om Jesus, inkludert påstandene om oppstandelsen, som historiske påstander, ikke som mytiske eller åndelige fortellinger.

Hva med disse andre alternative teoriene foreslått i årenes løp, på verdens fakulteter, hvorfor slår ikke de gjennom?

  • “Jesus døde ikke på korset.” Dette drøfter jeg i mitt forrige innlegg, men det er altså medisinsk uholdbart, og det forklarer ikke disiplenes tro på at Jesus var gjenoppstått.
  • “Disiplene konspirerte.” Det forklarer ikke Paulus og Jakobs konversjon, ikke disiplenes villighet til å lide og dø martyrdøden, og er psykologisk urimelig.
  • “Disiplene hallusinerte.” Men 12 på en gang? 500 på en gang? Og flere ganger, over lengre tid? Og disse hallusinasjonene var synkronisert slik at alle så det samme? Ingen slik psykologisk effekt er dokumentert noen gang. Og hvorfor skulle Paulus hallusinere så kraftig at han gav sitt liv til saken han før kjempet mot med sverd?
  • “Noen stjal kroppen” eller “disiplene gikk til feil grav.” Men disiplene visste hvilken grav Jesus lå i. Vi vet til og med hvem som eide graven. Og en tom grav ville aldri vært nok til å overbevise disiplene om at Jesus var gjenoppstått. Og igjen, hva med Paulus og Jakob? Og det forklarer ikke i det hele tatt hva alle disse menneskene , når de hevder de så den levende Jesus.

At tilstanden til disse teoriene er dyster understrekes nesten komisk når en historiker går så langt som å foreslå at Jesus hadde en identisk tvillingbror som plutselig dukket opp og overbeviste disiplene om at han var den gjenoppståtte Jesus.

Konklusjon

Det er utrolig mange setninger jeg ikke kan koste på meg å inkludere, for artikkelen blir bare lengre og lengre. Men etter min erfaring, jo mer man studerer den historiske data, dess sterkere blir grunnlaget for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod. Forhåpentligvis vil du være enig i at det finnes tilstrekkelig grunnlag for å rasjonelt hevde at Jesus gjenoppstod, som en historisk hendelse og uten et uberettiget bias mot mirakelet i utgangspunktet. Videre vil du kanskje være enig i at det er overbevisende grunnlag for å tro dette. Er man ikke enig i dette, bør man i det minste finne en alternativ forklaring som man mener er mer plausibel enn den at Jesus gjenoppstod. Da vil ens ikke-tro i det minste være rasjonelt begrunnet.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

Den tomme graven

At graven var tom er også velbegrunnet. For det første, nyhetene om Jesus sin oppstandelse spredte seg raskt i Jerusalem. Hvis liket lå i graven, ville det vært lett for myndighetene å vise frem kroppen for å avkrefte påstandene. Kirken ville neppe ha overlevd i Jerusalem dersom graven var okkupert. For det andre, en rekke tidlige kritikere av kristendommen sier implisitt at graven var tom, og tar det som historisk.2 For det tredje, evangeliene rappoterer at kvinner oppdaget den tomme graven. Dette er en kontraproduktiv detalj, ettersom kvinners vitneforklaring på den tiden ikke ble regnet som gyldig. Det virker usannsynlig at en slik ‘flau’ detalj ville være del av en oppdiktet historie som skulle underbygge deres påstander om en oppstått Jesus. Faktisk blir nettopp dette, at kvinner var vitne til den tomme graven, brukt av kritikere av kristendommen i det første århundre.3

Disiplenes tro og påstander

La oss stoppe her. Noen har altså oppdaget at graven er tom, og kort tid etter rapporterer store mengder mennesker at de har sett Jesus i live. Jerusalems gater blir fylt med stemmer som forteller at Jesus fra Nasaret er stått opp fra de døde, og nyhetene sprer seg. Hvordan vet vi at disiplene virkelig hevdet Jesus var stått opp fra de døde?

  1. Vi kjenner til muntlige tradisjoner (trosbekjennelser, oppsummeringer av andakter) som sannsynligvis daterer så tidlig som innen 5 år etter korsfestelsen. I disse kommer det frem at disiplene hevdet Jesus var stått opp fra de døde.
  2. Vi har skriftlige tradisjoner (evangeliene, de apostoliske fedre) som beskriver at disiplene hevdet å ha sett Jesus i live etter sin død.
  3. Paulus, en tidlig kristen, kjente disiplene personlig og skriver at de hevdet dette.

I alt har vi ni uavhengige kilder til at disiplene hevdet dette. Men kan det tenkes at disiplene fant på alt dette, en slags konspirasjon eller et ønske om å gjenopprette sitt rykte? Dette er svært lite plausibelt. Vi vet at disiplene var villige til å lide og dø for deres tro på at Jesus var gjenoppstått. Vi har så mye som syv antikke kilder som bekrefter dette.4 Tar vi med Paulus og Jakob har vi elleve.5 Hvem er villig til å lide og dø for noe de vet er en løgn? Løgnere er dårlige martyrer, som det sies.

En motstander og en tviler

Paulus var en høytstående og innflytelsesrik religiøs leder og intellektuell som mente det var Guds vilje å forfølge de kristne. På vei mellom to byer opplever han at Jesus viser seg for ham på en kraftfull måte. Hans overbevisning om å ha sett den gjenoppståtte Jesus er så sterk at han var villig til å dø martyrdøden for den.6 Vi har en rekke tidlige førstehånds vitner til at Paulus konverterte fra en målrettet motstander av de første kristne til en av kristendommens største forkjempere.

