Treenighet, enhet eller mangfold

Kristne tror at Gud er på et vis én og på et annet vis tre—en treenighet. Mer presist sier man «én Gud i tre personer.» De opprinnelige formuleringene på gresk og latin brukte ord som homoousius og hypostaesis, men disse formuleringen er bare forsøk på å si tre sannheter samtidig på en presis måte, sannheter som er undervist implisitt i Bibelen og som har vært en del av kristen tro siden begynnelsen. De går som følger:

Definisjonen av treenigheten
  1. Gud er én.
  2. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er alle Gud.
  3. Faderen, Sønnen og Den Hellige ånd er ulike.

Mystisk men logisk

Merk at man ikke sier at 1 person = 3 personer, eller 1 Gud = 3 Guder. Det ville vært en selvmotsigelse
Man sier at det er én Gud, tre personer. Og personer brukes i en vid forstand, noe slikt som bevissthetssentre. Tre distinkte personer med én identisk essens. Med andre ord,

Gud er én hva, og tre hvem.

Dette er veldig annerledes enn noe vi kjenner til, og er selvsagt vanskelig å forstå slik som vi forstår for eksempel mekanikk eller at summen av vinklene i en trekant er 2π. Treenigheten er et såkalt mysterium, men det betyr derimot ikke at treenigheten er et inkonsistent eller ulogisk konsept.

Hvis du er kjent med det siste århundrets oppdagelser i kjemien og fysikken kan treenigheten umulig virke for mystisk til å være sann. I fysikken kan partikler være to steder på samme tid, fotoner kan være sammenfiltrede—ved å observere den ene påvirker du umiddelbart den andre, uavhengig av avstand, elektroner oppfører seg både som bølger og som partikler—to uforenelige naturer, og så videre.

Dette er treenigheten. Trinitarisk teologi handler om å utdype og reflektere over dette.

For å illustrere treenigheten med en (suspekt) analogi, se for deg vi ønsker å demonstrere for en strekmann i en 2-dimensjonal virkelighet hva en rubikskube er. Først viser vi en av de seks sidene; da ser han et gult kvadrat. Så snur vi kuben og viser den grønne siden, og sier «dette er den andre siden av den samme rubikskuben.» Begrenset av sine to dimensjoner klør vår strekmann seg i hodet, for han ser bare et nytt kvadrat med en ny farge. Hvordan disse ulike kvadratene kan være to sider av samme samme enhet er et mysterie for ham. Som med alle illustrasjoner strekker de ikke alltid til, men dette viser at ting kan være logisk konsistent uten å være umiddelbart intuitivt.

Likeså er det ikke overraskende at Gud, som blant annet er definert som det som ingen høyere tanker kan tenkes om, kan være utenfor vår mentale rekkevidde på noe vis. Men Gud—som er ubegrenset—har gjort seg selv tilgjengelig for våre begrensede sinn på flere måter. En av de måtene er gjennom våre kognitive evner, en annen er hans avsløring av hvordan han er gjennom Bibelen, og da spesielt gjennom Jesus. Det er først og fremst fra sistnevnte at vi har fått tilgang på treenigheten, og på andre siden av denne nye kjennskapen står vi igjen med en Gud som er enda større og en virkelighet som gir mer mening.

Kjærlighet og ensomhet

Ta for eksempel påstanden om at Gud er kjærlig eller kjærlighet. Man kan spørre seg: hva eller hvem elsket Gud uten skapelsen? Kjærlighet impliserer noe som elskes. Treenigheten sier at Gud er både en enhet og et felleskap; Gud er en men ikke alene. Kjærlighet utøves naturlig innad i treenigheten, og dermed kan Gud utøve ekte kjærlighet mot seg selv uten å være egosentrisk. Ettersom vi er skapt i Guds bilde er det naturlig at også mennesket er ment for å leve i fellesskap med hverandre, som kanskje forteller oss noe om hvorfor ensomhet kan være så fundamentalt ødeleggende for et menneske.

Enhet eller mangfold

Treenigheten er også gode nyheter for det filosofiske problemet med enhet og mangfold (eng.: the one and the many) eller universalieproblemet. Det har å gjøre med hvordan man kan finne enhet i mangfold. To grupperinger av filosofier har ulike svar på dette.

