Vitenskapen gjør oss mindre spesielle?

Blant de mange perspektiver som dukker opp i den evige populærdebatten om en angivelig konflikt mellom religion og vitenskap, er det særlig ett som har fanget min oppmerksomhet. Jeg vet ikke hvor langt tilbake denne tanken går, men mytene som nærer den har i stor grad sitt opphav i opplysningstidens polemikere. Narrativet går som følger:

I middelalderens kristne Europa var mennesket sentrum av universet og på tronen i kosmos. Så kom den empiriske vitenskap på banen. I første runde kastet den oss ut fra universets sentrum: Galileo nedgraderte jorden fra å være universets midtpunkt, til å bli et ubetydelig himmellegeme i et univers uten sentrum. Deretter kom Darwin og viste oss at mennesket er intet mer og intet mindre enn resten av dyreriket. Vitenskapen vant til slutt, og irettesatte menneskets religiøse arroganse.

Siden spesielt Galileo og Darwin blir brukt som illustrative eksempler på denne påståtte kampen om menneskets status, er det ingen dum ide å drøfte nettopp disse to.

Galileo

Galileo kjempet som kjent for en kosmologi (utviklet av Kopernikus) der solen var i sentrum heller enn jorda, og planetene gikk i bane rundt solen. Galileo sin konflikt med den romersk-katolske kirken, eller rettere sagt paven, benyttes flittig som et typisk eksempel på kirkens fiendtlighet mot empirisk vitenskap. En slik fremstilling er demonstrativt feilaktig, dårlig historie, og forøvrig en atypisk situasjon uansett hvordan man ser på det. Men begynner jeg å skrive om det vil jeg avspore. Gjør heller et søk på denne bloggen etter Galileo, les denne boken skrevet av ledende historikere eller denne artikkelen (du får tilgang gjennom universitet eller høyskole), få servert historien fra en vaskeekte katolikk, eller søk etter «the galileo myth» og velg dine egne kilder.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios. Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.

galileo_discussionMan kan argumentere godt for at det skjedde en revolusjon i renessansen som Galileo bidro betydelig til. Men å si at hans bidrag var å gi «vitenskapen» seier over «religion» er en ganske stor bom. Om det var noe, var det en revolusjon som transformerte ideen om hva naturvitenskap innebærer. Det var en overgang fra å være bare organisering av data, til å bli en beskrivelse av virkeligheten. Revolusjonen var også teknologisk, i utviklingen av nye instrumenter som teleskopet. Ikke minst var det en konkretisering av en vitenskapelig metode. Men det var ingen kamp mot overtro eller for fornuften.

Det var først noen tiår senere at den heliosentriske1 modellen ble interessant, etter Johannes Kepler foreslo at planetene gikk i elliptiske—heller enn sirkulære—baner rundt solen. Kepler sin modell gjorde det endelig empirisk gunstig å plassere solen i sentrum. Gjennom denne geometriske tilpasningen ble den heliosentriske modellen i bedre samsvar med observasjoner enn den rådende geosentriske modellen til danske Tycho Brahe2 og den mer tradisjonelle modellen til Ptolemaios.3 Observasjonene støttet Kepler sin modell godt, og de lærde adopterte stort sett denne. I den forbindelse skulle man kanskje forvente protester fra kirken? Man fjerner tross alt jorden fra sin privilegerte plass i smørøyet.

Og det er her det moderne menneske gjør sin vanlige feil. Vi leser historien fra vårt 21. århundre ståsted, og klarer ikke å sette oss inn i middelalderens perspektiver. Aristoteles, far mye av middelalderens tankegods, var også far til den geosentriske4 modell. Hans kosmologi gjorde et tydelig skille mellom den sub- og supralunare sfære, altså verden under og verden over månen. Hans idé var at himmellegemene er perfekte, evige og uforanderlige. Her nede under månen, derimot, er alt uperfekt og i stadig forandring. At mennesket sitter øverst på tronen i universet er ingen kristen tanke, ingen middelaldersk tanke, og ingen antikk tanke. Det er en moderne tanke om nevnte tanker.

Å plassere jorden ut blant de perfekte himmellegemer ville heller anses som en absurditet. Det er jo tydelig at jorden ikke er perfekt og uforanderlig. Det som først måtte til for å gi rom for en heliosentrisk kosmologi var en ‘nedgradering’ av himmellegemenes status, ikke av jorden. Her kom Galileos teleskoper til nytte. Hans observasjoner av måner rundt andre planeter, sammen med Tycho Brahe sine observasjoner av supernovaer5, bidro til skepsis rundt himmellegemenes perfeksjon. Etterhvert ble det enighet om at verden under og over månen er av samme vesen og følger de samme lover, spesielt etter Newtons universelle lover. Men at å plassere jorden ut i ‘den perfekte sfære’ var en nedgradering av menneskets eller jordens status krever en god dose moderne vestlige briller for å lese ut av middelalderske tekster.

Darwin

Noen vil hevde at Darwin bidro til å irettesette menneskets arroganse og selvdyrking. Historisk sett kan man i hvert fall ikke argumentere godt for dette, da evolusjonsteorien har blitt tatt til inntekt for en rekke arrogante holdninger. Nazistene for eksempel tok darwinismen til inntekt for sine ideologier, og argumenterte evolusjonært for den ariske rases overlegenhet. På den andre siden vil dyrevernsaktivister understreke det faktum at vi er i slekt med resten av dyre- og planteriket, og kalle på mer ydmykhet i møte med naturen. På et mer personlig plan kan vår identitet som slektninger av dyrene rettferdiggjøre ‘dyrisk’ adferd («vi er jo bare dyr»), men den kan også under andre omstendigheter frembringe økt omsorg for våre nære og fjerne slektninger («vi er jo alle dyr»). Dermed ser det ut som at evolusjonsteorien som sådan ikke har naturlige implikasjoner som fører til verken ydmyke eller selvgode holdninger. Derimot kan den—når kombinert med annet tankegods—ha radikale konsekvenser.

evolution-treeEr evolusjonsteorien en seier mot religion, og gjør den mennesket mindre spesielt? Noen vil hevde det, men jeg sliter med å forstå akkurat hvorfor. Spor av evolusjonistisk tenkning ser vi allerede i middelalderens kristne tenkere som Aquinas, Ockham og Augustin. Førstnevnte sa eksempelvis at naturen har i seg iboende potensialer som utfolder seg i henhold til naturens lover. Gud kan utruste naturen med de potensialer den trenger for å utfolde seg slik han ønsker. Augustin sammenlignet naturen med veksten fra et frø til et tre. Frøet har potensialet til å bli et tre, men gjør dette i en sakte prosess i tråd med miljøet den finner seg selv. Gud kan ha skapt universets potensialer, og gjennom de naturlover Gud satte, kunne universet utfolde seg mot det mål Gud har satt for det.

