Ondskapens logiske problem

Om Gud er logisk forenlig med ondskap

Det hevdes ofte at ondskap og lidelse er uforenlig med en moralsk perfekt Gud. Mange har gått så langt som å hevde at de er logisk uforenlig, på linje med firkantede sirkler og slikt. En slik påstand har havnet i disfavør hos ledende ateistiske tenkere de siste femti år, og jeg tar nå for meg å kortfattet vise hvorfor. Argumentet kan settes opp som følger.


(1) Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3) Dermed eksisterer Gud ikke.


Det første premisset er ikke selvinnlysende, men synes ved første øyekast riktig gitt definisjonen av Gud som allmektig, allvitende og moralsk perfekt. Et forsvar for premiss 1 følger velkjente toner:

Det følger av Guds allmakt at han evner å forhindre ondskap, og av hans allvitenhet at han er maksimalt informert om alle potensielle eller faktiske onder. Til sist følger det av hans moralske perfeksjon at han ikke vil tillate ondskap, for om han tillot et onde ville han gjort noe moralsk klanderverdig og dermed ikke vært moralsk perfekt.

Det er i det siste steget feilen begås. Man kan tillate ondskap uten å da gjøre noe moralsk klanderverdig, for eksempel dersom man har moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate det. En forelder kan la sitt barn lide sprøytespissen, for å frembringe et større gode—immunitet mot en farlig sykdom—eller forhindre et større onde—at barnet får sykdommen. Om Gud kan ha slike moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap, følger det altså ikke fra hans moralske perfeksjon at han forhindrer ethvert onde.

For å føre argumentet gjennom må det altså vises at for Gud å ha moralsk tilstrekkelige grunner for å tillate ondskap er en logisk umulighet. Man kan gjøre dette eksplisitt i argumentet over med oppdaterte (°) premisser som følger.


(1)° Hvis Gud eksisterer vil han forhindre ethvert onde, med mindre Gud har en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate det.
(2) Det finnes onder.
                                                          
(3)° Dermed, enten eksisterer Gud ikke, ellers har Gud en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.


Hvilket krever videre argumentasjon for å nå ønsket ateistisk konklusjon,


(4) Gud har ikke en moralsk tilstrekkelig grunn for å tillate ethvert onde.
                                                          
(5) Dermed eksisterer Gud ikke.


Premiss 4 er en uhåndterlig bevisbyrde (man må faktisk vise at det er en logisk nødvendig sannhet), som er en av grunnene til at svært få filosofer lenger arbeider på denne typen deduktive argument. Det har altså ikke blitt vist at Gud og ondskap er logisk uforenlige. Tvert imot er det bred enighet om at Gud og ondskap er logisk forenlige, mye grunnet Alvin Plantingas toneangivende arbeid på 60-, og 70-tallet. Så finnes det andre måter å forsøke og ta ondskap og lidelse til inntekt for ateisme, selv om mitt dogmatiske kristne selv skulle finne også disse manglende.

Religion er estetisk, kristendom er …

Er kristendommen mer som kunst eller som vitenskap?

Kvaliteten av et kunstverk vurderes blant annet etter dens effekt på mennesker. God kunst vekker følelser og tanker. Det er ikke uvanlig å vurdere religioner etter lignende kriterier. Dens kvalitet er fastsatt basert på det totale estetiske inntrykket utgjort av dens doktriner, ritualer og tekster. Videre kan man også stemple en religion som “god” dersom dens effekt er at den gir mennesker mening, håp og gjør dem til bedre medmennesker, eller som “dårlig” når den frembringer onder som fiendtlighet og selviskhet.

I så tilfelle er religionens sannhetsgehaldt svært uvesentlig. Historisiteten bak hevdelser om en oppstått Jesus, eller om Gud virkelig eksisterer, er perifere spørsmål. “Han er oppstanden” blir redusert til en estetisk strofe eller et uttrykk for emosjonell opplevelse, heller enn å være et utsagn om faktiske forhold. Med andre ord, religion blir mer som kunst enn som vitenskap.

Mange religiøse vil si seg enig i dette, og argumentere for sin religion nettopp ved å argumentere for dens estetiske kvaliteter og effekt på dens tilhørere. Dette kan like gjerne gjelde tilhørere av livssyn som vanligvis ikke karakteriseres som religioner (e.g. livssynshumanisme). En av konsekvensene, som hånd i hanske med ‘postmoderne’ tendenser, er at å tilhøre en religion ikke er så alt for ulikt å foretrekke Ibsens fremfor Strindbergs teater, eller Kygo fremfor Grieg. Ulike religioner, som ulike kunstverk, resonnerer bedre med oss enn andre. Så lenge effekten er “god” står alle religioner på lik fot.