Jakob, bror til Jesus, var ifølge evangeliene ikke blant dem som trodde at Jesus var den han hevdet. At dette er historisk støttes blant annet av at en slik detalj er en forlegenhet for de første kristne, men det nevnes likevel. Muntlige tradisjoner7 fra få år etter korsfestelsen sier at Jesus viste seg for Jakob. Kort tid etter oppstandelsen angivelig fant sted, er Jakob identifisert som lederen av kirken i Jerusalem. Ikke bare ble han en troende, men led også martyrdøden for det.8

Alternative forklaringer

La oss si oss enige med det akademiske majoritetssynet når det gjelder disse fire fakta:

  1. Jesus døde ved korsfestelse.9
  2. Graven var tom få dager senere.10
  3. Hans etterfølgere opplevde å se ham gjenoppstått.11
  4. En forfølger av kirken (Paulus) og en skeptiker (Jakob) byttet radikalt standpunkt etter å ha opplevd å se Jesus.

Den åpenbare forklaringen på disse historiske hendelsene er selvsagt at Jesus faktisk gjenoppstod. Men mirakuløse forklaringer er alltid siste utvei. Problemet er at alternative forklaringer er gjennomgående utilstrekkelig, og ingen av disse teoriene har særlig oppslutning i akademia heller. Man kan jo lure på hvilket standpunkt de ateistiske og agnostiske forskerne da tar, når de kjenner til all den historiske data men forblir ikke-troende. Noen avviser oppstandelsen prinsipielt, og mener at enhver alternativ forklaring, uansett hvor lite plausibel, er en bedre forklaring enn et umulig mirakel. Men dette er vel ikke mer enn et uberettiget bias mot mirakler? Man kan ikke anta at Jesus ikke kan gjenoppstå for å begrunne hvorfor han ikke gjenoppstod.

Blant lekmenn er det mest utbredte synet at evangeliene er mytiske, altså åndelig eller symbolsk sanne, men historisk og bokstavelig usanne. Problemet er at evangelienes litterære format er totalt ulik enhver form for mytisk litteratur vi kjenner til. Faktisk er evangeliene klassifisert som gresk-romerske biografier. Det andre problemet er at evangeliene ble nedskrevet alt for nært hendelsene i tid til at myter kan ha utviklet seg i en slik grad. Øyevitnene var tross alt i live når disse mytene angivelig ble til, og ville lett punktert dem. I tillegg har vi det essensielle budskapet i evangeliene allerede i de muntlige tradisjonene fra noen få år etter korsfestelsen. De tidligste ekstrabibelske kildene omtaler også historien om Jesus, inkludert påstandene om oppstandelsen, som historiske påstander, ikke som mytiske eller åndelige fortellinger.

Hva med disse andre alternative teoriene foreslått i årenes løp, på verdens fakulteter, hvorfor slår ikke de gjennom?

  • “Jesus døde ikke på korset.” Dette drøfter jeg i mitt forrige innlegg, men det er altså medisinsk uholdbart, og det forklarer ikke disiplenes tro på at Jesus var gjenoppstått.
  • “Disiplene konspirerte.” Det forklarer ikke Paulus og Jakobs konversjon, ikke disiplenes villighet til å lide og dø martyrdøden, og er psykologisk urimelig.
  • “Disiplene hallusinerte.” Men 12 på en gang? 500 på en gang? Og flere ganger, over lengre tid? Og disse hallusinasjonene var synkronisert slik at alle så det samme? Ingen slik psykologisk effekt er dokumentert noen gang. Og hvorfor skulle Paulus hallusinere så kraftig at han gav sitt liv til saken han før kjempet mot med sverd?
  • “Noen stjal kroppen” eller “disiplene gikk til feil grav.” Men disiplene visste hvilken grav Jesus lå i. Vi vet til og med hvem som eide graven. Og en tom grav ville aldri vært nok til å overbevise disiplene om at Jesus var gjenoppstått. Og igjen, hva med Paulus og Jakob? Og det forklarer ikke i det hele tatt hva alle disse menneskene , når de hevder de så den levende Jesus.

At tilstanden til disse teoriene er dyster understrekes nesten komisk når en historiker går så langt som å foreslå at Jesus hadde en identisk tvillingbror som plutselig dukket opp og overbeviste disiplene om at han var den gjenoppståtte Jesus.

Konklusjon

Det er utrolig mange setninger jeg ikke kan koste på meg å inkludere, for artikkelen blir bare lengre og lengre. Men etter min erfaring, jo mer man studerer den historiske data, dess sterkere blir grunnlaget for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod. Forhåpentligvis vil du være enig i at det finnes tilstrekkelig grunnlag for å rasjonelt hevde at Jesus gjenoppstod, som en historisk hendelse og uten et uberettiget bias mot mirakelet i utgangspunktet. Videre vil du kanskje være enig i at det er overbevisende grunnlag for å tro dette. Er man ikke enig i dette, bør man i det minste finne en alternativ forklaring som man mener er mer plausibel enn den at Jesus gjenoppstod. Da vil ens ikke-tro i det minste være rasjonelt begrunnet.

