Polyateisme

Forvirring rundt Gud og guder

Ateister av den mer reflekterte sort vil kanskje kritisere meg for å skrive dette innlegget, på basis av at jeg ikke går i dialog med kremen av ateistisk argumentasjon, men vier spalteplass til ‘kommentarfelt-ateisme’. Men ettersom denne påstanden har blitt et slags slagord for mange, trengs det en konfrontasjon. Påstanden er: “vi er begge ateister, jeg tror bare på en gud færre enn deg.” Den naturlige responsen for meg er å påpeke kategorifeilen:

“Den monoteistiske Gud er ikke én variant av andre guder”

Den generelle ideen om Gud som er felles for jødedom, kristendom og islam er en Gud som er noe radikalt annerledes enn de guder man finner i for eksempel nordisk mytologi eller i hinduistenes polyteisme. Dette er ikke “en min Gud er bedre enn deres”-argumentasjon, men en redelig erkjennelse av kategorier.

Det er naturlig å dra et skille mellom polyteistiske guder, og den monoteistiske Gud. Forskjellen er ikke at polyteisme har flere av samme sort Gud som man finner i monoteisme, hva slags vesen man refererer til.

Den monoteistiske Gud kan beskrives på en rekke måter som alle peker mot det samme: det som intet høyere kan tenkes om, det øverste vesen, eksistensens kilde, den første årsak eller det som er fullstendig ubegrenset. Sentralt i dette gudsbildet er at han er personlig, skaperen av alt, og i kristendommen også full av kjærlighet. Se denne siden for mer om hva som menes med Gud. Jeg bør understreke at mange kristne ikke har et slik veldefinert gudsbegrep, og gudsbildet til noen kan begynne å minne om beskrivelsen av de polyteistiske gudene under. Men dette forteller oss ikke mer enn at kristne kan mangle kunnskap om troen de står i.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.

De polyteistiske gudene er ikke er transcendentale og utenfor tid og rom, men bundet av den samme tilværelse som oss. Det som gjør dem til guder er at de er veldig mektige, for eksempel i stor styrke eller magiske evner. Hver av disse gudene har typisk en egen spesialitet eller funksjon, som for eksempel å promotere fruktbarhet i jord og livmor, stimulere til regn, og så videre. Gudene har ofte samme type frustrasjoner, drama og problemer som oss mennesker. Hvis man skal drive sammenligning, så har de polyteistiske gudene mer til felles med oss mennesker enn med den monoteistiske Gud.

― ※ ―

Avviser man alle slike guder, altså polyteisme generelt, følger det selvsagt ikke at man kan avvise Gud. Det er ikke samme type ateisme og teisme man snakker om med hensyn på polyteisme og monoteisme. ‘Apolyteisme’ er altså ikke veldig mange instanser av ‘amonoteisme’. Man avviser ikke eksistensen av grønnsaker fordi man avviser all slags frukt; man avviser ikke eksistensen av romskip fordi man ikke tror på motorsykler; man avviser ikke den monoteistiske Gud fordi man avviser alle de polyteistiske gudene. Hvorfor? Fordi man begår en kategorifeil.

De polyteistiske gudene kan avvises for eksempel på grunnlag av at de ikke er blitt observert. Dette er fordi de er den type vesener som kan forventes å bli observert. Blant alle tilfeller av torden burde man i hvert fall i blant kunne observere Tor vifte rundt med hammeren.

Den monoteistiske Gud kan derimot ikke avvises på grunnlag av å ikke ha blitt observert, fordi han er ikke den type vesen man skulle forvente å kunne bli observert. Han er utenfor tid og rom, ikke et fysisk objekt eller en mann i skyene. Skal man avvise Gud—i hvert fall på rasjonell basis—må man rive og røske i den historiske data som omhandler påsken, konfrontrere argumenter for Guds eksistens, og ikke minst fremlegge argumenter for at Gud ikke finnes.

Gud og elektroner

Mysterie og analogi

Hva har elektroner og Gud til felles? Vel, de er angivelig begge fundamentale aspekter av virkeligheten, og begge er enkel, i den forstand at de ikke er sammensetninger av mer fundamentale ting. Men en videre likhet slår meg, nemlig at vår epistemiske (jada) status bærer betydelige likheter med hensyn på begge disse. Nærmere sagt, måten vi forstår Gud gjennom analogier ligner på måten vi forstår elektroner (og annen fundamental fysikk) gjennom analogier.