Den bagasjen som ofte kommer med Darwins tankegods er at evolusjonen er en tilfeldig og meningsløs prosess. Mennesker som presenterer evolusjonsteorien på en slik måte går selvsagt et steg for langt, for det er ingen ting med teorien selv som gir støtte for noe slikt. Ideen er helt enkelt at levende organismer gjennomgår forandringer som kan vedvare om de er gunstige, og summen av slike forandringer resulterer i nye organismer. Men hvorfor dette skjer, om prosessen er meningsløs eller målrettet, er utenfor teoriens rekkevidde.

Den kristne som tror at mennesket ble skapt av Gud kan trygt holde seg til evolusjonsteorien, fordi den kristne tolkningen er at evolusjonen utfolder seg etter Guds intensjon. Men verken den kristne eller ateisten kan ta denne vitenskapelige teorien til inntekt for sin tro, i den forstand at evolusjonsteorien impliserer en Gud eller ingen Gud, meningsløshet eller målrettethet.

Moderne vitenskap

De siste tiår har vi lært enormt mye om universet gjennom moderne fysikk og kosmologi. Vi vet at universet er enormt og tilsynelatende livløst, full av unyttige stjerner og planeter. Men vi vet også at universet er fininnstilt for liv, en gåte for fysikere. Faktisk er denne fininnstillingen av naturkonstantene og universets initialbetingelser så utrolig at mange fysikere opplever seg tvunget til å postulere flere universer, mens kristne tar fininnstillingen som tegn på at universet har et mål og dermed må være et produkt av Guds vilje. Heller enn å si at vår økende kunnskap om universet gjør mennesket mindre spesielt, virker det for meg som at vi og vår unike planet blir stadig mer utrolig.

Den kristne responsen er fortsatt ikke arroganse, men takknemlighet. Og ikke bare er vi gitt gaven vi kaller tilværelsen, men også en oppgave. Hvis naturen er en hage, satte Bibelens Gud mennesket som dens gartner. En omsorg for naturen er ikke vilkårlig i kristendommen, men følger naturlig fra både Bibelen og det kristne verdenssyn.

Biologien har også avslørt sine underfulle hemmeligheter det siste århundret. Den molekylære verden som utgjør hver organisme er ufattelig kompleks og funksjonell. Noen går så langt som å si at et slikt underfullt sammensatt system gjør evolusjonen umulig som kandidat til å ha produsert noe slikt. Andre stiller seg mer agnostiske til selve prosessen, men insisterer på at det utrolige biokjemiske systemet tilfredsstiller alle kriterier for å kategoriseres som et utformet eller designet system, og at man dermed ikke kan unnslippe en form for intensjonalitet i det hele. Biologen og ateisten Richard Dawkins uttrykte merkelig nok en sympati for tanken om at andre livsformer (les: aliens) har plassert liv på denne planeten, som en løsning på problemet med livets opprinnelse og biologiens «signatur.» Selv synes jeg evolusjonsteorien som historisk prosess er nærmest unektelig korrekt, men jeg er enig i den generelle ideen om at den prosessen som har frembragt noe slikt som oss må være intensjonell eller målrettet. Det virker ulikt den Gud jeg tror på å skulle tukle med naturens gange gjennom millioner av år ved diverse små mirakel-mutasjoner. Men det virker helt i tråd med Gud at han skulle sette de premisser for naturen som kreves for at mennesket naturligvis blir til etter hans plan. Uansett svaret på dette spørsmålet, er det i hvert fall klart at nyere kunnskap om biokjemi ikke har gjort livet mindre spesielt og unikt.

Konklusjon

Jeg ønsker ikke å fremstå skråsikker, og vil gjerne påpeke at jeg er ingen historiker. Det kan hende noen kan fremlegge en god sak for at kirken har blitt irettesatt av naturvitenskapelig oppdagelse med hensyn på menneskets status. For meg er det lite som tyder på dette, og det virker også ganske uforståelig ettersom et arrogant antroposentrisk verdenssyn er stikk i strid med det kristne perspektivet. Fra hvor kommer ærefrykt, hva motiverer tilbedelse av Gud, og fra hvor kommer den store takknemlighet over Guds kjærlighet mot oss små mennesker? Det kristne perspektivet er definitivt at mennesket har en spesiell status i skaperverket, men ikke fordi vi sitter på tronen. Vår status kommer av at den perfekte og evige skaper av alt anser oss som verdifulle. Som salmisten undrer i salme 8:

4  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,

5 hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Heller enn en antroposentrisk6 arroganse, frembringer dette en dyp takknemlighet. Den kristne tanken er, både i dag og siden middelalderen, at mennesket er begrenset mens Gud er uendelig. Særlig med dette perspektivet blir det kristne budskapet utrolig: at Gud som kommer fra det perfekte og uforanderlige, ble menneske og trådde inn i sin uperfekte skapelse for å gi sitt liv for vår skyld. For å overdrive bruken av fremmedord: kristendommen er ikke geosentrisk, ikke heliosentrisk og ikke antroposentrisk; den er heller teosentrisk.7

Bare relativt

Sannhetsfornekteren skyter seg selv i foten

Tidsåndens slagord lyder: «alt er relativt», eller kanskje «sant for deg men ikke for meg». For dem av oss som tror vi lever i en verden befolket av andre mennesker med andre synspunkt, hvordan skal vi forholde oss til sannheter og usannheter? Jeg vil argumentere for at vi i hvert fall ikke kan gi opp på at det finnes absolutter og objektive aspekter av denne verden vi lever i, sannheter som er sann for alle. Vi er allerede overbevist om at verden utenfor vårt eget hode er der—objektivt—uavhengig av hva vi skulle tenke om den. Spørsmålet er hvor vi skal stoppe. Når sier vi at ting slutter å være objektivt, og «opp til hver enkelt»?

Selvmotsigelser og kuler i foten

La oss ta utsagnet ‘det finnes ingen absolutte sannheter’. Det åpenbare problemet er at man ikke engang kan si dette uten å skyte seg selv i foten. Er det sant at det ikke finnes absolutte sannheter? Selvmotsigelser er aldri et godt tegn.

