Troens natur

Hva kristen tro er og ikke er

Tror du på Gud? Tror du taurin er en aminosyre? Tror du meg? Har du tro på oss? Tre skarve bokstaver skal gjøre jobben til det som burde vært tyve ulike ord. I kontekst av kristendom er det et spesielt misbrukt og misforstått ord. I Det nye testamentet er tro en oversettelse av det greske ordet pistis (πίστις), og dette er den type tro jeg ønsker å ofre noen bokstaver for.


Tro er ikke …

… blind. Det er ikke en mental øvelse i å hoppe ut i mørket uten bevis, ofte gitt et eget begrep: «blind tro». Selv om fideisme har hatt en viss oppslutning i kirken siden i hvert fall 1700-tallet, hvor troen blir opphøyet som over og uten fornuften, er denne formen for tro fjern fra de første kristnes pistis, som er hva jeg er interessert i her.

… bevisvurdering. Det er ikke per se en rasjonell og velbegrunnet trosoppfatning basert på tilstrekkelig sterkt bevismateriale, selv om sentrale kristne trossetninger bør komme som en naturlig konklusjon ved ærlig vurdering av bevisene etter min mening. De første kristne var jøder, og at Gud eksisterer var en selvfølgelighet for dem. Dermed kan det å tro «at Gud eksisterer» ikke ikke være tro slik de brukte begrepet (pistis), selv om det naturligvis er en forutsetning. Oppstandelsen var ikke en selvfølge (tvert imot), men det var livet de levde og ikke tankene de tenkte som først og fremst karakteriserte de første kristne.

… en positiv holdning til livet. «Du må bare ha tro på at ting blir bedre». Vi vet at de første kristne var villige til å lide store smerter på grunn av sin tro, og flere led martyrdøden. Fra det vi har av deres skriverier er det ikke vanskelig å beundre deres evne til å finne glede i utrolige omstendigheter, men en billig og ubegrunnet positiv holdning til livet, det er ikke hva de var villige til å dø for.


Et steg mot hva tro er

 

De første tegnene på at Jesus var mer enn bare et menneske var hans evne til å gjøre det umulige, hans makt over natur og sykdom. Likevel, i øyeblikket han ble korsfestet vant tvilen frem hos de fleste disiplene. Han var visst bare et menneske. Men få dager senere vet vi at mange, inklusiv Jesu etterfølgere, hadde opplevelser av møte Jesus i levende live.

Tvilen ble knust, og disiplene som øyeblikket før hadde gått livredd i skjul var nå i Jerusalems gater og fortalte alle at Jesus var Kristus, den kongen som var lovet jødene fra gammelt av, og at Gud hadde reist ham opp fra døden som bevis. Vi skjønner at Kristus er en konge som bryter med forventningene. En som vasker våre føtter, som kaller oss sine venner, og som dør på et kors for oss. En konge for alle folk, med et usynlig rike som vi foreløpig bare ser spor av men som til sist vil kombineres med vår verden til å bli noe nytt.

Når Paulus – en tidlig kristen leder – bruker begrepet pistis, er det ofte i betydningen lojalitet til Kristus som denne kongen, opp og foran lojalitet til verdslige makter og ledere. Derfor er man frelst, ifølge Paulus, ved å bekjenne Jesus som Kristus, den gjeldende og ultimate autoritet. Å tro involverer da å sverge troskap til Jesus som Kristus og følge ham. Så er det ikke slik at «lojalitet» eller «troskap» er utfyllende oversettelser av pistis, for ordet brukes på ulike måter gjennom Paulus sine brev og ikke minst gjennom Bibelen i sin helhet. Ofte er «tillit» til Gud og hans trofasthet en mer passende oversettelse.

Uansett er det lite hjelpsomt å sette kristen tro opp og imot evidensbasert erkjennelse. En forutsetning for slik tro er naturligvis en mental anerkjennelse av at Jesus virkelig ble oppreist fra de døde av en virkelig Gud. Veien til slik erkjennelse kan være fornuften, opplevelsen, intuisjonen, hele bredden av mennesket. Om det krever noe av intellektet, er det i hvert fall ikke at det skal settes i dvale. Men til syvende og sist er det sentrum av mennesket, viljen, som må orientere seg mot Kristus – gi ham tro, som Paulus sier. Sette ham øverst, han som gjorde seg selv lavest av alle. Dette uten å hevde det finnes noe slikt som perfekt tro.