Elektronet

De fleste har lært litt kjemi på et eller annet tidspunkt i livet. Vanligvisbegynner det på barne- og ungdomsskolen med atomer og elektroner. Da lærer man analogien om atomkjernen som en samling av kuleformede protoner og nøytroner, og små ladede partikler med navn elektroner som svirrer rundt atomkjernen. Etterhvert lærer vi analogien om at elektronene svirrer rundt atomkjernen kun i bestemte avstander, der metaforen er solsystemet med bestemte planetbaner.

evolution_of_atom
Atomets utvikling
orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

orbitals
Orbitaler

Så blir det presisert at det ikke er baner men orbitaler elektronene befinner seg i. Videre finner man ut at elektronene ikke er lokaliserte partikler i det hele tatt, men noe merkelig noe som både oppfører seg som en bølge og en partikkel. Orbitalene avsløres som nok en forenkling, for elektronene er faktisk i prinsippet spredt over hele universet… i hvert fall inntil man måler dem.

Og alt dette beskrives med den sagnomsuste bølgefunksjonen, en matematisk funksjon som i prinsippet inneholder all dynamisk informasjon for et system (e.g. et fritt elektron). Funksjon gir komplekse verdier, som gjør at det ikke har noen direkte fysisk tolkning. Når den beste beskrivelsen vi har av elektronet ikke engang beskrives av reelle tall, da har vi kommet til et nivå av beskrivelse der våre vanlige intuisjoner ikke når til bunns. Så abstrakt og formell er modellen at det blir vanskelig å forstå akkurat hva man mener med å si at det er fysisk i det hele tatt.

― ※ ―

feynman_qmHva skjedde med det gode gamle mikroskopiske solsystemet? Svaret er at det er en svak analogi som er nyttig mest for sin tilgjengelighet. Den forteller oss verdifulle ting om atomfysikk og er et godt pedagogisk utgangspunkt, men for mer seriøs tenkning må vi altså ty til disse langt mindre koselige analogiene fra kvantefysikken.

Det virker som at ting blir vanskeligere å forestille seg jo lengre ned i naturen man dykker. Vil man snakke om det mest fundamentale må man være svært forsiktig med hva man sier (egentlig langt mer forsiktig enn jeg har vært her). Jo mer fundamentalt nivået man forsøker å forstå er, dess mer annerledes er det enn noe vi kjenner til.

Gud

Ideen om Gud inkluderer at han er det mest fundamentale som eksisterer. Han er tross alt opphavet og den ontologiske basis (kilden til eksistensen) for alt som eksisterer, og han er som de fleste teologer vil si og har sagt, fullstendig enkel, som nevnt. Det burde derfor ikke være overraskende at Gud kan være i stor grad utilgjengelig for vår forestillingsevne, vanskelig å beskrive presist med våre språk, og mystisk. Spesielt ikke når akkurat det samme kan sies om et elektron.

Lik som man alltid må ty til analogier for å beskrive universets byggeklosser (eller byggefelt?), må man også ikke overraskende ty til analogier for å beskrive Gud. Vi begynner med de enkleste. Gud er en Far som elsker oss. Dette forteller oss noe sant og verdifullt om Gud. Han er allmektig, og så videre. Skal man snakke mer presist om allmektighet, vil man kanskje si at Gud er uten restriksjoner i sin evne til å aktualisere logisk mulige tilstander. Vanskeligere å relatere til, men langt mer presist.

Hva med hans mystiske egenskaper, at han er treenig for eksempel? Man kan bruke presist språk om treenigheten og aldri ytre en eneste selvmotsigelse. Den er altså ikke internt selvmotsigende eller ulogisk i filosofisk forstand, men den er åpenbart mystisk og vanskelig å favne med vår forestillingsevne. Igjen ser vi at vi egentlig er kjent med slike mysterier fra før: når man ønsker å beskrive noe slikt som elektronets kvantemekaniske egenskap spinn, må man også tale i uperfekte analogier. Det er som en ball som snurrer, for eksempel. Mysterium er ikke et hull i kunnskap, men heller et tegn på at noe er veldig annerledes.