Hva med ‘alt er relativt’ da? Hvis utsagnet selv er relativt, da er det sant for noen at ‘alt er relativt’, og sant for noen at ‘ingen ting er relativt’. Nok en gang skyter man seg selv i foten. Det kommer kanskje enda mer tydelig frem når man innser at utsagnet ‘all sannhet er relativ’ er ekvivalent med ‘ingen sannhet er absolutt’. Når dette fremmes som en absolutt sannhet er man igjen såkalt selvmotsigende.

Listen fortsetter. ‘Ingen kan vite noe sikkert’. Her hevder man å ha sikker kunnskap om egen kunnskap, som motsier påstanden. ‘Det som er sant for deg er ikke sant for meg’ er heller ikke uvanlig å høre. Men hvis jeg sier at min sannhet er at relativisme er feilaktig, er det da sant at relativisme er feilaktig?

  1. Hvis du sier nei, da er min sannhet ikke sann og relativisme er feilaktig.
  2. Hvis du sier ja, da er relativisme feilaktig.

Som man ser er slike relativistiske utsagn svært problematiske. Posisjonen kan ikke formuleres på et koherent vis, det ender alltid opp med å ødelegge seg selv. Det er kanskje derfor filosofer som de Montaigne uttrykker sin skeptisisme i form av retoriske spørsmål som «hva vet vel jeg?». De vet at å uttrykke relativisme i ord er håpløst, og nøyer seg med å «hinte» til det i en kreativ lek med gjemsel.

Man kan jo også komme med et moteksempel for å vise at det finnes noen absolutte sannheter. For eksempel vil de fleste si at 1 + 1 = 2 uansett hvem man er, hvor man er og når man er. Det er aldri sant at 1 + 1 = 7. Når vi først vedkjenner at det finnes noen absolutter, hvor mange er det snakk om? Hvilken type absolutter kan finnes?

Mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen vil hevde den eneste sanne kunnskapen man kan ha er den som kan testes empirisk, da spesielt dem vi får fra naturvitenskapen. Påstanden er noe slikt som at ‘bare fakta med naturvitenskapelig, empirisk støtte er konklusiv’. Har dette utsagnet naturvitenskapelig, empirisk støtte? Selvsagt ikke. Dette er utenfor naturvitenskapens domene, så nok en gang møter man et selvdestruktivt utsagn. Naturvitenskapen selv er forøvrig totalt avhengig av ikke-empiriske sannheter og prinsipper som kontradiksjonsprinsippet, den ekskluderte midten, og så videre.


Fra det jeg har skrevet håper jeg å ha fått frem at—med mindre man vil holde til selvmotsigende og usammenhengende utsagn—det må finnes absolutter, og at disse er ikke forbeholdt naturvitenskapen. Mer skal jeg ikke argumentere for i dette innlegget.
Listen fortsetter. ‘Ingen kan vite noe sikkert’. Her hevder man å ha sikker kunnskap om egen kunnskap, som motsier påstanden. ‘Det som er sant for deg er ikke sant for meg’ er heller ikke uvanlig å høre. Men hvis jeg sier at min sannhet er at relativisme er feilaktig, er det da sant at relativisme er feilaktig?

  1. Hvis du sier nei, da er min sannhet ikke sann og relativisme er feilaktig.
  2. Hvis du sier ja, da er relativisme feilaktig.

Som man ser er slike relativistiske utsagn svært problematiske. Posisjonen kan ikke formuleres på et koherent vis, det ender alltid opp med å ødelegge seg selv. Det er kanskje derfor filosofer som de Montaigne uttrykker sin skeptisisme i form av retoriske spørsmål som «hva vet vel jeg?». De vet at å uttrykke relativisme i ord er håpløst, og nøyer seg med å «hinte» til det i en kreativ lek med gjemsel.

Man kan jo også komme med et moteksempel for å vise at det finnes noen absolutte sannheter. For eksempel vil de fleste si at 1 + 1 = 2 uansett hvem man er, hvor man er og når man er. Det er aldri sant at 1 + 1 = 7. Når vi først vedkjenner at det finnes noen absolutter, hvor mange er det snakk om? Hvilken type absolutter kan finnes?

Mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen vil hevde den eneste sanne kunnskapen man kan ha er den som kan testes empirisk, da spesielt dem vi får fra naturvitenskapen. Påstanden er noe slikt som at ‘bare fakta med naturvitenskapelig, empirisk støtte er konklusiv’. Har dette utsagnet naturvitenskapelig, empirisk støtte? Selvsagt ikke. Dette er utenfor naturvitenskapens domene, så nok en gang møter man et selvdestruktivt utsagn. Naturvitenskapen selv er forøvrig totalt avhengig av ikke-empiriske sannheter og prinsipper som kontradiksjonsprinsippet, den ekskluderte midten, og så videre.


Fra det jeg har skrevet håper jeg å ha fått frem at—med mindre man vil holde til selvmotsigende og usammenhengende utsagn—det må finnes absolutter, og at disse er ikke forbeholdt naturvitenskapen. Mer skal jeg ikke argumentere for i dette innlegget.

Mulige mirakler

Kristendommen sentrerer seg rundt dette ene mirakelet vi kaller oppstandelsen, en hendelse som angivelig både har forandret og vil forandre alt. Hele det kristne livet flyter ut av at Jesus overgav sitt liv, for så å ta det tilbake på mirakuløst vis. Responsen fra tvilende lyder i blant slik: «mirakler kan ikke skje, så oppstandelsen er umulig.» Men på hvilken måte er mirakler umulig?

Logisk umulig?

Det kan hevdes at mirakler bryter med naturlovene, og at naturlovene ikke kan brytes. Dette er et tankegods flere århundrer ut på dato etter min mening, og som vi enda ikke har klart å kvitte oss med. I hvert fall ikke i populærkulturen. Det henger igjen fra tiden da universet ble ansett som et kosmisk urverk som tikker og går. Ikke for et sekund endrer tannhjulene retning; det solide urverket kan aldri vike fra sin rytme.

Dagens vitenskapelige modeller er langt mindre mekanistiske og rigide. Kvantefysikken omhandler heller sannsynligheter og usannsynligheter enn muligheter og umuligheter. Den er også fundamentalt kontraintuitiv og tør jeg si mystisk. Hvis naturen før var en klokke, er det nå en sofistikert organisme med høyst underlige vaner. Man kan kanskje tenke seg under dette bildet at Gud kan operere gjennom å kollapse bølgefunksjoner eller noe slikt, det skal jeg ikke spekulere for mye i. Men for dem som kan litt kvantefysikk er det langt mindre åpenbart at Gud ikke kan operere gjennom den fysiske virkeligheten på uvanlige måter om han ønsker det.