På den ene siden er det vår tro som redder oss, som gjør oss til Guds barn og hans arvtakere. For dette er responsen som kreves fra oss. På den andre siden gjør vår tro og handlingene som følger av den ingenting i seg selv, for vi er radikalt avhengig av at Kristus selv døde på våre vegne, oppstod og etterlot seg Guds ånd for oss. Vår tro er en respons på hva han gjorde først, og ikke innsatsen som kreves for en velfortjent medalje.

Å være en kristen, en etterfølger av Jesus, bærer derfor paradokset av å være en ufortjent gave uten å være en billig affære. Bonhoeffer sier det utfordrende på men vakkert vis når han skriver,

Costly grace (…) is the gift which must be asked for, the door at which a man must knock. Such grace is costly because it calls us to follow, and it is grace because it calls us to follow Jesus Christ. It is costly because it costs a man his life, and it is grace because it gives a man the only true life. It is costly because it condemns sin, and grace because it justifies the sinner. Above all, it is costly because it cost God the life of his Son: ‘Ye were bought at a price’, and what has cost God much cannot be cheap for us. Above all, it is grace because God did not reckon his Son too dear a price to pay for our life, but delivered him up for us. Costly grace is the Incarnation of God.Dietrich Bonhoeffer, The Cost of Discipleship

Det mest minimalistiske verdensbilde

Naturalisme v. kristen teisme

Naturalisme, den vanligste form for ateisme i denne del av verden, er ideen om at alt i ytterste forstand er naturlig (hva enn naturlig skal bety). Med det utelukkes alskens himmelske nisser og troll, guder og mirakler. Og ikke minst, Gud. Objektet for dette noe tekniske innlegget er påstanden om at naturalisme som verdenssyn er mer minimalistisk enn for eksempel kristen teisme, og at førstnevnte dermed er å foretrekke. Det hevdes at fordi et kristent verdensbilde typisk inkluderer Gud og kanskje sjeler eller immaterielle vesener, er dette et mindre plausibelt verdensbilde enn den angivelig mer økonomiske naturalismen.

Den skjulte antagelsen er at det mest minimalistiske verdensbilde er det som inneholder færrest antall ting; det som har den mest sparsommelige ontologi. Men at det må være flere viktige kriterier for minimalisme foruten ontologisk sparsommelighet tydeliggjøres ved et enkelt eksempel. Se for deg to identiske verdensbilder, A og B, for eksempel et typisk norsk verdensbilde. Så fjerner du England fra ontologien til B, altså listen over ting som eksisterer hva angår verdensbilde A.

Hva skjer så? Man introduserer en trosoppfatning, “England eksisterer ikke.” Av dette følger en haug med bortforklaringer og konspirasjonsteorier for å ikke kjøre verdensbildet rasjonelt konkurs. Videoklipp man har sett av England er fabrikkerte, den ferieturen var en eneste stor drøm eller hallusinasjon, etc. Så selv om ontologien til B inneholder én færre entitet, er ikke verdensbildet som helhet nødvendigvis mer minimalistisk enn A. Alle de ekstra trosoppfatningene som må legges til for å bevare konsistens eller rasjonalitet kompliserer verdensbildet betraktelig.

Likeså med naturalisme og kristen teisme. Kanskje er det slik at å introdusere Gud til vår ontologi medfører en rekke forenklinger. Man slipper for eksempel å bortforklare de historiske fakta omkring den påståtte oppstandelsen av Jesus med obskure teorier om ting som gruppehallusinasjoner og konspirasjoner. Utallige rapporter om religiøse opplevelser trenger ikke bortforklares med psykologisk gymnastikk. Gud kan identifiseres som den ubetingede årsak, og man slipper uendelige årsaksrekker for å forklare at noe eksisterer i det hele tatt, og så videre. Så selv om teisme har en større ontologi enn naturalisme, er det altså ikke gitt at sistnevnte er mer minimalistisk i sin helhet.

Ondskapens logiske problem

Om Gud er logisk forenlig med ondskap

Det hevdes ofte at ondskap og lidelse er uforenlig med en moralsk perfekt Gud. Mange har gått så langt som å hevde at de er logisk uforenlig, på linje med firkantede sirkler og slikt. En slik påstand har havnet i disfavør hos ledende ateistiske tenkere de siste femti år. Argumentet kan settes som en enkel syllogisme.


(1) Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3) Dermed eksisterer Gud ikke.


Det første premisset er ikke selvinnlysende, men synes ved første øyekast riktig gitt definisjonen av Gud som allmektig, allvitende og moralsk perfekt. Et forsvar for premiss 1 følger velkjente toner:

Det følger av Guds allmakt at han evner å forhindre ondskap, og av hans allvitenhet at han er maksimalt informert om alle mulige og faktiske onder. Til sist følger det av hans moralske perfeksjon at han ikke vil tillate ondskap, for om han tillot et onde ville han gjort noe moralsk klanderverdig og dermed ikke vært moralsk perfekt.