― ※ ―

En tanke som slår meg er at brorparten av den (populær)kritikken av Gud (eller kristne som tror på Gud) jeg har vært borti, er slett ikke en kritikk av Gud i det hele tatt. Det som angripes er heller et feilaktig, karikert eller utilstrekkelig bilde av ham. Typisk er disse kritikerne ikke engang utdannede på noe relevant fagfelt (e.g. teologi, religionsvitenskap, relevant historie, religionsfilosofi). Sammenligningen med elektronet blir i denne sammenhengen slik: en siviløkonom skriver en sinna kritikk av atomer og elektroner, basert på sin barneskoleforståelse av elektroner som små partikler i bane rundt en atomkjerne av små kuler, som beskrevet over. På alle andre tema kreves en viss relevant kompetanse for å kunne uttale seg med autoritet, mens når det gjelder teologi virker det av og til ganske fritt vilt. Det hele slår meg som veldig merkelig og inkonsekvent.

Jeg merker det er mye gull å hente i elektronanalogien, og noen synes kanskje jeg har dratt den for langt allerede. Men mine hovedpoeng er at (i) kristendommens mysterier burde ikke overraske noen som er i det minste kjent med de mysterier som underligger fysikken, (ii) det er naturlig at noe slik som Gud er over vår forstand og bare gjennom analogier tilgjengelig for vår beskrivelse, og (iii) når man ønsker å argumentere mot Gud er det nødvendig å forstå hva gjennomtenkte kristne tenker heller enn å angripe søndagsskolens analogier.

Tre fysikere om religion i vitenskapshistorien

Forskning.no publiserte i dag en artikkel skrevet av tre forskere som uttaler seg om ting utenfor deres fagområde. Vanligvis burde dette bli en skuffende affære, men denne gang treffer vi informerte skribenter som skriver balansert og godt om denne ideen om konflikt mellom kristendom og vitenskap gjennom historien.

I sin mest ekstreme form inneholder konfliktfortellingen flere falske påstander, som at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat, bannlyste tallet null eller brant folk på bålet på grunn av vitenskapelige idéer. Men selv uten de mest håpløse historiske mytene kan tanken om en grunnleggende konflikt virke overbevisende.
 
Problemet er bare at den ikke stemmer.
 
(…)
 
Vitenskapshistoriker James Hannam sporer konflikttesen tilbake til opplysningstidens tenkere, med Voltaire og d’Alembert i spissen, og deres ønske om å sette kirken og middelalderen i et dårlig lys. To populære bøker fra slutten av 1800-tallet, skrevet av J. W. Draper og A. D. White, sørget for å befeste dette synet i allmennheten.
 
(…)
 
Når man vil korrigere et skjevt historiesyn bør man vokte seg vel for ikke å lene seg for langt i motsatt retning. Men i lys av konflikttesens ufortjente dominans vil vi fremheve noen eksempler på hvordan kristendommen kan ha bidratt positivt til naturvitenskapens fremvekst.
 
Først og fremst gav kristendommen et metafysisk grunnlag for å forvente lovmessighet i naturen – altså naturlover. Mens mange kulturer og religioner hadde forklart naturfenomener med ulike guders humør og innfall, konkluderte kristne tenkere i middelalderen at en rasjonell, god og konsistent Gud ville skape en verden styrt av lover, og at disse lovene kunne forstås ved bruk av fornuften.

En lite kompleks Gud

Doktrinen om Guds enkelhet

Det har blitt hevdet av blant annet Richard Dawkins at Gud er en dårlig forklaring på noe som helst. Uansett hva det er man prøver å forklare (universets begynnelse, at det finnes noe heller enn intet, eksistensen selv, …) vil Gud være langt mer kompleks enn både noen annen forklaring og det som søkes forklaring på. Spørsmålene er da om (i) Gud er kompleks og om (ii) en forklaring må være mindre kompleks enn hva den forklarer.

