Bibelens inspirasjon

Det er en uheldig oppfatning at den kristne må anta at bibelen har en type guddommelig autoritet for å begrunne sin tro. Slik jeg ser det, er dette ikke noe som trenger å antas vilkårlig i blind tro. Vårt grunnlag for å tro at bibelen er det man kaller inspirert er Jesus, som hadde en guddommelig autoritet rotfestet i hva jeg vil hevde er en historisk og mirakuløs hendelse: en død man trosset døden og gjenoppstod. Hvis man kan argumentere for at Jesus faktisk gjenoppstod, uten å bruke Bibelen med uberettiget religiøs autoritet, da kan man i stor grad også argumentere for dens guddommelige inspirasjon.

Blant sine visdomsord inkluderte Jesus til stadighet sitater fra de jødiske skriftene, Det gamle testamentet i den kristne bibelen. Dette gjorde han på en måte som tilegnet skriftene en guddommelig autoritet, i tråd med samtidig jødisk tankegods. Hvis den inkarnerte Gud bruker skriftene som ord fra sin egen munn, med en guddommelig autoritet i tråd med hva hans jødiske publikum tenkte om skriftene, da ligger den kristne doktrinen om bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

Hvis den inkarnerte Gud brukte skriftene som ord fra sin egen munn (…), da ligger den kristne doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

De første kristne, dem som kjente Jesus personlig eller hadde kommet til tro gjennom hans etterfølgere, behandlet likeså de jødiske skriftene som guddommelig inspirerte. Det merkverdige er at de (apostlene) også behandlet noen av deres egne skriverier på samme måte, nemlig de som til slutt ble innholdet i Det nye testamentet. Apostlene, Jesus sine utvalgte etterfølgere, hadde en tydelig overbevisning om at de kunne snakke på vegne av Jesus med en derivert autoritet når det kom til kristen lære.

Detaljene er vanskelige å bli enige om, men at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro, dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være. Det er på hans autoritet man kan rettferdiggjøre et slikt bibelsyn. Den åpenbare testen for å se om Jesus virkelig hadde en spesiell guddommelig autoritet er om hans påstander ble stadfestet på et mirakuløst vis—ved å gjenoppstå fra døden. Intet vanlig menneske kan komme tilbake til live etter en brutal korsfestelse og tre dagers livløshet. Ikke bare gjorde Jesus dette, men han talte på forhånd om at dette ville skje.

(…) at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være.

Om vi har gode grunner for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod fra de døde, er selvsagt det første spørsmålet som må stilles. Å greie ut om historiens avsløringer skal vanskelig gjøres på slutten av et blogginnlegg, men se mitt innlegg om argumenter for Guds eksistensYouTube spilleliste og anbefalte bøker.

Plattformen som doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon står på er altså Jesus sin autoritet. Hans autoritet kommer fra hans identitet som Guds sønn, og hans identitet er bekreftet i oppstandelsen. Så alt i alt kan man argumentere for Bibelens guddommelige inspirasjon fra de historiske fakta som støtter påstanden om at Jesus stod opp fra de døde.

Inspirasjon

Det som vanligvis menes med doktrinen om Bibelens inspirasjon er at det budskapet og de sannhetene som Bibelens forfattere skriver om, er de budskap og sannheter som Gud ønsket at skulle formidles. Altså er det ikke forfatterne, men Bibelen selv, som har egenskapen av å være “inspirert” eller “innåndet av Gud”. Dette kan ha skjedd gjennom at Gud influerte forfatterne til å skrive det han ønsket, men samtidig gi forfatteren frihet til å bruke sitt eget språk og kontekst. Eller kanskje ved å arrangere historien slik at Bibelens forfattere ville finne seg selv i en livssituasjon og kulturell kontekst som drev dem til å skrive hva de gjorde.

Hvis den inkarnerte Gud brukte skriftene som ord fra sin egen munn (…), da ligger den kristne doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon på ganske trygg grunn.