Det er i det siste steget feilen begås. Man kan tillate ondskap uten å da gjøre noe moralsk klanderverdig, for eksempel dersom man har moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate det. En forelder kan la sitt barn lide sprøytespissen, for å frembringe et større gode—immunitet mot en farlig sykdom—eller forhindre et større onde—at barnet får sykdommen. Om Gud kan ha slike moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap, følger det altså ikke fra hans moralske perfeksjon at han forhindrer ethvert onde.

For å føre argumentet gjennom må det altså vises at for Gud å ha moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap er en logisk umulighet. Man kan gjøre dette eksplisitt i argumentet over med oppdaterte (°) premisser som følger.


(1)° Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde, med mindre Gud har en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate det.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3)° Dermed, enten eksisterer Gud ikke, ellers har Gud en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.


Hvilket krever videre argumentasjon for å nå ønsket ateistisk konklusjon,


(4) Gud har ikke en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.
                                                          
(5) Dermed eksisterer Gud ikke.


Premiss 4 er en uhåndterlig bevisbyrde i sin logisk sterke form, som er en av grunnene til at svært få filosofer lenger arbeider på denne typen deduktive argument, selv om det fortsatt gjøres forsøk. Det har altså ikke blitt vist at Gud og ondskap er logisk uforenlige. (Tvert imot mener mange at Gud og ondskap er logisk forenlige, mye grunnet filosofen Alvin Plantingas toneangivende arbeid på 60-, og 70-tallet.) Litteraturen omhandler nå i stor grad formildende modifikasjoner av (4), e.g. at det er usannsynlig at Gud skulle ha moralsk tilstrekkelige grunner for alle onder. Så selv om den logisk-deduktive formuleringen skulle ha falt i disfavør, forblir siste ord fortsatt usagt.

Religion er estetisk, kristendom er …

Er kristendommen mer som kunst eller som vitenskap?

Kvaliteten av et kunstverk vurderes blant annet etter dens effekt på mennesker. God kunst vekker følelser og tanker. Det er ikke uvanlig å vurdere religioner etter lignende kriterier. Dens kvalitet er fastsatt basert på det totale estetiske inntrykket utgjort av dens doktriner, ritualer og tekster. Videre kan man også stemple en religion som “god” dersom dens effekt er at den gir mennesker mening, håp og gjør dem til bedre medmennesker, eller som “dårlig” når den frembringer onder som fiendtlighet og selviskhet.

I så tilfelle er religionens sannhetsgehaldt svært uvesentlig. Historisiteten bak hevdelser om en oppstått Jesus, eller om Gud virkelig eksisterer, er perifere spørsmål. “Han er oppstanden” blir redusert til en estetisk strofe eller et uttrykk for emosjonell opplevelse, heller enn å være et utsagn om faktiske forhold. Med andre ord, religion blir mer som kunst enn som vitenskap.

Mange religiøse vil si seg enig i dette, og argumentere for sin religion nettopp ved å argumentere for dens estetiske kvaliteter og effekt på dens tilhørere. Dette kan like gjerne gjelde tilhørere av livssyn som vanligvis ikke karakteriseres som religioner (e.g. livssynshumanisme). En av konsekvensene, som hånd i hanske med ‘postmoderne’ tendenser, er at å tilhøre en religion ikke er så alt for ulikt å foretrekke Ibsens fremfor Strindbergs teater, eller Kygo fremfor Grieg. Ulike religioner, som ulike kunstverk, resonnerer bedre med oss enn andre. Så lenge effekten er “god” står alle religioner på lik fot.

“[Det er] ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden.”

Stikk i strid med dette er det etter mitt syn (som er ukontroversielt i kristen sammenheng) ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden. Uten en tom grav er det kristne budskapet, det som kalles evangeliet, en samling av falske håp og usannheter. Uten den lidende Menneskesønnen kan vi ikke si at Gud elsker mennesker. Man kan si hva man vil om kristendommens effekt på mennesker, men hvis dens påstander er sanne bør en hver sannhetssøker sette sine estetiske preferanser til side.