(i)

Det vi kjenner til som bærer mest likhet til Gud i universet er våre egne sinn, eller sjelen om du vil. Sinnet er den delen av oss som har egenskaper som rasjonalitet, bevissthet og vilje. Er vårt sinn kompleks eller enkel? Hjernen er selvsagt uhyre kompleks, men hvis vi godtar for tankens skyld at sinnet ikke er identisk med hjernen men har sin egen natur, da er sinnet slett ikke kompleks. Ikke har det fysiske deler som hjernen, og heller ingen metafysiske deler. Den består ikke av flere ting, fordi sinnet er én entitet med en enkel natur. Selvsagt kan sinnet ha komplekse tanker, og manifestere seg i en kompleks personlighet. Men sinnet selv er en utrolig enkel entitet.

Merk at bruken av ordet enkel her har en helt konkret betydning. Enkelhet kan brukes hverdagslig som synonymt med dum eller lett. Men for den relevante betydningen her er enkelhet et mål på graden av sammensatthet. Et elektron er enklere enn et proton, fordi et proton består av kvarker mens et elektron er seg selv.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.

Man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.
Gud kan på noe vis beskrives som et sinn uten begrensninger. Total egenvilje, fullstendig rasjonell, ikke-fysisk, og så videre. Guds tanker er selvsagt ubeskrivelig komplekse. Hans sinn må romme all mulig kunnskap og innsikt, hele universets tilstander og alle menneskers tanker, for å nevne noe. Men man må ikke forvirre sinnets tanker med sinnet selv.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler. Dette har vært en sentral tanke gjennom hele den kristne historien. Det gir altså ingen mening å spørre hva Gud består av, fordi han består ikke av noe som helst. Som Gud kaller seg selv når han taler til Moses i Det gamle testamentet: «Jeg Er», helt enkelt.

Gud er ikke sammensatt av mindre og enklere deler.
Mer enn det trengs egentlig ikke å sies, men jeg fortsetter med en litt løs utdypning av hva det betyr å si at Gud er enkel. De mest fundamentale spørsmål om virkeligheten, som hvorfor noe er her i det hele tatt, har tradisjonelt blitt besvart med Gud. Slike argumenter fungerer ikke slik at man først finner på et vesen som heter Gud, for deretter å bruke han til å forklare hva enn man lurer på. Nei, spørsmålet stilles først. Konklusjonen man til slutt ender på gir oss en beskrivelse av det nødvendige svaret, og dette svaret er hva man gir tittelen Gud.

Ta for eksempel Leibniz sitt kosmologiske argument. Her påpekes at alt i universet er avhengig av noe annet for sin eksistens. Til dette bruker man ordet betinget eller kontingent. Men en hel mengde betingede ting, det man kaller universet, er også betinget. Altså er universet i sin helhet avhengig av noe annet for sin eksistens. Det man trenger for å forklare at noe som helst finnes er altså noe som eksisterer nødvendigvis, og som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere. Som Thomas Aquinas ville konkludert: «og dette kaller man Gud.»

Summen av slike argumenter gir oss noe unektelig likt den kristne ideen om Gud, som er fullstendig selv-eksisterende og ikke avhengig av noe annet. Hvis Gud bestod av andre deler, ville disse delene vært mer fundamentale enn Gud selv. Det ville vært i strid med hvordan Gud nødvendigvis er: absolutt, ubegrenset, det som intet høyere kan tenkes om, uavhengig og selv-eksisterende, for å nevne noen. Faktisk vil mange teologer gå så langt som å si at Gud er så enkel at hans egenskaper egentlig er identiske. Med det menes at selv om man sier at Gud er, eksempelvis, allvitende og rettferdig, så er realiteten slik at Guds allvitenhet og Guds rettferdighet er det samme. Han er uten noen distinksjoner. Derav ideen om at alt man sier om Gud i beste fall er analogier og metaforer som peker i noenlunde riktig retning.

(ii)

Men selv om det var slik at Gud var kompleks, vil jeg påpeke at det er et dårlig argument mot at han kan være beste forklaring på noe. Den beste forklaring trenger ikke være mindre kompleks enn det som skal forklares (universet, bevissthet, objektiv moral, og så videre). Som Einstein angivelig skal ha sagt: «alt burde gjøres så enkelt som man klarer, men intet enklere.» Hvis den beste forklaringen på noe er Gud, og alternative hypoteser ikke strekker til, da spiller det ingen rolle hvor kompleks han måtte være. Derfor er Dawkins sin kritikk i utgangspunktet ganske svak. Men som sagt, Gud er uten deler og slett ikke en kompleks hypotese.