Naturlovene er nemlig ikke logiske lover slik som for eksempel Pytagoras sats, men virker heller mer som induktive generaliseringer.
Men selv våre forfedres bilde av kosmos utelukker ingen mirakler. Naturlovene er nemlig ikke logiske lover slik som for eksempel Pytagoras sats, men virker heller mer som induktive generaliseringer. Hvis de var logiske lover ville det vært uhyre merkelig at de til stadighet revideres eller forkastes, at de har slik tentativ status. De er mer riktig ansett som matematiske beskrivelser av naturen slik hun oppfører seg når latt alene, ikke en legion av usynlige ideer med en diktators evne til å diktere enhver partikkels adferd.

Naturen er «latt alene» når universet er et lukket eller isolert system; selv de mest altomfattende modellene våre hviler på antagelsen om et lukket eller isolert univers. Selvsagt, hvis Gud skulle velge å forstyrre naturens vanlige gange ville universet ikke lenger være verken lukket eller isolert i det øyeblikket. Det er derfor ikke naturlovene Gud bryter (hvis det i det hele tatt er en meningsfull setning), men heller antagelsen om at universet er uforstyrret.


Jeg kom over disse videoene under, og ble som vanlig betatt av C. S. Lewis sine elegante resonnementer. Disse er relevante for innlegget fordi den drøfter hva naturlover er, og hvordan mirakler kan passe inn i dette. Den første ender til og med opp som et velkjent Gudsargument.


Statistisk umulig?

David Hume
Den skotske filosofen David Hume er ofte sitert i forbindelse med dette spørsmålet. Han argumenterte for at det alltid vil være mer sannsynlig at et mirakel ikke har skjedd enn at det faktisk har skjedd. Mirakler er hendelser som bare skjer én gang som gjør dem statistisk usannsynlig, og naturlovene gjør dem usannsynlig i utgangspunktet. Fra paragrafen over ser vi at argumentet fra naturlovene neppe har mye kraft, men det spiller ingen rolle for denne diskusjonen. Hume sin influens er uheldig, for hans resonnementer er beviselig feilaktige i lys av det man kaller bayesiansk sannsynlighetsteori (som vel og merke ikke var ferdig utviklet på hans tid), eller bare sannsynlighetsteori.

La oss ta oppstandelsen som eksempel. Han hevdet sannsynligheten for oppstandelsen er nesten null, basert på vår bakgrunnsinformasjon om at døde mennesker ikke gjenoppstår (bekreftet til stadighet) og at naturlovene sannsynligvis utelukker det. En rekke fakta vekter mot denne usannsynligheten, som i vårt tilfelle er menneskers vitnemål om ting som den tomme graven og Jesus i live etter hans død. I tillegg har man hendelser som den radikale forandringen i Jesu etterfølgeres liv og konversjonen av Paulus og Jakob. Slike fakta utgjør bevismengden.

Thomas Bayes

Det som unnslapp ham er at i tillegg til å kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen skjedde, må man også kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen ikke skjedde. Sannsynligheten for å observere disse tingene gitt at oppstandelsen ikke skjedde er meget lav, og veier opp sannsynligheten for en mirakuløs hendelse.

I oppstandelsens tilfelle var det også flere uavhengige vitner. Si at ett gitt vitne rapporterer feil 1 av 10 ganger, altså at det er 90% sannsynlig at det han sier er sant. Sannsynligheten for at to vitner rapporterer feil er da 0.1 × 0.1 = 0.01, altså er det kombinerte vitnemålet feil bare 1 av 100 ganger. Tre vitner, 1 av 1000 ganger. Fire vitner, 1 av 10.000 ganger, og så videre.

Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den (…) gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.
Jeg avsporer, men mitt poeng er at mirakler ikke kan utelukkes a priori (i utgangspunktet) fordi de «alltid er mer usannsynlig enn sannsynlig». Det kan nemlig hende at sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at mirakelet ikke skjedde er så liten at den overvinner den iboende usannsynligheten for et mirakel. Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den dominerer Bayes ligning og gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.

For å tilfredsstille nerdene er det altså relasjonen under det er snakk om, der O er oppstandelsen, I er bakgrunnsinformasjonen og B er bevismengden. Hume fokuserte på den første faktoren og argumenterte for at denne er meget liten, men tok ikke i betraktning den andre faktoren som potensielt kan være meget stor.

\frac{\Pr(\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})} = \frac{\Pr(\text{O}\mid \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{I})}\times\frac{\Pr(\text{B}\mid \text{O} \cup \text{I})}{\Pr(\text{B}\mid \neg\text{O} \cup \text{I})}

Hvis verken naturlover eller statistikk er relevant for spørsmålet om mirakler, hva er det da skeptikeren mener gjør mirakler umulig?

Naturen er «latt alene» når universet er et lukket eller isolert system; selv de mest altomfattende modellene våre hviler på antagelsen om et lukket eller isolert univers. Selvsagt, hvis Gud skulle velge å forstyrre naturens vanlige gange ville universet ikke lenger være verken lukket eller isolert i det øyeblikket. Det er derfor ikke naturlovene Gud bryter (hvis det i det hele tatt er en meningsfull setning), men heller antagelsen om at universet er uforstyrret.


Jeg kom over disse videoene under, og ble som vanlig betatt av C. S. Lewis sine elegante resonnementer. Disse er relevante for innlegget fordi den drøfter hva naturlover er, og hvordan mirakler kan passe inn i dette. Den første ender til og med opp som et velkjent Gudsargument.


Statistisk umulig?

David Hume
Den skotske filosofen David Hume er ofte sitert i forbindelse med dette spørsmålet. Han argumenterte for at det alltid vil være mer sannsynlig at et mirakel ikke har skjedd enn at det faktisk har skjedd. Mirakler er hendelser som bare skjer én gang som gjør dem statistisk usannsynlig, og naturlovene gjør dem usannsynlig i utgangspunktet. Fra paragrafen over ser vi at argumentet fra naturlovene neppe har mye kraft, men det spiller ingen rolle for denne diskusjonen. Hume sin influens er uheldig, for hans resonnementer er beviselig feilaktige i lys av det man kaller bayesiansk sannsynlighetsteori (som vel og merke ikke var ferdig utviklet på hans tid), eller bare sannsynlighetsteori.

La oss ta oppstandelsen som eksempel. Han hevdet sannsynligheten for oppstandelsen er nesten null, basert på vår bakgrunnsinformasjon om at døde mennesker ikke gjenoppstår (bekreftet til stadighet) og at naturlovene sannsynligvis utelukker det. En rekke fakta vekter mot denne usannsynligheten, som i vårt tilfelle er menneskers vitnemål om ting som den tomme graven og Jesus i live etter hans død. I tillegg har man hendelser som den radikale forandringen i Jesu etterfølgeres liv og konversjonen av Paulus og Jakob. Slike fakta utgjør bevismengden.