Kristendommens budskap kommer først og fremst gjennom en person som ble født, døde og levde igjen på et nytt og forunderlig vis, ikke gjennom hellige tekster og filosofi (uten å underspille deres viktighet når det kommer til kristen tro og lære). Kristne læresetninger blir til som et resultat av å sette ord på og dra konklusjoner fra konsepter som er uttrykt på et høyst verdslig og historisk språk. Dette språket er inkarnasjonen, korsfestelsen og oppstandelsen av Jesus. Ved å oversette dette til prosa og skrive det ut i detalj, ender vi opp med doktriner om Guds eksistens, Jesu guddommelighet, eller eskatologisk håp om rettferdighet og fred, for å nevne noen. Våre tolkninger av Jesu liv, lære, død og oppstandelse vil alltid være feilbarlige, men det er meningsløst å kalle historiske hendelser feilbarlige (såfremt de er historiske).

“Kristendommen er religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes.”

Med det har jeg ikke forkastet sammenligningen mellom religion og kunst til fordel for en sammenligning mellom kristendom og historisk-filosofisk vitenskap. Tvert imot er kristendommen religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes. For å parafrasere G. K. Chesterton angående inkarnasjonen, og som jeg tror like fullt gjelder kristendommens kjernefortelling, “den oppfyller den mytologiske søken for romanse gjennom å være en vakker historie, og den filosofiske søken etter sannhet gjennom å være en sann historie.”

Det fullkommne vesen

Nøkkelen til refleksjoner omkring Guds natur

Ideen om Gud som det fullkommne, perfekte eller beste mulige vesen har en historie lengre enn kristendommen selv, og opptrer svært tidlig i filosofiens idéhistorie hos tenkere som Platon, Aristoteles og Zenon. I kristen tradisjon finner vi idéen allerede hos Augustin (ca. 400 e.Kr), og mest omfattende drøftet hos Anshelm.

At Gud er det beste mulige vesen, perfekt i alle mål, er både utgangspunktet for det ontologiske gudsargument og en nødvendig del av hvordan vi tenker om Gud. Ethvert vesen vi kan tenke oss som ikke er fullkomment kan i beste fall være en gud med liten bokstav.

Man kan bruke denne ideen om Gud som fullkomment vesen for å reflektere systematisk rundt hans natur. Er Gud god? Resonnementet går som følger: (1) Gud er et fullkomment vesen, (2) å være god bidrar til fullkommenhet, (3) dermed må Gud fra definisjonen være god.

Teologi, i betydningen studiet av Gud, involverer da i stor grad å reflektere rundt hvilke egenskaper som er slik at de bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet, og dermed er egenskaper Gud må ha.

Interne konflikter

Hva skjer dersom to egenskaper synes begge å bidra til perfeksjon, men de er i konflikt med hverandre? Ta for eksempel de to egenskapene ‘perfekt godhet’ og ‘allmakt’. La oss si perfekt godhet vil si å bare gjøre gode ting, og allmakt vil si å kunne utføre enhver handling. Dersom Gud bare gjør gode ting og kan utføre enhver handling, kan han da stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning? Dette er et eksempel på to egenskaper i konflikt.

Man kan selvsagt forkaste en av egenskapene, og konkludere med at vår intuisjon slår feil. Kanskje en av dem ikke er slik at den bidrar til perfeksjon. Men la oss si vi er overbevist om at vår intuisjon er riktig, og at hvis det finnes en Gud så må han være både perfekt god og allmektig. Da må vi endre vår idé om hva allmakt og godhet innebærer. Hva betyr det for eksempel å være allmektig? En eksplisitt formulering av allmakt kan være noe så teknisk presist som:

S er allmektig hvis og bare hvis for ethvert saksforhold p, dersom det finnes en mulig verden V hvor p blir virkeliggjort, da har S evnen til å virkeliggjøre p.

Merk at allmakt her er uttrykt i form av evnen til å virkeliggjøre logisk mulige saksforhold eller omstendigheter, ikke i form av evnen til å utføre enhver handling som foreslått tidligere. Saksforholdet ‘Gud stjeler en veske fra en eldre dame for egen underholdning’ er bredt logisk umulig fordi Gud er essensielt god, og slik ugagn mot eldre damer er et onde. Så Gud kan ikke stjele en veske fra en eldre dame for egen underholdning, men han er fortsatt allmektig etter definisjonen over.

Og slik kan man gå frem når man forsøker å kondensere Gud ned i meningsfulle og koherente bokstaver, uten å da implisere at man virkelig har forstått Gud i sin fulleste betydning. Og det er kanskje den viktigste lærdommen fra slik tenking omkring Gud: et fullkomment vesen kan ikke reduseres til enkle utsagn, for selv et kunstverk overgår en komplett systematisk beskrivelse. Derfor er Gud over og forbi enhver systematisk beskrivelse, og alt vi sier om ham peker i beste fall i riktig retning eller favner et av hans aspekter.