Historisiteten av Jesu død

Det er langfredag, og Jesus er blitt dømt til døden av den romerske prefekten Pontius Pilatus. Henrettelsen skal gjennomføres på romernes mest grusomme vis, korsfestelsen. En skare av jøder har presset frem denne dommen, mens Jesu etterfølgere frykter for livet. Denne mannen de har fulgt i tre år, denne karakteren som har inspirert dem til total hengivelse, har blitt redusert til en håpløs kriminell. Drømmen har tatt slutt, boblen er sprukket. Dette var ikke hva de hadde forestilt seg.

Noen har foreslått at Jesus kan ha overlevd korsfestelsen. Fra et medisinsk standpunkt er dette svært lite sannsynlig. En gruppe medisinske spesialister skriver i The Journal of the American Medical Association om effekten av romersk pisking og korsfestelse på den dødsdømte, og konkluderer med at Jesus ikke kan ha overlevd noe slikt1. Dette er lite overraskende for dem som kjenner til den romerske prosessen. Noe videre utbrodering av detaljene velger jeg å unngå (da får du heller lese artikkelen selv), men romerne var altså enormt erfarne og sofistikerte i sine metoder. De var ikke de første til å bruke korsfestelse, men perfeksjonerte metoden som en form for tortur og dødsstraff som var utformet til å gi en sakte død med mest mulig smerte og lidelse2. Fra et medisinsk standpunkt er det i hvert fall lite tvil om at Jesus døde den dagen.

Men ble han virkelig korsfestet i det hele tatt? Muslimer tror at Jesus var en viktig profet, men at fortellingen om hans død og oppstandelse er oppspinn. I koranen står det:

Og for deres påstand (som de sier skrytende): «Vi har drept Allahs sendebud, Messias, Jesus, sønn av Maria!», enda de ikke drepte ham og heller ikke korsfestet ham, men det var en person som ble gjort lik (Jesus) utseendemessig for dem. Og sannelig, de som er uenige om ham, de er visselig i tvil (basert på denne drapspåstanden). De har ingen kunnskap (om hva sannheten er), men følger kun antakelser. Og de har visselig ikke drept Jesus!Koranen 4:157

Muslimske apologeter vil altså ofte si at Jesus aldri døde på korset, men at han ble opprykket til himmelen før korsfestelsen, og at Gud gav Jesus sitt utseende til en annen person som døde i hans sted. Andre muslimer vil si at Jesus overlevde korsfestelsen, eller at han aldri ble korsfestet. Ingen av disse alternativene virker det minste plausibel, og er så og si enstemmig avvist av historikere. Ettersom doktrinen om koranens perfeksjon er essensiell i islam, er altså Jesus sin død ved korsfestelse et kraftig argument mot islam, støttet av moderne historieforskning.

Hvordan vet vi at Jesus faktisk ble korsfestet? Våre viktigste kilder er selvsagt de første fire skriftene i Det nye testamentet, biografiene om Jesus. Andre kilder til denne hendelsen er for eksempel den jødiske historikeren Josefus, den romerske historikeren Tacitus, den greske satirikeren Lucian, den babylonske Talmud og en rekke andre. Andre kilder nevner ikke korsfestelse spesifikt, men bekrefter at Jesus ble drept. Vi kjenner også til muntlige tradisjoner fra allerede fem år etter hendelsen som bekrefter korsfestelsen. Jesu henrettelse er altså en meget veldokumentert hendelse. Den kritiske forskeren på Det nye testamentet, Bart Ehrman, sier Jesu død ved korsfestelse er den sikreste kunnskapen vi har om ham.

La oss anta at Jesus, mot alle odds og stikk i strid med vår medisinske og historiske kunnskap, faktisk overlevde den romerske korsfestelsen. Etter få dager i gravkammeret våkner han til live, dytter til side den enorme steinen som lukker graven, overvinner romersk vakthold og halter videre med sin ødelagte og knuste kropp. Så treffer han noen av sine etterfølgere. Vil de rope av glede og forkynne i hele Jerusalem at Jesus har gjenoppstått? Hvis de viser glede, er det over at han har overlevd, ikke gjenoppstått. Oppstandelse var stikk i strid med deres verdenssyn, noe de aldri skulle forvente. En alvorlig såret og haltende Jesus ville verken fjernet deres skuffelse over deres leders ydmykende antiklimaks, eller gitt dem ideen om at han var Herre over død og liv. Den kritiske historikeren David Strauss argumenterte allerede på 1800-tallet kraftfullt mot teorien om at Jesus overlevde korsfestelsen, og hans argumenter bestrides fortsatt ikke i dag.

Det eksisterer altså svært liten tvil på at Jesus ble korsfestet og døde ved romerske hender på 30-tallet i det første århundre Palestina. I neste innlegg vil jeg forsøke å argumentere for at han få dager senere var i live igjen.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

Og for deres påstand (som de sier skrytende): «Vi har drept Allahs sendebud, Messias, Jesus, sønn av Maria!», enda de ikke drepte ham og heller ikke korsfestet ham, men det var en person som ble gjort lik (Jesus) utseendemessig for dem. Og sannelig, de som er uenige om ham, de er visselig i tvil (basert på denne drapspåstanden). De har ingen kunnskap (om hva sannheten er), men følger kun antakelser. Og de har visselig ikke drept Jesus!Koranen 4:157

Muslimske apologeter vil altså ofte si at Jesus aldri døde på korset, men at han ble opprykket til himmelen før korsfestelsen, og at Gud gav Jesus sitt utseende til en annen person som døde i hans sted. Andre muslimer vil si at Jesus overlevde korsfestelsen, eller at han aldri ble korsfestet. Ingen av disse alternativene virker det minste plausibel, og er så og si enstemmig avvist av historikere. Ettersom doktrinen om koranens perfeksjon er essensiell i islam, er altså Jesus sin død ved korsfestelse et kraftig argument mot sannheten av islam, støttet av moderne historieforskning.