Thomas Bayes

Det som unnslapp ham er at i tillegg til å kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen skjedde, må man også kalkulere sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at oppstandelsen ikke skjedde. Sannsynligheten for å observere disse tingene gitt at oppstandelsen ikke skjedde er meget lav, og veier opp sannsynligheten for en mirakuløs hendelse.

I oppstandelsens tilfelle var det også flere uavhengige vitner. Si at ett gitt vitne rapporterer feil 1 av 10 ganger, altså at det er 90% sannsynlig at det han sier er sant. Sannsynligheten for at to vitner rapporterer feil er da 0.1 × 0.1 = 0.01, altså er det kombinerte vitnemålet feil bare 1 av 100 ganger. Tre vitner, 1 av 1000 ganger. Fire vitner, 1 av 10.000 ganger, og så videre.

Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den (…) gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.
Jeg avsporer, men mitt poeng er at mirakler ikke kan utelukkes a priori (i utgangspunktet) fordi de «alltid er mer usannsynlig enn sannsynlig». Det kan nemlig hende at sannsynligheten for å ha den bevismengden vi har gitt at mirakelet ikke skjedde er så liten at den overvinner den iboende usannsynligheten for et mirakel. Hypotesen om mirakelet kan ha så god forklaringskraft at den dominerer Bayes ligning og gjør mirakelet mer sannsynlig enn ikke.

For å tilfredsstille nerdene er det altså relasjonen under det er snakk om, der O er oppstandelsen, I er bakgrunnsinformasjonen og B er bevismengden. Hume fokuserte på den første faktoren og argumenterte for at denne er meget liten, men tok ikke i betraktning den andre faktoren som potensielt kan være meget stor.

\frac{\Pr(\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{B} \cup \text{I})} = \frac{\Pr(\text{O}\mid \text{I})}{\Pr(\neg\text{O}\mid \text{I})}\times\frac{\Pr(\text{B}\mid \text{O} \cup \text{I})}{\Pr(\text{B}\mid \neg\text{O} \cup \text{I})}

Hvis verken naturlover eller statistikk er relevant for spørsmålet om mirakler, hva er det da skeptikeren mener gjør mirakler umulig?

Gudsfrykt

I det siste har jeg tenkt på hva det vil si å «frykte Gud», og velger å dele noen uferdige tanker om dette. Flere steder i Bibelen, spesielt i salmene, beskrives gudsfrykt som en positiv holdning. Det virker umiddelbart kontraintuitivt at man skal frykte en Gud som flyter over av kjærlighet, for vi assosierer frykt med passivisering, begrensning, uro og en rekke andre ubehagelige følelser.

Noen har et gudsbilde hvor disse opplevelsene er helt i tråd med den gud de tror på. Det er tilsynelatende konsistent med bildet av en kosmisk diktator, en sint mann i skyene, en som vil straffe deg om du ikke følger hans ordre. Men dette er fjernt fra den kristne Gud som valgte å tre inn i sin skapelse og lide med oss for vår skyld, en Gud som lar seg ydmyke av mennesker i overfloden av sin kjærlighet. Det må ligge noe mer i dette konseptet om frykt.

Det finnes ulike kilder til frykt og ulike opplevelser av den. Vi har tyrannens trusler og undertrykkelse, men vi har også frykten for å skuffe våre kjære, frykten forbundet med å fortelle noen at du elsker dem, frykten man opplever i møte med sitt store forbilde, frykten man opplever på en Beethoven konsert, og så videre.

Så hvilken type frykt er passende i møte med Gud? C. S. Lewis peker oss i riktig retning med følgende bilde:

La oss si du ble fortalt at det var en tiger i rommet ved siden av. Du ville forstå at du var i fare og ville antagelig oppleve frykt. Men hvis du ble fortalt at «det er et gjenferd i rommet ved siden av», og du trodde på dette, ville du også opplevd en frykt, men av en annen sort. Denne frykten ville ikke være basert på opplevelsen av fare, for ingen er hovedsakelig redd for hva et gjenferd vil gjøre med en. Frykten ville heller være basert på det enkle faktum at det er et gjenferd. Det er skremmende heller enn farlig, og en slik frykt kan bedre kalles skrekk.

La oss nå si at du ble fortalt at «det er en mektig ånd i rommet ved siden av» og trodde dette. Din opplevelse ville da være enda mer fjern fra frykten for fare, men forstyrrelsen ville være dyp og alvorlig. Du ville oppleve undring og en opplevelse av å krympe, en følelse bedre beskrevet som ærefrykt.

Hvor mye større er Gud enn en «mektig ånd»? Ufattelig mye større. Han er den kontinuerlige skaperen av hele kosmos, og har makten til å ende alt bare med sin vilje; alt er totalt avhengig av ham. Gud er i stand til å gjøre akkurat hva han ønsker, og har ingen begrensninger overhodet. Han er total perfeksjon på alle vis, og lyser av det man kaller hellighet. Dette er ytterpunktet av renhet, perfeksjon og vakkerhet. All vakkerhet man ser i andre mennesker, i fremragende kunst, i strålende ideer og i den mest harmoniske musikk, falmer i sammenligning med Gud.

Frykten for straff—servil frykt—minner mer om frykten for løven i Lewis sin metafor. Frykten kommer fra opplevelsen av fare. Frykten for gjenferdet er skrekk, og er passende bare i møte med noe heslig og avskyelig. Frykten for den mektige ånden er ærefrykt, og er passende bare i møte med noe vakkert og mektig. I møte med noe slikt som Gud, som er mektig og vakkert uten sammenligning, er det noe som ligner denne frykten—ærefrykt—som er passende og naturlig. Stilt foran en mektig flammende stjerne er det ikke skrekken fra et avskyelig legeme som setter frykten i deg, men den mektige, voldsomme, enorme, vakre stjernen i seg selv.

Sjokkerende kjærlighet

Se nå for deg at noe så vakkert, perfekt og kraftfullt som Gud gir deg en opplevelse av at du er elsket av ham. Ikke rart dette kan være en livsforvandlende opplevelse! Og jo større ærefrykt man har, dess mer utrolig oppleves denne kjærligheten. Nok en metafor peker vei:

Du er dypt forelsket i en person du anser som perfekt, din beundring er enorm. Hvert møte med han eller henne involverer frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, og ærefrykten av å få snakke med en person av slik perfeksjon. Se nå for deg at han eller henne uttrykker sin kjærlighet til deg. En opplevelse garantert til å etterlate deg med intet mindre enn ekstase.