“[Det er] ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden.”

Stikk i strid med dette er det etter mitt syn (som er ukontroversielt i kristen sammenheng) ikke mulig å skille kristendommen fra sine sentrale historiske utsagn og viktigste påstander om verden. Uten en tom grav er det kristne budskapet, det som kalles evangeliet, en samling av falske håp og usannheter. Uten den lidende Menneskesønnen kan vi ikke si at Gud elsker mennesker. Man kan si hva man vil om kristendommens effekt på mennesker, men hvis dens påstander er sanne bør en hver sannhetssøker sette sine estetiske preferanser til side.

Kristendommens budskap kommer først og fremst gjennom en person som ble født, døde og levde igjen på et nytt og forunderlig vis, ikke gjennom hellige tekster og filosofi (uten å underspille deres viktighet når det kommer til kristen tro og lære). Kristne læresetninger blir til som et resultat av å sette ord på og dra konklusjoner fra konsepter som er uttrykt på et høyst verdslig og historisk språk. Dette språket er inkarnasjonen, korsfestelsen og oppstandelsen av Jesus. Ved å oversette dette til prosa og skrive det ut i detalj, ender vi opp med doktriner om Guds eksistens, Jesu guddommelighet, eller eskatologisk håp om rettferdighet og fred, for å nevne noen. Våre tolkninger av Jesu liv, lære, død og oppstandelse vil alltid være feilbarlige, men det er meningsløst å kalle historiske hendelser feilbarlige (såfremt de er historiske).

“Kristendommen er religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes.”

Med det har jeg ikke forkastet sammenligningen mellom religion og kunst til fordel for en sammenligning mellom kristendom og historisk-filosofisk vitenskap. Tvert imot er kristendommen religionen hvor det estetiske og det faktiske møtes. For å parafrasere G. K. Chesterton angående inkarnasjonen, og som jeg tror like fullt gjelder kristendommens kjernefortelling, “den oppfyller den mytologiske søken for romanse gjennom å være en vakker historie, og den filosofiske søken etter sannhet gjennom å være en sann historie.”

Det fullkommne vesen

Nøkkelen til refleksjoner omkring Guds natur

Ideen om Gud som det fullkommne, perfekte eller beste mulige vesen har en historie lengre enn kristendommen selv, og opptrer svært tidlig i filosofiens idéhistorie hos tenkere som Platon, Aristoteles og Zenon. I kristen tradisjon finner vi idéen allerede hos Augustin (ca. 400 e.Kr), og mest omfattende drøftet hos Anshelm.

At Gud er det beste mulige vesen, perfekt i alle mål, er både utgangspunktet for det ontologiske gudsargument og en nødvendig del av hvordan vi tenker om Gud. Ethvert vesen vi kan tenke oss som ikke er fullkomment kan i beste fall være en gud med liten bokstav.

Man kan bruke denne ideen om Gud som fullkomment vesen for å reflektere systematisk rundt hans natur. Først tar man stilling til en egenskap E som synes å være noe som bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet. For eksempel, å være god er bedre enn å være ond eller likegyldig (ikke god).

La oss tenke oss at Gud (det beste mulige vesen) mangler en slik egenskap E. La oss videre forestille oss et annet vesen, Gud*, som er akkurat som Gud bortsett fra at det har egenskapen E. Et bevis ved kontradiksjon leder oss til å konkludere at Gud ikke kan tenkes å mangle E.

  1. Gud er det beste mulige vesen.
  2. Dersom Gud mangler egenskapen E, er Gud* bedre enn Gud.
  3. Det er selvmotsigende at Gud er det beste mulige vesen, og Gud* er bedre enn Gud.
  4. Dermed har Gud egenskapen E.

Teologi, i betydningen studiet av Gud, involverer da i stor grad å reflektere rundt hvilke egenskaper som er slik at de bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet, og dermed er egenskaper Gud må ha.

Interne konflikter

Hva skjer dersom to egenskaper synes begge å bidra til perfeksjon, men de er i konflikt med hverandre? Ta for eksempel de to egenskapene ‘perfekt godhet’ og ‘allmakt’. La oss si perfekt godhet vil si å bare gjøre gode ting, og allmakt vil si å kunne utføre enhver handling. Dersom Gud bare gjør gode ting og kan utføre enhver handling, kan han da stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning? Dette er et eksempel på to egenskaper i konflikt.