Hvordan vet vi at Jesus faktisk ble korsfestet? Våre viktigste kilder er selvsagt de første fire skriftene i Det nye testamentet, biografiene om Jesus. Andre kilder til denne hendelsen er for eksempel den jødiske historikeren Josefus3, den romerske historikeren Tacitus4, den greske satirikeren Lucian5, den babylonske Talmud og en rekke andre. Andre kilder nevner ikke korsfestelse spesifikt, men bekrefter at Jesus ble drept. Vi kjenner også til muntlige tradisjoner fra allerede fem år etter hendelsen som bekrefter korsfestelsen. Jesu henrettelse er altså en meget veldokumentert hendelse. Den kritiske forskeren på Det nye testamentet, Bart Ehrman, sier Jesu død ved korsfestelse er den sikreste kunnskapen vi har om ham6.

La oss anta at Jesus, mot alle odds og stikk i strid med vår medisinske og historiske kunnskap, faktisk overlevde den romerske korsfestelsen. Etter få dager i gravkammeret våkner han til live, dytter til side den enorme steinen som lukker graven, overvinner romersk vakthold og halter videre med sin ødelagte og knuste kropp. Så treffer han noen av sine etterfølgere. Vil de rope av glede og forkynne i hele Jerusalem at Jesus har gjenoppstått? Hvis de viser glede, er det over at han har overlevd, ikke gjenoppstått. Oppstandelse var stikk i strid med deres verdenssyn, noe de aldri skulle forvente. En alvorlig såret og haltende Jesus ville verken fjernet deres skuffelse over deres leders ydmykende antiklimaks, eller gitt dem ideen om at han var Herre over død og liv. Den kritiske historikeren David Strauss argumenterte allerede på 1800-tallet kraftfullt mot teorien om at Jesus overlevde korsfestelsen, og hans argumenter bestrides fortsatt ikke i dag.

Det eksisterer altså svært liten tvil på at Jesus ble korsfestet og døde ved romerske hender på 30-tallet i det første århundre Palestina. I neste innlegg vil jeg forsøke å argumentere for at han få dager senere var i live igjen.

Historisiteten av påsken

Jeg har bestemt meg for å skrive tre innlegg denne påsken. Spørsmålet som skal besvares er: stod Jesus virkelig opp fra de døde? Dette første innlegget vil legge grunnlaget, mens på langfredag og påskemorgen vil jeg argumentere for at:

  1. Jesus døde ved korsfestelse på langfredag.
  2. Jesus var i live på påskemorgen.

Dette er påskemirakelet, og er grunnlaget for den kristne tro. Ifølge den profilerte ateisten Anthony Flew, er det også det best attesterte mirakelet i historien1. Jeg vil bare bruke historiske fakta som har bred aksept blant historikere på relevante fagfelt, uavhengig av livssyn og religion.

De aller fleste av nevnte historikere vil enes om at vi har godt historisk belegg for å tro at Jesus døde ved korsfestelse, ble gravlagt, og at graven ble funnet tom få dager senere. Om hans etterfølgere vet vi også at de var håpløse og rådville i etterkant av hans død, at hadde opplevelser av å se Jesus i live få dager etter hans henrettelse, og at de etter disse opplevelsene gikk fra stille tvilere til fryktløse forkynnere som hevdet Jesus var gjenoppstått.

To utenforstående utmerker seg også. Jakob—bror til Jesus—tvilte hele sitt liv på Jesus, men endret brått mening etter å ha opplevd å se ham i live etter henrettelsen. Saulus av Tarsus—en høytstående, lærd religiøs leder og ivrig fiende av kirken—opplevde også å se Jesus i live og byttet radikalt posisjon. Disse hendelsene regnes altså som historisk trygge fakta, og er mer eller mindre ukontroversielle. Den mest omstridte blant nevnte fakta er nok at graven ble funnet tom, selv om den fortsatt er akseptert som historisk av brorparten av historikere.

Mens det finnes en rekke argumenter for Guds eksistens, som det ontologiske argumentet, argumentet fra første årsak, eller fra objektive moralske sannheter, er disse ikke nødvendigvis til hjelp for å skille mellom hvilke av de monoteistiske religionene som er korrekt. Men oppstandelsen er en hendelse som—hvis sann—er et argument for både Guds eksistens og for sannheten av grunnleggende kristen tro.

For å argumentere for at Jesus oppstod fra de døde trenger jeg å argumentere for at (i) Jesus var død på langfredag og (ii) i live på påskemorgen. Dette er prosjektet i kommende innlegg.

(Referanser viser bare i selve innlegget.)

De aller fleste av nevnte historikere vil enes om at vi har godt historisk belegg for å tro at Jesus døde ved korsfestelse2, ble gravlagt3, og at graven ble funnet tom få dager senere4. Om hans etterfølgere vet vi også at de var håpløse og rådville i etterkant av hans død, at de hadde opplevelser av å se Jesus i live få dager etter hans henrettelse5, og at de etter disse opplevelsene gikk fra stille tvilere til fryktløse forkynnere som hevdet Jesus var gjenoppstått6.