Men la oss ta denne metaforen videre, for hva skjer når du opplever den gjensidige kjærligheten? Noen typer frykt drives ut, andre ikke. Du er ikke lenger redd for å gjøre et dårlig inntrykk, men du opplever fortsatt ærefrykt av at en så fantastisk person elsker deg. Det virker til at kjærligheten driver ut den type frykt vi alle hater, den som lammer oss. I Det nye testamentet skriver Johannes i sitt første brev at «i kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.« 

Moral i riktig lys

Noen sier at kristne, når de gjør gode handlinger, egentlig handler i egeninteresse. Argumentet er at de gode handlingene er motivert av frykten for straff fra Den Kosmiske Diktator, eller et guddommelig løfte om belønning, som gjør det til egoisme. Dette er en grov misforståelse av kristendommen som sier at ingen er i stand til å gjøre seg fortjent til noe som helst gjennom sine handlinger, når det er Gud vi viser oss frem for. Man er totalt avhengig av at Gud strekker ut sin hånd og gir oss en gave, uavhengig av våre prestasjoner. Det er også en grov misforståelse av hvordan Gud er. Ingen diktator lar seg ydmyke for sine undersåtte, ingen tyrann overgir seg til sitt folk for henrettelse og tortur.

Så hva er det som (bør) motivere den kristne til å leve rett? Det kan ikke være frykten for straff, for Guds kjærlighet driver ut denne. Det er ikke frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, for Guds kjærlighet gir deg trygghet om at du alltid er elsket uansett hvordan du snubler. Svaret kommer frem av metaforen om forelskelsen. Kjærligheten til den andre personen driver deg til å gjøre godt mot han eller henne. Man vil ha et ønske om å oppfylle den andres drømmer for dere, en lengsel etter å gi han eller henne det beste du har, en drøm om å demonstrere din kjærlighet hvordan enn du kan. Dette er ren kjærlighet, fri for egoisme. Bare Gud har en slik plettfri kjærlighet, og det er her den kristne kampen ligger. Ikke kampen for å gjøre det rette, men kampen for å vise ekte kjærlighet. Effekten av dette er gode handlinger. Johannes sier videre i sitt brev:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss (…). Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

Jeg lar dette være en oppfordring til alle som kaller seg kristne, inkludert meg selv.

La oss si du ble fortalt at det var en tiger i rommet ved siden av. Du ville forstå at du var i fare og ville antagelig oppleve frykt. Men hvis du ble fortalt at «det er et gjenferd i rommet ved siden av», og du trodde på dette, ville du også opplevd en frykt, men av en annen sort. Denne frykten ville ikke være basert på opplevelsen av fare, for ingen er hovedsakelig redd for hva et gjenferd vil gjøre med en. Frykten ville heller være basert på det enkle faktum at det er et gjenferd. Det er skremmende heller enn farlig, og en slik frykt kan bedre kalles skrekk.

La oss nå si at du ble fortalt at «det er en mektig ånd i rommet ved siden av» og trodde dette. Din opplevelse ville da være enda mer fjern fra frykten for fare, men forstyrrelsen ville være dyp og alvorlig. Du ville oppleve undring og en opplevelse av å krympe, en følelse bedre beskrevet som ærefrykt.

Hvor mye større er Gud enn en «mektig ånd»? Ufattelig mye større. Han er den kontinuerlige skaperen av hele kosmos, og har makten til å ende alt bare med sin vilje; alt er totalt avhengig av ham. Gud er i stand til å gjøre akkurat hva han ønsker, og har ingen begrensninger overhodet. Han er total perfeksjon på alle vis, og lyser av det man kaller hellighet. Dette er ytterpunktet av renhet, perfeksjon og vakkerhet. All vakkerhet man ser i andre mennesker, i fremragende kunst, i strålende ideer og i den mest harmoniske musikk, falmer i sammenligning med Gud.

Frykten for straff—servil frykt—minner mer om frykten for løven i Lewis sin metafor. Frykten kommer fra opplevelsen av fare. Frykten for gjenferdet er skrekk, og er passende bare i møte med noe heslig og avskyelig. Frykten for den mektige ånden er ærefrykt, og er passende bare i møte med noe vakkert og mektig. I møte med noe slikt som Gud, som er mektig og vakkert uten sammenligning, er det noe som ligner denne frykten—ærefrykt—som er passende og naturlig. Stilt foran en mektig flammende stjerne er det ikke skrekken fra et avskyelig legeme som setter frykten i deg, men den mektige, voldsomme, enorme, vakre stjernen i seg selv.

Sjokkerende kjærlighet

Se nå for deg at noe så vakkert, perfekt og kraftfullt som Gud gir deg en opplevelse av at du er elsket av ham. Ikke rart dette kan være en livsforvandlende opplevelse! Og jo større ærefrykt man har, dess mer utrolig oppleves denne kjærligheten. Nok en metafor peker vei:

Du er dypt forelsket i en person du anser som perfekt, din beundring er enorm. Hvert møte med han eller henne involverer frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, og ærefrykten av å få snakke med en person av slik perfeksjon. Se nå for deg at han eller henne uttrykker sin kjærlighet til deg. En opplevelse garantert til å etterlate deg med intet mindre enn ekstase.

Men la oss ta denne metaforen videre, for hva skjer når du opplever den gjensidige kjærligheten? Noen typer frykt drives ut, andre ikke. Du er ikke lenger redd for å gjøre et dårlig inntrykk, men du opplever fortsatt ærefrykt av at en så fantastisk person elsker deg. Det virker til at kjærligheten driver ut den type frykt vi alle hater, den som lammer oss. I Det nye testamentet skriver Johannes i sitt første brev at «i kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.« 

Moral i riktig lys

Noen sier at kristne, når de gjør gode handlinger, egentlig handler i egeninteresse. Argumentet er at de gode handlingene er motivert av frykten for straff fra Den Kosmiske Diktator, eller et guddommelig løfte om belønning, som gjør det til egoisme. Dette er en grov misforståelse av kristendommen som sier at ingen er i stand til å gjøre seg fortjent til noe som helst gjennom sine handlinger, når det er Gud vi viser oss frem for. Man er totalt avhengig av at Gud strekker ut sin hånd og gir oss en gave, uavhengig av våre prestasjoner. Det er også en grov misforståelse av hvordan Gud er. Ingen diktator lar seg ydmyke for sine undersåtte, ingen tyrann overgir seg til sitt folk for henrettelse og tortur.