Monisme hevder enhet i den ultimate virkeligheten—tanken om at «alt er ett.» Alle ting er virkelig bare én enkelt essens eller substans. Materialismen, standard posisjon for de fleste ateister, hevder denne fundamentale virkeligheten er materie, felt eller noe slikt—den fysiske virkeligheten. Idealismen sier det er det en ide eller det mentale, panteismen sier det er Gud (at universet og Gud er identiske). I monismen er det bare én ting som virkelig eksisterer, alt annet er

Pluralisme sier den fundamentale virkeligheten er flerdelt. Den absolutt vanligste versjonen er dualismen, som sier den er todelt. I kinesisk filosofi er verden et resultat av kampen og balansen mellom yin og yang, to motsatte krefter. Platons idélære sier at det finnes en perfekt og en uperfekt virkelighet—en idéverden og en uperfekt avbildning av idéverdenen. Gamle persiske religioner hevder verden er skapt og styrt av konflikten mellom det gode og det onde.

Pluralismen sliter med å ikke kollapse inn i monisme, og monismen sliter med å redegjøre for hvordan verden kan være mangfoldig. Vår erfaring leder oss til pluralismen—for vi ser at virkeligheten er full av ting, mens vår fornuft leder oss til monismen—for vi forstår det som er felles ved alle ting og leter alltid etter det ene underliggende. Begge havner i en grøft, for det ene ekskluderer det andre, og vi trenger en måte å redegjøre for at det finnes enhet i mangfold og mangfold i enhet. Her kommer treenigheten.

Trinitarisme (treenighet) sier at virkeligheten fundamentalt sett er både enhet og mangfold. Gud er den fundamentale virkeligheten, og han er et felleskap og samtidig én.

Som C.S Lewis sier,

[The Trinity] is something we could never have guessed, and yet, once we have been told, one almost feels one ought to have been able to guess it because it fits in so well with all the things we know already.

Kjærlighet og ensomhet

Ta for eksempel påstanden om at Gud er kjærlig eller kjærlighet. Man kan spørre seg: hva eller hvem elsket Gud uten skapelsen? Kjærlighet impliserer noe som elskes. Treenigheten sier at Gud er både en enhet og et felleskap; Gud er en men ikke alene. Kjærlighet utøves naturlig innad i treenigheten, og dermed kan Gud utøve ekte kjærlighet mot seg selv uten å være egosentrisk. Ettersom vi er skapt i Guds bilde er det naturlig at også mennesket er ment for å leve i fellesskap med hverandre, som kanskje forteller oss noe om hvorfor ensomhet kan være så fundamentalt ødeleggende for et menneske.

Enhet eller mangfold

Treenigheten er også gode nyheter for det filosofiske problemet med enhet og mangfold (eng.: the one and the many) eller universalieproblemet. Det har å gjøre med hvordan man kan finne enhet i mangfold. To grupperinger av filosofier har ulike svar på dette.

Monisme hevder enhet i den ultimate virkeligheten—tanken om at «alt er ett.» Alle ting er virkelig bare én enkelt essens eller substans. Materialismen, standard posisjon for de fleste ateister, hevder denne fundamentale virkeligheten er materie, felt eller noe slikt—den fysiske virkeligheten. Idealismen sier det er det en ide eller det mentale, panteismen sier det er Gud (at universet og Gud er identiske). I monismen er det bare én ting som virkelig eksisterer, alt annet er

Pluralisme sier den fundamentale virkeligheten er flerdelt. Den absolutt vanligste versjonen er dualismen, som sier den er todelt. I kinesisk filosofi er verden et resultat av kampen og balansen mellom yin og yang, to motsatte krefter. Platons idélære sier at det finnes en perfekt og en uperfekt virkelighet—en idéverden og en uperfekt avbildning av idéverdenen. Gamle persiske religioner hevder verden er skapt og styrt av konflikten mellom det gode og det onde.

Pluralismen sliter med å ikke kollapse inn i monisme, og monismen sliter med å redegjøre for hvordan verden kan være mangfoldig. Vår erfaring leder oss til pluralismen—for vi ser at virkeligheten er full av ting, mens vår fornuft leder oss til monismen—for vi forstår det som er felles ved alle ting og leter alltid etter det ene underliggende. Begge havner i en grøft, for det ene ekskluderer det andre, og vi trenger en måte å redegjøre for at det finnes enhet i mangfold og mangfold i enhet. Her kommer treenigheten.

Trinitarisme (treenighet) sier at virkeligheten fundamentalt sett er både enhet og mangfold. Gud er den fundamentale virkeligheten, og han er et felleskap og samtidig én.

Som C.S Lewis sier,

[The Trinity] is something we could never have guessed, and yet, once we have been told, one almost feels one ought to have been able to guess it because it fits in so well with all the things we know already.