To utenforstående utmerker seg også. Jakob—bror til Jesus—tvilte hele sitt liv på Jesus, men endret brått mening etter å ha opplevd å se ham i live etter henrettelsen. Saulus av Tarsus—en høytstående, lærd religiøs leder og ivrig fiende av kirken—opplevde også å se Jesus i live og byttet radikalt posisjon. Disse hendelsene regnes altså som historisk trygge fakta, og er mer eller mindre ukontroversielle. Den mest omstridte blant nevnte fakta er nok at graven ble funnet tom, selv om den fortsatt er akseptert som historisk av brorparten av historikere.

Mens det finnes en rekke argumenter for Guds eksistens, som det ontologiske argumentet, argumentet fra første årsak, eller fra objektive moralske sannheter, er disse ikke nødvendigvis til hjelp for å skille mellom hvilke av de monoteistiske religionene som er korrekt. Men oppstandelsen er en hendelse som—hvis sann—er et argument for både Guds eksistens og for sannheten av grunnleggende kristen tro.

For å argumentere for at Jesus oppstod fra de døde trenger jeg å argumentere for at (i) Jesus var død på langfredag og (ii) i live på påskemorgen. Dette er prosjektet i kommende innlegg.

Meningsløshet

Absurditeten av et ateistisk univers

Den britiske poeten Percy Bysshe Shelley skriver dette vakre og grusomme diktet om ruinene av en mektig herskers skulptur. Det som en gang var et landemerke som talte om denne herskerens storhet, er nå en dramatisk ironi som advarer om vår alles ubetydelighet og uunngåelige ruin. For meg setter disse ordene et fryktinngytende perspektiv på en endelig verden, en hvor alt er forbigående og ingen dypere mening er å finne.


ozymandias
I met a traveller from an antique land who said:
“Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert. Near them, on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown,
And wrinkled lip, and sneer of cold command,
Tell that its sculptor well those passions read
Which yet survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them and the heart that fed:
And on the pedestal these words appear:
‘My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!’

Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.”

Diktets triste budskap er at vi alle bygger våre liv, gjør kanskje store verk, og de største av oss skryter kanskje “Look on my works!” Men alle våre metaforiske byggverk ligger en dag i ruiner, ja selv summen av menneskets store verk er dømt til ødeleggelse. Også universets skjebne er dyster. Alle stjerner vil til slutt slukke, planeter og galakser vokser stadig lengre unna hverandre, og hvert øyeblikk er et steg nærmere hva fysikerne kaller universets varmedød. Ingen liv vil lenger finnes, og kosmos blir en gravplass for døde galakser tom for glød.

Slik håpløshet finner ingen plass i det kristne verdensbildet. Hvorfor ofret apostlene sine liv for å fortelle om mirakelet om at Jesus var gjenoppstått? Fordi dette mirakelet representerte nyheter med håp av en annen dimensjon, virkelig gode nyheter, som jo er hva evangelium betyr. Jesus sin oppstandelse er den første instansen av en mer total oppstandelse, en fullstendig gjenopprettelse. Påskemirakelet forteller om en fremtid hvor universet vil bli transformert, hvor korrupsjon ikke vil finne sin plass, hvor himmel og jord vil møtes. Hvert menneske, så vel som vårt hjem, vil bli gjort nytt.

Det er inn i denne fullstendiggjorte verden vi vil oppleve ‘legemets oppstandelse’, ikke til en diffus verden over skyene langt borte et sted. En fremtid av denne sort skaper sjokkbølger inn i vår verden, og man merker at kraften av de gode nyhetene transformerer liv allerede nå. Men i kristne øyne er dette bare en smakebit på hva som vil komme. Med en slik skjebne i vente er våre liv ikke dømt til ruiner. Kristendommen snur Ozymandias skjebne på hodet. Ruinene er heller , mens det fullstendiggjorte og perfekte ligger i vente. Det er da vi virkelig vil vite hva det er å være menneske.

Bryan Cranston (fra Breaking Bad) leser diktet slik:

Slik håpløshet finner ingen plass i det kristne verdensbildet. Hvorfor ofret apostlene sine liv for å fortelle om mirakelet om at Jesus var gjenoppstått? Fordi dette mirakelet representerte nyheter med håp av en annen dimensjon, virkelig gode nyheter, som jo er hva evangelium betyr. Jesus sin oppstandelse er den første instansen av en mer total oppstandelse, en fullstendig gjenopprettelse. Påskemirakelet forteller om en fremtid hvor universet vil bli transformert, hvor korrupsjon ikke vil finne sin plass, hvor himmel og jord vil møtes. Hvert menneske, så vel som vårt hjem, vil bli gjort nytt.

Det er inn i denne fullstendiggjorte verden vi vil oppleve ‘legemets oppstandelse’, ikke til en diffus verden over skyene langt borte et sted. En fremtid av denne sort skaper sjokkbølger inn i vår verden, og man merker at kraften av de gode nyhetene transformerer liv allerede nå. Men i kristne øyne er dette bare en smakebit på hva som vil komme. Med en slik skjebne i vente er våre liv ikke dømt til ruiner. Kristendommen snur Ozymandias skjebne på hodet. Ruinene er heller , mens det fullstendiggjorte og perfekte ligger i vente. Det er da vi virkelig vil vite hva det er å være menneske.