Så hva er det som (bør) motivere den kristne til å leve rett? Det kan ikke være frykten for straff, for Guds kjærlighet driver ut denne. Det er ikke frykten for å gjøre et dårlig inntrykk, for Guds kjærlighet gir deg trygghet om at du alltid er elsket uansett hvordan du snubler. Svaret kommer frem av metaforen om forelskelsen. Kjærligheten til den andre personen driver deg til å gjøre godt mot han eller henne. Man vil ha et ønske om å oppfylle den andres drømmer for dere, en lengsel etter å gi han eller henne det beste du har, en drøm om å demonstrere din kjærlighet hvordan enn du kan. Dette er ren kjærlighet, fri for egoisme. Bare Gud har en slik plettfri kjærlighet, og det er her den kristne kampen ligger. Ikke kampen for å gjøre det rette, men kampen for å vise ekte kjærlighet. Effekten av dette er gode handlinger. Johannes sier videre i sitt brev:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss (…). Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

Jeg lar dette være en oppfordring til alle som kaller seg kristne, inkludert meg selv.

Et argument mot naturalisme

Dette innlegget presenterer filosofen Alvin Plantingas argument mot naturalisme. En definisjon av naturalisme er omtrentlig ideen om at den fysiske virkeligheten er den eneste, og at det ikke finnes noe slikt som Gud. Den generelle ideen i argumentet er at man ikke kan rasjonelt holde at mennesket er utviklet gjennom evolusjon og at dette er en totalt naturalistisk prosess. La meg begynne med å definere noen begreper slik de er relevante for argumentet.

  • EvolusjonMennesket er et produkt av naturlig utvalg som har virket på variasjon i våre forfedre, helt tilbake til de første enkleste livsformer.
  • Naturalisme: Den fysiske virkeligheten er den eneste. Det finnes ikke noe slikt som Gud.
  • Kognitive evner: De tingene sinnet vårt er utstyrt med som produserer trosoppfatninger (i.e. hukommelse, fornuft, intuisjon, sanser, …)
  • Sann trosoppfatning: Det vi vet, som samtidig stemmer overens med hvordan ting faktisk er. «True beliefs», som Plantinga sier.

Argumentet er at hvis både evolusjon og naturalisme er riktig, da er det usannsynlig at våre kognitive evner er pålitelige. Med andre ord, hvis våre kognitive evner er et produkt av naturalistisk evolusjon, da er det usannsynlig at vi kan stole på disse evnene.

Det er naturlig å tenke er at våre kognitive evner er stort sett pålitelige. Vi tenker at de produserer en god mengde sanne trosoppfatninger hver eneste dag, som for eksempel «jeg glemte å pusse tennene i morges» eller «det er ingen italienere i stuen min.» Disse evnene produserer angivelig også sanne trosoppfatninger om ting som logikk og matematikk (gjennom veltrent logisk og matematisk intuisjon), og kosmologi og fysikk (gjennom vitenskapelig basert induksjon). Mennesket har en naturlig tillit til sine kognitive evner, stort sett.

For evolusjonen spiller det ingen rolle om våre trosoppfatninger er riktig eller feil (sann eller usann).
Problemet er at naturalistisk evolusjon (naturlig utvalg) «foretrekker» trosoppfatninger som fører til adferd gunstig for overlevelse og reproduksjon. Trosoppfatninger som fører til gunstig adferd kan være riktig, men den kan like godt være feil. Under naturalisme spiller det ingen rolle for evolusjonen om våre trosoppfatninger er riktig eller feil (sann eller usann), så lenge den fører til bedre overlevelsesevne og mer suksessfull reproduksjon.

La meg gi et illustrerende eksempel: en frosk sitter på et lotusblad, og en flue flyr forbi. Frosken skyter ut tungen og spiser fluen. La oss si frosken er i stand til å ha trosoppfatninger. Med hensyn på froskens evne til å overleve spiller det ingen rolle hva disse trosoppfatningene er, så lenge de er knyttet til gunstig adferd. Hvis trosoppfatningen er «fluer er nam nam«, flott. Hvis trosoppfatningen er «spiser jeg den riktige fluen blir jeg til en prins», også flott. Det spiller ingen rolle om det han tror er riktig eller feil, så lenge det fører til at han spiser fluen (som bidrar til dens overlevelse).

Litt sannsynlighetsregning avslører akkurat hvor lite tillit vi kan ha til våre kognitive evner hvis evolusjonen har vært totalt naturalistisk. Gitt at mennesket er et produkt av naturalistisk evolusjon har vi ingen grunn til å tro at en gitt trosoppfatning er sann, og ingen grunn til å tro at den er usann. Dermed er vi tvunget til å anta at sannsynligheten for at en gitt trosoppfatning er riktig er omkring 0.5. Vi har ingen ting som drar sannsynligheten verken ene eller andre veien – en gitt trosoppfatning kan like godt være sann som usann, riktig som feil (som i eksempelet med frosken). Anta at vi har 1000 uavhengige trosoppfatninger, og at sannsynligheten for at en enkel trosoppfatning er sann (eller usann) er 0.5. Jeg vil si et rimelig og moderat krav for at våre kognitive evner er pålitelige er at noe slik som 3/4 av våre trosoppfatninger stemmer. Sannsynligheten for at 3/4 eller mer av de 1000 uavhengige trosoppfatningene er sanne er mindre enn 10 opphøyd i -58. Hvis jeg bare har 100 trosoppfatninger er sannsynligheten for at 3/4 eller mer av dem er sanne også veldig lav, noe slikt som 0.000001.Teisten (en som tror at Gud finnes) kan ha tillit til våre kognitive evner fordi Gud har skapt oss «i sitt bilde» som man sier. Vi etterligner Gud i vår evne til å tenke—selvsagt på et langt mer beskjedent nivå. Hvis evolusjon er riktig, og det finnes en Gud som har forsikret at den hjernen produsert av evolusjon er generelt korrelert med sanne trosoppfatninger, da har vi god grunn til å tro at våre kognitive evner er pålitelige. Med andre ord, dersom vi på noen måte er skapt av Gud, da har vi tilstrekkelig grunn for å stole på våre kognitive evner. Gud har sørget for at hva vi tror i stor grad stemmer overens med hvordan ting er.Naturalisten derimot (som tror at Gud ikke finnes) har ingen forklaring på hvorfor evolusjonen skulle ha generert hjerner som produserer for det meste sanne trosoppfatninger. Det sterkeste naturalisten kan si er at de trosoppfatningene vi har er for det meste evolusjonært gunstig, men har ingen grunn til å si at de er sanne eller riktig. Darwin selv uttrykker sin bekymring når han sier:
But then with me the horrid doubt always arises whether the convictions of man’s mind, which has been developed from the mind of the lower animals, are of any value or at all trustworthy. Would any one trust in the convictions of a monkey’s mind, if there are any convictions in such a mind?
Mitt forslag til hvordan dette argumentet kan fremlegges systematisk er kanskje vært litt for upresist for Plantinga (hans versjon er å finne i hans bok Where the Conflict Really Lies), men for tilgjengelighetens skyld presenterer jeg det som følger:

  1. Hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da er det trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, ikke trosoppfatninger som er riktig.
  2. Hvis det er trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, da er det ingen ting som gjør våre kognitive evner pålitelige.
  3. Hvis ingen ting gjør våre kognitive evner pålitelige, da er de sannsynligvis upålitelige.
  4. Hvis våre kognitive evner sannsynligvis er upålitelige, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon er riktig.
  5. Dermed, hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon begge er riktig.