De første kristne, dem som kjente Jesus personlig eller hadde kommet til tro gjennom hans etterfølgere, behandlet likeså de jødiske skriftene som guddommelig inspirerte. Det merkverdige er at de (apostlene) også behandlet noen av deres egne skriverier på samme måte, nemlig de som til slutt ble innholdet i Det nye testamentet. Apostlene, Jesus sine utvalgte etterfølgere, hadde en tydelig overbevisning om at de kunne snakke på vegne av Jesus med en derivert autoritet når det kom til kristen lære.

Detaljene er vanskelige å bli enige om, men at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro, dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være. Det er på hans autoritet man kan rettferdiggjøre et slikt bibelsyn. Den åpenbare testen for å se om Jesus virkelig hadde en spesiell guddommelig autoritet er om hans påstander ble stadfestet på et mirakuløst vis—ved å gjenoppstå fra døden. Intet vanlig menneske kan komme tilbake til live etter en brutal korsfestelse og tre dagers livløshet. Ikke bare gjorde Jesus dette, men han talte på forhånd om at dette ville skje.

(…) at Bibelen er guddommelig inspirert har vi gode grunner for å tro dersom Jesus virkelig var den han hevdet å være.

Om vi har gode grunner for å tro at Jesus faktisk gjenoppstod fra de døde, er selvsagt det første spørsmålet som må stilles. Å greie ut om historiens avsløringer skal vanskelig gjøres på slutten av et blogginnlegg, men se mitt innlegg om argumenter for Guds eksistensYouTube spilleliste og anbefalte bøker.

Plattformen som doktrinen om Bibelens guddommelige inspirasjon står på er altså Jesus sin autoritet. Hans autoritet kommer fra hans identitet som Guds sønn, og hans identitet er bekreftet i oppstandelsen. Så alt i alt kan man argumentere for Bibelens guddommelige inspirasjon fra de historiske fakta som støtter påstanden om at Jesus stod opp fra de døde.

Inspirasjon

Det som vanligvis menes med doktrinen om Bibelens inspirasjon er at det budskapet og de sannhetene som Bibelens forfattere skriver om, er de budskap og sannheter som Gud ønsket at skulle formidles. Altså er det ikke forfatterne, men Bibelen selv, som har egenskapen av å være “inspirert” eller “innåndet av Gud”. Dette kan ha skjedd gjennom at Gud influerte forfatterne til å skrive det han ønsket, men samtidig gi forfatteren frihet til å bruke sitt eget språk og kontekst. Eller kanskje ved å arrangere historien slik at Bibelens forfattere ville finne seg selv i en livssituasjon og kulturell kontekst som drev dem til å skrive hva de gjorde.

Gud er ikke sparsommelig

I det C.S. Lewis kaller det kasserte bildet (the Discarded Image) var jorden universets sentrum og himmellegemene vandret rundt oss i perfekte sirkelbaner. Et slik ordnet system taler om en som ordner, en som plasserte planetene på disse konsentriske kulene og satte dem i bevegelse. Dette er middelalderens kosmologi—i dag et tankegods fra en fjern fortid. Nå er den kosmos vi kjenner en annen: klynger av stjerner og planeter henger løst i et mørkt rom av ufattelig størrelse; små lysglimt i et hav av mystisk mørk materie og energi. Dette er et univers som balanserer mellom fryktinngytende og skremmende vakkert, og et univers som mot alle odds er i stand til å produsere oss.

«Hvis Gud skapte dette», tenker noen, «da er han en sløsende Gud». Det kasserte bildet er et av effektivitet, orden og geometrisk perfeksjon, mens det nye universet virker ubrukelig stort, full av unyttige legemer og en sløsing med ressurser. Hva kan Gud ha tenkt?