Man kan selvsagt forkaste en av egenskapene, og konkludere med at vår intuisjon slår feil. Kanskje en av dem ikke er slik at den bidrar til perfeksjon. Men la oss si vi er overbevist om at vår intuisjon er riktig, og at hvis det finnes en Gud så må han være både perfekt god og allmektig. Da må vi endre vår idé om hva allmakt og godhet innebærer. Hva betyr det for eksempel å være allmektig? En eksplisitt formulering av allmakt kan være noe slikt som:

S er allmektig hvis og bare hvis for ethvert saksforhold p, dersom det finnes en mulig verden V hvor p blir virkeliggjort, da har S evnen til å virkeliggjøre p.

Da er det plutselig ikke lenger en konflikt mellom allmakt og perfekt godhet. Merk at allmakt her er uttrykt i form av evnen til å virkeliggjøre logisk mulige saksforhold eller omstendigheter, ikke i form av evnen til å utføre enhver handling som foreslått tidligere. Saksforholdet ‘Gud stjeler en veske fra en eldre dame for egen underholdning’ er bredt logisk umulig fordi Gud er essensielt god, og slik ugagn mot eldre damer er et onde. Det finnes derfor ingen mulig verden hvor dette virkeliggjøres, og dermed er det både sant at Gud er god og allmektig, og at Gud ikke kan stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning.

Og slik kan man gå frem når man forsøker å kondensere Gud ned i meningsfulle og koherente bokstaver, uten å da implisere at man virkelig har forstått Gud i sin fulleste betydning.

  1. Gud er det beste mulige vesen.
  2. Dersom Gud mangler egenskapen E, er Gud* bedre enn Gud.
  3. Det er selvmotsigende at Gud er det beste mulige vesen, og Gud* er bedre enn Gud.
  4. Dermed har Gud egenskapen E.

Teologi, i betydningen studiet av Gud, involverer da i stor grad å reflektere rundt hvilke egenskaper som er slik at de bidrar til et vesens perfeksjon eller fullkommenhet, og dermed er egenskaper Gud må ha.

Interne konflikter

Hva skjer dersom to egenskaper synes begge å bidra til perfeksjon, men de er i konflikt med hverandre? Ta for eksempel de to egenskapene ‘perfekt godhet’ og ‘allmakt’. La oss si perfekt godhet vil si å bare gjøre gode ting, og allmakt vil si å kunne utføre enhver handling. Dersom Gud bare gjør gode ting og kan utføre enhver handling, kan han da stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning? Dette er et eksempel på to egenskaper i konflikt.

Man kan selvsagt forkaste en av egenskapene, og konkludere med at vår intuisjon slår feil. Kanskje en av dem ikke er slik at den bidrar til perfeksjon. Men la oss si vi er overbevist om at vår intuisjon er riktig, og at hvis det finnes en Gud så må han være både perfekt god og allmektig. Da må vi endre vår idé om hva allmakt og godhet innebærer. Hva betyr det for eksempel å være allmektig? En eksplisitt formulering av allmakt kan være noe slikt som:

S er allmektig hvis og bare hvis for ethvert saksforhold p, dersom det finnes en mulig verden V hvor p blir virkeliggjort, da har S evnen til å virkeliggjøre p.

Da er det plutselig ikke lenger en konflikt mellom allmakt og perfekt godhet. Merk at allmakt her er uttrykt i form av evnen til å virkeliggjøre logisk mulige saksforhold eller omstendigheter, ikke i form av evnen til å utføre enhver handling som foreslått tidligere. Saksforholdet ‘Gud stjeler en veske fra en eldre dame for egen underholdning’ er bredt logisk umulig fordi Gud er essensielt god, og slik ugagn mot eldre damer er et onde. Det finnes derfor ingen mulig verden hvor dette virkeliggjøres, og dermed er det både sant at Gud er god og allmektig, og at Gud ikke kan stjele vesker fra eldre damer for egen underholdning.

Og slik kan man gå frem når man forsøker å kondensere Gud ned i meningsfulle og koherente bokstaver, uten å da implisere at man virkelig har forstått Gud i sin fulleste betydning.

Selvmotsigende kristendomskritikk

En liten kommentar idet det slår meg: For nærmest enhver kritikk av kristendommen finnes en annen kritikk som sier det stikk motsatte. Kristendommen må være et merkverdig beist som kan være et objekt for slik inkonsekvent motstand.