Bryan Cranston (fra Breaking Bad) leser diktet slik:
https://vimeo.com/94227542

Guddommelig stillhet

En respons på hvorfor Gud ikke “viser seg”

Man kan begynne å lure på hvorfor Vår Herre ikke titter frem fra sine tette skyer i blant. Hvis Gud finnes, hvorfor i alle dager skal han gjøre det så vanskelig for oss å få dette bekreftet? Dette som på engelsk gjerne kalles divine hiddenness velger jeg å oversette til guddommelig gjemsel, eller kanskje bedre, guddommelig stillhet. Nevnte stillhet er basis for et av ateistens bedre argument mot Guds eksistens. Argumentet fra Guds stillhet står i rekken av argumenter på formen,

  1. Hvis Gud eksisterer, da vil Gud gjøre det slik at X.
  2. Men det er tilfellet at ikke-X.
  3. Dermed eksisterer Gud ikke.

Et annet eksempel er argumentet fra ondskap. Gud er angivelig essensielt god, allmektig og allvitende. Hvis Gud eksisterer, da vil Gud gjøre det slik at vonde ting ikke skjer. Men det er tilfellet at vonde ting skjer. Dermed eksisterer Gud ikke. Setter vi opp argumentet fra Guds stillhet på denne formen, får vi noe slik som dette:

  1. Hvis Gud eksisterer, da vil han gjøre det slik at alle vet at han eksisterer.
  2. Men det er ikke tilfellet at alle vet at han eksisterer.
  3. Dermed eksisterer Gud ikke.

Det åpenbare problemet med argumenter i denne familien er at mennesket umulig kan være i en posisjon til å evaluere hva Gud ville og ikke ville gjort. Hans innsikt og oversikt er total, vår er minimal. Man kunne sette punktum der, men teisten kan vel ikke slippe unna så lett? Vi trenger i det minste en plausibel historie som forteller hvorfor Gud gjør som han gjør, i hvert fall når det gjelder så vanskelige tilstander som eksistensen av ondskap eller Guds gjemsel. Det viktige er ikke at denne historien er riktig, men at den er plausibel. Det er tilstrekkelig for å demonstrere at argumentet er mislykket. Et eksempel fra filosofen Peter van Inwagen illustrerer dette:

Ola tror ikke på evolusjonsteorien, og påpeker at menneskets øye er uhyre komplekst og sammensatt. Han hevder at øyet umulig kan ha vært utviklet steg for steg: ta vekk én del, og det er ubrukelig. Biologen Kari mener at øyet kan ha blitt til gjennom evolusjon. Man finner mange enklere former for øyne i naturen. Noen sanser bare lysstyrke, noen både lys og retning. Mer komplekse former har dybdesyn, og noen også fargesyn. Vårt øye kan ha gått gjennom ulike funksjoner og nivåer av funksjon stegvis, selv om det ikke alltid har hatt akkurat samme nivå av funksjon som i dag.

Hvis Kari kan legge frem en plausibel redegjørelse av hvordan øyet har utviklet seg, da kan man avvise Ola sitt argument mot evolusjonsteorien. Det samme kan vi gjøre med argumentet fra Guds stillhet og fra ondskap. Hvis noen kan gi en plausibel redegjørelse av hvorfor Gud tillater vonde ting, eller hvorfor han ikke viser seg mer, da virker det riktig og rasjonelt å avvise disse argumentene (selv om det emosjonelle problemet kanskje vedvarer). Jeg skal ikke ta for meg argumentet fra ondskap her, men begrenser meg til Guds stillhet. Så la meg komme med noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult.


‣ Overveldende bevis er uforenelig med menneskelig frihet og integritet.

Kanskje er det slik at dersom Gud gjør seg like åpenbar som at 2 + 2 = 4 eller at du har en kropp, da vil grunnene for å tro på hans eksistens være så overveldende at de tvinger frem tro og gjør det umulig å avvise Gud om man ønsker det. For å kunne velge Gud i frihet, må man kunne avvise ham.

Om Bill Gates kom på datingscenen ville det vært nødvendig for ham å være stille om visse ting, dersom han ønsker genuin uselvisk affeksjon fra potensielle partnere. Gud er uendelig mye mer ‘imponerende’ enn Gates, og trenger kanskje å være delvis stille eller skjult for å gi oss frihet til å utvikle en riktig type kjærlighet mot ham.

Videre ville det også vært irrasjonelt, faktisk sinnsykt, å avvise Gud dersom han var like åpenbar som at 2 + 2 = 4. Enhver person med sinnet i behold vil ikke benekte at to og to gir fire. Hvis Gud ønsker at vi skal kunne avvise ham og fortsatt ha sinnets integritet i behold, da må han være delvis skjult.


‣ Gud er ikke stille, vi er tunghørte.

Kristne påpeker at det man kaller synd (tanker og handlinger som er i strid med Guds vilje/vesen) har såkalte noetiske effekter. Det vil si, våre tanker og handlinger forandrer våre sinn på en slik måte at vi korrumperer vår naturlige ‘guddomssans.’ I tillegg har denne verden falt fra sitt ideal (syndefallet), og en konsekvens av dette er en hemming av nevnte guddomssans. Kanskje er Guds stillhet derfor ikke mer enn vår døvhet (eller rettere sagt tunghørthet).


 ‣ Gud er ikke interessert i proposisjonell tro.