Med andre ord skyter naturalisme seg selv i foten når knyttet sammen med evolusjon. Man kan ikke rasjonelt holde den trosoppfatning at «naturalisme og evolusjon stemmer».

Kan man gjøre noen tester for å finne ut om våre kognitive evner er pålitelige, selv om man tror at naturalisme og evolusjon stemmer? Selvsagt ikke, for dette vil i utgangspunktet anta at disse evnene er pålitelige. Den skotske filosofen Thomas Reid sier det slik:

If a man’s honesty were called into question, it would be ridiculous to refer to the man’s own word, whether he be honest or not. The same absurdity is there in attempting to prove, by any kind of reasoning, probable or demonstrative, that our reason is not fallacious, since the very point in question is, whether reasoning may be trusted.Thomas Reid, Essays on the Intellectual Powers of Man

Det mest rasjonelle å gjøre er å bevare tilliten til våre kognitive evner ved å forkaste naturalisme. Med andre ord kan man fortsette å rasjonelt tro på evolusjon hvis man også tror på Gud eller at den fysiske virkeligheten ikke er hele fortellingen.

Litt sannsynlighetsregning avslører hvor lite tillit vi burde ha til våre kognitive evner dersom evolusjonen har vært totalt naturalistisk. Gitt at mennesket er et produkt av naturalistisk evolusjon har vi ingen grunn til å tro at en gitt trosoppfatning er sann, og ingen grunn til å tro at den er usann. Dermed er vi tvunget til å anta at sannsynligheten for at en gitt trosoppfatning er riktig er omkring 0.5. Vi har ingen ting som drar sannsynligheten verken ene eller andre veien – en gitt trosoppfatning kan like godt være sann som usann, riktig som feil (som i eksempelet med frosken). Anta at vi har 1000 uavhengige trosoppfatninger, og at sannsynligheten for at en enkel trosoppfatning er sann (eller usann) er 0.5. Jeg vil si et rimelig og moderat krav for at våre kognitive evner er pålitelige er at noe slik som 3/4 av våre trosoppfatninger stemmer. Sannsynligheten for at 3/4 eller mer av de 1000 uavhengige trosoppfatningene er sanne er mindre enn 10 opphøyd i -58. Hvis jeg bare har 100 trosoppfatninger er sannsynligheten for at 3/4 eller mer av dem er sanne også veldig lav, noe slikt som 0.000001.

Teisten (en som tror at Gud finnes) kan ha tillit til våre kognitive evner fordi Gud har skapt oss «i sitt bilde» som man sier. Vi etterligner Gud i vår evne til å tenke—selvsagt på et langt mer beskjedent nivå. Hvis evolusjon er riktig, og det finnes en Gud som har forsikret at den hjernen produsert av evolusjon er generelt korrelert med sanne trosoppfatninger, da har vi god grunn til å tro at våre kognitive evner er pålitelige. Med andre ord, dersom vi på noen måte er skapt av Gud, da har vi tilstrekkelig grunn for å stole på våre kognitive evner. Gud har sørget for at hva vi tror i stor grad stemmer overens med hvordan ting er.

Naturalisten derimot (som tror at Gud ikke finnes) har ingen forklaring på hvorfor evolusjonen skulle ha generert hjerner som produserer for det meste sanne trosoppfatninger. Det sterkeste naturalisten kan si er at de trosoppfatningene vi har er for det meste evolusjonært gunstig, men har ingen grunn til å si at de er sanne eller riktig. Darwin selv uttrykker sin bekymring når han sier:

But then with me the horrid doubt always arises whether the convictions of man’s mind, which has been developed from the mind of the lower animals, are of any value or at all trustworthy. Would any one trust in the convictions of a monkey’s mind, if there are any convictions in such a mind?

Mitt forslag til hvordan dette argumentet kan fremlegges systematisk er kanskje vært litt for upresist for Plantinga (hans versjon er å finne i hans bok Where the Conflict Really Lies), men for tilgjengelighetens skyld presenterer jeg det som følger:

  1. Hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da er det trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, ikke trosoppfatninger som er riktig.
  2. Hvis det er trosoppfatninger som produserer gunstig adferd som vinner frem i evolusjonen, da er det ingen ting som gjør våre kognitive evner pålitelige.
  3. Hvis ingen ting gjør våre kognitive evner pålitelige, da er de sannsynligvis upålitelige.
  4. Hvis våre kognitive evner sannsynligvis er upålitelige, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon er riktig.
  5. Dermed, hvis naturalisme og evolusjon begge er riktig, da kan man ikke rasjonelt tro at naturalisme og evolusjon begge er riktig.

Med andre ord skyter naturalisme seg selv i foten når knyttet sammen med evolusjon. Man kan ikke rasjonelt holde den trosoppfatning at «naturalisme og evolusjon stemmer».

Kan man gjøre noen tester for å finne ut om våre kognitive evner er pålitelige, selv om man tror at naturalisme og evolusjon stemmer? Selvsagt ikke, for dette vil i utgangspunktet anta at disse evnene er pålitelige. Den skotske filosofen Thomas Reid sier det slik:

If a man’s honesty were called into question, it would be ridiculous to refer to the man’s own word, whether he be honest or not. The same absurdity is there in attempting to prove, by any kind of reasoning, probable or demonstrative, that our reason is not fallacious, since the very point in question is, whether reasoning may be trusted.Thomas Reid, Essays on the Intellectual Powers of Man

Det mest rasjonelle å gjøre er å bevare tilliten til våre kognitive evner ved å forkaste naturalisme. Med andre ord kan man fortsette å rasjonelt tro på evolusjon hvis man også tror på Gud eller at den fysiske virkeligheten ikke er hele fortellingen.