  • Freudiansk ønsketenkning, eller frykt for guddommelig vrede?
  • Mannsdominert og patriarkisk, eller bare for emosjonelle kvinner?
  • Pessismistisk og passiv, eller optimistisk og naiv?
  • Moralistisk selvgodhet, eller selvdestruktiv askese?
  • Sexfiksert, eller snerpete?

Naturvitenskapens domene

Kunnskap er mer enn naturvitenskapelig kunnskap

Noen ganger er det nødvendig å konstantere det åpenbare: Kunnskap er mer enn naturvitenskapelig kunnskap; sannhet er mer enn naturvitenskapelig sannhet. Dessverre møter man til stadighet en naiv entusiasme som ‘antyder’ at alle vanskelige spørsmål enten (i) er besvart eller (ii) vil besvares en gang av disse naturlige vitenskapene. Problemet med en slik radikal favorisering av disse fagfeltene er at hele det vitenskapelige prosjektet er totalt avhengig av diverse disipliner som logikk og matematikk, og for andre disipliner aldeles irrelevant. Likevel finner vi både kunnskap og sannhet også i disse.

Utenfor naturvitenskapens domene

✗ Logikk

Logikkens lover er oppdaget gjennom logisk intuisjon og nødvendige regler for tanken, og er en nødvendig forutsetning for enhver vitenskap, inkludert naturvitenskap.

✗ Metafysikk

Metafysikk kan være informert av naturvitenskapelige teorier og observasjoner, men omhandler ikke spørsmål som kan besvares av naturvitenskap. Hvilke ting eksisterer og hvilke er mentale konstruksjoner? Hva er årsaker og hvordan er disse relatert til effekter? Metafysikk omhandler hvilke ting som finnes og deres natur.

✗ Historie

Naturvitenskap involverer eksperimentelt arbeid og observasjoner, som impliserer samtidighet. Man kan ikke gjøre eksperimenter og observasjoner av fortiden.

✗ Matematikk

Matematiske aksiomer følger av geometriske og logiske (og angivelig ‘matematiske) intuisjoner, hvorav matematiske teoremer utledes. Ingen sted i denne prosessen er naturvitenskap involvert; matematikk er en autonom virksomhet. Tvert imot er matematikk en forutsetning for naturvitenskapelig arbeid.

✗ Litteratur

Literære analyser har ingen sammenheng med naturvitenskap. Hvorfor lyver egentlig Peer Gynt? Hva forteller George Orwell oss om overvåkningssamfunnet i sin 1984?

Innenfor naturvitenskapens domene

✓ Naturen

Dette inkluderer fantastiske vitenskaper som mekanikk, kvantefysikk, kjemi, geofysikk, biokjemi, molekylærbiologi, og en hel rekke vidunderligheter.

Det er naturvitenskapen som ligger til bunn for ufattelige teknologiske innovasjoner, og en stadig dypere beskrivelse og forståelse av naturen. Men man kan ikke gå med på den hysteriske entusiasmen som tilsier at naturvitenskapen i prinsippet kan svare på alt. Som den første listen tilsier finnes det sannheter utenfor naturvitenskapens naturlige rammer. Med mindre man mener ting som litteratur, matematikk, historie, metafysikk og logikk uttrykker intet mer enn usannheter.

✗ Matematikk

Matematiske aksiomer følger av geometriske og logiske (og angivelig ‘matematiske) intuisjoner, hvorav matematiske teoremer utledes. Ingen sted i denne prosessen er naturvitenskap involvert; matematikk er en autonom virksomhet. Tvert imot er matematikk en forutsetning for naturvitenskapelig arbeid.

✗ Litteratur

Literære analyser har ingen sammenheng med naturvitenskap. Hvorfor lyver egentlig Peer Gynt? Hva forteller George Orwell oss om overvåkningssamfunnet i sin 1984?

Innenfor naturvitenskapens domene

✓ Naturen

Dette inkluderer fantastiske vitenskaper som mekanikk, kvantefysikk, kjemi, geofysikk, biokjemi, molekylærbiologi, og en hel rekke vidunderligheter.

Det er naturvitenskapen som ligger til bunn for ufattelige teknologiske innovasjoner, og en stadig dypere beskrivelse og forståelse av naturen. Men man kan ikke gå med på den hysteriske entusiasmen som tilsier at naturvitenskapen i prinsippet kan svare på alt. Som den første listen tilsier finnes det sannheter utenfor naturvitenskapens naturlige rammer. Med mindre man mener ting som litteratur, matematikk, historie, metafysikk og logikk uttrykker intet mer enn usannheter.