Gud ønsker ikke en enkel tro på at han eksisterer, men heller en tro som inkluderer hengivenhet, ekte kjærlighet og tillit. Kanskje åpenbarer han seg derfor hovedsakelig for dem som søker ham med et inderlig hjerte. Selv om Gud skulle zappet alle med en plutselig intens overbevisning om at han finnes, ville ikke dette ha noen betydelig verdi. Gud ønsker å være i kjærlig relasjon med oss, ikke et simpelt objekt for våre tanker. Kanskje kreves da mer subtil avsløring, som ikke risikerer å produsere proposisjonell tro, men som samtidig er tilstrekkelig for å produsere tro med hengivenhet og kjærlighet.


‣ Guds stillhet er nødvendig for moralsk signifikante valg.

En gutt entrer kjøkkenet i retning kakeboksen, og hans far står i rundt dørkarmen vel vitende om situasjonen. Hvis gutten merker at pappa står i dørkarmen, vil han naturligvis velge å ikke stjele kaker av kakeboksen. Da har han selvsagt ikke gjort noe galt, men han har ikke gjort noe betydelig godt heller, fordi avholdenheten var motivert av farens nærvær. Hvis faren holder seg skjult, vil han gjøre det mulig for gutten å gjøre et moralsk signifikant valg å ikke stjele kake fra kakeboksen (vi antar for argumentets skyld at stjeling fra kakeboksen er moralsk problematisk, selv om det kanskje er heller søtt). På tilsvarende måte kan det være nødvendig for Gud å holde seg noe skjult, slik at vi er i stand til å gjøre moralsk signifikante valg.


‣ Guds stillhet bare et uttrykk for hans personlighet.

Vi har tilstrekkelige grunner for å tro på Gud, og han gjorde den ultimate selvoppofrelse når han ble menneske i Jesus og gav seg over til menneskers ondskap for vår skyld. Fra dette ser vi at han i hvert fall ikke er uinteressert, og at han ikke bevisst unngår oss. Filosofen Michael Rea foreslår at hans generelle stillhet, slik vi opplever ham, kan være intet mer enn hans ‘stil’.

Du går forbi en medelev på skolen, og han ser deg ikke i øynene en gang. Dine tanker farer: har du såret han? Har han noe imot deg? Er han flau av å omgås deg? Så viser det seg at fyren er klassens geni. Han er alltid i sine egne tanker, bedriver all slags integraler og derivasjoner i hodet, filosoferer over livets store spørsmål. Plutselig er ikke hans ‘stillhet’ grunn til skuffelse eller frustrasjon.

Å tolke stillhet krever mye informasjon om personligheten til den som er stille, personens kultur og bakgrunn, han eller hennes stil og normer, den gjeldende livssituasjon, og så videre. Hvis alt dette kreves for å tolke et vanlig menneskes stillhet, hvor mye vanskeligere er det ikke da å tolke Guds stillhet? I lys av dette er det absurd å konkludere med at Guds stillhet ikke er kompatibel med hans påståtte egenskaper som kjærlig og nær. Faktisk er erfaringen til mange kristne at det sterkeste fellesskap med Gud finnes i stillhet, lik et par som er tilfreds med hverandres nærvær, uten en eneste ordveksling eller handling.


Disse er noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult (eller hvorfor han ikke er skjult), og jeg understreker igjen at jeg ikke hevder hver av disse faktisk er tilfellet. Men så lenge én av disse er plausibel—eller en av de mange andre forslag som ikke er nevnt—er argumentet fra Guds stillhet ikke et suksessfullt argument mot Guds eksistens. Det er selvsagt en hel del mer som kan sies om dette, og hvert av forslagene over kunne trengt mer utdyping. Men ta innlegget mitt mer som en skisse enn som et fullstendig argument.

Forslag til skikkelig lesning:

Ola tror ikke på evolusjonsteorien, og påpeker at menneskets øye er uhyre komplekst og sammensatt. Han hevder at øyet umulig kan ha vært utviklet steg for steg: ta vekk én del, og det er ubrukelig. Biologen Kari mener at øyet kan ha blitt til gjennom evolusjon. Man finner mange enklere former for øyne i naturen. Noen sanser bare lysstyrke, noen både lys og retning. Mer komplekse former har dybdesyn, og noen også fargesyn. Vårt øye kan ha gått gjennom ulike funksjoner og nivåer av funksjon stegvis, selv om det ikke alltid har hatt akkurat samme nivå av funksjon som i dag.

Hvis Kari kan legge frem en plausibel redegjørelse av hvordan øyet har utviklet seg, da kan man avvise Ola sitt argument mot evolusjonsteorien. Det samme kan vi gjøre med argumentet fra Guds stillhet og fra ondskap. Hvis noen kan gi en plausibel redegjørelse av hvorfor Gud tillater vonde ting, eller hvorfor han ikke viser seg mer, da virker det riktig og rasjonelt å avvise disse argumentene (selv om det emosjonelle problemet kanskje vedvarer). Jeg skal ikke ta for meg argumentet fra ondskap her, men begrenser meg til Guds stillhet. Så la meg komme med noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult.


‣ Overveldende bevis er uforenelig med menneskelig frihet og integritet.