Svaret (eller feilen) ligger, som det ofte gjør, i vårt bilde av hvordan Gud er. Tenker man på Gud som en kosmisk ingeniør med begrensede ressurser som skal brukes på mest mulig effektivt vis er dette et verdig spørsmål. Men Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser og er heller ingen kosmisk ingeniør. Tenk heller på Gud som en kunstner med ubegrenset materiale til å skape akkurat hva han ønsker. Hele begrepet om effektivitet er feilplassert når det brukes om noe ubegrenset som Gud.

Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser
En annen refleksjon går som følger: blant alle måter universet kunne vært—andre fysiske konstanter, ulike initialbetingelser, andre fysiske lover—finner vi oss selv i et av de veldig få mulige universer der liv av noe slag i det hele tatt kan eksistere. Så heldige er vi at noe snakk om sannsynligheter er nesten fornærmende. Vi vet også fra kosmologien at et univers med denne størrelsen og alderen er akkurat hva vi burde forvente å observere, for det tar milliarder av år for stjerner å dannes og det er i stjerner at grunnstoffene nødvendig for livet dannes. Siden universet har ekspandert over hele denne tidsperioden er det selvsagt også så stort som det er. Det er nettopp et univers som det vi observerer vi burde forvente for en kosmos fininnstilt for å produsere liv. Hvis Gud ønsket å skape et univers som utfolder seg selv og produserer oss, da er dette universet ingen overraskelse.

Gradvis eller plutselig skapelse

Man kan spekulere i om det virker mer i tråd med Guds karakter at han skaper universet og alt liv i et øyeblikk, kanskje som en enkelt galakse og uten all denne evolusjonen av planeter og stjerner, planter og dyr. Men ved litt introspeksjon, og dette kan sikkert mange kreative sjeler nikke til, så finnes det glede i den kreative prosessen av å skape noe. Det er ikke bare det ferdige resultatet som er målet, men også å utfolde seg selv i sitt verk.

Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.
Men hvorfor skape et univers som utfolder seg selv på et vis? Jeg tenker umiddelbart på en tilnærming til kjemisk syntese man bruker i nanovitenskap som kalles ‘selvorganisering’. Tanken er at i stedet for å sette atom for atom sammen i den strukturen man ønsker, så kan man sette opp betingelsene for et kjemisk system på en slik måte at atomene organiserer seg selv i vakre, kompliserte geometriske strukturer. For meg er det langt mer attraktivt å klare og sette opp et system så nøyaktig, pent og kreativt at det spontant genererer gode ting, enn å sette sammen atom for atom eller etse vekk deler av en klump for å gjøre det samme. En analogi for de botanisk anlagte er at Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.

Alt dette er spekulering, for Gud har ikke avslørt sine grunner for å skape på den ene måten heller enn den andre, men det er for meg i hvert fall ingen overraskelse at vi er skapt på en slik måte som vi synes å være.

Gud, som en ubegrenset virkelighet og skaperen av alt, har ikke begrensede ressurser
En annen refleksjon går som følger: blant alle måter universet kunne vært—andre fysiske konstanter, ulike initialbetingelser, andre fysiske lover—finner vi oss selv i et av de veldig få mulige universer der liv av noe slag i det hele tatt kan eksistere. Så heldige er vi at noe snakk om sannsynligheter er nesten fornærmende. Vi vet også fra kosmologien at et univers med denne størrelsen og alderen er akkurat hva vi burde forvente å observere, for det tar milliarder av år for stjerner å dannes og det er i stjerner at grunnstoffene nødvendig for livet dannes. Siden universet har ekspandert over hele denne tidsperioden er det selvsagt også så stort som det er. Det er nettopp et univers som det vi observerer vi burde forvente for en kosmos fininnstilt for å produsere liv. Hvis Gud ønsket å skape et univers som utfolder seg selv og produserer oss, da er dette universet ingen overraskelse.

Gradvis eller plutselig skapelse

Man kan spekulere i om det virker mer i tråd med Guds karakter at han skaper universet og alt liv i et øyeblikk, kanskje som en enkelt galakse og uten all denne evolusjonen av planeter og stjerner, planter og dyr. Men ved litt introspeksjon, og dette kan sikkert mange kreative sjeler nikke til, så finnes det glede i den kreative prosessen av å skape noe. Det er ikke bare det ferdige resultatet som er målet, men også å utfolde seg selv i sitt verk.

Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.
Men hvorfor skape et univers som utfolder seg selv på et vis? Jeg tenker umiddelbart på en tilnærming til kjemisk syntese man bruker i nanovitenskap som kalles ‘selvorganisering’. Tanken er at i stedet for å sette atom for atom sammen i den strukturen man ønsker, så kan man sette opp betingelsene for et kjemisk system på en slik måte at atomene organiserer seg selv i vakre, kompliserte geometriske strukturer. For meg er det langt mer attraktivt å klare og sette opp et system så nøyaktig, pent og kreativt at det spontant genererer gode ting, enn å sette sammen atom for atom eller etse vekk deler av en klump for å gjøre det samme. En analogi for de botanisk anlagte er at Guds skapelse gjennom et univers som utfolder seg selv er som å plante et frø som vokser til en vakker blomst, heller enn å sette en ferdig plante i jorden.

Alt dette er spekulering, for Gud har ikke avslørt sine grunner for å skape på den ene måten heller enn den andre, men det er for meg i hvert fall ingen overraskelse at vi er skapt på en slik måte som vi synes å være.

Argumentet fra moralske fremskritt

Se for deg at Hårek av Tjøtta (965 f.Kr – 1036 e.Kr) ble transportert til gjeldende tidspunkt (~2015 e.Kr). Du havner i dialog med Hårek, og han undrer over hvorfor det ikke lenger finnes treller, at menn og kvinner behandles likt, og den slags ting som man regner for moralske fremskritt. Du forklarer han at vi i dag mener det er umoralsk å diskriminere etter kjønn og at noen mennesker skal settes under andre.

«Men gudene har treller, og Frøya gjør da ikke en manns arbeid,» sier Hårek.

Du tenker deg litt om, og svarer

«Vel, i dag tror vi ikke på dine guder. Men selv om Odin og hans ætt eksisterer betyr ikke det at vi må følge deres eksempel. Vi vet i dag at mennesker har visse rettigheter som er sanne uavhengig av hva dine guder eller andre mennesker måtte si.»

Håreks tanker er fyllt av praktiske spørsmål, som hvordan man kan drive et samfunn uten slaver og hvordan man kan la kvinner gjøre en manns arbeid når de helt tydelig er uegnet til slikt. I et øyeblikk av klarhet sier han,

«Hvordan kan du stå her og fortelle meg hvilke prinsipper som er gode og hvilke som er onde? Trellen er et gode for familien, og på Tjøtta hvor jeg kommer fra er familien viktigere enn en ufri manns lykke. Hva slags far og bondekonge ville jeg vært dersom jeg en dag satt alle treller fri? Det kaller jeg et onde.»

Du forsøker å argumentere for hvordan et samfunn kan fungere uten treller uten at det går betydelig ut over livskvaliteten til hans familie, men til ingen nytte. «Men alle mennesker har samme verdi! Du har ingen rett til å sette et annet menneske under deg selv og ta fra ham hans frihet, uansett hvor nyttig det skulle være for din familie!» proklamerer du høylytt. Hårek ser alvorlig på deg og sier,

«Jeg kan ikke tolerere et slikt angrep på min ære! At du kan sette meg og min ætt lik en enkel trell er mer enn jeg kan akseptere. Jeg er den mektigste høvdingen på Hålogaland, jeg tok hodet av Olav Haraldsson på Stiklestad, og jeg er av kongsslekt! Dine påstander om alle menneskers like verdi er for meg et overgrep mot mitt blod. Hvor i alle dager har du denne ideen fra?»

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

Ditt tolerante selv koker på innsiden i møte med denne bondekongen uten respekt for menneskers likeverd. Du begynner å innse at du ikke vil klare å overbevise ham om det objektive gode det er å gi treller frihet, kvinner likhet, og alle disse ting du vet fra dypet av ditt indre er galt med Håreks verden. Men det endrer ikke det faktum at Hårek tar feil, og du tar rett? Det er et objektivt onde å gjøre medmennesker til dine slaver. Det holder ikke å skylde på at Hårek er fra en annen kultur og en annen tid.

Objektivt gode fremskritt

Vi ender alltid med noen grunnleggende moralske verdier og plikter som trenger en ultimat forklaring, en som er uavhengig av tidsalder og kultur. Ting som at «alle mennesker har samme verdi», at «man skal handle slik at mennesker rundt deg ikke skades uten tilstrekkelig moralsk grunn», at man skal «ikke gjøre medmennesker til sine slaver», og så videre. Hvilke prinsipper og verdier dette er, er ikke viktig for argumentets skyld. Poenget er at det finnes slike ultimate moralske prinsipper og plikter som alle mennesker skal bøye seg for uavhengig av kultur og tidsalder.

Norge er ikke hva det den gang var, vi har forbedret oss siden da vil de aller fleste si. I det du konstanterer dette, har du gjort en referanse til noe utenfor deg selv—noe som er uavhengig av tidsalder og kultur. Dette er hva man kaller objektiv sannhet. Holocaust var et objektivt onde, selv om Hitler hadde vunnet krigen og overbevist alle om at det var en god ting.

Mer enn bare sannhet

Men det er ikke bare sant at for eksempel alle mennesker har samme verdi, og det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige. Det er noe sterkere enn dette, for de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige. Derfor blir vi rasende når vi opplever diskriminering, eller når vi ser at andre blir behandlet som undermennesker. Og om vi ikke blir rasende, så burde vi bli rasende.

(…) det er ikke bare sant at man skal behandle mennesker som likeverdige (…) de fleste vil si at man skal behandle mennesker som likeverdige.

Det er en sannhet at a^2 + b^2 = c^2 der a og b er sidene i en rettvinklet trekant og c er hypotenusen—det beviste Pytagoras. Men sannheten om at «man skal behandle mennesker som likeverdige» har noe mer ved seg enn Pytagoras setning. Det er sant på en måte som krever noe av oss, det er en plikt vi er bundet til å følge, en lov som ble brutt når for eksempel nazistlegen Josef Mengele eksperimenterte på små barn. En lov som blir brutt hvis Hårek utnytter sin kone eller gjør andre mennesker til sin slave (jeg kjenner ikke mye til den historiske Hårek av Tjøtta, og skal ikke klandre han for noe han ikke faktisk gjorde, men dette er en fiktiv person med samme navn).

Hva er disse prinsippene og verdiene som vi så dypt og kraftfullt kjenner som sanne og som vi opplever at man skal bøye seg for?

Mulige forklaringer

Filosofen Platon hadde et svar. Han mente at vår verden ikke er den eneste. Det finnes også en verden av ideer, og det er i denne idéverdenen at at disse moralske prinsippene og verdiene eksisterer. Platons idélære bringer oss et steg nærmere å forklare denne moralske dimensjonen av vår virkelighet. Men den feiler på ett viktig punkt, fordi den kan ikke forklare hvordan moralske prinsipper og verdier skiller seg fra for eksempel Pytagoras setning. Moralske prinsipper og verdier ligner mer en lov enn et matematisk teorem. Det er ingen ting ved matematiske teoremer som har denne dimensjonen av lov, og Platon gir oss ingen grunn til at moralske sannheter skulle være annerledes.

Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn.

Men våre dypeste intuisjoner forteller oss at, som eksempelet over, man skal behandle mennesker som likeverdige. Det virker ikke til å være noen alternativer for å løse dette, foruten én: at disse moralske sannhetene er noe slikt som tanker i Guds sinn. Hvis det er Gud—skaperen og opprettholderen av alt og alle—som i sin perfekte og gode natur er kilden til disse sannhetene, da gir det mening til både (i) at disse prinsippene og verdiene er objektive og uavhengige av mennesker, tidsaldre og kulturer, og (ii) deres tydelige analogi til menneskers lover. Hvis det finnes noe eller noen som kan kreve noe av alle mennesker, så må det være Gud, han som har gitt oss alle livet.

Men det krever selvfølgelig at man erkjenner at Gud eksisterer.

 


Universets kontingens

Argumentet fra universets kontingens er et av mange argumenter for Guds eksistens. Denne videoen ble nettopp utgitt av reasonablefaith.org, og jeg ønsker å dele den videre. Ikke la deg lure av lekne animasjonene og den sjarmerende skotske aksenten, dette er et argument som forsvares av filosofer fra øverste hylle.

Ateismens bevisbyrde

Ateisme trenger ikke bevis og argumentasjon, hevdes det. Hvis den kristne påstår at Gud eksisterer, er det hans eller hennes oppgave å argumentere for det. Ateisten, derimot, har ikke et ansvar for å legge frem argumenter for sitt syn, fordi ateisme ikke er mer enn fravær av tro på Gud.

Men ved nærmere refleksjon kan dette umulig være en god eller produktiv definisjon av ateisme. For det første finnes det en rekke ulike ideologier og filosofier som også innebærer “fravær av tro” på Gud, men som ikke kalles ateisme. Agnostisisme er et fravær av gudstro, men også et fravær tro på at Gud ikke eksisterer. Solipsister, som tror at det eneste man kan være sikker på er virkelig er dem selv, har også fravær av tro på Gud. Katter og babyer har fravær av tro på Gud. Det er neppe tilfellet at alle katter, babyer, solipsister og agnostikere er ateister.

Ateisme, derimot, er å tro at proposisjonen “Gud eksisterer ikke” stemmer. Dette er et positivt epistemologisk utsagn som krever rettferdiggjøring. Det betyr at dersom alle argumenter for Guds eksistens skulle falle sønder og sammen og det ikke fantes en eneste god grunn for gudstro, har man fortsatt ikke tilstrekkelig grunn til å bli ateist, mens agnostisisme er en tilgjengelig mulighet.

Man hører det til stadighet, “det finnes ikke nok bevis for at det eksisterer en Gud.” Det kan man mene, men dette synes altså ikke tilstrekkelig for å kalle seg en ateist. Da må man argumentere for at det påståtte fraværet av bevis faktisk konstituerer et bevis for ateisme, eller som man sier, at fravær av bevis er bevis for fravær. Dette beror på to antagelser, at (i) bevis av en viss sort er å forvente, og at (ii) det ikke finnes bevis av denne sort.

At det finnes bevis er jo hva mange kristne hevder. Men selv om det finnes bevis for Guds eksistens, har ikke disse nødvendigvis samme overtalende kraft som et for eksempel matematiske eller sensoriske bevis (med mindre man selv har en overbevisende religiøs opplevelse). Selv sier jeg meg enig med Blaise Pascal: det finnes tilstrekkelig bevis for gudstro, men med tilstrekkelig grunnlag for å avvise dem uten å bli nedverdiget til irrasjonalisme. Gud gjør seg ikke like tydelig som solen, hva enn grunner Han skulle ha for dette.

Skal man ro i land et forsvar for ateisme må man da argumentere for (ii), at det ikke finnes bevis av den sort man skulle forvente. Så da må man vise at de argumentene som finnes faller til kort for den typen bevis man skulle forvente. Selvsagt må man da også argumentere for at “den typen bevis man skulle forvente” er hva ateisten hevder de er, som i bunn og grunn er et argument fra stillhet.

I oppsummering er det så fremt jeg kan se to ting som kreves i et godt forsvar for ateisme. Et argument fra stillhet, og en kritikk av teistiske argumenter. Men et enkelt “ikke nok bevis, ikke nok bevis” er ikke … nok.