Kanskje er det slik at dersom Gud gjør seg like åpenbar som at 2 + 2 = 4 eller at du har en kropp, da vil grunnene for å tro på hans eksistens være så overveldende at de tvinger frem tro og gjør det umulig å avvise Gud om man ønsker det. For å kunne velge Gud i frihet, må man kunne avvise ham.

Om Bill Gates kom på datingscenen ville det vært nødvendig for ham å være stille om visse ting, dersom han ønsker genuin uselvisk affeksjon fra potensielle partnere. Gud er uendelig mye mer ‘imponerende’ enn Gates, og trenger kanskje å være delvis stille eller skjult for å gi oss frihet til å utvikle en riktig type kjærlighet mot ham.

Videre ville det også vært irrasjonelt, faktisk sinnsykt, å avvise Gud dersom han var like åpenbar som at 2 + 2 = 4. Enhver person med sinnet i behold vil ikke benekte at to og to gir fire. Hvis Gud ønsker at vi skal kunne avvise ham og fortsatt ha sinnets integritet i behold, da må han være delvis skjult.


‣ Gud er ikke stille, vi er tunghørte.

Kristne påpeker at det man kaller synd (tanker og handlinger som er i strid med Guds vilje/vesen) har såkalte noetiske effekter. Det vil si, våre tanker og handlinger forandrer våre sinn på en slik måte at vi korrumperer vår naturlige ‘guddomssans.’ I tillegg har denne verden falt fra sitt ideal (syndefallet), og en konsekvens av dette er en hemming av nevnte guddomssans. Kanskje er Guds stillhet derfor ikke mer enn vår døvhet (eller rettere sagt tunghørthet).


 ‣ Gud er ikke interessert i proposisjonell tro.

Gud ønsker ikke en enkel tro på at han eksisterer, men heller en tro som inkluderer hengivenhet, ekte kjærlighet og tillit. Kanskje åpenbarer han seg derfor hovedsakelig for dem som søker ham med et inderlig hjerte. Selv om Gud skulle zappet alle med en plutselig intens overbevisning om at han finnes, ville ikke dette ha noen betydelig verdi. Gud ønsker å være i kjærlig relasjon med oss, ikke et simpelt objekt for våre tanker. Kanskje kreves da mer subtil avsløring, som ikke risikerer å produsere proposisjonell tro, men som samtidig er tilstrekkelig for å produsere tro med hengivenhet og kjærlighet.


‣ Guds stillhet er nødvendig for moralsk signifikante valg.

En gutt entrer kjøkkenet i retning kakeboksen, og hans far står i rundt dørkarmen vel vitende om situasjonen. Hvis gutten merker at pappa står i dørkarmen, vil han naturligvis velge å ikke stjele kaker av kakeboksen. Da har han selvsagt ikke gjort noe galt, men han har ikke gjort noe betydelig godt heller, fordi avholdenheten var motivert av farens nærvær. Hvis faren holder seg skjult, vil han gjøre det mulig for gutten å gjøre et moralsk signifikant valg å ikke stjele kake fra kakeboksen (vi antar for argumentets skyld at stjeling fra kakeboksen er moralsk problematisk, selv om det kanskje er heller søtt). På tilsvarende måte kan det være nødvendig for Gud å holde seg noe skjult, slik at vi er i stand til å gjøre moralsk signifikante valg.


‣ Guds stillhet bare et uttrykk for hans personlighet.

Vi har tilstrekkelige grunner for å tro på Gud, og han gjorde den ultimate selvoppofrelse når han ble menneske i Jesus og gav seg over til menneskers ondskap for vår skyld. Fra dette ser vi at han i hvert fall ikke er uinteressert, og at han ikke bevisst unngår oss. Filosofen Michael Rea foreslår at hans generelle stillhet, slik vi opplever ham, kan være intet mer enn hans ‘stil’.

Du går forbi en medelev på skolen, og han ser deg ikke i øynene en gang. Dine tanker farer: har du såret han? Har han noe imot deg? Er han flau av å omgås deg? Så viser det seg at fyren er klassens geni. Han er alltid i sine egne tanker, bedriver all slags integraler og derivasjoner i hodet, filosoferer over livets store spørsmål. Plutselig er ikke hans ‘stillhet’ grunn til skuffelse eller frustrasjon.

Å tolke stillhet krever mye informasjon om personligheten til den som er stille, personens kultur og bakgrunn, han eller hennes stil og normer, den gjeldende livssituasjon, og så videre. Hvis alt dette kreves for å tolke et vanlig menneskes stillhet, hvor mye vanskeligere er det ikke da å tolke Guds stillhet? I lys av dette er det absurd å konkludere med at Guds stillhet ikke er kompatibel med hans påståtte egenskaper som kjærlig og nær. Faktisk er erfaringen til mange kristne at det sterkeste fellesskap med Gud finnes i stillhet, lik et par som er tilfreds med hverandres nærvær, uten en eneste ordveksling eller handling.


Disse er noen forslag til hvorfor Gud holder seg delvis skjult (eller hvorfor han ikke er skjult), og jeg understreker igjen at jeg ikke hevder hver av disse faktisk er tilfellet. Men så lenge én av disse er plausibel—eller en av de mange andre forslag som ikke er nevnt—er argumentet fra Guds stillhet ikke et suksessfullt argument mot Guds eksistens. Det er selvsagt en hel del mer som kan sies om dette, og hvert av forslagene over kunne trengt mer utdyping. Men ta innlegget mitt mer som en skisse enn som et fullstendig argument.

Forslag til skikkelig lesning: